Fattig og lite smart

I går leste jeg om noen interessante forskningsresultater. Temaet er ganske kontroversielt: forholdet mellom fattigdom og lav(ere) mental kapasitet.

Det finnes flere studier som viser at det er en sammenheng, men som ikke har forklart denne sammenhengen - altså hva kommer først, høna eller egget. Selv om det knapt er stuerent å si det rett ut, så ligger det en holdning av "de er fattige fordi de er dumme" (evt "fordi de ikke er så smarte som meg") under mye politisk retorikk og i mange fordommer. Det gjelder innad i den norske velferdsstaten, og mellom rike og fattige land. Det er lett å "blame the victim", å peke på en mangel/feil hos den som er fattigere som forklaring - enten det er folk som "går på sosialen" i Norge eller "de der i Afrika".

Selv om det ikke er veldig vanlig å høre en slik argumentasjon eksplisitt uttalt, så ligger den ofte og lurer under fordommene våre. Noen vil benekte hele sammenhengen, og mene at det er diskriminerende eller uakseptabelt å påpeke at det finnes et forhold mellom fattigdom og mental kapasitet. (Noe som kanskje tyder på at de innerst inne tror på sammenhengen og tror at det er mental kapasitet som forårsaker fattigdom - hvorfor skulle det ellers være så ille å si noe om det?) Dessto mer modig av de som står bak studien jeg leste om i går: de har nemlig forsøkt å teste ut hvordan sammenhengen er - hva kommer først, hva forårsaker det andre?

De tok for seg en gruppe sukkerrørsbønder. Pga jordbrukssyklusen er de i veldig varierende økonomisk situasjon gjennom et år: all inntekt kommer etter salg av innhøstinga, mens alle utgifter kommer på foran (og de tar til og med opp lån i forkant og er i en periode svært fattige).

Resultatene viser at i perioder da de var svært fattige, gjorde de det mye dårligere på kognitive tester enn i perioder da de var velstående.

Konklusjonen er at mennesker som lever i fattigdom bruker mye mental energi og kapasitet på økonomiske bekymringer, og har mindre igjen til å bruke på andre oppgaver.

Dette er en løk med mange lag, men et av lagene som jeg synes er interessant, er at de menneskene som viste lav mental kapasitet under fattige kår, de samme menneskene viste høy mental kapasitet når de hadde det økonomisk bra. Da er det håp! tenker jeg.

Det er et godt argument for gode velferdsordninger, og jeg tenker på Basic Income Grant som var et hett tema i Sør-Afrika, og selvfølgelig på ordningene vi har i Norge. Det lønner seg å ha et system hvor folk har det nødvendigste for å overleve, for da får de mentalt overskudd til å ta gode beslutninger og valg og løse andre oppgaver i livene sine.

Det er også et godt argument for forskjellige lokalsamfunnsutviklingsprosjekter her. Damene med de underernærte barna bør hjelpes til å få hodet over vannet - det vil være med å istandsette dem til gode valg og gode oppgaveløsninger i livene deres og livene til barna deres. Da er ikke tanken at vi må "hjelpe de stakkarene for de får ikke til noe selv", men at vi må "hjelpe dem i gang så de får bedre forutsetninger til å få det til selv" - slik som jeg selv har det økonomisk trygt og dermed forutsetninger for å ta gode valg og løse andre oppgaver.

PS: Siden jeg nevnte damene med de underernærte barna vil jeg bare kjapt si at når jeg nå er tilbake i Bukavu så har jeg fått se at håret har endra seg til det bedre, huden har endra seg til det bedre - de har ikke lenger symptomer på underernæring (kwashiorkor/bwaki), de spiser og ser godt ut!

Kobberarmbåndet i Kakwende

Har du sett noe så vakkert?

Det er Kakwende, som jeg var så heldig å besøke i forrige uke. Så pent, og omkransa av fjell i det fjerne på alle kanter.

Kom over ei bok av John Brynhildsen - som starta der sammen med kona si Marie på 20-tallet. For ei bok! Og for noen folk! Det er jammen spesielt å lese om de første norske som kom hit, hva som møtte dem i deres "hverdager", hvordan livet var. Bo et år i telt, utstyrt med sprøyte med kinin og kamfer mot malaria, starte med alfabetet og lese- og skriveopplæring, skyte ei ape til middag... De var noen skikkelige barskinger.

I boka forteller han mye om hun som da var dronninga i det området - Dronning Kabasha. Hun regjerte med jernhånd, og man kan bli mørkredd av mindre... F.eks. så døde noen i familien hennes, av naturlige årsaker, men dronningen mente at det var pga noens forbannelse. Ved hjelp av en trolldomsdoktor ble det utpekt tre menn som mistenkte i saken. De sa de ikke hadde gjort noe, og  fikk en mulighet til å bevise sin uskyld: I ei gryte med kokende vann, slapp dronninga ned sitt tunge kobberarmbånd. Hvis de kunne hente det opp igjen uten å få merker på huden på armen var de bevist uskyldige. Var huden derimot blitt rødlig, fått blemmer eller hadde andre merker, var de bevist som skyldige. Ikke så overraskende ble alle tre funnet skyldige: De stakk hånda nedi det kokende vannet og tok opp kobberarmbåndet - uten et knyst - alle tre, men huden var selvsagt ikke upåvirket. Så det gikk som det måtte gå, og de måtte bøte med livet.

Vi fikk audiens hos dagens konge - barnebarnet til dronningen som regjerte da Brynhildsen starta. Han tok imot oss hjemme hos seg, der vi satt i store, dype sofaer, og han satt i en stor stol med ekte leopardskinn hengende over stolryggen. Han håndhilste på oss - og rundt håndleddet hadde han det tunge kobberarmbåndet...!

Jeg har dessverre ikke noe bilde fra audiensen. Jeg hadde riktignok med meg kameraet, men var ikke klar nok i tankene til å få knipsa noen bilder, for jeg hadde stigende feber og dunkende bihuler (som takket være noen kopper med rivende sterk ingefæroppkok er helt bra igjen).

PS: Det hører med til historien at dronningen omvendte seg fra sine ugjerninger - på selveste 10årsjubileet til misjonsstasjonen på Kakwende. Og Brynhildsen døpte henne senere.

Avhugde lemmer, sterk moral: inspirerende menn

I forigårs hilste jeg på en ganske ung mann. Han kommer fra en landsby i et av de områdene som er mest herja av opprørsgrupper. Han var en gang med i en opprørsgruppe, men ville ikke være med lenger og rømte. Og ble oppdaga. De hugde ene leggen av ham, "så du ikke kan rømme fra oss noe mer"...

Men han fikk hjelp, kom seg unna, og fikk protese. Håpet hans var riktignok å få sydd på igjen leggen - som han tok vare på og kom bærende på til sykehuset. Men om han ikke går helt på egne bein, så går han i hvert fall!

Og nå? Nå er han med og bærer sand og andre byggematerialer til helsesenteret som bygges i området der! Det er tungt arbeid, altså! Jeg ble så imponert. God arbeidsmoral og sterk stå-på-vilje har han! Jeg fikk litt perspektiv på livet og tilværelsen da gitt...

.....

Samme dag møtte jeg også en annen mann. Han er pastor og har aldri vært opprørssoldat selv, men han har vært i nærkontakt med dem... Han satte sitt eget liv som innsats da han bøyde seg over og forsøkte å beskytte ei lita jente. Soldatene hogde løs på ham - verst gikk det utover armen. Men han berga livet og jenta var fysisk uskadd. Fortsatt går det bra med henne. Og han klarer seg også fint med de lemmene han har.

Dette er inspirerende menn.

Lukta etter regn

I natt regna det skikkelig. Torden og brak, og tromming av store regndråper på taket. I dag tidlig var det herlig å åpne døra og puste inn lufta og lukta av nyvaska jord.

I forigårs kom myggnettingen endelig opp. Og i kveld tipper jeg at den siste "flisa" av nøkkelosten blir spist.

Så da vet dere hvordan ting utvikler seg her :-)

Ut på tur

Før helga ble jeg med på en tur sørover. Vi fulgte i grove trekk Rusizi-elva og kjørte ned til Tanganyika-sjøen. Fordi verken jeg eller bilen hadde visum/innreisepapirer til Rwanda og Burundi, kunne vi ikke utenlands på gode veier, men måtte holde oss innenfor Kongo og kjøre over fjellet på temmelig fæle veier. Siden det er tørke er det ikke vanskelig å komme fram - så ikke en kubikkcentimeter med gjørme på hele turen - men det er ikke akkurat behagelig å bli kasta fram og tilbake av de ulendte veiene, og det går ikke akkurat fort. Vi hadde vel en gjennomsnittsfart på 10 km/t på store deler av strekninga...

Fjellet var tørt og nærmest gult - bare litt uttørka gress og småkratt, dekket av støv. Men nede på sletta igjen var det tross alt ganske frodig, med en imponerende matproduksjon.

Vi fikk etter hvert høre at det kanskje var kamper lenger fram på veien, og stansa i Baraka og snakka med folk høyt oppe i systemet der, som bekrefta at deres menn (dvs regjeringssoldater) var sendt ut og sloss nå mot Mayi-mayi-rebeller. Så vi besøkte kirka og helsesenteret, og satte nesa mot Bukavu igjen...

Sånn kan det gå... Det er jo greit å være helskinna hjemme igjen. Ut på tur, alltid lur :-) 

Usedvanlig komplisert...

"Kongo er et land som er svært annerledes enn Norge på veldig mange måter, og denne saken har vist seg å være usedvanlig komplisert."
-Utenriksminister Espen Barth Eide i Aftenposten

Dette er vel noe som bare er morsomt for meg selv, med min interne overlevelses-galgenhumor, men poster den her så jeg kan gå tilbake når jeg trenger å humre i skjegget igjen...

Reinstallasjon

Nå har jeg begynt å reinstallere meg. Myggnettet hadde falt ned, vanntønna var tom (og det er selvfølgelig ikke vann i krana), men nøkkelosten hadde kommet velberget fram så da var alt bra :-)

Her har det knapt regnet siden jeg dro. Om kveldene blåser det kaldt, og jeg tenker at "nå kommer det nok en liten regnskur snart", men enn så lenge er det bare rødbrunt støv over alt.

Jeg skal prøve å komme med ikke alt for ujevne livstegn...

A bientôt!