Jeg har i et par uker prøvd å få kontakt med en av guttene fra gata uten å lykkes. Jeg har prøvd å berolige meg selv med at det slettes ikke trenger å bety noe som helst, men jeg har blitt mer og mer bekymra allikevel. Men nå fikk jeg endelig tak i ham - og alt stod bra til. Våren har kommet, så det er ikke så kaldt lenger engang. Så nå skal jeg klare å konsentrere meg skikkelig, og gjøre ferdig et utkast av et kapittel jeg skal levere på mandag. Skriver mer etterpå :)
Sunday, August 28, 2011
Thursday, August 18, 2011
Død - privat og politisk tragedie
Jeg har lenge ønsket å skrive om Somalia og Afrikas horn, men synes det er vanskelig å få ordene ut, og det har ikke blitt noe blogginnlegg. En av grunnene er at jeg knapt orker å lese om hungersnøden pga bildene som følger med artiklene. Og uten å lese, har jeg heller ikke noe å skrive. Bildene av utsultede og radmagre mennesker er grusomme i seg selv, men det som får meg til å bli svimmel og uvel er at synet av skjeletter bare dekket med hud vekker så sterke minner, så ubehagelige minner. Spesielt om gutten som døde i oktober i fjor som jeg skrev litt om. Jeg får flashbacks av å løfte ham ut av bilen min - skjelett med litt hud på, hud dekket av et rart, hvitt puss.
Han var selvfølgelig et aktivt individ som tok valg og gjorde ting som fikk konsekvenser for ham, men friheten hans var definert av politiske prosesser som satte betingelser for hvilke valg som var mulig å ta og hvilke forutsetninger han hadde. Fryktelig dårlig og vanskelig tilgang på helsetjenester var det som umiddelbart ble hans bane. Men bakenforliggende finnes mer: sosioøkonomiske og politiske strukturer der enorm ulikhet og gigantisk arbeidsledighet bare er to eksempler på en syk verden. Og jeg sier verden med overlegg, og ikke for eksempel nasjon. For selv om sør-afrikanske myndigheter og andre aktører innenfor den nasjonale sfæren må ta en stor del av ansvaret, er også deres valgfrihet båndlagt av globale politiske prosesser. Det å være 17 år og hjemløs er ikke bare et privat anliggende, men politisk og globalt. For ikke å snakke om å være 17 år, hjemløs og død.
Tilsvarende konklusjon gjelder Afrikas horn. Der finnes tusenvis av hjerteskjærende, private tragedier - som ikke er kun private, men politiske. Det er et utall politiske prosesser som ligger bak, og jeg skal ikke nevne alle, men bare noen få. Først, den mest nærliggende av alle: Hungersnøden var varslet. Allikevel ble den ikke avverget. Kommentarer er vel overflødige - det hele er hårreisende og dypt forstyrrende, spesielt fordi vi alle er innbefattet: hungersnøden var varslet i hele verden, allikevel avverget vi den ikke.
En annen og litt vanskeligere å nå handler om hvordan økonomien i Afrika som kontinent i stor grad er rettet mot å tilfredsstille behov i andre (og mer velstående) deler av verden og hvilke konsekvenser dette får for mennesker på det afrikanske kontinentet. Men det er en innviklet prosess med kronglete røtter dypt tilbake i historien, så det tror jeg at jeg skal skrive mer om en annen gang.
Til slutt en gladhistorie for å øke endorfinene våre :) En ung kvinne, som ble født i Somalia men som nå bor og studerer i USA, forteller at en del av den kulturelle ryggsekken hennes er å hjelpe og gi tilbake til lokalsamfunnet, og hun driver nå et barnehjem i Mogadishu.
Han var selvfølgelig et aktivt individ som tok valg og gjorde ting som fikk konsekvenser for ham, men friheten hans var definert av politiske prosesser som satte betingelser for hvilke valg som var mulig å ta og hvilke forutsetninger han hadde. Fryktelig dårlig og vanskelig tilgang på helsetjenester var det som umiddelbart ble hans bane. Men bakenforliggende finnes mer: sosioøkonomiske og politiske strukturer der enorm ulikhet og gigantisk arbeidsledighet bare er to eksempler på en syk verden. Og jeg sier verden med overlegg, og ikke for eksempel nasjon. For selv om sør-afrikanske myndigheter og andre aktører innenfor den nasjonale sfæren må ta en stor del av ansvaret, er også deres valgfrihet båndlagt av globale politiske prosesser. Det å være 17 år og hjemløs er ikke bare et privat anliggende, men politisk og globalt. For ikke å snakke om å være 17 år, hjemløs og død.
Tilsvarende konklusjon gjelder Afrikas horn. Der finnes tusenvis av hjerteskjærende, private tragedier - som ikke er kun private, men politiske. Det er et utall politiske prosesser som ligger bak, og jeg skal ikke nevne alle, men bare noen få. Først, den mest nærliggende av alle: Hungersnøden var varslet. Allikevel ble den ikke avverget. Kommentarer er vel overflødige - det hele er hårreisende og dypt forstyrrende, spesielt fordi vi alle er innbefattet: hungersnøden var varslet i hele verden, allikevel avverget vi den ikke.
En annen og litt vanskeligere å nå handler om hvordan økonomien i Afrika som kontinent i stor grad er rettet mot å tilfredsstille behov i andre (og mer velstående) deler av verden og hvilke konsekvenser dette får for mennesker på det afrikanske kontinentet. Men det er en innviklet prosess med kronglete røtter dypt tilbake i historien, så det tror jeg at jeg skal skrive mer om en annen gang.
Til slutt en gladhistorie for å øke endorfinene våre :) En ung kvinne, som ble født i Somalia men som nå bor og studerer i USA, forteller at en del av den kulturelle ryggsekken hennes er å hjelpe og gi tilbake til lokalsamfunnet, og hun driver nå et barnehjem i Mogadishu.
Monday, August 15, 2011
Upassende latterhikst
Bare en sidenote: Jeg begynte å transkribere de siste lydopptakene i dag. Jeg har ikke rørt dem siden jeg var i Durban i mai, og grudde meg fælt. Det vekker så mange følelser - å høre stemmene til jenter og gutter jeg er glad i snakke om utrivelige ting som sexsalg og drap. Men i dag gikk det veldig bra. Jeg var ikke nær ved å gråte en eneste gang. Tvert imot satt jeg og hiksta av latter (og jeg sitter på biblioteket, så jeg prøvde hardt å holde latteren inne). Dette til tross for at samtalen faktisk dreide seg om både sexsalg og drap. Jeg ble helt overraska selv. Men det var bare så godt å høre humoren, samholdet og solidariteten i alt de fortalte. Det er mye fælt, men det er ikke alt. Virkeligheten er nyansert og inneholder mange kimer til håp. Av og til kan galgenhumoren vise vei.
Sunday, August 14, 2011
Hoppe i dass eller skrive, that's the question
Når det går noen dager i mellom bloggposter, spesielt når det først er flere bloggposter på rad og så et opprom, er det av og til bare fordi jeg rett og slett er travel. Andre ganger er det fordi ting går trått, så til de grader at livet føles trått, og skrive-åren føles tørr. Denne gangen var det et tilfelle av det sistnevnte. Og grunnen er at jeg har holdt på et par dager å skrive om kjønn - nærmere bestemt kjønn og identitet, og sammenviklinger med andre dimensjoner av identitet tilknyttet andre strukturer, så som etnisitet og sosio-økonomisk status. Det høres kanskje ikke så ille ut, og det ville kanskje vært mer nærliggende å tro at det skulle føre til at jeg er for travel heller enn at livet føles for trått. Men jeg har valgt et feministisk design på oppgaven, og refleksjon rundt meg selv og forskningsområdet er en del av et slikt design. Det er ikke spesielt gøy for meg som er hvit, vestlig og velstående.
I tillegg prøver jeg å være kritisk i kildevalg og finne litteratur av kvinner og afrikanere (gjerne afrikanske kvinner). Det er ikke helt greit å skrive om Sør-Afrika, og bare bruke litteratur skrevet av hvite amerikanske menn. Men det er faktisk ikke så lett å finne kvinnelige afrikanske forfattere, spesielt ikke litt større verk, så jeg føler jeg tilbringer mye av dagene med å stange hodet i veggen.
Hvis det ikke er helt greit å bruke litteratur av ikke-afrikanske forfattere, er det heller ikke helt uproblematisk å skrive litteratur som ikke-afrikansk forfatter... Og det er her lysten til å hoppe i dass stammer fra. Med hvilken rett skriver jeg - som ung, hvit, vestlig, velstående kvinne - om unge, svarte, afrikanske, fattige ungdommer? Hvordan kan jeg være sikker på at jeg gjør gagn og ikke skade? Alt som har vært skrevet før meg har også vært skrevet med de beste intensjoner (mesteparten, i hvert fall). Likevel er det samlede resultatet at hvite menn har definert og beskrevet svarte kvinner, og amerikanere ditto for afrikanere, formet måten det tenkes om dem og livene deres på, satt normene for hvilke problemer og muligheter som ses.
Jeg ønsker et ørlite sammendrag av sør-afrikansk historie, fra før-kolonial tid, kolonisering, kampen mot apartheid og inn i nåtida, for å sette situasjonen jeg beskriver på gata i en større sammenheng. Jeg forsøker å unngå å se gatelivet isolert fra resten av samfunnet (hjemløsheten til ungdommene jeg skriver om henger tett sammen med samfunnsproblemer som for eksempel arbeidsledighet og HIV/AIDS), og jeg forsøker å unngå å se på samfunnslivet nå som isolert fra sin historiske sammenheng. Men jeg har bare plass til et kjempekort sammendrag, og er derfor på utkikk etter rask litteratur (jeg kan ikke lese sju bøker bare for å skrive dette lille sammendraget). Problemet er at alt jeg finner er skrevet av hvite, amerikanske menn. Jeg kvier meg for å bruke denne litteraturen (eller i hvert fall å basere meg utelukkende på den), og jeg har gode grunner for det: det er ikke betydningsløst hvem som snakker. Å rekonstruere historie er høyst politisk, og å la en utenlandsk, imperalistisk stemme tale alene er høyst problematisk.
Men - kviinga mi vekker også en annen ambivalens: Hva er forskjellen mellom meg og de forfatterne jeg kvier meg for å basere meg på? Hva er forskjellen mellom litteraturen deres og min? Skriver jeg meg inn i de undertrykkende, imperalistiskes rekker? Eller hvordan kan jeg, som hvit og velstående, gi stemme til de jeg ønsker skal høres i min skriving?
I tillegg prøver jeg å være kritisk i kildevalg og finne litteratur av kvinner og afrikanere (gjerne afrikanske kvinner). Det er ikke helt greit å skrive om Sør-Afrika, og bare bruke litteratur skrevet av hvite amerikanske menn. Men det er faktisk ikke så lett å finne kvinnelige afrikanske forfattere, spesielt ikke litt større verk, så jeg føler jeg tilbringer mye av dagene med å stange hodet i veggen.
Hvis det ikke er helt greit å bruke litteratur av ikke-afrikanske forfattere, er det heller ikke helt uproblematisk å skrive litteratur som ikke-afrikansk forfatter... Og det er her lysten til å hoppe i dass stammer fra. Med hvilken rett skriver jeg - som ung, hvit, vestlig, velstående kvinne - om unge, svarte, afrikanske, fattige ungdommer? Hvordan kan jeg være sikker på at jeg gjør gagn og ikke skade? Alt som har vært skrevet før meg har også vært skrevet med de beste intensjoner (mesteparten, i hvert fall). Likevel er det samlede resultatet at hvite menn har definert og beskrevet svarte kvinner, og amerikanere ditto for afrikanere, formet måten det tenkes om dem og livene deres på, satt normene for hvilke problemer og muligheter som ses.
Jeg ønsker et ørlite sammendrag av sør-afrikansk historie, fra før-kolonial tid, kolonisering, kampen mot apartheid og inn i nåtida, for å sette situasjonen jeg beskriver på gata i en større sammenheng. Jeg forsøker å unngå å se gatelivet isolert fra resten av samfunnet (hjemløsheten til ungdommene jeg skriver om henger tett sammen med samfunnsproblemer som for eksempel arbeidsledighet og HIV/AIDS), og jeg forsøker å unngå å se på samfunnslivet nå som isolert fra sin historiske sammenheng. Men jeg har bare plass til et kjempekort sammendrag, og er derfor på utkikk etter rask litteratur (jeg kan ikke lese sju bøker bare for å skrive dette lille sammendraget). Problemet er at alt jeg finner er skrevet av hvite, amerikanske menn. Jeg kvier meg for å bruke denne litteraturen (eller i hvert fall å basere meg utelukkende på den), og jeg har gode grunner for det: det er ikke betydningsløst hvem som snakker. Å rekonstruere historie er høyst politisk, og å la en utenlandsk, imperalistisk stemme tale alene er høyst problematisk.
Men - kviinga mi vekker også en annen ambivalens: Hva er forskjellen mellom meg og de forfatterne jeg kvier meg for å basere meg på? Hva er forskjellen mellom litteraturen deres og min? Skriver jeg meg inn i de undertrykkende, imperalistiskes rekker? Eller hvordan kan jeg, som hvit og velstående, gi stemme til de jeg ønsker skal høres i min skriving?
Tuesday, August 09, 2011
Den konkrete lidelsen
Jeg hadde ikke før skrevet forrige bloggpost, før jeg så det skulle gå en dokumentar på TV2: "En liten øy i verden". Så nå er jeg kanskje litt mer innenfor. Hårene reiste seg da jeg så folkehavet løfte roser i lufta. Flotte bilder.
Og sterke historier. Det gjør noe med en å se ungdommer fortelle om opplevelsene sine - hver og en merka på hver sin måte. Rolig, beherska, men med tydelig smerte på innsida. Eller ikke fullt så rolig, og med gråten mer utenpå. En drept kamerat, en søster i livet etter dette. Alle dere som leser dette kan norsk og har dermed sannsynligvis fått med dere mer enn meg om tvillingangrepet, så det er unødvendig å skrive dette, men for meg var det godt å se dokumentaren og komme litt mer på innsida.
Tanken som slår meg er at vi tar nå del i verden på en dypere måte enn tidligere. Vi har kjent smerten over å miste noen av våre - uskyldige, drept på en urettferdig, hensynsløs og rå måte. Noen av oss har kjent frykten for å bli drept og stirret døden i hvitøyet; andre har følt et avtrykk av den opplevelsen siden den har blitt formidlet til oss av noen av våre. Vi kjenner hvor fryktelig det er å være rammet av ondskap. Hvor provoserende og usigelig trist det er at ungdommer med politisk interesse ble drept. Hvor halsbrekkende urettferdig og feil det er at vanlige kvinner og menn, gode borgere, venner, ektefeller, søsken, barn og naboer, døde ved hånden til en ekstremist.
Dette deler vi med mange mennesker rundt om på hele kloden. Død rammer brutalt urettferdig, og kanskje kan følelsene våre etter angrepet på Norge være med og hjelpe oss til å se nettopp det. Like sterkt som vi sørger over våre drepte, sørges det også i andre steder i verden. Fortvilelsen vi kjenner deles av mange. Krig, fattigdom og lidelse er ikke abstrakt. Det er konkret. Det handler om kropper, om menneskekropper. Om følelser. Skrekk, sinne, skyldfølelse for å ha løpt fra en som var skada, uvissheten om dattera di lever fortsatt, skam over å ha redda seg selv først, lysten til å gi opp og lysten til å leve.
Jeg tenker på panikken, da de løp og prøvde å komme seg bort fra mannen i politiuniform som skjøt folk, og så plutselig kom på: vi er på en øy, hvor skal vi løpe hen? Og jeg tenker på andre ungdommer, som løper og prøver å redde seg i trygghet, og ikke vet hvor de skal løpe for ikke å havne rett i klypene på væpnede soldater som dreper.
Norge har alltid vært verdensmestere i solidaritet. Nå har solidariteten fått en ny dimensjon. Vi klatrer ned fra vår høye hest. Det er ikke bare fra vår posisjon som verdens beste land å bo i at vi er solidariske. Det er ikke lenger bare ovenfra-og-ned, stakkars dere som ikke får det til like bra som oss. Nå er det et element av gjenkjennelse. Vi har også opplevd noe av fortvilelsen, skrekken, urettferdigheten. Det har blitt konkret for oss. Det er blitt gjort til menneske, til kjøtt og blod.
Derfor er det interessant å lese at givergleden til sultrammede på Afrikas horn er stor. Kanskje kjenner vi ekstra sterkt på hvor fryktelig det er når mennesker som ikke burde dø, dør?
Det var forøvrig en oppvekker for meg å se at torsdag 21. juli startet Nord-Norge-leiren på Utøya en innsamlingsaksjon for nettopp sultrammede på Afrikas horn. Så blir også det en måte å vise respekt for de rammede av tvillingangrepet. Jeg har gitt mitt bidrag gjennom CARE.
Og sterke historier. Det gjør noe med en å se ungdommer fortelle om opplevelsene sine - hver og en merka på hver sin måte. Rolig, beherska, men med tydelig smerte på innsida. Eller ikke fullt så rolig, og med gråten mer utenpå. En drept kamerat, en søster i livet etter dette. Alle dere som leser dette kan norsk og har dermed sannsynligvis fått med dere mer enn meg om tvillingangrepet, så det er unødvendig å skrive dette, men for meg var det godt å se dokumentaren og komme litt mer på innsida.
Tanken som slår meg er at vi tar nå del i verden på en dypere måte enn tidligere. Vi har kjent smerten over å miste noen av våre - uskyldige, drept på en urettferdig, hensynsløs og rå måte. Noen av oss har kjent frykten for å bli drept og stirret døden i hvitøyet; andre har følt et avtrykk av den opplevelsen siden den har blitt formidlet til oss av noen av våre. Vi kjenner hvor fryktelig det er å være rammet av ondskap. Hvor provoserende og usigelig trist det er at ungdommer med politisk interesse ble drept. Hvor halsbrekkende urettferdig og feil det er at vanlige kvinner og menn, gode borgere, venner, ektefeller, søsken, barn og naboer, døde ved hånden til en ekstremist.
Dette deler vi med mange mennesker rundt om på hele kloden. Død rammer brutalt urettferdig, og kanskje kan følelsene våre etter angrepet på Norge være med og hjelpe oss til å se nettopp det. Like sterkt som vi sørger over våre drepte, sørges det også i andre steder i verden. Fortvilelsen vi kjenner deles av mange. Krig, fattigdom og lidelse er ikke abstrakt. Det er konkret. Det handler om kropper, om menneskekropper. Om følelser. Skrekk, sinne, skyldfølelse for å ha løpt fra en som var skada, uvissheten om dattera di lever fortsatt, skam over å ha redda seg selv først, lysten til å gi opp og lysten til å leve.
Jeg tenker på panikken, da de løp og prøvde å komme seg bort fra mannen i politiuniform som skjøt folk, og så plutselig kom på: vi er på en øy, hvor skal vi løpe hen? Og jeg tenker på andre ungdommer, som løper og prøver å redde seg i trygghet, og ikke vet hvor de skal løpe for ikke å havne rett i klypene på væpnede soldater som dreper.
Norge har alltid vært verdensmestere i solidaritet. Nå har solidariteten fått en ny dimensjon. Vi klatrer ned fra vår høye hest. Det er ikke bare fra vår posisjon som verdens beste land å bo i at vi er solidariske. Det er ikke lenger bare ovenfra-og-ned, stakkars dere som ikke får det til like bra som oss. Nå er det et element av gjenkjennelse. Vi har også opplevd noe av fortvilelsen, skrekken, urettferdigheten. Det har blitt konkret for oss. Det er blitt gjort til menneske, til kjøtt og blod.
Derfor er det interessant å lese at givergleden til sultrammede på Afrikas horn er stor. Kanskje kjenner vi ekstra sterkt på hvor fryktelig det er når mennesker som ikke burde dø, dør?
Det var forøvrig en oppvekker for meg å se at torsdag 21. juli startet Nord-Norge-leiren på Utøya en innsamlingsaksjon for nettopp sultrammede på Afrikas horn. Så blir også det en måte å vise respekt for de rammede av tvillingangrepet. Jeg har gitt mitt bidrag gjennom CARE.
Monday, August 08, 2011
22. juli - min ikkehistorie
Egentlig skal vel denne bloggen handle om Durban, men nå er det vanskelig å skulle skrive noe uten å nevne 22. juli og Norge. Jeg har hatt en lang pause fra bloggen, og å begynne på igjen som om ingenting har skjedd føles rart.
En av grunnene til at jeg ikke har skrevet noe på noen uker er at jeg har vært i Chicago, og ikke hadde så enkel tilgang på internett der. Også 22. juli var jeg i Chicago, og ante ingenting om det som skjedde i Oslo. Jeg deltok på en konferanse der, og en av de andre deltakerne spurte meg: "Er ikke du fra Norge?" Jo, det var jeg da. "Har du hørt hva som har skjedd?" spurte han så, men et veldig alvorlig ansiktsuttrykk. Nei, skjedd noe i Norge? Hva skulle det være? At jordbærene har regna bort? Det er liksom ikke så mye som går galt i Norge, som regel. Jeg ble ikke så veldig bekymra over spørsmålet hans. Så sa han noe om en bombe, og da hang jeg ikke helt med lenger. Bombe og terror er ord som ikke er kompatible med Norge i min tankeverden.
Første tanken som slo meg var faktisk at han tulla med meg. En fryktelig dårlig spøk, syntes jeg, og det var noe som skurra. USA, av alle steder, er liksom ikke der jeg forventer terror-practical-jokes... Men opplysningen om en terrorbombe i Norge var så absurd, at det tok noen sekunder før jeg virkelig kunne tro at han var seriøs.
Senere kom jeg meg på internett, og skjønte litt og litt mer. Min overveldende følelse var avstand. Ikke-deltakelse. Jeg var borte fra Norge og gikk glipp av noe som kom til å prege nasjonen, om ikke i all framtid, så sannsynligvis i hele min levetid. Og jeg var ikke der. Jeg var ikke en del av nasjonen som søkte sammen så heroisk og gikk i rosetog. Jeg opplevde dramatikken gjennom et filter av tid, rom og sjelden tilgang på internett.
Jeg kunne se på Facebook at det var et angrep på nasjonen Norge. Absolutt hver eneste setning skrevet av mine norske facebookvenner handla om tvillingangrepet i en hel uke framover. Jeg så at det var en altoppslukende opplevelse for de som var i landet. Jeg har aldri følt meg mindre norsk. Ikke fordi jeg ikke ønska å være norsk, tvert imot, heller fordi jeg ønska men fikk det ikke til - jeg var så langt borte, så utenfor. Jeg vurderte faktisk å fly tilbake til Norge tidligere enn planlagt, men fikk ikke endra billetten min. Så da var jeg der i Chicago, da, hvor livet gikk sin vante gang, og jeg forsøksvis kikka gjennom "glassvindufilteret" og så på reaksjonene, talene, klemmene, rosene, og denne veldige besluttsomheten om at Norge skal være demokratisk, flerkulturelt og fredlig.
I en kronikk i Dagsavisen i dag, skriver Jørgen Lauré (som var på fisketur uten mobildekning og heller ikke fikk med seg hva som skjedde mens det skjedde): "Jeg mistet ingen venner, kolleger eller familiemedlemmer den 22. juli. Men jeg mistet den dagen da mitt fedreland ble angrepet". Jeg kjenner meg igjen i den setningen, og er enig i når han kommenterer: "Det føles utrolig nok som et tap".
En av grunnene til at jeg ikke har skrevet noe på noen uker er at jeg har vært i Chicago, og ikke hadde så enkel tilgang på internett der. Også 22. juli var jeg i Chicago, og ante ingenting om det som skjedde i Oslo. Jeg deltok på en konferanse der, og en av de andre deltakerne spurte meg: "Er ikke du fra Norge?" Jo, det var jeg da. "Har du hørt hva som har skjedd?" spurte han så, men et veldig alvorlig ansiktsuttrykk. Nei, skjedd noe i Norge? Hva skulle det være? At jordbærene har regna bort? Det er liksom ikke så mye som går galt i Norge, som regel. Jeg ble ikke så veldig bekymra over spørsmålet hans. Så sa han noe om en bombe, og da hang jeg ikke helt med lenger. Bombe og terror er ord som ikke er kompatible med Norge i min tankeverden.
Første tanken som slo meg var faktisk at han tulla med meg. En fryktelig dårlig spøk, syntes jeg, og det var noe som skurra. USA, av alle steder, er liksom ikke der jeg forventer terror-practical-jokes... Men opplysningen om en terrorbombe i Norge var så absurd, at det tok noen sekunder før jeg virkelig kunne tro at han var seriøs.
Senere kom jeg meg på internett, og skjønte litt og litt mer. Min overveldende følelse var avstand. Ikke-deltakelse. Jeg var borte fra Norge og gikk glipp av noe som kom til å prege nasjonen, om ikke i all framtid, så sannsynligvis i hele min levetid. Og jeg var ikke der. Jeg var ikke en del av nasjonen som søkte sammen så heroisk og gikk i rosetog. Jeg opplevde dramatikken gjennom et filter av tid, rom og sjelden tilgang på internett.
Jeg kunne se på Facebook at det var et angrep på nasjonen Norge. Absolutt hver eneste setning skrevet av mine norske facebookvenner handla om tvillingangrepet i en hel uke framover. Jeg så at det var en altoppslukende opplevelse for de som var i landet. Jeg har aldri følt meg mindre norsk. Ikke fordi jeg ikke ønska å være norsk, tvert imot, heller fordi jeg ønska men fikk det ikke til - jeg var så langt borte, så utenfor. Jeg vurderte faktisk å fly tilbake til Norge tidligere enn planlagt, men fikk ikke endra billetten min. Så da var jeg der i Chicago, da, hvor livet gikk sin vante gang, og jeg forsøksvis kikka gjennom "glassvindufilteret" og så på reaksjonene, talene, klemmene, rosene, og denne veldige besluttsomheten om at Norge skal være demokratisk, flerkulturelt og fredlig.
I en kronikk i Dagsavisen i dag, skriver Jørgen Lauré (som var på fisketur uten mobildekning og heller ikke fikk med seg hva som skjedde mens det skjedde): "Jeg mistet ingen venner, kolleger eller familiemedlemmer den 22. juli. Men jeg mistet den dagen da mitt fedreland ble angrepet". Jeg kjenner meg igjen i den setningen, og er enig i når han kommenterer: "Det føles utrolig nok som et tap".
Subscribe to:
Posts (Atom)