Langt-uti-gokk-skoler

Jeg begynte for en stund siden å fortelle fra turen vår til Itombwe-fjellene. Det har vært sterke stammemotsetninger der, den samme konstellasjonen som folkemordet i nabolandet, men de har klart å gå fra frykt og vold til å feire gudstjeneste sammen og lovprise Gud i enhet og kjærlighet. Virkelig u-trolig.

Men turen var minnerik på så mange måter. Høyplatået Itombwe er omtrent på høyde med Galdhøpiggen, og det er omtrent like vanskelig å kjøre dit som på Galdhøpiggen også - i hvert fall i regntida. Gjørmeveien blir superglatt og stupene som bilen kan rulle nedover er skremmende dype. I ni-ti måneder av året kan man ikke komme fram med bil. Da må man ta beina fatt, i to-tre-fire dager til de nærmeste landsbyene. Nå var det siste uka før regnet begynte (dvs siste uka i august), så vi hev oss rundt og benytta denne siste sjansen til å komme fram med bil før neste tørketid. Høyden gjør at det er atskillig kaldere enn Bukavu, selv om Bukavu også generelt er svalt og behagelig med sine 1500 moh. Jeg bokstavelig talt hakka tenner om natta!

Jeg hadde æren av å representere Pym under åpningsseremonien av et seminar for rektorer. Rektorenes takknemlighet for litt oppmerksomhet og for besøk er vanskelig å beskrive, og veide definitivt opp for kulden. Jeg treffer voksne menn som aldri før har sett en misjonær på besøk. Verre er det at skoleinspektørene aldri har tatt den strabasiøse turen opp dit, så rektorene har ikke fått noen oppfølging eller hjelp. Nivået på noen av skolene er forferdelig. 0 av 23 elever bestod avgangseksamen på den ene videregående skolen. ACAD (CELPAs prosjektorganisasjon) har samla rektorene for et seminar i ledelse. På testen før seminaret scorer rektorene i snitt 8 av 100 poeng. Noen kan ikke å føre klasseregister engang. Her trengs det virkelig innsats og oppfølging! Heldigvis er nivået på noen av de andre skolene riktig bra, så de diskuterer og lærer av hverandre og av lærerne som har kommet fra Bukavu. Rektorene suger til seg alt de kan få av input, og er begeistra og oppglødde da jeg treffer noen av dem på kvelden igjen. 

Jeg ble også ganske oppglødd. Dette er et av våre sterkeste kort! Langt oppi fjellene, langt inni skogene, der det bor massevis av barn - der er vi og dit når vi! Overalt langs hovedveiene her i Sør-Kivu står det skilter som reklamerer for alt forskjellige hjelpeorganisasjoner gjør. Men langt utenfor allfarvei - der er det ingen slike skilt.  I hundrevis av landsbyer der "ingen andre" er, der har vi skoler. CELPA bygger og driver skoler, med statlig pensum og nasjonale prøver, lærere som gjør en stor innsats til tross for liten lønn, engasjerte foreldre og ivrige barn. Hundretusenvis (!) av barn får utdanning takket være disse skolene. Disse ungene har rett på utdanning - og de har rett på kvalitet i skolen. Nå er jeg glad for at noen av de glemte rektorene, lærerne og langt-uti-gokk-skolene blir nådd, slik at disse barna får en bedre skolegang.

Kameraet ble ødelagt første dag på turen, så dette bildet er fra et annet langt-uti-gokk sted inni skogene i Sør-Kivu.

Psykiske helsetjenester til landsbybefolkningen!

Forrige helg (for ei uke sia) leste jeg om Verdensdagen for psykisk helse på Norad-bloggen, inkludert noen spennende innlegg i kommentardelen.  Psykisk helse er underprioritert og stigmatisert også i Norge og Vesten, men allikevel enda mer i mange fattige land. Kunnskapen om psykisk helse er forholdsvis lav, også blant helsepersonell, og ressursbruken/prioriteringen likeså. Innlegget i Norads fagblogg understreker hvordan kriser, konflikt og humanitære katastrofer forverrer situasjonen. Og det gjør den virkelig, på så mange vis: ressursene blir enda knappere, de som fra før av sliter med psykisk sykdom blir ekstra utsatt, og mange ekstra mennesker blir traumatiserte. Som det nevnes i en av kommentarene: I Kongo er "hele samfunnet traumatisert". Fordi tiår med konflikt tærer.

Da ble det ekstra meningsfylt å bruke forrige uke til å arbeide sammen med det kongolesiske teamet på søknaden om ny støtte til prosjektene CAMPS og PREV. CAMPS-grenen jobber spesifikt med overlevende av seksuell vold og PREV-grenen jobber spesifikt med tidligere barnesoldater. Begge grupper trenger psykologisk hjelp til å lege traumene sine.

I en av kommentarene nevnes det at det er viktig at vi ikke fokuserer bare på selve diagnosen (f.eks. depresjon), men hva som forårsaker håpløshet. Både kvinnene som har overlevd seksuell vold og ungdommer som har vært med i væpna grupper understreker behovet for en holistisk hjelp: det hjelper ikke tilstrekkelig å få snakke om det som gjør vondt når man står midt oppe i enorme økonomiske behov og ikke vet hvordan man skal skaffe mat eller hvordan man skal få sendt barna sine på skole. Men det er heller ikke tilstrekkelig å få hjelp til å skaffe inntekt uten at de indre sårene får hjelp til å gro. Inntekt, skolegang, matsikkerhet, osv OG psykologisk hjelp må gå hånd i hånd. Og dette er kjernen i arbeidet i CAMPS og PREV.

Norad og Norge er opptatt av sammenhengen mellom helse og utdanning. Å lære et yrke er en viktig strategi ut av håpløshet og inn i god mental helse. Bildet er fra yrkesskolen i Burhuza, som er et av flere steder der tidligere barnesoldater skal få opplæring som en del av hjelpen til å komme tilbake til familie, lokalsamfunn og et sivilt liv. 

Og - ikke minst: selv om disse to gruppene har helt akutte behov for hjelp, så må vi ikke glemme at hele befolkingen trenger økt tilgang til mentale helsetjenester. Nå planlegger vi at det psykologiske arbeidet i CAMPS og PREV skal integreres i de lokale helsesentrene og sykehusene, altså at kompetansen og tilbudet innen det lokale helsevesenet skal økes slik at dette kan komme hele befolkningen til gode. Jeg føler vi er med på en liten revolusjon dersom det nå blir kvalifisert mental helsehjelp i 6-7 helsestrukturer ute på landsbygda!

Forrige uke leverte vi alt her ute fra og fra Pym-kontoret og fra Digni. Nå ligger søknaden hos Norad, så vi venter på svar. Og håper. Og ber.