Sunday, December 01, 2013

Tilbake fra krigsskadet sted

Tilbake fra tur til et av de mest isolerte og krigsmerka stedene jeg noensinne har vært. At det ikke engang finnes Cola der (eller Bralimas øl) sier noe om hvor isolert det er. Hvor herja og merka av krig... vel, hvor skal jeg begynne?

To fra landsbyen var med i bilen da vi kjørte dit på fredag. Vi kjørte igjennom utrolig vakre skoger og fjellterreng med beitelandskap, kuer, sauer og geiter. Det var så idyllisk for øyet. Men ikke for øret: De to fortalte om hvordan de pleide å gå til fots, hele veien til Bukavu (4 timer med bil, vet ikke riktig hvor langt). Som flyktninger. Alltid redde for å møte på soldater, fra den ene eller den andre grupperinga. En bestemt sving var berømt som et sted å bli stoppet og mishandlet av soldater på. Og disse som fortalte var ikke bare tilfeldige passasjerer vi hadde plukka opp, men nære medarbeidere. Å se dem for seg på flukt, i høyspent skjul for soldater...

Vel framme - var det ingen grenser for historier om menneskers lidelser og utrolige overlevelser. Det har vært fryktelige herjinger, og folk har rømt - til omkringliggende landsbyer eller rett og slett bare bodd i skogen: sovet blant trærne og overlevd på uforståelig vis. I den ene landsbyen har folk bare helt nylig begynt å komme tilbake. De har sådd i åkrene sine, men har bare rukket å begynne å høste bønner - det andre har ikke rukket å bli modent ennå.

Mer kommer etterhvert. Det finnes nok ingen grenser for menneskets ondskap. Det er ufattelig hva mennesker kan gjøre mot hverandre. Heldigvis ser det ut til at det heller ikke er grenser for menneskets utholdenhet og overlevelsesevne. Det er ufattelig hva et menneske kan overleve og allikevel leve videre.