Her er en sterk bildeserie: http://www.theatlantic.com/infocus/2012/11/rebel-attacks-in-eastern-congo/100413/#img06
Thursday, November 29, 2012
Sunday, November 25, 2012
I Norge igjen
Nå sitter jeg hjemme i sofaen hos mor og far...
Etter at Goma ble tatt av rebellgruppen M23, erklærte de at Bukavu var neste mål.
Vi fikk råd både fra myndigheter og lokale venner med kontakter i det militære og politiske miljøet om å reise ut av landet. Onsdag morgen fikk vi sendt alle gjester ut, og etter noen timer kom vi oss også ut.
Rebellgruppen hadde ikke angrepet Bukavu, men det var allikevel noe uro fordi lokalbefolkning var sinte og følte seg bedratt både av egen regjeringshær og av FN-styrkene. Bl.a. FN-biler og regjeringsbygg ble angrepet i frustrasjon. I flere timer var urolighetene i en annen bydel enn der vi bor, men så fikk vi meldinger om at det hadde spredd seg også til vår bydel og til veien mellom oss og grensa. Det var uvirkelig å høre lyden av skudd. Hele situasjonen var i grunnen uvirkelig. En spesialstyrke hadde ryddet opp på veien til grensa, og vi så bare spor av brente dekk da vi kjørte dit og kom fram uten å støte på problemer.
Fryktelig leit å dra. Fælt å reise fra folk. Trist med enda en oppblussing av krig. Leit å måtte reise etter så kort tid. Men håper å reise tilbake snart.
Etter at Goma ble tatt av rebellgruppen M23, erklærte de at Bukavu var neste mål.
Vi fikk råd både fra myndigheter og lokale venner med kontakter i det militære og politiske miljøet om å reise ut av landet. Onsdag morgen fikk vi sendt alle gjester ut, og etter noen timer kom vi oss også ut.
Rebellgruppen hadde ikke angrepet Bukavu, men det var allikevel noe uro fordi lokalbefolkning var sinte og følte seg bedratt både av egen regjeringshær og av FN-styrkene. Bl.a. FN-biler og regjeringsbygg ble angrepet i frustrasjon. I flere timer var urolighetene i en annen bydel enn der vi bor, men så fikk vi meldinger om at det hadde spredd seg også til vår bydel og til veien mellom oss og grensa. Det var uvirkelig å høre lyden av skudd. Hele situasjonen var i grunnen uvirkelig. En spesialstyrke hadde ryddet opp på veien til grensa, og vi så bare spor av brente dekk da vi kjørte dit og kom fram uten å støte på problemer.
Fryktelig leit å dra. Fælt å reise fra folk. Trist med enda en oppblussing av krig. Leit å måtte reise etter så kort tid. Men håper å reise tilbake snart.
Friday, November 16, 2012
"Vi krever fred og sikkerhet"
Mange av dere har sikkert hørt om attentatforsøket på Dr Mukwege for litt over tre uker siden. Han ble angrepet av væpna menn i det han kom hjem til huset sitt her i Bukavu, og overlevde kulene ved å kaste seg ned på bakken. Dr Mukwege er gynekolog og kirurg, og er kjent over hele verden for sitt arbeid for voldtatte kvinner. Han er både en praktiker som utfører mange operasjoner på sjukehuset, og en aktivist og talsmann for kvinners lidelser i krig i FN og andre fora.
Han har vel visst det før, men nå er det i alle fall tydelig hvor inderlig høyt elsket han er her. Kvinneorganisasjoner har hatt mange innlegg på radioen i forbindelse med nyhetssendinger med en appell til myndighetene om å sørge for at Dr Mukwege kan vende trygt tilbake hit og fortsette arbeidet.
Ved rundkjøringa i et av hovedkryssene i byen henger det store bannere med samme budskap: "Vi krever fred og at Dr Mukwege kan vende trygt hjem".
For et par uker siden organiserte sivilsamfunnsorganisasjoner en slags streik, "død by" kaltes det. Folk stengte og holdt seg hjemme fra skoler, butikker og kontorer for å uttrykke at de ønsker at Dr Mukwege skal kunne komme tilbake og leve i sikkerhet og et generelt ønske om fred og trygghet.
Tidligere denne uka organiserte de også en markering.
Det er fryktelig alvorlig at en menneskerettighetsaktivist som Dr Mukwege blir et personlig attentatmål. Men midt i det hele er det oppmuntrende å se engasjementet som vekkes hos folk. Det ville vært lett å forstå om folk her hadde blitt apatiske og krigstrøtte, etter så mange tiår med kriger og uroligheter. Men dette har vekket både harme og engasjement hos mange.
Han har vel visst det før, men nå er det i alle fall tydelig hvor inderlig høyt elsket han er her. Kvinneorganisasjoner har hatt mange innlegg på radioen i forbindelse med nyhetssendinger med en appell til myndighetene om å sørge for at Dr Mukwege kan vende trygt tilbake hit og fortsette arbeidet.
Ved rundkjøringa i et av hovedkryssene i byen henger det store bannere med samme budskap: "Vi krever fred og at Dr Mukwege kan vende trygt hjem".
For et par uker siden organiserte sivilsamfunnsorganisasjoner en slags streik, "død by" kaltes det. Folk stengte og holdt seg hjemme fra skoler, butikker og kontorer for å uttrykke at de ønsker at Dr Mukwege skal kunne komme tilbake og leve i sikkerhet og et generelt ønske om fred og trygghet.
Tidligere denne uka organiserte de også en markering.
Det er fryktelig alvorlig at en menneskerettighetsaktivist som Dr Mukwege blir et personlig attentatmål. Men midt i det hele er det oppmuntrende å se engasjementet som vekkes hos folk. Det ville vært lett å forstå om folk her hadde blitt apatiske og krigstrøtte, etter så mange tiår med kriger og uroligheter. Men dette har vekket både harme og engasjement hos mange.
Thursday, November 15, 2012
Flukt
Det brøt ut kamper mellom rebellgruppa M23 og regjeringshæren i Nord-Kivu, et stykke nord for Goma - muligens i går kveld, eller i morges (hører litt ulike meldinger). Det har lenge vært rolig der - i hvert fall på overflaten - og rebellgruppa har holdt seg innenfor det området den allerede kontrollerer i noen måneder.
I ettermiddag kom det melding om at kampene har opphørt, heldigvis. Uvisst hvor mange som er døde, og om noen av dem er sivile.
Men allerede har hundrevis av mennesker flykta. Og folk er bekymra for potet- og bønneavlingene.
Det er langt unna meg altså, så ingen grunn til å bli redd på mine vegne. Men for folk som bor i området der er det selvfølgelig farlig. Og sannsynligvis stor sjanse for sult. Jeg antar at mange kommer til flyktningeleirene jeg besøkte for et par år tilbake, og jeg har aldri verken før eller siden vært på et sted så ribbet for håp og livsgnist og sett mennesker så sultne og apatiske. Det var virkelig fryktelig. Det var et sted uten potet- og bønneåkre.
I ettermiddag kom det melding om at kampene har opphørt, heldigvis. Uvisst hvor mange som er døde, og om noen av dem er sivile.
Men allerede har hundrevis av mennesker flykta. Og folk er bekymra for potet- og bønneavlingene.
Det er langt unna meg altså, så ingen grunn til å bli redd på mine vegne. Men for folk som bor i området der er det selvfølgelig farlig. Og sannsynligvis stor sjanse for sult. Jeg antar at mange kommer til flyktningeleirene jeg besøkte for et par år tilbake, og jeg har aldri verken før eller siden vært på et sted så ribbet for håp og livsgnist og sett mennesker så sultne og apatiske. Det var virkelig fryktelig. Det var et sted uten potet- og bønneåkre.
Tuesday, November 13, 2012
Søndagstur
Nå er det plutselig litt styrke på nettet, og jeg får til å laste opp et bilde (tar riktignok ca 20 min, men det er i det minste mulig). Benytter anledningen til å legge ut dette bildet fra ei lita kirka i Nyangezi:
Jeg og Ingeborg var der på søndag. Modermenigheten var på besøk med kor, elektriske gitarer, strømaggregat og høyttalere. Og noen av menighetslemmene hadde bundet presenning over takverket, så vi skulle få ly mot sola. Opprinnelig kommer de presenningene fra en flyktningeleir (vet ikke om dere klarer å se UNHCR-logoen når bildet er så lite). Nå brukes de heldigvis til å dekke over mursteinslagre til vanlig.
Her er jeg og noen til utenfor kirka. I dress til venstre for meg er pastoren, og delvis skjult til høyre for meg i lys skjorte og grå bukse er høvdingen for området. Han var med på gudstjenesten, og takket for det menigheten yter i lokalsamfunnet.
Nettet slutta å funke i går kveld (tirsdag), så jeg fikk ikke til å laste opp de siste to bildene, og jeg kom ikke en gang inn for å skrive noen avslutnende linjer. Men i dag er det onsdag morgen - en ny dag med nye muligheter, og jammen er ikke nettet tilbake!
Her er fra utenfor kirka. Fordi det var flere kor på besøk fra modermenigheten var det så liten plass inne, at de fleste i forsamlingen stod ute:
Her er litt av utsikten fra kirka. Nydelig, ikke sant?! Bak den grønne åsen til høyre ligger en annen liten menighet fra samme modermenighet i Nyangezi. En maï-maï-kriger der bestemte seg for at han ville følge Jesus, og han sluttet å krige og herje. Han fikk med seg flere av maï-maïene, og de har nå en liten forsamling der.
Og området har derfor mer fred.
Jeg og Ingeborg var der på søndag. Modermenigheten var på besøk med kor, elektriske gitarer, strømaggregat og høyttalere. Og noen av menighetslemmene hadde bundet presenning over takverket, så vi skulle få ly mot sola. Opprinnelig kommer de presenningene fra en flyktningeleir (vet ikke om dere klarer å se UNHCR-logoen når bildet er så lite). Nå brukes de heldigvis til å dekke over mursteinslagre til vanlig.
Her er jeg og noen til utenfor kirka. I dress til venstre for meg er pastoren, og delvis skjult til høyre for meg i lys skjorte og grå bukse er høvdingen for området. Han var med på gudstjenesten, og takket for det menigheten yter i lokalsamfunnet.
Nettet slutta å funke i går kveld (tirsdag), så jeg fikk ikke til å laste opp de siste to bildene, og jeg kom ikke en gang inn for å skrive noen avslutnende linjer. Men i dag er det onsdag morgen - en ny dag med nye muligheter, og jammen er ikke nettet tilbake!
Her er fra utenfor kirka. Fordi det var flere kor på besøk fra modermenigheten var det så liten plass inne, at de fleste i forsamlingen stod ute:
Her er litt av utsikten fra kirka. Nydelig, ikke sant?! Bak den grønne åsen til høyre ligger en annen liten menighet fra samme modermenighet i Nyangezi. En maï-maï-kriger der bestemte seg for at han ville følge Jesus, og han sluttet å krige og herje. Han fikk med seg flere av maï-maïene, og de har nå en liten forsamling der.
Og området har derfor mer fred.
Ut av mørket, inn på universitetet
Jeg må fortelle om ei ung dame.
Fortellingen begynner da hun bare var ei jente. 14 år gammel ble hun voldtatt av fire soldater. Da den ene var ferdig, begynte den neste, og så videre helt til alle var ferdige.
Hun følte at alt var mørke. Da hun oppdaget at hun var gravid ville hun bare dø.
Men så var det noen som brakte henne til et senter der hun kunne få hjelp. Hun fikk hjelp psykisk og praktisk, og gikk ut av mørket. Hun fikk håp og lyst på framtida. Hun fødte barnet og ble glad i jenta si.
På senteret lærte hun seg å sy klær med symaskin. Da hun var ferdig, jobbet hun som skredder på formiddagen, og på ettermiddagen gikk hun på skole. For pengene hun tjente på syingen, betalte hun for kveldsskole helt til hun var ferdig med videregående. Da ville hun studere videre ved universitetet.
For en del år tilbake ønsket hun å dø. Nå er hun snart ferdig med universitetsutdanning!
Fortellingen begynner da hun bare var ei jente. 14 år gammel ble hun voldtatt av fire soldater. Da den ene var ferdig, begynte den neste, og så videre helt til alle var ferdige.
Hun følte at alt var mørke. Da hun oppdaget at hun var gravid ville hun bare dø.
Men så var det noen som brakte henne til et senter der hun kunne få hjelp. Hun fikk hjelp psykisk og praktisk, og gikk ut av mørket. Hun fikk håp og lyst på framtida. Hun fødte barnet og ble glad i jenta si.
På senteret lærte hun seg å sy klær med symaskin. Da hun var ferdig, jobbet hun som skredder på formiddagen, og på ettermiddagen gikk hun på skole. For pengene hun tjente på syingen, betalte hun for kveldsskole helt til hun var ferdig med videregående. Da ville hun studere videre ved universitetet.
For en del år tilbake ønsket hun å dø. Nå er hun snart ferdig med universitetsutdanning!
Friday, November 09, 2012
"Spar den som ingenting har"
Noe av det som gjør fattigdom så vanskelig er at om du lever fra hånd til munn, med et daglig overlevelsesmål, har du svært liten sjanse for å kunne legge fram det lille ekstra som kunne hjulpet deg opp et hakk. Eller ha råd til å betale små men viktige utgifter som på sikt kunne hjulpet deg.
La meg ta et eksempel: Skolegang.
Her som mange andre steder i verden betaler man for utdanning, inkludert barneskolen. Men det er ikke så veldig dyrt. Prisen her avhenger av akkurat hvor skolen din er, og byene er dyrere enn landsbygda. Men en del barneskoler koster bare 2 dollar per måned. Ingen enorm sum. Burde være overkommelig for de aller fleste.
En liten kompliserende faktor er at de færreste bare har ett barn. Så om alle barna i en familie skal få gå på skolen, må de ut med mer enn 2 dollar per måned til sammen. Kanskje seks dollar, eller åtte, eller ti.
Da blir det straks litt verre, og det krever at du har overskudd til litt mer enn daglig overlevelse.
Ofte så vil til og med de som lever nesten på eksistensminimum ha ørlite grann til overs - hvis de bare klarte å legge det til side. Men når ungen din er sulten, er det vanskelig å la være å kjøpe mat for å holde de få centene til side til betaling av skolepenger som ikke skal skje før enn om to uker.
Her en dag kom en gutt med en liten bunke franc. Han er eldstemann i søskenflokken og har i praksis ansvaret for dem. Erfaringen hans er at de strever med å betale skolepenger, og at ungene etterhvert blir jagd fra skolen, ikke fordi de ikke har penger overhodet, men fordi pengene er brukt opp innen skolepengene skal betales. Brukt opp på viktige ting og med daglig overlevelse som mål - mat, såpe - men like fullt brukt opp. Nå ville han legge til side litt penger og spare. Små, jevne summer, som etterhvert blir nok til at søsknene lærer å lese, skrive, regne, osv.
Gleder meg til betalingsfristen for skolepengene. Han gleder seg også.
La meg ta et eksempel: Skolegang.
Her som mange andre steder i verden betaler man for utdanning, inkludert barneskolen. Men det er ikke så veldig dyrt. Prisen her avhenger av akkurat hvor skolen din er, og byene er dyrere enn landsbygda. Men en del barneskoler koster bare 2 dollar per måned. Ingen enorm sum. Burde være overkommelig for de aller fleste.
En liten kompliserende faktor er at de færreste bare har ett barn. Så om alle barna i en familie skal få gå på skolen, må de ut med mer enn 2 dollar per måned til sammen. Kanskje seks dollar, eller åtte, eller ti.
Da blir det straks litt verre, og det krever at du har overskudd til litt mer enn daglig overlevelse.
Ofte så vil til og med de som lever nesten på eksistensminimum ha ørlite grann til overs - hvis de bare klarte å legge det til side. Men når ungen din er sulten, er det vanskelig å la være å kjøpe mat for å holde de få centene til side til betaling av skolepenger som ikke skal skje før enn om to uker.
Her en dag kom en gutt med en liten bunke franc. Han er eldstemann i søskenflokken og har i praksis ansvaret for dem. Erfaringen hans er at de strever med å betale skolepenger, og at ungene etterhvert blir jagd fra skolen, ikke fordi de ikke har penger overhodet, men fordi pengene er brukt opp innen skolepengene skal betales. Brukt opp på viktige ting og med daglig overlevelse som mål - mat, såpe - men like fullt brukt opp. Nå ville han legge til side litt penger og spare. Små, jevne summer, som etterhvert blir nok til at søsknene lærer å lese, skrive, regne, osv.
Gleder meg til betalingsfristen for skolepengene. Han gleder seg også.
Monday, November 05, 2012
Lyn og salami
Jeg har ikke hatt internett på lenge, omtrent en uke for å være hakket mer presis. Det hadde vært et veldig uvær her, og lynet slo ned og ødela et eller annet hos internettleverandøren. Vi fikk beskjed om at de ventet på reservedel fra Rwanda og at nettet ville være tilbake etter noen dager. Lynet slo ned andre steder også, og tre personer fra en menighet her døde. Så vi klagde ikke over manglende nettilgang, for å si det sånn...
Så kom nettet tilbake. I et par timer. Og forsvant igjen for nye dager. I dag var det visst tilbake nok en gang. Men det funka ikke. Jeg dro til internettkafé for å få mailet noen møtereferater. Etter over to og en halv times strev var ikke en eneste side sendt. Symbolet for internett var der, men ingenting gikk. Jeg var hoppende gæern og irritert. Etter flere timers tålmodighetsprøve hjemme også, marsjerte jeg på kjøkkenet og lagde meg brødskive med salami i stort sinne og full av trass.
Det siste krever kanskje en forklaring. Jeg skrev sist at jeg hadde vært sjuk og gikk på antibiotika. Vel, det så ut som jeg var blitt frisk, inntil det brakte løs igjen en natt. Ryktene nådde sjefslegen på sjukehuset her som trappet personlig opp hjemme hos meg, skrev ut medisiner mot amøbe, orm og bakterier, og befalte at jeg spiser en diett av smakløse retter med litt sukker og salt i. Egentlig består dietten kun av ris, men jeg har tillatt meg å utvide menyen til både spaghetti og havregrøt i tillegg. Rissuppe - litt ris, mye vann - med salt og sukker er faktisk så ille at jeg holder på å gråte bare jeg tenker på det. Jeg vet jeg ikke burde klage - jeg som faktisk får legetilsyn og mat - men den dietten får meg altså til å gråte og rope på mor...
Det jeg absolutt ikke får lov til å spise er melk og fett - dermed det rebelske opprøret i å spise brødskive med salami. Og det smakte!
Og i kveld kom nettet tilbake på ordentlig. Livet er ikke så aller verst allikevel.
Så kom nettet tilbake. I et par timer. Og forsvant igjen for nye dager. I dag var det visst tilbake nok en gang. Men det funka ikke. Jeg dro til internettkafé for å få mailet noen møtereferater. Etter over to og en halv times strev var ikke en eneste side sendt. Symbolet for internett var der, men ingenting gikk. Jeg var hoppende gæern og irritert. Etter flere timers tålmodighetsprøve hjemme også, marsjerte jeg på kjøkkenet og lagde meg brødskive med salami i stort sinne og full av trass.
Det siste krever kanskje en forklaring. Jeg skrev sist at jeg hadde vært sjuk og gikk på antibiotika. Vel, det så ut som jeg var blitt frisk, inntil det brakte løs igjen en natt. Ryktene nådde sjefslegen på sjukehuset her som trappet personlig opp hjemme hos meg, skrev ut medisiner mot amøbe, orm og bakterier, og befalte at jeg spiser en diett av smakløse retter med litt sukker og salt i. Egentlig består dietten kun av ris, men jeg har tillatt meg å utvide menyen til både spaghetti og havregrøt i tillegg. Rissuppe - litt ris, mye vann - med salt og sukker er faktisk så ille at jeg holder på å gråte bare jeg tenker på det. Jeg vet jeg ikke burde klage - jeg som faktisk får legetilsyn og mat - men den dietten får meg altså til å gråte og rope på mor...
Det jeg absolutt ikke får lov til å spise er melk og fett - dermed det rebelske opprøret i å spise brødskive med salami. Og det smakte!
Og i kveld kom nettet tilbake på ordentlig. Livet er ikke så aller verst allikevel.
Monday, October 29, 2012
Bryllup
På lørdag var vi i bryllup. Selve festen var torsdag kveld, men jeg
har vært sjuk og går på antibiotika og er stuptrøtt om kveldene, så jeg
orka ikke å være med da. Men selve vielsen og den kirkelige velsignelsen
på lørdag formiddag var en flott opplevelse! Det var Bulambo som giftet bort datteren sin (han som fikk Raftoprisen for noen år tilbake, som jeg skrev for et par uker siden).
For en gledesfest! Vi antar at det var minst tusen gjester til stede under vielsen, så det var en stor fest. Og gleden var uimotståelig. Det var langt i fra en stille andektig forsamling. Da bruden kom skridende ned midtgangen, plystra og "ulululua" folk og blåste i russefløyter.
Selve seremonien var høytidelig, og jeg har aldri tidligere fått så sterkt inntrykk av pakten som en ekteskapsinngåelse er - for better, for worse; for richer and poorer, osv. Det var en hellig og uforglemmelig stund.
Her er brudeparet på vei ut igjen - lykkelig og godt gift:
Og det var en stolt far. Her holder han en liten tale til brudeparet. Etterpå holdt kona en tale - full av energisk glede!
En herlig dag! En fest og feiring av kjærligheten.
For en gledesfest! Vi antar at det var minst tusen gjester til stede under vielsen, så det var en stor fest. Og gleden var uimotståelig. Det var langt i fra en stille andektig forsamling. Da bruden kom skridende ned midtgangen, plystra og "ulululua" folk og blåste i russefløyter.
Selve seremonien var høytidelig, og jeg har aldri tidligere fått så sterkt inntrykk av pakten som en ekteskapsinngåelse er - for better, for worse; for richer and poorer, osv. Det var en hellig og uforglemmelig stund.
Her er brudeparet på vei ut igjen - lykkelig og godt gift:
Og det var en stolt far. Her holder han en liten tale til brudeparet. Etterpå holdt kona en tale - full av energisk glede!
En herlig dag! En fest og feiring av kjærligheten.
Thursday, October 25, 2012
O lykke!
For en dag!
For det første: Vi har strøm. Overraskelse er ikke et dekkende begrep - det er nærmere et sjokk. Strømmen har vært borte denne uka og vi fikk beskjed om at det er en stor kabel nede i gata som var ødelagt og at det kom til å ta et par dager å reparere den. Jeg er visst blitt uforholdsmessig pessimistisk, for jeg tenkte "hvor i all verden skal de få reservedeler fra?" og forberedte meg psykisk på et par måneder uten strøm. Men jeg får legge Ludvig til side, og finne fram igjen Solan! Strømmen er tilbake allerede!
For det andre: Jeg sitter og spiser lakris!! Helt alene, uavhengig av strømstatus, så er det nok til overskriften "O lykke!" Et besøk fra Norge kom i morges, og fram fra håndbagasjen kom to poser lakris!! Jeg ble så glad at jeg fikk tårer i øynene. Jeg prøvde å beherske følelsene mine - jeg satt tross alt til bords med hardbarka misjonærer som har flyktet fra kriger og kommet tilbake, levd midt i alt som finnes av elendighet her, og jeg lever i grunnen midt i ganske mye elendighet selv, så det sømmer seg ikke å bli bokstavelig talt hoppende glad av noe så trivielt som lakris. Men, sannheten er at jeg hadde lyst til både å hoppe og gråte av glede. Så nå sitter jeg og nikoser meg, og Ludvig sier "kanke jeg få en lakrisbit til a?" ;)
Oi, jeg kom forresten på enda en god nyhet. Kongo har kobla seg på en optisk fiberkabel for internett, og i går fikk vi beskjed fra nettleverandøren vår at vi snart kan vente oss raskere nettforbindelse! Lyst på en prat? Kom deg på skype!
For det første: Vi har strøm. Overraskelse er ikke et dekkende begrep - det er nærmere et sjokk. Strømmen har vært borte denne uka og vi fikk beskjed om at det er en stor kabel nede i gata som var ødelagt og at det kom til å ta et par dager å reparere den. Jeg er visst blitt uforholdsmessig pessimistisk, for jeg tenkte "hvor i all verden skal de få reservedeler fra?" og forberedte meg psykisk på et par måneder uten strøm. Men jeg får legge Ludvig til side, og finne fram igjen Solan! Strømmen er tilbake allerede!
For det andre: Jeg sitter og spiser lakris!! Helt alene, uavhengig av strømstatus, så er det nok til overskriften "O lykke!" Et besøk fra Norge kom i morges, og fram fra håndbagasjen kom to poser lakris!! Jeg ble så glad at jeg fikk tårer i øynene. Jeg prøvde å beherske følelsene mine - jeg satt tross alt til bords med hardbarka misjonærer som har flyktet fra kriger og kommet tilbake, levd midt i alt som finnes av elendighet her, og jeg lever i grunnen midt i ganske mye elendighet selv, så det sømmer seg ikke å bli bokstavelig talt hoppende glad av noe så trivielt som lakris. Men, sannheten er at jeg hadde lyst til både å hoppe og gråte av glede. Så nå sitter jeg og nikoser meg, og Ludvig sier "kanke jeg få en lakrisbit til a?" ;)
Oi, jeg kom forresten på enda en god nyhet. Kongo har kobla seg på en optisk fiberkabel for internett, og i går fikk vi beskjed fra nettleverandøren vår at vi snart kan vente oss raskere nettforbindelse! Lyst på en prat? Kom deg på skype!
Friday, October 19, 2012
Inntrykk fra Bideka
Ja, nå har jeg vært tilbake fra helgeturen i snart en uke allerede. Tida flyr, spesielt den tida med strøm og internett tilgjengelig...
Jeg var i Bideka, bare noen få timers kjøretur herfra. Det var en flott tur, spennende og givende og trivelig. Og en vanskelig tur, krevende og trist. Det siste har med fattigdom å gjøre. Hvordan kan jeg beskrive fattigdommen jeg møter her i Kongo? Den likner ikke noe jeg har sett i noe annet land. Jeg opplever at den er dypere her. Ta for eksempel barn med kwashiorkor. Det har jeg knapt sett tidligere. Her er det mange. Folk er sultne, mer enn jeg har opplevd i noe annet land.
Jeg opplever det selvfølgelig her i Bukavu også, men jeg blir enda mer eksponert for det når jeg er på tur. Her i Bukavu lever jeg i et fint område av byen, gjør mine fransklekser, og lever mer mitt eget liv. På en tur, slik som turen til Bideka, er det færre filtre, færre barrierer mellom meg og mennesker i nød. Ikke minst fordi de ikke ser hvite mennesker i sin midte så ofte, og fordi de tror og håper at et hvitt menneske betyr hjelp, og dermed er det mange som passer på å benytte anledningen når de ser meg til å fortelle om barna sine, barnebarna, søsknene, naboene, osv.
Jeg var i Bideka, bare noen få timers kjøretur herfra. Det var en flott tur, spennende og givende og trivelig. Og en vanskelig tur, krevende og trist. Det siste har med fattigdom å gjøre. Hvordan kan jeg beskrive fattigdommen jeg møter her i Kongo? Den likner ikke noe jeg har sett i noe annet land. Jeg opplever at den er dypere her. Ta for eksempel barn med kwashiorkor. Det har jeg knapt sett tidligere. Her er det mange. Folk er sultne, mer enn jeg har opplevd i noe annet land.
Jeg opplever det selvfølgelig her i Bukavu også, men jeg blir enda mer eksponert for det når jeg er på tur. Her i Bukavu lever jeg i et fint område av byen, gjør mine fransklekser, og lever mer mitt eget liv. På en tur, slik som turen til Bideka, er det færre filtre, færre barrierer mellom meg og mennesker i nød. Ikke minst fordi de ikke ser hvite mennesker i sin midte så ofte, og fordi de tror og håper at et hvitt menneske betyr hjelp, og dermed er det mange som passer på å benytte anledningen når de ser meg til å fortelle om barna sine, barnebarna, søsknene, naboene, osv.
Heldigvis var det ikke bare mye nød som møtte meg i Bideka, men også mye engasjement blant
folk. Folk som tar seg av foreldreløse, folk som engasjerer seg i
søndagsskolen, folk som organiserer klubber og grupper. Det var grupper for
tidligere soldater (noen barn, noen voksne), for soldatkoner, for mammaer, for hiv-positive, for
damer som strever med å brødfø familien sin, og enda flere. Grupper og klubber
av mange slag. Det er oppløftende å se. Slike grupper skaper solidaritet og
samhold. 1 + 1 + 1 er mye sterkere enn 3.
Jeg tenker på Paulo Freire, og drømmer om hva som ville skjedd om alle disse gruppene forente seg i samarbeid. De har jo alle samme mål. Tenk om handelsgruppene til kvinnene kunne vært med og støttet de som tar seg av foreldreløse barn. Tenk om kvinneopplæringsgruppene kunne dratt opp i fjellene der det bor så mange barn med kwashiorkor og lært opp foreldrene i jordbruk.
Vel, vel, det er lov å drømme. Det er vel til og med drømmer og håp som holder oss i live. Jeg avslutter med et sitat av Albert Einstein: "Logic will get you from A to B. Imagination will take you everywhere."
Saturday, October 13, 2012
Vær
Et lite glimt fra hverdagslivet og frokostsamtalen: Ingeborg nevnte "kuldebølgen" som er tilbake. Bakgrunnen? Jeg har syntes det har vært kaldt å legge seg og sove de siste kveldene - med bare et stykke tøy (mer som et laken) over meg og begynner å vurdere å finne meg et tjukkere teppe. Tipper at det har vært under 20 grader de siste par nettene, men neppe under 16 (og vi snakker plussgrader, selvfølgelig). Alt er relativt, eller hva, nordboere (ser at noen spår at snøen kan komme til Østlandet i helga i Aftenposten)? ;)
Jeg skal på tur nå. Sitter og venter på han som skal følge meg. Han er forsinka pga gjørme. Så vi har vær her også, altså! Og apropos kulde: jeg skal til 1800 m.o.h. og har pakka sokker.
Jeg skal på tur nå. Sitter og venter på han som skal følge meg. Han er forsinka pga gjørme. Så vi har vær her også, altså! Og apropos kulde: jeg skal til 1800 m.o.h. og har pakka sokker.
Tuesday, October 09, 2012
Innovasjon: drikkekartonger til isolasjon
Selv om jeg nå er godt plassert i Kongo, må jeg ta med en nyhet fra mitt gamle hjemland, Sør-Afrika. Leste inspirerende stoff derfra i morges. En gruppe studenter ved universitetet i Stellenbosch utvikler en iShack, en "improved shack". Shacks er sånne plankeskur/blikkskur som folk bor i i slummer - ofte satt opp ulovlig uten at man eier tomta, og oftest bygd av materialer man har tilgjengelig - blikkplater, plankebiter, plastduker, o.l. De kan bli varme som stekeovner når sola står på. De kan regne bort når regntida inntreffer. I Sør-Afrika og mange andre land settes de opp på uregulerte områder, og mangler derfor et sanitær-/septiksystem, tilgang på drikkevann/vannkraner, strøm, osv.
iShacken er bygd slik at den skal være varm om vinteren og kjølig om sommeren. De bruker f.eks. drikkekartonger til isolasjon, og har nøye gjennomtenkte plasseringer av dør og vinduer (for å få varme og gjennomstrømming av luft). De har også en løsning for å samle opp regnvann.
Et lite solcellesystem gir energi til noen lyspærer og til mobillader.
Det siste er bra. Mobiltelefoner tar nemlig helt av i det meste av Afrika. Til og med innen helsesektoren i noen land finnes det innovative systemer som gjør nytte av mulighetene mobiltelefoner gir, f.eks. når det gjelder oppfølging av tuberkulosepasienter.
Nå jobber de med forbedringer - hvordan bruke mer gjenvinnbart materiale, f.eks. - og oppskalering, deriblant til Ghana. Spennende!
Du kan lese mer her og her.
iShacken er bygd slik at den skal være varm om vinteren og kjølig om sommeren. De bruker f.eks. drikkekartonger til isolasjon, og har nøye gjennomtenkte plasseringer av dør og vinduer (for å få varme og gjennomstrømming av luft). De har også en løsning for å samle opp regnvann.
Et lite solcellesystem gir energi til noen lyspærer og til mobillader.
Det siste er bra. Mobiltelefoner tar nemlig helt av i det meste av Afrika. Til og med innen helsesektoren i noen land finnes det innovative systemer som gjør nytte av mulighetene mobiltelefoner gir, f.eks. når det gjelder oppfølging av tuberkulosepasienter.
Nå jobber de med forbedringer - hvordan bruke mer gjenvinnbart materiale, f.eks. - og oppskalering, deriblant til Ghana. Spennende!
Du kan lese mer her og her.
Sunday, October 07, 2012
Hevnlyst
I en gruppe med foreldreløse gutter - alle har mista foreldrene sine i krigen - står en gutt og holder en machete i været. Den brukes på åkeren. Men den kan også brukes til hevn.
Hvis han får høre hvor interahamwe-militsen holder til, sier gutten, vil han dra dit og drepe noen.
Fryktløs og hevnlysten.
Det er så mange sår og traumer som må heles for å kunne skape fred...
Hvis han får høre hvor interahamwe-militsen holder til, sier gutten, vil han dra dit og drepe noen.
Fryktløs og hevnlysten.
Det er så mange sår og traumer som må heles for å kunne skape fred...
Thursday, October 04, 2012
Hjemme hos-reportasje
Dette er ikke noen interiørblogg, men her kommer allikevel et innlegg om hvordan det ser ut hjemme hos meg. Om ikke annet, så kan jeg jo unnskylde det med at "interiør" er et av mange franske ord vi har i det norske språket. "Interessant" er et annet. Så det passer jo bra :) (og vi har til og med ganske riktig uttale, i og med at vi sier "interessang" - litt mer "æ"-aktig åpningsvokal og litt ekstra nasal klang på "ang"-en, så blir det riktig bra!)
Jeg begynner med senga - et viktig møbel!
Enda viktigere er myggnettet. Det er regntid, så beskyttelse mot malaria er nødvendig. Noen av dere kjenner kanskje igjen noen gaver på nattbordet? Gullrammen med kalligrafiskrift fikk jeg allerede på videregående, så den har vært med på mye. De andre er av nyere dato. Uansett et koselig område på rommet mitt - og i skuffen gjemmer det seg en sjokolade...
Om vi går ut av rommet mitt, så kommer vi til en liten gang med dører til to lagerrom og til Ingeborgs soverom. Og trapp ned til førsteetasjen. Pluss døra til badet. Et annet viktig sted.
Det ser kanskje fancy ut å ha vannklosett, men jeg vet neimen ikke. Vi har sjelden vanntilførsel, og et vannklosett uten vann er slett ikke så fancy som man skulle tro. Spesielt ikke om man har diaré. Det har vært stunder da jeg har ønsket meg et hull i bakken i stedet. Der forsvinner i det minste ting (apropos - de som ønsker seg et hull i bakken å forsvinne i når de er flaue aner ikke hva de ønsker seg! Uansett hvor pinlig situasjonen måtte være - å forsvinne ned i et slikt hull er ikke å foretrekke...). Her løper jeg i stedet til vanntønna som ses i forgrunnen og fyller bakebollen (som aldri brukes til baking!) og heller vannet i do - fram og tilbake, fram og tilbake.
Og når vi først er inne på dette med vanntilførsel... Som oftest er det ikke vann i springen her, men når det endelig kommer, er det i større eller mindre grad fylt av jord. Slik at det f.eks. ser slik ut, omtrent like sterk farge som sjampoen min:
Jeg har gitt opp "hvitvask", for å si det sånn... Farga klær er bra! Og de som ikke var farga før, kan nå få være lysegulbrune :) Det er visst ikke slik til vanlig, men nå i regntida er det mye erosjon.
Apropos (også fransk! "à propos de..." = "siden vi snakker om...") tilførsel eller mangel av tilførsel - ikke bare er vanntilførselen ustabil, det er også strømmen. Skjønt, så veldig ustabil er den i grunnen ikke. Vi har fast strømbrudd hver ettermiddag/kveld - så fast at du nesten kan stille klokka etter det. Og det er veldig kjekt, for da går det an å planlegge deretter. Når strøm og/eller internett forsvinner uforutsett (noe som som regel skjer...), er det hakket mer frustrerende. Men den faste strømpausen hver ettermiddag/kveld er faktisk litt hyggelig. Her sitter jeg i lenestolen på rommet mitt - med beina på bordet - og leser i lyset av ei hodelykt:
Ofte sitter jeg nede i stua med telys og parafinlampe. Leser kanskje mens det ennå er litt dagslys, men etter at det er ordentlig mørkt holder ikke telyset som leselys, og vi bare sitter og slapper av, skravler, tenker, drikker te, spiser hjemmebakt flatbrød og det lille vi har igjen av brunost. Den stunda etter at dagslyset har forsvunnet og før strømmen kommer tilbake er ei sånn hvile- og pustestund.
Vel, omvisning i førsteetasje får bli en annen dag. Au revoir!
Jeg begynner med senga - et viktig møbel!
Enda viktigere er myggnettet. Det er regntid, så beskyttelse mot malaria er nødvendig. Noen av dere kjenner kanskje igjen noen gaver på nattbordet? Gullrammen med kalligrafiskrift fikk jeg allerede på videregående, så den har vært med på mye. De andre er av nyere dato. Uansett et koselig område på rommet mitt - og i skuffen gjemmer det seg en sjokolade...
Om vi går ut av rommet mitt, så kommer vi til en liten gang med dører til to lagerrom og til Ingeborgs soverom. Og trapp ned til førsteetasjen. Pluss døra til badet. Et annet viktig sted.
Det ser kanskje fancy ut å ha vannklosett, men jeg vet neimen ikke. Vi har sjelden vanntilførsel, og et vannklosett uten vann er slett ikke så fancy som man skulle tro. Spesielt ikke om man har diaré. Det har vært stunder da jeg har ønsket meg et hull i bakken i stedet. Der forsvinner i det minste ting (apropos - de som ønsker seg et hull i bakken å forsvinne i når de er flaue aner ikke hva de ønsker seg! Uansett hvor pinlig situasjonen måtte være - å forsvinne ned i et slikt hull er ikke å foretrekke...). Her løper jeg i stedet til vanntønna som ses i forgrunnen og fyller bakebollen (som aldri brukes til baking!) og heller vannet i do - fram og tilbake, fram og tilbake.
Og når vi først er inne på dette med vanntilførsel... Som oftest er det ikke vann i springen her, men når det endelig kommer, er det i større eller mindre grad fylt av jord. Slik at det f.eks. ser slik ut, omtrent like sterk farge som sjampoen min:
Jeg har gitt opp "hvitvask", for å si det sånn... Farga klær er bra! Og de som ikke var farga før, kan nå få være lysegulbrune :) Det er visst ikke slik til vanlig, men nå i regntida er det mye erosjon.
Apropos (også fransk! "à propos de..." = "siden vi snakker om...") tilførsel eller mangel av tilførsel - ikke bare er vanntilførselen ustabil, det er også strømmen. Skjønt, så veldig ustabil er den i grunnen ikke. Vi har fast strømbrudd hver ettermiddag/kveld - så fast at du nesten kan stille klokka etter det. Og det er veldig kjekt, for da går det an å planlegge deretter. Når strøm og/eller internett forsvinner uforutsett (noe som som regel skjer...), er det hakket mer frustrerende. Men den faste strømpausen hver ettermiddag/kveld er faktisk litt hyggelig. Her sitter jeg i lenestolen på rommet mitt - med beina på bordet - og leser i lyset av ei hodelykt:
Ofte sitter jeg nede i stua med telys og parafinlampe. Leser kanskje mens det ennå er litt dagslys, men etter at det er ordentlig mørkt holder ikke telyset som leselys, og vi bare sitter og slapper av, skravler, tenker, drikker te, spiser hjemmebakt flatbrød og det lille vi har igjen av brunost. Den stunda etter at dagslyset har forsvunnet og før strømmen kommer tilbake er ei sånn hvile- og pustestund.
Vel, omvisning i førsteetasje får bli en annen dag. Au revoir!
Saturday, September 29, 2012
1månedsjubileum
Jeg var på besøk hos noen i dag, og der var det et broderi med The Serenity Prayer på engelsk på veggen. Det er en bønn som brukes i Anonyme Alkoholikere, men må man ikke være alkoholiker for å trenge den. Alkohol har faktisk ikke vært et tema her - enda - men ellers vasser jeg i problemer, vansker og lidelser av de fleste slag og i en overveldende mengde. Mer enn nok til å trenge The Serenity Prayer (eller Bønn om sinnsro, som den kanskje kalles på norsk?):
God grant me the serenity to accept the things I cannot change,
the courage to change the things I can,
and the wisdom to know the difference.
I kveld feirer jeg 1-månedsjubileum her i Bukavu, og den feirer jeg med dette hjertesukket...
God grant me the serenity to accept the things I cannot change,
the courage to change the things I can,
and the wisdom to know the difference.
I kveld feirer jeg 1-månedsjubileum her i Bukavu, og den feirer jeg med dette hjertesukket...
Thursday, September 27, 2012
Rafto-prisen
Jeg ser at den nigerianske miljøforkjemperen Nnimmo Bassey får årets Raftopris. Gratulerer!
I 2008 fikk en kongoleser Raftoprisen, nemlig Bulambo Lembelembe som er pastor i pinsebevegelsen her. Han fikk prisen for sin innsats for menneskerettigheter og for å hjelpe mange utsatte grupper under krigen, deriblant barnesoldater og voldtatte kvinner. Her kan du lese hva PYM (norsk pinsemisjon) skrev da han fikk prisen - PYM var og er fortsatt en viktig partner for arbeidet som gjøres. Og her kan du lese mer om både Bulambo og arbeidet. Anbefales! Da kan du få et kjapt innblikk i mye av det som gjøres her. Fortsatt er engasjementet stort, behovene store, og innsatsen likeså! Freden er skjør, spenningene mange, men det er også et fredsengasjement og ikke minst engasjement og omsorg for menneskene som fortsatt lider under krigen - kvinner, altfor unge soldater, foreldreløse barn, osv. Inspirerende å se og oppleve en kirke med samfunnsengasjement!
I 2008 fikk en kongoleser Raftoprisen, nemlig Bulambo Lembelembe som er pastor i pinsebevegelsen her. Han fikk prisen for sin innsats for menneskerettigheter og for å hjelpe mange utsatte grupper under krigen, deriblant barnesoldater og voldtatte kvinner. Her kan du lese hva PYM (norsk pinsemisjon) skrev da han fikk prisen - PYM var og er fortsatt en viktig partner for arbeidet som gjøres. Og her kan du lese mer om både Bulambo og arbeidet. Anbefales! Da kan du få et kjapt innblikk i mye av det som gjøres her. Fortsatt er engasjementet stort, behovene store, og innsatsen likeså! Freden er skjør, spenningene mange, men det er også et fredsengasjement og ikke minst engasjement og omsorg for menneskene som fortsatt lider under krigen - kvinner, altfor unge soldater, foreldreløse barn, osv. Inspirerende å se og oppleve en kirke med samfunnsengasjement!
Tuesday, September 25, 2012
Nytt skoleår
To ting som er viktige for velferden til et land: at flest mulig kan lese og skrive og dermed at barna går på skolen, og at folk er mest mulig friske inkl at folk får tilgang til helsetjenester.
Det er frustrerende, trist og provoserende å tenke på mineralrikdommene og de andre naturressursene i dette landet og hvor velstående staten potensielt kunne vært. Her kunne man virkelig hatt et oppegående utdanningssystem og helsesystem!
Mobutu ga i sin tid seg selv mange plantasjer, fabrikker og gruver, og ble den åttende rikeste mannen i verden. Det sier noe om potensialet og rikdommen her. Diamanter, gull, koltan, gummi, kakao, tinn, fisk, kveg, skogbruk, jordbruk. Det er et ufattelig rikt land.
Men lærere som ikke får utbetalt lønn, fordi staten er svak og dårlig-fungerende, krever at elevene betaler ekstra for kompendier med pensum. At studenter betaler sensorer for eksamineringen.
Nå har et nytt skoleår startet, og lærere og foreldre forhandler om beløpet på skolepenger. Lærerne må ha nok til å leve for. Foreldrene må ha råd til å betale. Skolepenger, skoleuniform, skrivebok og penn, kompendier med pensum, eksamensavgift. Kravene bare vokser og vokser, og det blir vanskeligere og vanskeligere å holde barna sine i skolen.
Enker, naboer, pastorer og andre kommer og forteller om barna de har tatt til seg - barn som har mista foreldrene sine, kanskje slektninger eller kanskje venner av dem som nå har tatt dem til seg - og sier de klarer såvidt å holde dem med mat, men alle utgiftene til skolegang... Det er vanskelig.
Det er frustrerende, trist og provoserende å tenke på mineralrikdommene og de andre naturressursene i dette landet og hvor velstående staten potensielt kunne vært. Her kunne man virkelig hatt et oppegående utdanningssystem og helsesystem!
Mobutu ga i sin tid seg selv mange plantasjer, fabrikker og gruver, og ble den åttende rikeste mannen i verden. Det sier noe om potensialet og rikdommen her. Diamanter, gull, koltan, gummi, kakao, tinn, fisk, kveg, skogbruk, jordbruk. Det er et ufattelig rikt land.
Men lærere som ikke får utbetalt lønn, fordi staten er svak og dårlig-fungerende, krever at elevene betaler ekstra for kompendier med pensum. At studenter betaler sensorer for eksamineringen.
Nå har et nytt skoleår startet, og lærere og foreldre forhandler om beløpet på skolepenger. Lærerne må ha nok til å leve for. Foreldrene må ha råd til å betale. Skolepenger, skoleuniform, skrivebok og penn, kompendier med pensum, eksamensavgift. Kravene bare vokser og vokser, og det blir vanskeligere og vanskeligere å holde barna sine i skolen.
Enker, naboer, pastorer og andre kommer og forteller om barna de har tatt til seg - barn som har mista foreldrene sine, kanskje slektninger eller kanskje venner av dem som nå har tatt dem til seg - og sier de klarer såvidt å holde dem med mat, men alle utgiftene til skolegang... Det er vanskelig.
Friday, September 21, 2012
Skolevei
Regntida har starta her, men forrige natta tror jeg ikke det regna. Da jeg gikk til skolen i dag var det så støvete som jeg ikke har opplevd byen før. Støvskya stod i lufta minutter etter at en bil kjørte forbi.
Det sier jo litt om hvor bra jeg bor, når jeg ikke er sikker på om det har regna eller ikke. Jeg sover like godt uansett...
Jeg har hatt lyst til å ha med videokamera på skoleveien, så dere kan få se. Først går jeg på en stille og nesten tom vei. Så steinete at den minner om å gå i Alvdal Vestfjell. Så kommer jeg ned i et sentrum, et marked. Jeg åler meg vei mellom folk og motorsykler og boder. Motorsyklene er litt skumle, synes jeg, for de kan komme raskt og overraskende, og jeg føler at det er den sterkestes rett som gjelder, så jeg forsøker å holde meg unna som best jeg kan. Men det man virkelig må være obs på er alle børene folk bærer på hodet. Det er ikke bare bøtter eller bylter som fortsetter oppover og kanskje går noen centimeter lenger ut enn hodet eller resten av kroppen. Det er stabler med planker, jernstenger eller stålplater. Noen er fire meter lange! Og dukker plutselig opp i hodehøyde. Du kan gå og ane fred og ingen fare, og se en mann et stykke foran - i det du plutselig holder på å krasje med en tynn jernstang som stikker ut flere meter foran han! Eller ta et skritt til sida for å gi vei til ei dame som bærer en gedigen ladning kull på hodet, og så krasje i en stabel med planker som kommer "flytende" oppe i lufta, på hodet til en mann bak deg. Det er digre grener med bananer, alskens frukt og grønnsaker, metallplater, og byggematerialer - alt fraktes på hodet. Eller bare en liten bunke med sokker, som verken er store eller tunge, eller ville gjort vondt å støte sammen med...
Fra dette markedet og fram til skolen, er det en fin bilvei, med jevn asfalt. Det finnes noen våghalser som går der, men jeg synes livet er både for skjørt og for dyrebart, og holder meg til fortauet. Siden veien er så fin, holder trafikken dessto høyere fart, og jeg klandrer dem ikke, for det er ikke så mange steder det går an å kjøre i tredjegir her... Fortauet er som en inntørka elv, med tusen spor etter hvor vannet har rent. Bortsett fra når det regner. Da er det et gjørmebad, et svært ulendt sådant. Det er steiner og biter av asfalt innmellom, og jeg hopper og klatrer og balanserer, og føler meg som en fjellgeit på treningstur.
Men selve bilveien er som sagt fin mesteparten av distansen, og det er faktisk fiksa bra bilvei i flere kilometer nordover. Det er bra, og må gjerne fortsette. Infrastruktur er viktig, og framkommelighet essensielt når man skal bygge landet. Det finnes områder ikke langt herifra hvor man ikke kommer med kjøretøy, og alt som skal inn må bæres på hodet. Hodebørene jeg møter på skoleveien min er bare for handel på mikronivå, og ved siden av kjører det lastebiler fullasta av varer i store partier. Da er det annerledes der hvor alt må bæres inn på hodet, av varer, medisiner, utstyr, sement, osv.
Det sier jo litt om hvor bra jeg bor, når jeg ikke er sikker på om det har regna eller ikke. Jeg sover like godt uansett...
Jeg har hatt lyst til å ha med videokamera på skoleveien, så dere kan få se. Først går jeg på en stille og nesten tom vei. Så steinete at den minner om å gå i Alvdal Vestfjell. Så kommer jeg ned i et sentrum, et marked. Jeg åler meg vei mellom folk og motorsykler og boder. Motorsyklene er litt skumle, synes jeg, for de kan komme raskt og overraskende, og jeg føler at det er den sterkestes rett som gjelder, så jeg forsøker å holde meg unna som best jeg kan. Men det man virkelig må være obs på er alle børene folk bærer på hodet. Det er ikke bare bøtter eller bylter som fortsetter oppover og kanskje går noen centimeter lenger ut enn hodet eller resten av kroppen. Det er stabler med planker, jernstenger eller stålplater. Noen er fire meter lange! Og dukker plutselig opp i hodehøyde. Du kan gå og ane fred og ingen fare, og se en mann et stykke foran - i det du plutselig holder på å krasje med en tynn jernstang som stikker ut flere meter foran han! Eller ta et skritt til sida for å gi vei til ei dame som bærer en gedigen ladning kull på hodet, og så krasje i en stabel med planker som kommer "flytende" oppe i lufta, på hodet til en mann bak deg. Det er digre grener med bananer, alskens frukt og grønnsaker, metallplater, og byggematerialer - alt fraktes på hodet. Eller bare en liten bunke med sokker, som verken er store eller tunge, eller ville gjort vondt å støte sammen med...
Fra dette markedet og fram til skolen, er det en fin bilvei, med jevn asfalt. Det finnes noen våghalser som går der, men jeg synes livet er både for skjørt og for dyrebart, og holder meg til fortauet. Siden veien er så fin, holder trafikken dessto høyere fart, og jeg klandrer dem ikke, for det er ikke så mange steder det går an å kjøre i tredjegir her... Fortauet er som en inntørka elv, med tusen spor etter hvor vannet har rent. Bortsett fra når det regner. Da er det et gjørmebad, et svært ulendt sådant. Det er steiner og biter av asfalt innmellom, og jeg hopper og klatrer og balanserer, og føler meg som en fjellgeit på treningstur.
Men selve bilveien er som sagt fin mesteparten av distansen, og det er faktisk fiksa bra bilvei i flere kilometer nordover. Det er bra, og må gjerne fortsette. Infrastruktur er viktig, og framkommelighet essensielt når man skal bygge landet. Det finnes områder ikke langt herifra hvor man ikke kommer med kjøretøy, og alt som skal inn må bæres på hodet. Hodebørene jeg møter på skoleveien min er bare for handel på mikronivå, og ved siden av kjører det lastebiler fullasta av varer i store partier. Da er det annerledes der hvor alt må bæres inn på hodet, av varer, medisiner, utstyr, sement, osv.
Thursday, September 20, 2012
Omsorg og hjelp
Jeg har fått en del spørsmål om hvordan det går med de seks barna jeg skrev om tidligere - der foreldrene druknet, tanta døde, taket brant, osv. De to som ble brakt til sykehus for sjokk er bedre og har blitt utskrevet og er hjemme igjen. Menigheten der de bor har hjulpet til å fikse huset, og de fikk takplater gjennom noen norske givere. Menigheten prøver å finne en ugift jente med hjerte for disse barna som kan bo med dem og ta seg av dem.
Det er mye omsorg her. Mange som hjelper mange. I forrige uke møtte jeg noen representanter for en kvinnegruppe - eller jeg kan kanskje kalle det en kvinnekoalisjon, for de er mange og består av flere mindre grupper. De organiserer småhandel, og fungerer som et kollektiv, såvidt jeg forstod. De samler overskuddet, og en viss andel går til å hjelpe de som trenger det mest. Ni representanter for denne koalisjonen kom på besøk her jeg bor så vi kunne bli litt kjent. Hver og en av disse kvinnene hadde tatt til seg to-tre-fire foreldreløse barn, i tillegg til sine egne. Ingen av disse kvinnene hadde fortsatt en mann. Noen av mennene var drept. Andre hadde jaget konene sine etter at de var voldtatt.
Men de hadde seg selv og barna sine, og noen andres barn... Og de hadde hverandre. Hun ene hadde fått to nye barn nå nylig da ei venninne hadde dødd - uten mann eller annen familie igjen. Men søsterskapet står sterkt, og venninna tok de etterlatte barna til seg.
Det er mye omsorg her. Mange som hjelper mange. I forrige uke møtte jeg noen representanter for en kvinnegruppe - eller jeg kan kanskje kalle det en kvinnekoalisjon, for de er mange og består av flere mindre grupper. De organiserer småhandel, og fungerer som et kollektiv, såvidt jeg forstod. De samler overskuddet, og en viss andel går til å hjelpe de som trenger det mest. Ni representanter for denne koalisjonen kom på besøk her jeg bor så vi kunne bli litt kjent. Hver og en av disse kvinnene hadde tatt til seg to-tre-fire foreldreløse barn, i tillegg til sine egne. Ingen av disse kvinnene hadde fortsatt en mann. Noen av mennene var drept. Andre hadde jaget konene sine etter at de var voldtatt.
Men de hadde seg selv og barna sine, og noen andres barn... Og de hadde hverandre. Hun ene hadde fått to nye barn nå nylig da ei venninne hadde dødd - uten mann eller annen familie igjen. Men søsterskapet står sterkt, og venninna tok de etterlatte barna til seg.
Wednesday, September 19, 2012
Tida flyr
Tida flyr. Det har nesten gått en uke siden forrige bloggpost... Delvis har jeg hatt lite internett, delvis har jeg vært travel.
Allerede til frokost i dag kom det beskjed om en gutt som har dødd. En som har flykta fra lenger inn i landet. De har ingen ting. Om vi ikke kunne hjelpe med en kiste?
Ellers består dagene mine i stor grad av franske verb - dvs bøying av franske verb. Regelmessige og uregelmessige. Presens, passé composé (en type fortid), imperfektum.
Livet er fullt av kontraster...
Allerede til frokost i dag kom det beskjed om en gutt som har dødd. En som har flykta fra lenger inn i landet. De har ingen ting. Om vi ikke kunne hjelpe med en kiste?
Ellers består dagene mine i stor grad av franske verb - dvs bøying av franske verb. Regelmessige og uregelmessige. Presens, passé composé (en type fortid), imperfektum.
Livet er fullt av kontraster...
Thursday, September 13, 2012
Jungel av uhell og motgang
Det er dyrt å være fattig, sies det, og om man ser på statistikker av ulykker av forskjellig slag, kan man se at de som allerede er fattige rammes hardest. Fattige bydeler i New Orleans ble hardest rammet av orkanen Katarina. Jordskjelvet i Haiti ødela mer enn jordskjelvet i Japan, selv om det var mindre. Klimaendringene rammer de fattige mer enn de rike.
Kongo ligger aller nederst på Human Development Index - en utregning av levestandard, basert på forventet levealder, tilgang til utdanning og inntekt. Norge ligger aller øverst.
Og det er virkelig ikke bare én ku her. Etter bare to uker har jeg allerede hørt et utall historier om ulykker og vanskeligheter av forskjellige slag. Fattigdom framstår som en jungel av uhell og motgang - i en skala som langt overgår enkeltmenneskers skjebne, men heller er på makronivå. Men det gir seg utslag hos enkeltmennesker. Her er en historie som et eksempel:
Noen var i en liten båt på Kivusjøen, en liten båt med påhengsmotor. En av de store ekspressbåtene kom i full fart mot dem og holdt på å renne dem overende. De unngikk å krasje, men kom så nærme at den store ekspressbåten skapte for høye bølger for den lille båten. De færreste kan svømme. Blant passasjerene som drukna var en mann og en kone som etterlot seg sju barn, den eldste i tidlig tenårene, den yngste fortsatt baby. Babyen døde da han ikke lenger fikk amme, men de andre seks barna bodde sammen med tanta si. Så tok taket deres fyr (de bruker tørka strå som dekke på taket). Alle barna overlevde, men huset ble ødelagt. Og tanta døde. To av barna gikk i sjokk, og ble båret til sykehus. Tanta var den siste slektningen de hadde som levde - hennes mann og barn er alle døde. Nå er de seks barna alene i verden. Uten familie eller slektninger. Uten hus, eller muligens med noen vegger men uten tak - og regntida har starta.
Skjebnen til disse barna er et eksempel på "tettheten" av ulykker og motgang som fattigdom uttrykker seg i. Fattigdom er "mettet" av vanskeligheter.
Og her er ikke krigen tatt med i bildet - alle de ulykkene og vanskelighetene som mennesker fører over andre mennesker i krigens navn, som må legges til de som uttrykkes i "vanlig" fattigdom for å få et inntrykk av det fulle bildet, den fulle tettheten av motgang, som folk lever i og forteller fra.
Kongo ligger aller nederst på Human Development Index - en utregning av levestandard, basert på forventet levealder, tilgang til utdanning og inntekt. Norge ligger aller øverst.
Og det er virkelig ikke bare én ku her. Etter bare to uker har jeg allerede hørt et utall historier om ulykker og vanskeligheter av forskjellige slag. Fattigdom framstår som en jungel av uhell og motgang - i en skala som langt overgår enkeltmenneskers skjebne, men heller er på makronivå. Men det gir seg utslag hos enkeltmennesker. Her er en historie som et eksempel:
Noen var i en liten båt på Kivusjøen, en liten båt med påhengsmotor. En av de store ekspressbåtene kom i full fart mot dem og holdt på å renne dem overende. De unngikk å krasje, men kom så nærme at den store ekspressbåten skapte for høye bølger for den lille båten. De færreste kan svømme. Blant passasjerene som drukna var en mann og en kone som etterlot seg sju barn, den eldste i tidlig tenårene, den yngste fortsatt baby. Babyen døde da han ikke lenger fikk amme, men de andre seks barna bodde sammen med tanta si. Så tok taket deres fyr (de bruker tørka strå som dekke på taket). Alle barna overlevde, men huset ble ødelagt. Og tanta døde. To av barna gikk i sjokk, og ble båret til sykehus. Tanta var den siste slektningen de hadde som levde - hennes mann og barn er alle døde. Nå er de seks barna alene i verden. Uten familie eller slektninger. Uten hus, eller muligens med noen vegger men uten tak - og regntida har starta.
Skjebnen til disse barna er et eksempel på "tettheten" av ulykker og motgang som fattigdom uttrykker seg i. Fattigdom er "mettet" av vanskeligheter.
Og her er ikke krigen tatt med i bildet - alle de ulykkene og vanskelighetene som mennesker fører over andre mennesker i krigens navn, som må legges til de som uttrykkes i "vanlig" fattigdom for å få et inntrykk av det fulle bildet, den fulle tettheten av motgang, som folk lever i og forteller fra.
Sunday, September 09, 2012
Kan det komme noe godt fra Nasaret?
I dag har vi vært i menigheten Nazareth i Kalengera her i Bukavu.
Området var berømt for yrket "tyv" - et yrke som visstnok gikk i arv fra
far til sønn. En mann som ranet misjonsstasjonen her for mange år
tilbake, og som senere ble henrettet offentlig for andre forbrytelser,
kom f.eks. herfra. Da de skulle starte en menighet her, tok de tak i det
dårlige ryktet til stedet, og bestemte seg for å kalle menigheten
Nasaret - de identifiserte seg nemlig med det Natanael sa da han hørte
at Jesus var fra Nasaret: "Kan det komme noe godt fra Nasaret?" (Joh 1,
46) og ville vise folk at til tross for det dårlige ryktet så kan det
komme noe godt også fra Kalengera!
Joda, det kan komme mye godt fra Nazareth i Kalengera - ikke minst musikalsk! De hadde damekor, ungdomskor og barnekor og det var en fryd å høre på dem.
Her sitter jeg sammen med ungdomskoret (fått låne en baby), med deler av barnekoret i forgrunnen. Barnekoret hadde kordrakter og var svært så professjonelle.
Legg merke til trommene. Alle fem var i bruk under lovsangen. Fem trommer, noen risteinstrumenter og mangestemt sang og dans fra hele menigheten var
ukas desiderte høydepunkt!! Det er som en musikalsk flodbølge. Helt ubeskrivelig fantastisk!
Det var ikke bilvei i området, så vi gikk et stykke oppover lia fra hovedveien nede ved Kivu-sjøen. (Her er vi på vei ned igjen). Er det ikke fint?
Her er jeg ved ei bru over en bekk der mange drev og vaska klær. Det var noen broer over noen mindre bekker også - en var bare en eneste planke, men vi balanserte fint over. Stien var delvis veldig smal (dog ikke så smal som én planke...), og lagd av leirejord som var superglatt når den var våt. Det gikk greit oppover, men jeg grudde meg til å gå ned igjen, men heldigvis hadde sola stått på i noen timer da så stien var blitt tørr og fin, og vi gikk ned helt uten problemer. Regntida er helt i oppstartsfasen nå, og jeg lurer på hvordan det blir å gå opp der om noen uker... Folk finner vel på noe - allerede hadde de hugd ut trappetrinn i leire i noen av bakkene, og vi møtte mange med tunge bører på hodet som balanserte på kanten og klarte de utroligste passeringer, så de er nok både sterke og har god balanse til å takle det!
Det var jeg som stod for dagens preken. På swahili. Kremt! Hehehe. Folk sa faktisk at de hadde klart å følge med og skjønne hva jeg sa, og det var det inntrykket jeg fikk underveis også, så da håper jeg det stemmer. Utgangspunktet var Noa, som levde som et rettferdig menneske midt i mye ondskap. Å preke er ikke akkurat hva jeg er utdannet til, eller en del av arbeidsbeskrivelsen min for den del, men men, alt kan jo ikke være forutsigbart, og jeg fikk i hvert fall brynt meg på swahilien! Og så fikk jeg kanskje brukt sosialarbeideren i meg litt også - hovedpoenget mitt var nemlig at Noa arbeidet hardt med å bygge arken, han satt ikke bare stille med hendene i fanget og håpet at noen andre skulle bygge den, eller ventet på at Gud skulle bygge den. På samme måte må vi arbeide hardt for å bygge landet opp fra krigen - midt i lidelsene som vi lever i.
Denne hanen var "møtehonorar" fra menigheten og blir snart å finne på middagsbordet:
Her er vi utenfor kirka, med navneskilt over døra: "5te Celpa Nazareth".
Joda, det kan komme mye godt fra Nazareth i Kalengera - ikke minst musikalsk! De hadde damekor, ungdomskor og barnekor og det var en fryd å høre på dem.
Til høyre er deler av ungdomskoret, med gitarist/leder foran og en gutt fra barnekoret på tromme:
Her sitter jeg sammen med ungdomskoret (fått låne en baby), med deler av barnekoret i forgrunnen. Barnekoret hadde kordrakter og var svært så professjonelle.
Det var ikke bilvei i området, så vi gikk et stykke oppover lia fra hovedveien nede ved Kivu-sjøen. (Her er vi på vei ned igjen). Er det ikke fint?
Her er jeg ved ei bru over en bekk der mange drev og vaska klær. Det var noen broer over noen mindre bekker også - en var bare en eneste planke, men vi balanserte fint over. Stien var delvis veldig smal (dog ikke så smal som én planke...), og lagd av leirejord som var superglatt når den var våt. Det gikk greit oppover, men jeg grudde meg til å gå ned igjen, men heldigvis hadde sola stått på i noen timer da så stien var blitt tørr og fin, og vi gikk ned helt uten problemer. Regntida er helt i oppstartsfasen nå, og jeg lurer på hvordan det blir å gå opp der om noen uker... Folk finner vel på noe - allerede hadde de hugd ut trappetrinn i leire i noen av bakkene, og vi møtte mange med tunge bører på hodet som balanserte på kanten og klarte de utroligste passeringer, så de er nok både sterke og har god balanse til å takle det!
Det var jeg som stod for dagens preken. På swahili. Kremt! Hehehe. Folk sa faktisk at de hadde klart å følge med og skjønne hva jeg sa, og det var det inntrykket jeg fikk underveis også, så da håper jeg det stemmer. Utgangspunktet var Noa, som levde som et rettferdig menneske midt i mye ondskap. Å preke er ikke akkurat hva jeg er utdannet til, eller en del av arbeidsbeskrivelsen min for den del, men men, alt kan jo ikke være forutsigbart, og jeg fikk i hvert fall brynt meg på swahilien! Og så fikk jeg kanskje brukt sosialarbeideren i meg litt også - hovedpoenget mitt var nemlig at Noa arbeidet hardt med å bygge arken, han satt ikke bare stille med hendene i fanget og håpet at noen andre skulle bygge den, eller ventet på at Gud skulle bygge den. På samme måte må vi arbeide hardt for å bygge landet opp fra krigen - midt i lidelsene som vi lever i.
Denne hanen var "møtehonorar" fra menigheten og blir snart å finne på middagsbordet:
Saturday, September 08, 2012
Krig og fred...
Det er mye snakk om krig og fred her. I løpet av forskjellige fredsprosesser har noen rebellgrupper gått med på fredsavtaler og blitt integrert i den kongolesiske hæren, men i vår deserterte noen hundre soldater og brøt ut av hæren. Men ikke fordi de ble passifister og ville legge ned våpnene - tvert i mot førte det til mange kamper og herjinger. Flere hundretusen sivile har flyktet fra landsbyene sine nord for Goma (Goma ligger i nordenden av Kivu-sjøen, Bukavu i sørenden) og det er forferdelig mye lidelse. Som følge er det også mye harme - og sinnet rettes i stor grad mot Rwanda. Gruppen som brøt ut nå i vår kommer nemlig fra en militsia som var støttet av Rwanda. De kaller seg M23 som står for 23. mars, eller egentlig 23. mars 2009 som var datoen da den rwanda-støttede militsiaen skrev under en fredsavtale og ble integrert i den nasjonale, kongolesiske hæren.
Alle her er overbeviste om at det er Rwanda som står bak M23-opprøret og støtter dem med våpen, og de er ikke alene om å mene det - FN har lagt fram det de mener er bevis for slik støtte og mange land har stanset deler av utviklingshjelpen til Rwanda (deriblant Sverige og Storbritannia - sistnevnte har visstnok delvis ombestemt seg og vil gi deler av hjelpen allikevel). Rwanda derimot nekter for noen involvering, og ikke alle i landene rundt her er overbevist. Rwanda får allerede en stor gevinst fra gruvedriften i Kongo, og har derfor ikke noen økonomisk motivasjon for å destabilisere regionen (slik kritikere hevder), mener de. Tvert imot er det den kongolesiske presidenten selv som tjener på uroen - han ble gjenvalgt i fjor i et valg fullt av beskyldninger om valgfusk, og har interesse av å snu folks oppmerksomhet fra seg selv og til en ytre fiende, mener noen.
Slik strides de lærde. Uansett hvor mange innvikla interesser som er involvert, og uavhengig av hvem som har rett - det er vanlige folk i områdene der M23 slåss som lider.
Alle her er overbeviste om at det er Rwanda som står bak M23-opprøret og støtter dem med våpen, og de er ikke alene om å mene det - FN har lagt fram det de mener er bevis for slik støtte og mange land har stanset deler av utviklingshjelpen til Rwanda (deriblant Sverige og Storbritannia - sistnevnte har visstnok delvis ombestemt seg og vil gi deler av hjelpen allikevel). Rwanda derimot nekter for noen involvering, og ikke alle i landene rundt her er overbevist. Rwanda får allerede en stor gevinst fra gruvedriften i Kongo, og har derfor ikke noen økonomisk motivasjon for å destabilisere regionen (slik kritikere hevder), mener de. Tvert imot er det den kongolesiske presidenten selv som tjener på uroen - han ble gjenvalgt i fjor i et valg fullt av beskyldninger om valgfusk, og har interesse av å snu folks oppmerksomhet fra seg selv og til en ytre fiende, mener noen.
Slik strides de lærde. Uansett hvor mange innvikla interesser som er involvert, og uavhengig av hvem som har rett - det er vanlige folk i områdene der M23 slåss som lider.
Wednesday, September 05, 2012
Bilde
I kveld funker plutselig internett igjen, så etter ca 130 timer uten, må jeg benytte anledningen til å poste et bilde. Jeg skal arbeide sammen med CELPA (den kongolesiske kirka som er starta av norsk pinsemisjon). Det finnes utallige små og store prosjekter og arbeider som er starta opp fra denne kirka som jeg håper å få innblikk i i løpet av høsten (f.eks. kvinnegruppa som jeg besøkte i formiddag og skrev om i forrige bloggpost). Bildet er fra utenfor kontorene til CELPA, og han som står ved siden av meg i sjøgrønn dress er den øverste nasjonale lederen og heter Biumba.
De andre jobber på kontoret der - bortsett fra Ingeborg da :-)
De andre jobber på kontoret der - bortsett fra Ingeborg da :-)
Selv om du er kvinne...
Jeg har vaert paa kvinnemøte i formiddag med kvinner som har flykta fra krigshandlinger i landsbyene deres og kommet til byen. Med unntak av ei var de alle blitt enker. Selv hadde de overlevd forskjellige fryktelige opplevelser. Ei dame har en forkrøpla høyrearm etter at interahamwe-rebeller kutta henne. Hun har store arr ogsaa paa venstre arm og paa baade høyre og venstre side i laar- og hoftepartiet.
Men de finner stor styrke i aa komme sammen. Hun som leder gruppa er en flott dame fra lenger nord i landet - ogsaa hun har flykta hit. Hun hadde litt undervisning for gruppa, og temaet i dag var aa si ifra naar man lider urett. Selv om du er kvinne, maa du si ifra naar du lider urett. Ei dame begynte aa fortelle om hvordan hun lider der hun bor. Hun har bare sittet stille med armene lukket rundt kroppen - i dag var første gang hun fortalte hvordan hun hadde det. Fantastisk!! De snakka med en blanding av forskjellige spraak, men mye swahili, saa jeg fulgte med saann halvveis, og det var utrolig aa sitte og høre hvordan de snakka sammen.
Men de finner stor styrke i aa komme sammen. Hun som leder gruppa er en flott dame fra lenger nord i landet - ogsaa hun har flykta hit. Hun hadde litt undervisning for gruppa, og temaet i dag var aa si ifra naar man lider urett. Selv om du er kvinne, maa du si ifra naar du lider urett. Ei dame begynte aa fortelle om hvordan hun lider der hun bor. Hun har bare sittet stille med armene lukket rundt kroppen - i dag var første gang hun fortalte hvordan hun hadde det. Fantastisk!! De snakka med en blanding av forskjellige spraak, men mye swahili, saa jeg fulgte med saann halvveis, og det var utrolig aa sitte og høre hvordan de snakka sammen.
Tuesday, September 04, 2012
Bon jour!
Endelig har jeg funnet en internettkafe med bra nok internettforbindelse til at jeg klarer aa logge paa bloggen og bra nok tastatur til at jeg klarer aa skrive. Slett ikke verst! Dette er i det hele tatt en bra dag, for i ettermiddag var det vann i krana paa badet! Ikke nok trykk til at vannet kom ut av dusjhodet riktignok, men med litt akrobatikk og styrketrening fikk jeg vasket haaret i den nedre krana. For en herlig foelelse! I dag har jeg gaatt rundt og kjent en lukt rundt meg - til slutt maatte jeg innse at den kanskje kommer fra meg... Jaja, det kommer en dag i morra ogsaa, kanskje er det vann tilgjengelig da ogsaa! Kan jo ikke vaske alt paa en gang, og naa er det deilig med rent haar!
Stroemmen kuttes hver morgen og hver ettermiddag/kveld, men er som regel i orden noen timer paa dagtid og kommer tilbake igjen en times tid etter at det har blitt moerkt. Imens sitter jeg i moerket og leser i lyset av et stearinlys, eller hoerer paa de uuttoemmelig historiene til Ingeborg. Kjempekoselig! Dessuten sitter hun og oever meg i fransk. Jeg har begynt aa laere fransk, og Ingeborg som er fransklaerer langt inn i beinmargen er en veldig god hjelpelaerer paa kveldene! I dag har jeg laert aa telle, og det er veldig nyttig, for selv midt i swahili-setninger sier kongolesere flest tall paa fransk, og da detter jeg av lasset. Saa jeg vet hva jeg har aa gjoere i kveld - repetere og repetere til tallene sitter som stoept i hjernebarken!
Stroemmen kuttes hver morgen og hver ettermiddag/kveld, men er som regel i orden noen timer paa dagtid og kommer tilbake igjen en times tid etter at det har blitt moerkt. Imens sitter jeg i moerket og leser i lyset av et stearinlys, eller hoerer paa de uuttoemmelig historiene til Ingeborg. Kjempekoselig! Dessuten sitter hun og oever meg i fransk. Jeg har begynt aa laere fransk, og Ingeborg som er fransklaerer langt inn i beinmargen er en veldig god hjelpelaerer paa kveldene! I dag har jeg laert aa telle, og det er veldig nyttig, for selv midt i swahili-setninger sier kongolesere flest tall paa fransk, og da detter jeg av lasset. Saa jeg vet hva jeg har aa gjoere i kveld - repetere og repetere til tallene sitter som stoept i hjernebarken!
Monday, September 03, 2012
Lite internett...
Jeg har vaert uten internett noen dager - naa har jeg endelig kommet meg paa en internettkafe, men forbindelsen er treg og daarlig, saa jeg tar ikke sjansen paa aa skrive mye bare for aa se at det forsvinner....
Har selvfoelgelig altfor mye aa fortelle. Mange introduksjoner og hilsener hver dag - hver med sine historier. Jeg er allerede full av historier om krig...
En mann sa at i stammen hans var det slik at naar det ble innsatt en ny konge saa ble det sett paa som et godt tegn dersom det regna. Datoen var fastsatt saa man visste ikke vaeret paa forhaand, men dersom det regna da, ble det sett paa som et godt tegn fra Gud. Regn gir frukt, avlinger, vekst. Naa gjelder ikke kongedoemmet lenger, men regn paa aapningsdagen er fortsatt et godt tegn, i foelge denne mannen. Han var svaert saa begeistra fordi det regna da jeg kom over grensa og inn i Kongo. Frukt, avlinger, vekst, matproduksjon - det kan jammen komme godt med! I tillegg til historier om flom, lyn, sykdommer, toerke, ulykker og alt som hoerer med til fattigdom, kommer herjinger av rebeller og soldater. Det er ingen ende paa hvor vanskelig det er aa dyrke mat eller holde seg med geiter.
Jeg kommer nok til aa fortelle mange historier etter hvert - forhaapentligvis en del historier som ender godt ogsaa.
Har selvfoelgelig altfor mye aa fortelle. Mange introduksjoner og hilsener hver dag - hver med sine historier. Jeg er allerede full av historier om krig...
En mann sa at i stammen hans var det slik at naar det ble innsatt en ny konge saa ble det sett paa som et godt tegn dersom det regna. Datoen var fastsatt saa man visste ikke vaeret paa forhaand, men dersom det regna da, ble det sett paa som et godt tegn fra Gud. Regn gir frukt, avlinger, vekst. Naa gjelder ikke kongedoemmet lenger, men regn paa aapningsdagen er fortsatt et godt tegn, i foelge denne mannen. Han var svaert saa begeistra fordi det regna da jeg kom over grensa og inn i Kongo. Frukt, avlinger, vekst, matproduksjon - det kan jammen komme godt med! I tillegg til historier om flom, lyn, sykdommer, toerke, ulykker og alt som hoerer med til fattigdom, kommer herjinger av rebeller og soldater. Det er ingen ende paa hvor vanskelig det er aa dyrke mat eller holde seg med geiter.
Jeg kommer nok til aa fortelle mange historier etter hvert - forhaapentligvis en del historier som ender godt ogsaa.
Thursday, August 30, 2012
Ingrid i Bukavu!
Endelig kunne jeg endre overskriften på denne bloggen til "Ingrid i Bukavu"! Ååååhh dette har jeg ventet lenge på!
I går kveld kom jeg. I ly av mørket og regnet. Det var som en drøm! Klyper meg fortsatt i armen og lurer på når jeg skal skjønne at dette er sant...
Jeg landet i Kigali i Rwanda i går morges. Det første som møtte meg var en plakat om at plastikkposer er forbudt. Inspirerende miljøengasjement! Det andre som møtte meg var en passkontroll uten problemer. Og det tredje som møtte meg var all bagasjen min! O lykke, tenk at alt var kommet fram!
En hyggelig drosjesjåfør tok meg til busstasjonen, og etter å ha kjøpt en bussbillett til meg selv og en til kofferten min, ble jeg stablet inn. Det var en minibuss, uten stort bagasjerom under, så vi stabla der vi kunne. Jeg satt med sekk, veske og fiolinkasse på fanget, innerst i hjørnet på baksetet, uten å kunne lee beina en centimeter. Kofferten hadde sin egen kjøpte plass - og stod på gulvet ved døra og fungerte som sete for et par unger. Men jeg var heldig og satt ved vinduet, og hadde en fantastisk reise.
Rwanda kalles "De tusen åsers land" (Land of thousand hills) og det er ingen overdrivelse. Enkelte steder hadde jeg over hundre åser i synsranden i ett og samme øyeblikk! Det er bare blåner på blåner utover og bortover. Det aller meste er dyrka mark. Vi kjørte igjennom endeløse områder med banantrær og kaffebusker, ispedd spinat, peanøtter og mye annet. Julestjerner så store som trær pynter opp innimellom. Og av og til kjørte vi gjennom små luftige skoger med cypresser og eukapyptustrær. Nederst i noen av dalene var det våte rismarker. Nærmere Kongo kjørte vi igjennom en nasjonalpark, der en del små, svarte aper med hvite ansikter hilste i veikanten.
Vi passerte også en stor flyktningeleir. Denne var nybygd og ordnet, og liknet ikke de jeg besøkte i Goma for noen år siden i det hele tatt. Teltene liknet på hus, i motsetning til de jeg så i Goma der folk lagde skjelettet av grener som de fant selv, og så fikk presenning som de la over etterpå. Her stod de på rekke og rad som soldater på geledd. Leiren er bygd for nye flyktninger fra Kongo. De flykter ganske mye lenger nord, men blir relokalisert hit. Det var spesielt å passere, og minnet om alvoret. Krig er først og fremst lidelser for vanlige folk som bor på feil sted...
Det var strålende sol hele dagen, inntil en time fra Kongo, da kom regnet. Åh! Lukta av regn! Fantastisk.
Jeg hadde ikke klart å spise flyfrokosten. Jeg blir fort kvalm i fly, og liker ikke søtt til frokost generelt, så kombinasjonen søt frokost på fly står jeg helst over. Må si jeg savna den fantastiske maten på British Airways (for ikke å snakke om mors hjemmebakte brød og Os-pølse!), da Kenya Airways serverte croissant med syltetøy... (Men ellers var det veldig bra å fly med Kenya Airways, ikke minst fordi alle beskjeder står på swahili -"Funga mkanda unapoketi" - "Fasten seatbelt while seated" osv.) Så jeg var skrubbsulten da bussen stoppet for en liten pause, og kjøpte med stor appetitt grilla maiskolbe og kokt egg med skall. Jeg hadde nesten ikke drukket hele dagen heller, og overraskelsen var derfor stor da tissetrengtheten meldte seg noen timer før Kongo. Lyden av regn gjorde det ikke akkurat bedre! Heldigvis fant jeg en do ved grensa, og tissa så lenge at jeg skalv i låra og var redd for å skli ned i hullet... Men lårmusklene holdt såvidt helt til blæra var tømt, heldigvis.
Grenseovergangen gikk som en lek, og på et blunk var jeg inne i Kongo.
Fortsettelse følger....
I går kveld kom jeg. I ly av mørket og regnet. Det var som en drøm! Klyper meg fortsatt i armen og lurer på når jeg skal skjønne at dette er sant...
Jeg landet i Kigali i Rwanda i går morges. Det første som møtte meg var en plakat om at plastikkposer er forbudt. Inspirerende miljøengasjement! Det andre som møtte meg var en passkontroll uten problemer. Og det tredje som møtte meg var all bagasjen min! O lykke, tenk at alt var kommet fram!
En hyggelig drosjesjåfør tok meg til busstasjonen, og etter å ha kjøpt en bussbillett til meg selv og en til kofferten min, ble jeg stablet inn. Det var en minibuss, uten stort bagasjerom under, så vi stabla der vi kunne. Jeg satt med sekk, veske og fiolinkasse på fanget, innerst i hjørnet på baksetet, uten å kunne lee beina en centimeter. Kofferten hadde sin egen kjøpte plass - og stod på gulvet ved døra og fungerte som sete for et par unger. Men jeg var heldig og satt ved vinduet, og hadde en fantastisk reise.
Rwanda kalles "De tusen åsers land" (Land of thousand hills) og det er ingen overdrivelse. Enkelte steder hadde jeg over hundre åser i synsranden i ett og samme øyeblikk! Det er bare blåner på blåner utover og bortover. Det aller meste er dyrka mark. Vi kjørte igjennom endeløse områder med banantrær og kaffebusker, ispedd spinat, peanøtter og mye annet. Julestjerner så store som trær pynter opp innimellom. Og av og til kjørte vi gjennom små luftige skoger med cypresser og eukapyptustrær. Nederst i noen av dalene var det våte rismarker. Nærmere Kongo kjørte vi igjennom en nasjonalpark, der en del små, svarte aper med hvite ansikter hilste i veikanten.
Vi passerte også en stor flyktningeleir. Denne var nybygd og ordnet, og liknet ikke de jeg besøkte i Goma for noen år siden i det hele tatt. Teltene liknet på hus, i motsetning til de jeg så i Goma der folk lagde skjelettet av grener som de fant selv, og så fikk presenning som de la over etterpå. Her stod de på rekke og rad som soldater på geledd. Leiren er bygd for nye flyktninger fra Kongo. De flykter ganske mye lenger nord, men blir relokalisert hit. Det var spesielt å passere, og minnet om alvoret. Krig er først og fremst lidelser for vanlige folk som bor på feil sted...
Det var strålende sol hele dagen, inntil en time fra Kongo, da kom regnet. Åh! Lukta av regn! Fantastisk.
Jeg hadde ikke klart å spise flyfrokosten. Jeg blir fort kvalm i fly, og liker ikke søtt til frokost generelt, så kombinasjonen søt frokost på fly står jeg helst over. Må si jeg savna den fantastiske maten på British Airways (for ikke å snakke om mors hjemmebakte brød og Os-pølse!), da Kenya Airways serverte croissant med syltetøy... (Men ellers var det veldig bra å fly med Kenya Airways, ikke minst fordi alle beskjeder står på swahili -"Funga mkanda unapoketi" - "Fasten seatbelt while seated" osv.) Så jeg var skrubbsulten da bussen stoppet for en liten pause, og kjøpte med stor appetitt grilla maiskolbe og kokt egg med skall. Jeg hadde nesten ikke drukket hele dagen heller, og overraskelsen var derfor stor da tissetrengtheten meldte seg noen timer før Kongo. Lyden av regn gjorde det ikke akkurat bedre! Heldigvis fant jeg en do ved grensa, og tissa så lenge at jeg skalv i låra og var redd for å skli ned i hullet... Men lårmusklene holdt såvidt helt til blæra var tømt, heldigvis.
Grenseovergangen gikk som en lek, og på et blunk var jeg inne i Kongo.
Fortsettelse følger....
Tuesday, August 21, 2012
Pakking
Hjelp, nå har jeg prøvegått med bagasjen - 42 kilo tilsammen - og det var verre enn jeg hadde håpet... Blytung koffert på grusvei var ikke bare bare. Ryggsekken var ikke akkurat fjærlett den heller. Heldigvis har jeg tid til noen ompakkinger, og kan pakke om og ut og prøve gå til det blir bra nok :-)
Wednesday, August 15, 2012
Forberedelser
Tida flyr og nå er det mye som skjer! I går var jeg på postkontoret og henta visumet mitt. I forigårs tok jeg fire vaksiner. I dag kjøpte jeg koffert. Med andre ord: snart er jeg klar for de nye stedene og menneskene jeg har sett framover mot en god stund nå!! Og snart må tittelen på denne bloggen endres og Durban erstattes med noe annet...
Mer kommer snart :-)
Mer kommer snart :-)
Friday, July 20, 2012
Wednesday, July 04, 2012
Sexsalg og pepperspray
Jeg leste på BBC i morges at kvinnenettverket i regjeringspartiet ANC går inn for å avkriminalisere sexsalg i Sør-Afrika. Sør-Afrika har helt motsatt lovverk av Norge. I Norge er salg av sex ikke kriminalisert (i hvert fall ikke i juridisk forstand), men kjøp av sex er ulovlig. Med andre ord er det den som betaler som bryter loven. I Sør-Afrika er salg av sex ulovlig. Jeg vet ikke hvordan det formelt er med kjøp av sex, men i praksis virker det som om det er lov. Jeg har aldri hørt noe om rettsforfølgelse av sexkunder. Derimot har jeg hørt mye om trakassering av sexselgere.
Ei dame som selger sex i Johannesburg forteller i avisa at de er fritt vilt for politiet. For eksempel har politiet sprayet pepperspray på underlivet deres. Uansett hvor mye vold og trakassering de blir utsatt for - enten av politiet eller av kunder - kan de ikke gjøre noe. Anmelder de trakasseringen blir de bare anholdt for sexsalg, og straffet for eget lovbrudd i stedet for å få hjelp eller oppreisning for volden som er begått mot dem.
Dette stemmer veldig godt med min egen erfaring fra Durban. Mange av jentene fortalte om episoder der de ikke fikk den hjelpen de hadde rett på. Ei jente ble voldtatt med en pistol mot hodet, men hun anmeldte det ikke fordi hun hadde gitt opp politiet for lenge siden. Hennes erfaring er at politiet som regel kommer med frekke og ydmykende kommentarer, og slettes ikke hjelper. De klarer ikke å skille mellom prostitusjon (som tross alt skjer med samtykke) og voldtekt (som er tvungen, uten samtykke). Blant guttene på gata fantes det en holdning om at "en hore fortjener å bli voldtatt", og den holdningen fantes også i mange andre lag, inkludert i hjelpesystemet og politiet.
Jentene har blitt sprayet i ansiktet med pepperspray, sparket og fått skjellsord ropt over seg - av politiet i Durban.
I barnevernsloven i Sør-Afrika er det spesifisert at det er illegalt å ha sex med en mindreårig mot en gjenytelse (enten i form av penger eller annet), selv om den mindreårige gir sitt samtykke. Med andre ord er det ulovlig å kjøpe sex av mindreårige. Loven spesifiserer også at en slik mindreårig er et barn med krav på beskyttelse og hjelp. Alle jentene jeg kjenner er mindreårige og selger sex, eller har vært mindreårige og solgt sex. Ingen av jentene jeg kjenner har opplevd å få beskyttelse eller hjelp, eller at en sexkunde har blitt arrestert eller straffeforfulgt på noe vis. Alle jentene har opplevd trakassering av politiet.
Er det ikke utrolig? Ifølge lovverket skulle de opplevd beskyttelse. Istedet har alle opplevd trakassering. Kvinnenettverket i regjeringspartiet er inne på noe når de sier at "prostituterte er også kvinner, og trenger beskyttelse" og at "pengene vi bruker på å trakassere og kriminalisere dem kan i stedet bli brukt på trening og re-orientering av dem". Ja, det er ganske utrolig å tenke på alle pengene som brukes i politiet på å trakassere unge jenter som selger sex fordi de ikke klarer å finne en bedre måte å overleve på.
Å skape flere (lovlige) jobber og å bedre tilgangen til utdanning er to underliggende behov som må på agendaen - også pengemessig.
Ei dame som selger sex i Johannesburg forteller i avisa at de er fritt vilt for politiet. For eksempel har politiet sprayet pepperspray på underlivet deres. Uansett hvor mye vold og trakassering de blir utsatt for - enten av politiet eller av kunder - kan de ikke gjøre noe. Anmelder de trakasseringen blir de bare anholdt for sexsalg, og straffet for eget lovbrudd i stedet for å få hjelp eller oppreisning for volden som er begått mot dem.
Dette stemmer veldig godt med min egen erfaring fra Durban. Mange av jentene fortalte om episoder der de ikke fikk den hjelpen de hadde rett på. Ei jente ble voldtatt med en pistol mot hodet, men hun anmeldte det ikke fordi hun hadde gitt opp politiet for lenge siden. Hennes erfaring er at politiet som regel kommer med frekke og ydmykende kommentarer, og slettes ikke hjelper. De klarer ikke å skille mellom prostitusjon (som tross alt skjer med samtykke) og voldtekt (som er tvungen, uten samtykke). Blant guttene på gata fantes det en holdning om at "en hore fortjener å bli voldtatt", og den holdningen fantes også i mange andre lag, inkludert i hjelpesystemet og politiet.
Jentene har blitt sprayet i ansiktet med pepperspray, sparket og fått skjellsord ropt over seg - av politiet i Durban.
I barnevernsloven i Sør-Afrika er det spesifisert at det er illegalt å ha sex med en mindreårig mot en gjenytelse (enten i form av penger eller annet), selv om den mindreårige gir sitt samtykke. Med andre ord er det ulovlig å kjøpe sex av mindreårige. Loven spesifiserer også at en slik mindreårig er et barn med krav på beskyttelse og hjelp. Alle jentene jeg kjenner er mindreårige og selger sex, eller har vært mindreårige og solgt sex. Ingen av jentene jeg kjenner har opplevd å få beskyttelse eller hjelp, eller at en sexkunde har blitt arrestert eller straffeforfulgt på noe vis. Alle jentene har opplevd trakassering av politiet.
Er det ikke utrolig? Ifølge lovverket skulle de opplevd beskyttelse. Istedet har alle opplevd trakassering. Kvinnenettverket i regjeringspartiet er inne på noe når de sier at "prostituterte er også kvinner, og trenger beskyttelse" og at "pengene vi bruker på å trakassere og kriminalisere dem kan i stedet bli brukt på trening og re-orientering av dem". Ja, det er ganske utrolig å tenke på alle pengene som brukes i politiet på å trakassere unge jenter som selger sex fordi de ikke klarer å finne en bedre måte å overleve på.
Å skape flere (lovlige) jobber og å bedre tilgangen til utdanning er to underliggende behov som må på agendaen - også pengemessig.
Saturday, June 30, 2012
Oppdatering
Nå er faren til lille Frihet begravet.
Og de to guttene som var arrestert har vært i retten igjen og fått et par måneders fengselsstraff. De kunne vært sluppet fri, men måtte da ha en bekreftet adresse. Han ene dro hjem med forsvarsadvokaten, men familien nektet å skrive under på at han bodde der. Dermed sa dommeren at han ikke kunne slippes fri så han ble idømt fengsel. Han andre dro ikke engang til familien og prøvde.
Litt ille at hjemløshet (mangel på bekreftet adresse) er grunnen til fengselsstraff.
Mer enn "litt" vondt at tanta ikke ville skrive under på papirene som ville gjort at han ble sluppet fri...
Og de to guttene som var arrestert har vært i retten igjen og fått et par måneders fengselsstraff. De kunne vært sluppet fri, men måtte da ha en bekreftet adresse. Han ene dro hjem med forsvarsadvokaten, men familien nektet å skrive under på at han bodde der. Dermed sa dommeren at han ikke kunne slippes fri så han ble idømt fengsel. Han andre dro ikke engang til familien og prøvde.
Litt ille at hjemløshet (mangel på bekreftet adresse) er grunnen til fengselsstraff.
Mer enn "litt" vondt at tanta ikke ville skrive under på papirene som ville gjort at han ble sluppet fri...
Thursday, June 21, 2012
Blodig alvor
På fredag for snart en uke siden ble faren til lille Frihet knivstukket og drept. Noen av dere har hørt om lille Frihet; her er et bilde av han og meg noen timer etter at han ble født for å friske opp minnet:
Lille Frihet lever heldigvis trygt og godt hos en annen familie, men det er leit å se hvordan det går med de opprinnelige foreldrene hans. Jeg har ikke hatt kontakt med mora på noen måneder, og fant henne ikke da jeg var i Durban nå i vår. Etter knivstikkingen nå for en uke siden ble jeg kontaktet av andre fra gata som prøvde å få tak i henne for å fortelle hva som hadde skjedd, men ingen klarer å oppspore henne. Det er vel større sannsynlighet for at hun også er død enn for at hun lever, men hun er sterk som edderkoppspinn (som visstnok er noe av det sterkeste og seigeste som fins på jorden) så man vet aldri.
Samme dag, på fredag for snart en uke siden, ble jeg også oppringt av to desperate gutter som var blitt arrestert. De satt i ventearresten over helga, og ble brakt fram for domstolen på mandag, og sendt i varetekt i det ordentlige fengselet i en uke. Saken deres kommer opp nå på mandag igjen. De bar seg og var redde. Fengselet er et frykta sted, med - om mulig - enda mer vold enn på gata. Jeg er neimen ikke sikker på hvor det er mest vold, men de var i hvert fall redde. Den ene har nok mer status i gjeng-hierarkiet enn den andre, og han fikk ringe ett ring og legge på til meg, som jeg så og ringte opp igjen til. (Det er egentlig ikke lov med mobiltelefoner i fengselet, men gjengene regjererer i stor grad utenfor det formelle lovsystemet og har tilgang på mobiltelefoner i mange av cellene.)
Frykten deres var ikke ubegrunna, for det tok ikke mange timene før en av dem (han med minst gjeng-status) ble knivstukket og sendt til sykestua. Han er fortsatt ikke tilbake fra sykestua, og kameraten hans er bekymra.
Lille Frihet lever heldigvis trygt og godt hos en annen familie, men det er leit å se hvordan det går med de opprinnelige foreldrene hans. Jeg har ikke hatt kontakt med mora på noen måneder, og fant henne ikke da jeg var i Durban nå i vår. Etter knivstikkingen nå for en uke siden ble jeg kontaktet av andre fra gata som prøvde å få tak i henne for å fortelle hva som hadde skjedd, men ingen klarer å oppspore henne. Det er vel større sannsynlighet for at hun også er død enn for at hun lever, men hun er sterk som edderkoppspinn (som visstnok er noe av det sterkeste og seigeste som fins på jorden) så man vet aldri.
Samme dag, på fredag for snart en uke siden, ble jeg også oppringt av to desperate gutter som var blitt arrestert. De satt i ventearresten over helga, og ble brakt fram for domstolen på mandag, og sendt i varetekt i det ordentlige fengselet i en uke. Saken deres kommer opp nå på mandag igjen. De bar seg og var redde. Fengselet er et frykta sted, med - om mulig - enda mer vold enn på gata. Jeg er neimen ikke sikker på hvor det er mest vold, men de var i hvert fall redde. Den ene har nok mer status i gjeng-hierarkiet enn den andre, og han fikk ringe ett ring og legge på til meg, som jeg så og ringte opp igjen til. (Det er egentlig ikke lov med mobiltelefoner i fengselet, men gjengene regjererer i stor grad utenfor det formelle lovsystemet og har tilgang på mobiltelefoner i mange av cellene.)
Frykten deres var ikke ubegrunna, for det tok ikke mange timene før en av dem (han med minst gjeng-status) ble knivstukket og sendt til sykestua. Han er fortsatt ikke tilbake fra sykestua, og kameraten hans er bekymra.
Monday, June 04, 2012
Å gjøre godt. På lang sikt.
Jeg er medforfatter av et bokkapittel om maktendring og deltakende metoder, der vi reflekterer rundt egne erfaringer fra gata i Durban, og jeg har derfor nylig sett tilbake og lest refleksjoner jeg skrev da vi begynte. Det er hard lesing.
Jeg blogga om noe av det rundt den tida da vi starta opp (og om tanker og inntrykk fra arbeidet vi besøkte i India for å lære og få inspirasjon til hva vi kunne gjøre i Durban), f.eks. Verdighet - kan kjøpes, ikke mottas? og Langsiktige virkninger - nedbryting eller bygging av identitet?
Da vi begynte arbeidet på gata hadde vi et brennende ønske om å gjøre godt - også på lang sikt. Om å bygge verdighet. Om å myndiggjøre og endre maktforholdene slik at barn og ungdommer som levde på gata i Durban utøvde mer makt i sine egne liv. Jeg for min del drømte om å se gata snudd på hodet - hjemløse barn og ungdommer som transformerte egne liv, slutt på politivold, slutt på fordommer og nedverdigende behandling fra folk flest. Jeg drømte om barn og ungdommer tilbake i skoler, med vellykka grønnssaksbod eller annen småbusiness, nybygde hus, gjenforente familier. Og - og dette er vesentlig - jeg drømte om å se på at alt dette skjedde. Om å være til stede, være en tilrettelegger, være en støtte - men i stor grad være en som så på at gatebarna og -ungdommene gjorde prosessene. Jeg drømte om å se en undertrykt gruppe i samfunnet - en av de mest undertrykte og marginaliserte - tilegne seg en tydelig og sterk stemme, tilegne seg sterke og kraftige bein. Jeg drømte om at Durban, og gjerne hele det sør-afrikanske samfunnet, skulle høre stemmene deres, og at de ville reise seg mot urettferdigheten de levde under.
Det er med svært blanda følelser at jeg ser tilbake på den tida og på oppstartsprosessen. Det gjør litt godt. Det er spennende og jeg blir fortsatt revet med. Men det gjør mest vondt. Delvis fordi ting overhodet ikke gikk slik jeg drømte. Litt skuffelse. Litt sorg. Mange knuste drømmer. Delvis fordi jeg må stille meg selv ubehagelige spørsmål - om langsiktige virkninger, om verdighet, om hvilke holdninger jeg nå har. Jeg møter meg selv i døra. En ung glødende idealist møter en noe resignert kyniker... Heldigvis er idealisten veldig sterk, og lar seg ikke knekke. Kanskje kan denne prosessen - der jeg blir tvunget til å huske hva jeg tenkte og brant for da - være med å oppildne gløden som fortsatt ligger et sted og ulmer? Minne meg selv om langsiktige virkninger. Om verdighet. Målet er fortsatt å gjøre godt. Også på lang sikt.
Jeg blogga om noe av det rundt den tida da vi starta opp (og om tanker og inntrykk fra arbeidet vi besøkte i India for å lære og få inspirasjon til hva vi kunne gjøre i Durban), f.eks. Verdighet - kan kjøpes, ikke mottas? og Langsiktige virkninger - nedbryting eller bygging av identitet?
Da vi begynte arbeidet på gata hadde vi et brennende ønske om å gjøre godt - også på lang sikt. Om å bygge verdighet. Om å myndiggjøre og endre maktforholdene slik at barn og ungdommer som levde på gata i Durban utøvde mer makt i sine egne liv. Jeg for min del drømte om å se gata snudd på hodet - hjemløse barn og ungdommer som transformerte egne liv, slutt på politivold, slutt på fordommer og nedverdigende behandling fra folk flest. Jeg drømte om barn og ungdommer tilbake i skoler, med vellykka grønnssaksbod eller annen småbusiness, nybygde hus, gjenforente familier. Og - og dette er vesentlig - jeg drømte om å se på at alt dette skjedde. Om å være til stede, være en tilrettelegger, være en støtte - men i stor grad være en som så på at gatebarna og -ungdommene gjorde prosessene. Jeg drømte om å se en undertrykt gruppe i samfunnet - en av de mest undertrykte og marginaliserte - tilegne seg en tydelig og sterk stemme, tilegne seg sterke og kraftige bein. Jeg drømte om at Durban, og gjerne hele det sør-afrikanske samfunnet, skulle høre stemmene deres, og at de ville reise seg mot urettferdigheten de levde under.
Det er med svært blanda følelser at jeg ser tilbake på den tida og på oppstartsprosessen. Det gjør litt godt. Det er spennende og jeg blir fortsatt revet med. Men det gjør mest vondt. Delvis fordi ting overhodet ikke gikk slik jeg drømte. Litt skuffelse. Litt sorg. Mange knuste drømmer. Delvis fordi jeg må stille meg selv ubehagelige spørsmål - om langsiktige virkninger, om verdighet, om hvilke holdninger jeg nå har. Jeg møter meg selv i døra. En ung glødende idealist møter en noe resignert kyniker... Heldigvis er idealisten veldig sterk, og lar seg ikke knekke. Kanskje kan denne prosessen - der jeg blir tvunget til å huske hva jeg tenkte og brant for da - være med å oppildne gløden som fortsatt ligger et sted og ulmer? Minne meg selv om langsiktige virkninger. Om verdighet. Målet er fortsatt å gjøre godt. Også på lang sikt.
Monday, May 28, 2012
Lille Lykkelig
Bare noen dager før jeg dro fra Durban ble dette lille nøstet født:
Hun heter Lykkelig - og det håper jeg hun blir...
Jeg hviska inn i øret hennes at hun må gå på skolen og gjøre lekser og ikke rømme slik som foreldrene...
Hun heter Lykkelig - og det håper jeg hun blir...
Jeg hviska inn i øret hennes at hun må gå på skolen og gjøre lekser og ikke rømme slik som foreldrene...
Saturday, May 26, 2012
Bursdagsfeiring :-)
Jeg har hatt en skikkelig ryddedag, og kommet nesten helt nederst i innboksen etter Durban-oppholdet, helt nederst i bunken med post, og, vel, et stykke ned i rotehaugen av alt mulig rart som må ryddes i. Blant alt som er ryddet og ordnet opp i fant jeg ledningen som overfører bilder fra kameraet. Så endelig får jeg vist hvor fantastisk deilig vær- og føreforhold det var på bursdagen min :-)
Bursdagsgaven til meg selv var en glad badeshorts, og dagen ble feiret i Det indiske hav. Ganske friskt de første minuttene, så jeg brukte litt tid på å komme meg lenger ut enn til anklene... og det ble litt hyling... men det var kjempeherlig og kjempegøy!
Havet bruste og stod i som bare det, og det er som den beste terapi å kjenne bølgene skylle over seg.
Etterpå var det på med tørre klær, og varmen på aircondition-anlegget på full styrke, og så spiste vi bursdagskake.
Hurra for et nytt år! Hurra for livet!
Bursdagsgaven til meg selv var en glad badeshorts, og dagen ble feiret i Det indiske hav. Ganske friskt de første minuttene, så jeg brukte litt tid på å komme meg lenger ut enn til anklene... og det ble litt hyling... men det var kjempeherlig og kjempegøy!
Havet bruste og stod i som bare det, og det er som den beste terapi å kjenne bølgene skylle over seg.
Etterpå var det på med tørre klær, og varmen på aircondition-anlegget på full styrke, og så spiste vi bursdagskake.
Hurra for et nytt år! Hurra for livet!
Monday, May 21, 2012
Familien - når det virkelig gjelder
Tida flyr, og mye skjer. Litt for mye til at jeg rakk å blogge noen dager, og nå har jeg brukt noen dager til å lande i gamlelandet. Den siste helga i Durban var superhektisk, og mandagen gikk det meste av tida med til å sitte veldig spent i rettssalen. Heldigvis ble utfallet gledelig - gutten ble løslatt og alle sakene hans henlagt. Han gikk ut med et lettet sinn - klar til å begynne på nytt med blanke ark. Det første han sa var at han ville besøke mammaen sin.
Jenta som ville gjøre opp med søstra si gikk det ikke fullt så bra med. Kontakten med søstra ble riktignok tatt opp igjen, men det er mye skuffelse og mange svik i bildet, så de trenger litt tid før tilliten er gjenoppretta. Det er ikke lett å være familien til ei som er rusavhengig. Det innebærer mange brutte løfter og slokna håp. Og det er vanskelig å bestemme seg for å gi jenta nok en sjanse - å tore å håpe enda en gang.
Enten man stirrer døden i hvitøyet og dermed kjenner på hva og hvem som virkelig betyr noe her i livet - slik jenta gjør - eller man har unnsluppet en stor fare og derfor plutselig får klarsyn og erkjenner hvem og hva som betyr noe her i livet - slik gutten gjorde da han ble løslatt - så er svaret på hva og hvem som betyr mest det samme: familien. Gutten ville besøke mammaen sin. Jenta lengter etter søstra si. Dette er ungdommer som på grunn av forskjellige problemer fant det beste å flytte hjemmefra og leve som hjemløse. De sover ute på fortauet ved et lyskryss. Det er ikke små eller enkle problemer som ligger bak. Delvis svært alvorlige. Delvis så alvorlige at det er vanskelig å skjønne at de lengter hjem. Men tilhørigheten, identiteten, kjernen av hvem man er når det røyner - den drar i retning familien allikevel.
Jenta som ville gjøre opp med søstra si gikk det ikke fullt så bra med. Kontakten med søstra ble riktignok tatt opp igjen, men det er mye skuffelse og mange svik i bildet, så de trenger litt tid før tilliten er gjenoppretta. Det er ikke lett å være familien til ei som er rusavhengig. Det innebærer mange brutte løfter og slokna håp. Og det er vanskelig å bestemme seg for å gi jenta nok en sjanse - å tore å håpe enda en gang.
Enten man stirrer døden i hvitøyet og dermed kjenner på hva og hvem som virkelig betyr noe her i livet - slik jenta gjør - eller man har unnsluppet en stor fare og derfor plutselig får klarsyn og erkjenner hvem og hva som betyr noe her i livet - slik gutten gjorde da han ble løslatt - så er svaret på hva og hvem som betyr mest det samme: familien. Gutten ville besøke mammaen sin. Jenta lengter etter søstra si. Dette er ungdommer som på grunn av forskjellige problemer fant det beste å flytte hjemmefra og leve som hjemløse. De sover ute på fortauet ved et lyskryss. Det er ikke små eller enkle problemer som ligger bak. Delvis svært alvorlige. Delvis så alvorlige at det er vanskelig å skjønne at de lengter hjem. Men tilhørigheten, identiteten, kjernen av hvem man er når det røyner - den drar i retning familien allikevel.
Friday, May 11, 2012
Godjente
Jeg fant ei av godjentene mine - hun tigga i et trafikkkryss (fra biler som stopper på rødt lys). Mye trist har skjedd i livet hennes siden sist jeg var her. Faren til ungen hennes døde i fengsel. Selv har hun også blitt arrestert, og i fengselet oppdaga hun at hun har tuberkulose. Hun vet allerede at hun har AIDS. Hun går delvis på medisiner, men ikke nøye nok, og uansett så spiser hun ikke bra/nok, hun bruker forskjellige rusmidler, og lever i det hele tatt ikke saerlig bra. Hun gråt når hun fortalte alt sammen.Nå spurte hun meg om hjelp til å kontakte søstra si og gjøre opp med henne. I morgen skal vi prøve. Håper det går bra.
Arrestert
En av mine aller beste godgutter ble arrestert i ettermiddag. Jeg ble ikke så bekymra for det var bare for en liten ting, men nå viser det seg at han har andre saker liggende og vente på seg, og derfor får han ikke slippe ut av varetekt, men må sove i arresten over helga. Hvis han er uheldig kan han få en ganske stor dom, for han har muligens en betinga dom allerede som dermed kan slå inn og bli til fengselsstraff.
Wednesday, May 09, 2012
Lille Godt liv lever fortsatt!
Jeg har ikke fått bildene fra bursdagsfeiringa ennå, så la meg i stedet fortelle om en fantastisk opplevelse jeg hadde på lørdag.
Husker dere lille Godt liv? Mammaen hennes er ei av jentene på gata som jeg har jobba mest med. Mens hun ennå var gravid flytta hun hjem til bestemora, og det gikk veldig bra med henne. Babyen ble født inn i et godt hjem, i stedet for på gata. Det var en ubeskrivelig opplevelse å dra hjem på besøk til dem etter fødselen - hjemme i et hus med en familie. Helt fantastisk.
Bestemora bad meg gi den nyfødte navn (ja, dette er babyen jeg fortalte om i intervjuet med universitetsavisa i forbindelse med uteksamineringen min nå i vår). I zulu-kulturen har navn betydning - ikke slik som på norsk hvor man kan finne betydningen av et navn hvis man slår opp i ei bok, men man bruker vanlige ord, f.eks. Fred, Takk, e.l. - og man gir ofte et navn som betyr noe bra, noe man ønsker for barnet eller familien. Jeg visste umiddelbart hvilket navn jeg ville gi denne babyen: Godt liv.
Paa lørdag dro jeg på besøk til dem. Jeg hadde ikke lenger noe telefonnummer, men jeg husker godt veien, så jeg kjørte så langt jeg kunne, parkerte og gikk nedover en sti. Jeg var veldig spent - kan jeg finne alle i live?? Da jeg naerma meg huset, så jeg bestemora ute på gårdsplassen - og jeg begynte å grine, jeg var så letta for å se henne i live. Jeg ropte ned til henne og hun fikk se meg - og hylte av glede! Hun hoppa og dansa og ropte og priste Gud. Og hun ropte på jenta - så da visste jeg at hun også fortsatt var i live, og jeg begynte å grine igjen (også litt fordi jeg ble rørt over velkomsten fra bestemora). Jenta kom ut og løp og kasta seg rundt halsen på meg og vi lo og gråt om hverandre. Så sa de: "vi maa hente Godt liv" - endelig! for da skjønte jeg hun også fortsatt lever - alle er fortsatt i live!
Godt liv har vokst og blitt stor! Hun står og går og løper! Og skjønner alt du sier til henne (på zulu vel og merke, ikke engelsk - ennå). Ei skikkelig tjukkebollefeita!
Husker dere lille Godt liv? Mammaen hennes er ei av jentene på gata som jeg har jobba mest med. Mens hun ennå var gravid flytta hun hjem til bestemora, og det gikk veldig bra med henne. Babyen ble født inn i et godt hjem, i stedet for på gata. Det var en ubeskrivelig opplevelse å dra hjem på besøk til dem etter fødselen - hjemme i et hus med en familie. Helt fantastisk.
Bestemora bad meg gi den nyfødte navn (ja, dette er babyen jeg fortalte om i intervjuet med universitetsavisa i forbindelse med uteksamineringen min nå i vår). I zulu-kulturen har navn betydning - ikke slik som på norsk hvor man kan finne betydningen av et navn hvis man slår opp i ei bok, men man bruker vanlige ord, f.eks. Fred, Takk, e.l. - og man gir ofte et navn som betyr noe bra, noe man ønsker for barnet eller familien. Jeg visste umiddelbart hvilket navn jeg ville gi denne babyen: Godt liv.
Paa lørdag dro jeg på besøk til dem. Jeg hadde ikke lenger noe telefonnummer, men jeg husker godt veien, så jeg kjørte så langt jeg kunne, parkerte og gikk nedover en sti. Jeg var veldig spent - kan jeg finne alle i live?? Da jeg naerma meg huset, så jeg bestemora ute på gårdsplassen - og jeg begynte å grine, jeg var så letta for å se henne i live. Jeg ropte ned til henne og hun fikk se meg - og hylte av glede! Hun hoppa og dansa og ropte og priste Gud. Og hun ropte på jenta - så da visste jeg at hun også fortsatt var i live, og jeg begynte å grine igjen (også litt fordi jeg ble rørt over velkomsten fra bestemora). Jenta kom ut og løp og kasta seg rundt halsen på meg og vi lo og gråt om hverandre. Så sa de: "vi maa hente Godt liv" - endelig! for da skjønte jeg hun også fortsatt lever - alle er fortsatt i live!
Godt liv har vokst og blitt stor! Hun står og går og løper! Og skjønner alt du sier til henne (på zulu vel og merke, ikke engelsk - ennå). Ei skikkelig tjukkebollefeita!
Tuesday, May 08, 2012
Monday, May 07, 2012
Blant raatne epler
Mange planer om alt jeg skulle rekke i dag (deriblant blogge om noe fantastisk som skjedde i helga), men planene maatte legges paa is. Da jeg kom til byen moette jeg noen gutter som var helt i harnisk, og de fortalte hvorfor. Han ene har en baby, og han fant kjaeresten uten babyen i gaar. Hun forklarte at ei venninne passa paa ham, men kunne ikke redegjoere for hvem. Etter noen harde knyttneveslag innroemmet hun hvor hun hadde lagt fra seg babyen - paa en soeppelfylling midt i byen. De gikk dit og fant ham - liggende blant raatne epler. Men han levde i hvert fall.
Han gurglet lykkelig da jeg saa ham. Det er utrolig hvordan en liten baby bare er til, lever i nuet 100%, og aner fred og ingen fare...
Etter masse strev fra kontor til kontor uten aa finne noen som var villig til aa hjelpe ser det heldigvis bra ut naa. Babyen kommer til aa komme til et barnehjem - kanskje faar han adoptivforeldre. Maa det gaa ham vel!
Han gurglet lykkelig da jeg saa ham. Det er utrolig hvordan en liten baby bare er til, lever i nuet 100%, og aner fred og ingen fare...
Etter masse strev fra kontor til kontor uten aa finne noen som var villig til aa hjelpe ser det heldigvis bra ut naa. Babyen kommer til aa komme til et barnehjem - kanskje faar han adoptivforeldre. Maa det gaa ham vel!
Friday, May 04, 2012
Fantastisk dag paa skolen!
I dag har jeg hatt en fantastisk bra dag på skolen! Endelig kom vi oss "ut på veien" (dårlig oversettelse av "on the road") med filmen - og det ble en suksess!
Som jeg har skrevet tidligere her på bloggen, lagde vi en film høsten 2010 som heter Street Life. Filmen ble laget av 5 ungdommer fra gata og bygger på deres livshistorier. Vi følger en gutt som opplever at mammaen dør og så drar han til byen. Han håper å finne en jobb, men blir i stedet fanget opp av en gjeng som bor på gata. De tvinger ham til å stjele og han blir etter hvert med i gjengen. Vi ser hvordan han begynner med narkotika, stjeler, osv. Første dagen på gata, når han blir fanget opp av gjengen og de viser ham en kniv, skvetter han og blir redd. Filmen ender med at han blir nettopp knivstukket - og dør.
Det var en av guttene på gata som tok initiativet til filmen. Han sa at "det er kanskje for sent for oss" - han innså at det er vanskelig å komme ut av gatelivet og gjengmiljøet etter å ha levd på gata i mange år - men han ønsket å gjøre noe for å hjelpe unger som har problemer hjemme for å overbevise dem om å ikke dra hjemmefra og komme til gata, men heller prøve å finne hjelp i lokalmiljøet sitt. All volden, og spesielt all den seksuelle volden som både gutter og jenter opplever på gata, gjør at det ikke er verdt aa komme til gata.
Det var budskapet til denne gutten, og ut fra det lagde vi denne filmen.
I dag var vi på en ungdomskole og viste filmen for til sammen fem 8.klasser. To gutter fra gata var med, og både filmen og samtalene med disse guttene gjorde sterkt inntrykk på elevene. Vi hadde en bolk med idemyldring der elevene kom med forslag til hvordan man kan få hjelp i stedet for å dra til gata. Det var fantastisk å se hvor engasjerte de var.
Neste uke skal vi til flere skoler og flere klasser. Håper det fortsetter like bra!
Som jeg har skrevet tidligere her på bloggen, lagde vi en film høsten 2010 som heter Street Life. Filmen ble laget av 5 ungdommer fra gata og bygger på deres livshistorier. Vi følger en gutt som opplever at mammaen dør og så drar han til byen. Han håper å finne en jobb, men blir i stedet fanget opp av en gjeng som bor på gata. De tvinger ham til å stjele og han blir etter hvert med i gjengen. Vi ser hvordan han begynner med narkotika, stjeler, osv. Første dagen på gata, når han blir fanget opp av gjengen og de viser ham en kniv, skvetter han og blir redd. Filmen ender med at han blir nettopp knivstukket - og dør.
Det var en av guttene på gata som tok initiativet til filmen. Han sa at "det er kanskje for sent for oss" - han innså at det er vanskelig å komme ut av gatelivet og gjengmiljøet etter å ha levd på gata i mange år - men han ønsket å gjøre noe for å hjelpe unger som har problemer hjemme for å overbevise dem om å ikke dra hjemmefra og komme til gata, men heller prøve å finne hjelp i lokalmiljøet sitt. All volden, og spesielt all den seksuelle volden som både gutter og jenter opplever på gata, gjør at det ikke er verdt aa komme til gata.
Det var budskapet til denne gutten, og ut fra det lagde vi denne filmen.
I dag var vi på en ungdomskole og viste filmen for til sammen fem 8.klasser. To gutter fra gata var med, og både filmen og samtalene med disse guttene gjorde sterkt inntrykk på elevene. Vi hadde en bolk med idemyldring der elevene kom med forslag til hvordan man kan få hjelp i stedet for å dra til gata. Det var fantastisk å se hvor engasjerte de var.
Neste uke skal vi til flere skoler og flere klasser. Håper det fortsetter like bra!
Saturday, April 28, 2012
Frihetsdagen
I går, 27. april, feiret Sør-Afrika Frihetsdagen. 27. april 1994 var nemlig dagen da landet holdt sitt første demokratiske valg! Fantastisk aa sitte paa stranda og se paa alle menneskene som rusler rundt, koser seg, svømmer, leker i sanda, osv - mennesker i alle farger og fasonger! For noen år siden var det kun hvite som hadde adgang. Men nå feires Frihetsdagen! Hurra, hurra!
Thursday, April 26, 2012
Paa leting i fengselet
Da jeg kom fikk jeg høre at en av guttene fra filmen (filmen vi lagde om gatelivet siste halvdel av 2010) er i fengsel. Jeg og en til dro for å prøve å besøke ham. Når jeg skriver "prøve" så er det fordi det er ikke bare bare å få til. Vi visste ikke hvilken celle han sitter på, og da er det ganske vanskelig å finne ham.
Jeg har aldri vaert i et fengsel i Norge, så jeg vet ikke hvordan ting fungerer der, men her er det forholdsvis kaotisk. Fengselet er delt inn i forskjellige avdelinger for kvinner, menn og ungdommer, og disse igjen er delt inn i forskjellige seksjoner. Problemet er bare at det finnes ikke noe sentralisert system som har oversikt over alt - i hvert fall tilsynelatende.
Besøkende kommer og "registerer" seg - dvs man skriver paa en lapp: fornavn og etternavn på personen man vil besøke, sitt eget personnummer, og cellenummeret/seksjonen til den man vil besøke (hvis man vet hvor han eller hun sitter). Vi visste både fornavn og etternavn (ingen selvfølge på gata - hvor mange bare er kjent med kallenavnet sitt), men ikke cellenummer. Alderen er ikke så lett å slå fast med sikkerhet, for de oppgir ofte forskjellig alder ut fra hva som er hensiktsmessig (som oftest betyr det at de oppgir så ung alder som mulig), men han jeg dro sammen med var helt sikker på at han satt på voksenavdelingen, så vi dro dit. Det er en buss som kjører besøkende rundt fra inngangssenteret og til de forskjellige avdelingene. Vi leverte lappen vår, og satte oss til å vente.
Og vente.
Og vente.
Det som skjer når vi ikke vet cellenummeret er at de drar fra seksjon til seksjon og roper opp navnet - så må vedkommede gi lyd fra seg og si at "det er meg", og så kommer han til besøksområdet.
Etter en lang stund med venting fikk vi beskjed om at de ikke kunne finne ham. Vi fikk også beskjed om noe mer. To seksjoner var stengt av og fikk ikke lov til å motta besøk. Hvorfor? Noen var blitt drept der, og ingen visste hvem som hadde gjort det, så de fikk besøksforbud og bevegelsesforbud (dvs de får ikke ut av cella for lufting eller for å utføre vaskeplikter o.l.) som kollektiv straff.
Jeg tror fengselsmyndighetene vet hvem som ble drept, så hvis det var gutten vaar tror jeg vi ville fått beskjed om det. Jeg tror derfor at han fortsatt lever. Jeg håper det! Men det er uansett ikke saerlig hyggelig.
Og pga kaoset så kunne de ikke si med sikkerhet at han faktisk bor i den seksjonen - de bare antok at siden vi ikke fant han, kan det hende at han bor der og derfor ikke kunne komme.
Jeg har aldri vaert i et fengsel i Norge, så jeg vet ikke hvordan ting fungerer der, men her er det forholdsvis kaotisk. Fengselet er delt inn i forskjellige avdelinger for kvinner, menn og ungdommer, og disse igjen er delt inn i forskjellige seksjoner. Problemet er bare at det finnes ikke noe sentralisert system som har oversikt over alt - i hvert fall tilsynelatende.
Besøkende kommer og "registerer" seg - dvs man skriver paa en lapp: fornavn og etternavn på personen man vil besøke, sitt eget personnummer, og cellenummeret/seksjonen til den man vil besøke (hvis man vet hvor han eller hun sitter). Vi visste både fornavn og etternavn (ingen selvfølge på gata - hvor mange bare er kjent med kallenavnet sitt), men ikke cellenummer. Alderen er ikke så lett å slå fast med sikkerhet, for de oppgir ofte forskjellig alder ut fra hva som er hensiktsmessig (som oftest betyr det at de oppgir så ung alder som mulig), men han jeg dro sammen med var helt sikker på at han satt på voksenavdelingen, så vi dro dit. Det er en buss som kjører besøkende rundt fra inngangssenteret og til de forskjellige avdelingene. Vi leverte lappen vår, og satte oss til å vente.
Og vente.
Og vente.
Det som skjer når vi ikke vet cellenummeret er at de drar fra seksjon til seksjon og roper opp navnet - så må vedkommede gi lyd fra seg og si at "det er meg", og så kommer han til besøksområdet.
Etter en lang stund med venting fikk vi beskjed om at de ikke kunne finne ham. Vi fikk også beskjed om noe mer. To seksjoner var stengt av og fikk ikke lov til å motta besøk. Hvorfor? Noen var blitt drept der, og ingen visste hvem som hadde gjort det, så de fikk besøksforbud og bevegelsesforbud (dvs de får ikke ut av cella for lufting eller for å utføre vaskeplikter o.l.) som kollektiv straff.
Jeg tror fengselsmyndighetene vet hvem som ble drept, så hvis det var gutten vaar tror jeg vi ville fått beskjed om det. Jeg tror derfor at han fortsatt lever. Jeg håper det! Men det er uansett ikke saerlig hyggelig.
Og pga kaoset så kunne de ikke si med sikkerhet at han faktisk bor i den seksjonen - de bare antok at siden vi ikke fant han, kan det hende at han bor der og derfor ikke kunne komme.
Graduation-artikkel
Sjekk ut denne: http://www.ukzn.ac.za/news.aspx?id=499 om meg
og denne: http://enewsletter.ukzn.ac.za/Story.aspx?id=1035 om Sør-Sudans landbruksminister som ogsaa mottok en mastergrad fra UKZN naa.
og denne: http://enewsletter.ukzn.ac.za/Story.aspx?id=1035 om Sør-Sudans landbruksminister som ogsaa mottok en mastergrad fra UKZN naa.
Tuesday, April 24, 2012
Graduation ceremony
En av grunnene til at jeg er i Durban nå er at uteksamineringsseremonien var forrige uke. Det er en skikkelig høytidelig seremoni, der vi går opp - iført kapper i ekte harry potter-stil - på en scene og kneler foran Chancellor (aner ikke hva det tilsvarer på norsk, men han er også Premier (minister) for provinsen) som sitter på en slags trone og utroper den enkelte til hennes/hans grad. Deretter går vi til den andre sida av scena og stiller oss foran en annen høytstående mann som ikler oss et bånd som viser fakultet og grad. Når vi kommer ned igjen kan vi ta på oss hatten.
Siden ingen fra Norge hadde mulighet til å vaere med, var min sør-afrikanske familie med. Når jeg er her i Sør-Afrika bor jeg hos min venninne Thola, så hun, mammaen, onkelen og broren var mine gjester - i tillegg til min norsk-durbanske venninne og søster Monika.
Her er jeg og uMa utenfor huset deres før vi dro til seremonien:
Og her er uMa, jeg og Thola etter seremonien - veldig lattermilde og glade:
Her er jeg med professor Vishanthie Sewpaul, min veileder:
Siden ingen fra Norge hadde mulighet til å vaere med, var min sør-afrikanske familie med. Når jeg er her i Sør-Afrika bor jeg hos min venninne Thola, så hun, mammaen, onkelen og broren var mine gjester - i tillegg til min norsk-durbanske venninne og søster Monika.
Her er jeg og uMa utenfor huset deres før vi dro til seremonien:
Og her er uMa, jeg og Thola etter seremonien - veldig lattermilde og glade:
Her er jeg med professor Vishanthie Sewpaul, min veileder:
Dette bildet er tatt med mobilkamera og det hadde blitt mørkt allerede så kvaliteten er dårlig, men jeg må ha med et bilde av meg og Monika også!
Her er jeg før seremonien, etter å ha henta kortet mitt. Jeg vet det ikke er kulturelt akseptabelt aa skryte så faelt på norsk, men jeg gjør det allikevel. Dere vet hva laud er, det som gis ved norske universiteter? Her kalles det Cum Laude. Paa mitt kort står det Summa Cum Laude, og det er enda høyere enn laud!! Juhuu!
Subscribe to:
Posts (Atom)