Gateliv - og veien tilbake til familien

Vi er nettopp tilbake fra Kinshasa, og er stappfulle av inntrykk, men noe av det som sitter sterkest i er besøket på gatebarnsenteret som noen ildsjeler der driver. Etter å ha jobba med, tenkt på, drømt om, grått over, vært lykkelig på grunn av - etc etc - barn og ungdommer som bor på gata i Durban i flere år, vakte det noe i meg å treffe på disse ungene og ungdommene i Kinshasa. Noe er likt, mye er forskjellig.

Jeg får så klart bare et lite glimt av et så kort besøk, men inntrykket mitt var positivt.

På bildet over er jeg sammen med den eneste jenta som bor på senteret, sammen med 15 gutter. De andre 15 jentene som får hjelp av gatebarnsenteret bor nemlig i fosterfamilier. Det hørtes ut som en veldig god løsning - å få omsorg fra en familie, bo i et ordentlig hjem, ha en mamma å forholde seg til, mens sosialassistene leter etter den opprinnelige familien din. Gatebarnsenteret får ros av barne- og familiedepartementet pga dette opplegget sitt.

I Durban var seksuelt misbruk i opprinnelig familie (som oftest av en stefar eller onkel) en grunnleggende årsak til at jentene flytta på gata. I Kinshasa er en hovedårsak til at de havner på gata at familiene deres kaster dem ut for å bli kvitt "fattigdomsforbannelsen". Dette gjelder både jenter og gutter. Familier sliter med arbeidsledighet og generell fattigdom og nød, og leter desperat etter en løsning for forbedring i livene sine. Så kommer det noen og "profeterer" at det er et av barna som er årsaken til "fattigdomsforbannelsen", det er pga "trolldom" at de har det så vanskelig - og løsningen blir å sende den utpekte ungen ut av hjemmet og familien.

En manglende forståelse for fattigdommens grunnleggende og opprettholdende årsaker finner vi både blant rike og fattige folk, både i Europa og i Afrika. Hvor mange tenker ikke på fattigdom som forårsaka av latskap, mangel på initiativ, mangel på innsats? Jeg har skrevet om menneskers kobling mellom Gud og velstand/fattigdom tidligere, og nøyer meg bare med å påpeke at vi er mange som kan trenge å se sannheten om politiske og økonomiske strukturer i øynene...

Men her får det jo en veldig tragisk konsekvens, i og med at barn og ungdommer havner på gata. Fordelen er at det er noen veldig konkrete misoppfatninger som ligger bak gatetilværelsen, så sosialassistentene kan med gode dialogevner få den opprinnelige familien i tale, som etter hvert kan åpne hjem og hjerter for barna sine igjen. Jeg sier ikke at det er enkelt, men det er enklere enn å drive med familiegjenforening i hjem der stefaren som seksuelt misbrukte barnet tas i forsvar av barnets mor... Så jeg ble håpefull av besøket i Kinshasa!

På bildet over ser vi frokosten som inntas - og det er et lite under i seg selv. Senteret har vært finansiert av UNICEF, men i år er støtten forsinka så nå drives alt på frivillig basis. Enkeltpersoner i byen har i hele år gitt mat til barna og ungdommene på senteret. Herlig at man i landet som har blitt rangert som verdens fattigste land ser et slikt engasjement og en slik giverglede og offervilje! Igjen - jeg ble håpefull!

På bildet under ser vi at gleden og latteren satt løst - og vi ser lederen helt til venstre i bildet. Han har jobba frivillig uten lønn i hele år. Kudos! I Norge skjønner vi kanskje ikke helt hva det innebærer - vi har gratis helsetjenester, fungerende sosialtjeneste, og kan helt fint overleve en stund uten lønn. Men HER - å være villig til å jobbe uten å motta en dollar - jeg tar virkelig av meg hatten!

Men han brenner for ungene og for arbeidet. Noen kvelder går de ut i gatene for å finne unger som nettopp har kommet på gata. Det er mindre komplisert å gjenforene de helt nye med familiene sine, enn de som har bodd lenge på gata - slik kjenner jeg det igjen fra Durban også. De oppsøker familiene og går tålmodig igjennom deres prosesser og legger til rette for at ungene skal ønske å hjem igjen og at familiene skal ønske at ungene kommer hjem igjen. Og de hjelper ungene med å komme seg tilbake på skolebenken.

På bildet over ser vi Jean som sitter og jobber med lekser. Han er nr. 1 i klassa si! Intelligent og ikke minst supergira på skolen! Utfordringen er å betale skolepenger, så kjenner du at det brenner i hjertet er du velkommen til å sende en sum! Det samme gjelder Enok på bildet under. Han har mista så mye skolegang gjennom mange år på gata og har slett ikke lyst til å begynne i tredjeklasse på barneskolen sammen med småtassene - han vil bli bilmekaniker. Han er supergira og spør hver dag om han ikke kan få begynne snart - men da må noen først skaffe fem tusen kroner...

Disse guttene som er gira på framtida, som drømmer om å bli bilmekaniker og som er nr. 1 i klassa si, jentene som bor i fosterfamilier, enkeltpersoner som skaffer mat, ildsjeler som jobber gratis i verdens fattigste land, familier som har misforstått hvorfor de er fattige men som ikke har skada barna sine seksuelt og som har relasjoner som ganske enkelt kan gjenoppbygges - alt dette gjør meg veldig håpefull! 

Verdensrekord i overlevelser

Noen ting blir faktisk bedre og bedre, år for år - én av dem er at flere og flere barn overlever fødsel, 1-årsbursdagen sin og 5-årsbursdagen sin. Vi setter ny verdensrekord i barneoverlevelser hvert år!

Dessverre er Kongo et av fem land der halvparten av alle verdens dødsfall under 5 år skjer. Og de fleste småbarna her dør av lungebetennelse, malaria, diaré eller pga fødselskomplikasjoner - alt er noe som burde kunne forhindres. Ufattelige 100 spedbarn dør per 1000 levendefødte. (I Norge dør 2 av 1000 levendefødte.)

Men jeg gleder meg tross alt over at i nabolandet Uganda har barnedødeligheten gått ned med utrolige 61% siden 1990, og i nabolandet Rwanda 64%. Og selv et land som har hatt så mange odds i mot seg som Sør-Sudan, har hatt en nedgang på nesten 60%. Det er fantastisk, og betyr masse liv.

Dessuten gleder jeg meg over enkle metoder med stor effekt: myggnettinger, for eksempel.

Og over utrettelige ildsjeler og pågående innsats: for eksempel jordmorskolen som starter opp i Kaziba i høst, som vil bety færre fødselskomplikasjoner og flere både mødre og barn som overlever.

Håp staves b-a-n-a-n-k-l-a-s-e

Hva er dette?

Noen bananklaser, sier du?

Nei, dette er H-Å-P.

Dette er F-R-A-M-T-I-D.

Dette er noen kvinner - som har levd fra hånd til munn, som har barn som er magre eller oppsvulma fordi de ikke får i seg nok næring - men som nå er handelskvinner, businessdamer, som selger bananer en gros til handelsfolk som kommer for å hente forsyninger til sin handelsvirksomhet i byen.


(Og dette er en liten del av svaret på mange av problemene jeg har skrevet om i det siste:
mammaer i fare
risikoen for å ikke overleve sin første levedag
småskala fysisk vold og hvordan skape fred
storskala vold, dvs krig, og hvordan skape fred )

Hevnlyst

I en gruppe med foreldreløse gutter - alle har mista foreldrene sine i krigen - står en gutt og holder en machete i været. Den brukes på åkeren. Men den kan også brukes til hevn.

Hvis han får høre hvor interahamwe-militsen holder til, sier gutten, vil han dra dit og drepe noen.

Fryktløs og hevnlysten.

Det er så mange sår og traumer som må heles for å kunne skape fred...

Voldtektsforsøk av sjuåring: skade "ikke alvorlig"

Fy faen for en sjokkerende avisartikkel å våkne opp til - og beklager språket, jeg banner ikke til vanlig, men i dette tilfellet eier jeg ikke sivilsert språk som dekker hvor sjokkerende og frastøtende det jeg leste er; en henvisning til djevelen er ikke alltid utidig...

I Sør-Afrika er den høyeste rettsinstansen grunnlovsdomstolen. Der skal det snart utpekes ny sjefsdommer, og president Jacob Zuma - som er på besøk i Norge for tiden - har nominert en mann som heter Mogoeng Mogoeng. Jeg har tidligere lest at nominasjonen var kontroversiell, og at Mogoeng ikke regnes verken som den beste faglig kvalifiserte kandidaten eller den mest moralske, men ble ikke særlig sjokkert. Jacob Zuma har klart å sno seg gjennom voldtekts- og korrupsjonssaker på sin vei til presidentembetet, så hva slags nominasjon kan man egentlig forvente fra ham?

Men i morges leste jeg en artikkel om denne Mogoeng, som er så hårreisende sjokkerende at jeg må skrive av meg litt hissighet for å kunne gå videre til dagens arbeid.

Mogoeng har avsagt noen vanvittige dommer i saker om voldtekt av barn. I et tilfelle reduserte han dommen til en mann dømt for voldtektsforsøk. I dommen skriver han blant annet: "Den fornærmede er sju år gammel. Skaden hun led var ikke alvorlig." Fy faen, er det mulig!? Hvordan går det an å si noe sånt? Hvordan er det mulig å bruke ordene "ikke alvorlig" i forbindelse med et tilfelle av seksuelt misbruk av en sjuåring? Og hvordan går det an å nominere en som sier noe sånt til landets høyeste juridiske sete, som sjefsdommer ved grunnlovsdomstolen?!

Jenta ble fysisk skada på de ytre kjønnsleppene tror jeg ("vestibule" på engelsk, er ikke helt sikker på hva det er på norsk??). Mogoeng gjør et poeng av at man ikke vet om gjerningsmannen brukte penis eller en finger, da kjolen til jenta dekka til ansiktet hennes så hun ikke så hva han gjorde.

I en annen sak kommenterte Mogoeng at gjerningsmannen må ha vært oppmerksom på offerets unge alder og derfor vært forsiktig med henne for ikke å skade henne nedentil, bortsett fra tilfeldig eller ved en ulykke da han penetrerte henne.


I nok en annen sak reduserte Mogoeng straffen for en mann dømt for voldtekt av en sjuåring til minimumsstraffen for slike saker i SA. Han sa at retten hadde funnet "betydelige og tvingende" grunner til å redusere straffen, og ramset opp at voldtektsmannen var 31 år, ugift, arbeidsløs, led av kronisk epilepsi, og bodde hjemme hos sin arbeidsløse mor. Men han forklarte ikke hvordan eller hvorfor disse faktorene er relevante. Kanskje fordi han ikke visste det selv?

Artikkelen i den sør-afrikanske avisa Mail & Guardian kan du lese her.

Mangel på gatebarn

Noen yrkesskader er uunngåelige, og å se etter gatebarn er en av mine. I Beijing så jeg ingen.

Nå var jeg selvfølgelig ikke overalt, i hver eneste gate og hvert eneste område av hele byen, så det kan hende det finnes noen som jeg ikke så, men allikevel - det typiske storbyfenomenet, der man ikke kan unngå å se dem, vil jeg påstå at ikke eksisterer.

Det er mulig det har med ettbarnspolitikken å gjøre - at det ene barnet man får ha blir så høyt verdsatt at de vanlige årsakene til å flytte hjemmefra og dra til gata ikke er gjeldende eller framtredende i dette samfunnet. Én vanlig årsak er mishandling, spesielt i kombinasjon med å føle seg uønsket - og det er jo ikke helt ulogisk å tenke at uønskete barn er heller sjeldent i et samfunn med ettbarnspolitikk. En annen vanlig årsak er fattigdom. Fattigdom finnes også i Kina og i Beijing, men opplevelsen til barna er sannsynligvis annerledes enn i andre samfunn. Mens foreldre, og kanskje særlig mødre, i de fleste samfunn prioriterer barna høyt og heller ofrer noe av sin egen mat for at barna skal få nok, for eksempel, er det ikke nødvendigvis enkelt å gjøre det i tilstrekkelig grad for alle barna i en stor barneflokk. Har man bare ett barn, derimot, er det enklere å gi henne eller ham nok mat, skolegang, osv.

Vi så mange små barn som ble tatt med rundt av besteforeldrene, og det stemmer med det jeg har lest om at foreldrene er opptatt med å jobbe og tjene penger, mens besteforeldrene passer barna. Med fire besteforeldrene på ett barnebarn er det klart at det blir mye oppmerksomhet, og det kan kanskje stemme at det er færre gatebarn fordi det er lite vanskjøtsel og omsorgsforsømmelse.

Nå høres det kanskje ut som om jeg prøver å si at ettbarnspolitikk er bra, men det er ikke meninga. Jeg observerte bare at det ikke var noen (synlige) gatebarn i Beijing, og tenker høyt om hva som kanskje kan være (deler av) forklaringa. Forrige gang jeg var i Kina kom jeg i snakk med en unggutt på toget, som fortalte at det var vanskelig å være enebarn, blant annet fordi det er for mye press på dem i forhold til å realisere foreldrenes drømmer. Og apropos lite vanskjøtsel og omsorgsforsømmelse: seksuelt misbruk finnes i alle samfunn, og jeg kan aldri tenke meg noe annet enn at det finnes i Kina og Beijing også - uansett hvor dyrebart det ene barnet de får ha er og hvor godt det blir passet på. Seksuelt misbruk er den vanligste årsaken til å komme på gata blant jentene jeg kjenner i Durban. Forhåpentligvis finnes det andre steder for barna i Beijing å gå.

Men jeg innrømmer at jeg har meninger om størrelsen på barneflokker - og kanskje de er politiske ukorrekte. Jeg synes det er leit å ha flere barn enn man har kapasitet til å ta seg av. Jeg vil riktignok presisere at jeg mener det er et samfunnsproblem og ikke et individuelt/moralt problem. I land uten statlig sosialt sikkerhetsnett, må man ha forholdsvis mange barn for å sikre seg. I samfunn med høy barnedødelighet og høy arbeidsledighet, samtidig som det er avkommet sin oppgave å sørge for foreldrene i alderdommen, er det temmelig risikabelt å bare ha to barn. Dessverre er det også i disse samfunnene at det er veldig vanskelig å ta seg godt nok av barna sine - spesielt hvis de er mange.

Tenk deg selv at du er arbeidsledig, og det finnes ingen dagpenger og ingen sosialhjelp, og du har fem barn å brødfø. Dessuten må du betale skolepenger - fryktelig mye skolepenger - hvis de skal gå på en skole som er bra nok til at de virkelig har en reell sjanse til å komme seg oppover i livet. Hvordan i alle dager skal du få til det? Og så dør søstra di, og du får ansvaret får hennes fire barn i tillegg. Hva skal du gjøre nå? Hvordan skal disse barna fysisk overleve, først og fremst, dernest få god utdanning og helseoppfølging, og helst også få god sosial og emosjonell utvikling, kjenne seg elska og ønska, få nok oppmerksomhet og omsorg fra deg?

Dette er virkeligheten for kvinner jeg kjenner i Durban. Noen av dem har barn som lever på gata.

Slik jeg ser det er arbeidsledighet og dårlig offentlig skolevesen roten til om ikke alt ondt så i hvert fall det meste som er vondt her i verden.

Baby forlatt på utedo

Noe som har forfulgt meg siden tv-programmet om Dr Mukwege og arbeidet i Kongo er tanken på barna som roper til foreldrene sine om hjelp og ikke skjønner at de ikke kan hjelpe fordi de er bundet og tvinges av soldatene til å se på. Følelsen av svik, av å bli forlatt, forrådt må være forferdelig. Midt i den verste smerte og redsel roper du ut til mamma som er den tryggeste personen i verden for deg - men hun griper ikke inn. Hun stopper det ikke. Hun hjelper deg ikke. Hun er til stede og ser hva som skjer, men gjør ingen ting.

Den tryggeste personen i verden for deg har sviktet deg. Det finnes ikke noe slikt som en trygg person i verden for deg lenger.

Om ikke fullt så brutalt som det vi hørte fra Kongo, der barn ble voldtatt foran bundne foreldre, så har jeg hørt vonde historier om opplevelser av svik og av å ikke ha noen trygg person i hele verden i Durban også. Og sett dype spor. Vonde arr. Infiserte sår som ikke gror.

En av gateguttene ble forlatt av mammaen sin på en utedo for å dø da han var en liten baby. Jeg har det ikke helt klart for meg om han var lagt nedi doen sammen med bæsjen eller ikke. Uansett så ble han funnet av noen andre og han overlevde.

I noen år var han kasteball mellom forskjellige slektninger og andre mer eller mindre godhjerta folk som tok seg av ham - til han som ganske liten (sju år kanskje?) fant ut at han hadde det bedre om han passa på seg sjøl. Siden har han sovet under brygger, i forlatte bygårder, på fortau, i smug og andre steder han har følt seg forholdsvis trygg.

Men såret har aldri grodd. Såret av å være uønsket, forlatt, sviktet. Identiteten - av og til positiv, som en med mye flaks, som lurer døden og overlever på tross av alle odds. Andre ganger negativ, som en uten en rettmessig plass i livet og samfunnet, dømt til å leve uten kjærlighet eller faste rammer, uten et hjem, uten en havn, uten en trygg person.

Slumdag i Nairobi

Jeg var i Nairobi et par dager og besøkte Ingunn, og ene dagen ble dedikert slummen, med besøk i Mathare på dagen og musikalforestilling om slumlivet på kvelden.

Her er Ingunn og jeg i Mathare:

Vi besøkte en skole:

Her er Ingunn og rektoren på hans kontor:

Jeg ble fascinert av geitene:

og av barna: