Terapi og samfunn

Jeg driver og leser en veldig interessant rapport om lokalsamfunnsutvikling og terapi etter seksuell vold og generell krig - og blir så inspirert og gira at pulsen stiger i taket. Et av hovedpoengene i rapporten er betydningen av å arbeide helhetlig - helhetlig i minst to betydninger: 1. Å ikke bare tenke terapi eller mental helse, men å inkludere økonomi og utvikling av lokalsamfunn i arbeidet med f.eks. voldtatte kvinner eller andre med krigstraumer. 2. Å ikke bare tenke på det ene individet som er utsatt for seksuell vold eller annet traume, men å tenke på hele familien, ikke minst barna i berørte familier.

Det er så spennende å lese om og få påfyll av dette! Det er på ingen måte noe nytt, men tvert imot noe jeg nesten må kunne kalle en lidenskap (effektene på puls og adrenalin når jeg leser tyder på det!). Det er ikke bare en teoretisk overbevisning heller, men noe jeg i det minste har prøvd å gjøre litt av i praksis. Og har funnet ut at det er mye lettere sagt enn gjort...

I arbeidet på gata gikk alt hånd-i-hånd: individuelle samtaler, gruppesamtaler, samtaler om vonde og vanskelige opplevelser, diskusjoner om hva slags aksjoner som kunne settes i gang for å stoppe politivold, diskusjoner om mikrokreditt og sparing, igangsetting av små businesser både med enkeltpersoner og grupper, osv, osv.

Alt gikk ikke supert. Det virkelige liv er vanskelig og komplisert, og følger ingen tekstbokmodell. Men at noe er vanskelig betyr jo ikke at en skal la være å prøve. Spesielt ikke når det er noe viktig noe. Tvert imot...


PS: Rapporten heter "Hope for the future again. Tracing the effects of sexual violence and conflict on families and communities in eastern Democratic Republic of the Congo" og er skrevet av Jocelyn Kelly, Michael VanRooyen, Justin Kabanga, Beth Maclin og Colleen Mullen, utgitt av Harvard Humanitarian Initiative. Jeg kommer nok til å skrive mer om den snart!

Sykkeldrosjekjører til parliamentet

Kisangani i Kongo kan gjerne bli kjent for noe annet enn de to lite glupe nordmennene som fikk et møte med rettssystemet der... Litt før jul var det valg i Kongo, og i Kisangani stilte en spennende kandidat opp. Alphonse Makiaba kjører sykkeldrosje og tjener maks 2 dollar dagen, og stilte til parliamentsvalget. Jeg trodde jeg skrev om han rundt tida for valget, men når jeg nå har bladd gjennom bloggen finner jeg ikke noe - så det kan ikke ha funnet veien fra tanke til handling...

Han er i hvert fall en spennende fyr! Selv fattig, er han virkelig de fattiges kandidat, og det virker som om mange hadde stor tro på ham. Da president Kabila var i byen for sin valgkamp, skulle guvernøren i byen tale, men han ble pepet ut og folk forlangte at Makiaba skulle få tale i stedet - noe han gjorde. Hans kampanje og mål om at familier i Kongo skal kunne spise tre måltider om dagen er mye mer tillitsvekkende siden han selv ikke har råd til å spise tre måltider om dagen enn når en rik kandidat frir til de fattige om deres valgstemmer. 

Folk har samla inn penger for å kunne støtte ham, og sykkeldrosjekollegaene hans har kjøpt en dress til ham så han kunne være fint kledd under åpningen av parliamentet. Og nå viser det seg at han skal få bruk for den. Resultatene av valget ble nylig offentliggjort - og Makiaba er inne! Slett ikke verst, for de var visstnok omtrent 200 kandidater som kjempa om kun 5 parliamentsplasser. 

Vel, folket har talt. De har stemt fram en fattig mann uten sko til å tale imot korrupsjon og maktmisbruk. Det blir utfordrende - ikke minst fordi hans eget liv snus fullstendig på hodet og han får en politikerlønn på 10.000 dollar i måneden - men som en innbygger i Kisangani sa, han kjenner smerten ved å være fattig. Må det gå ham, og folket, vel!

(BBC har skrevet om parliamentskandidaten, Today om valgresultatet).