Mer fra Kalonge: krig og fred

Som jeg skrev i forrige bloggpost om turen til Kalonge: Det er ikke bare nordmenn som har opplevd å flykte gjennom Kahuzi-Biega-parken - det er det jammen mange kongolesere som har gjort også. Kalonge har i mange tiår vært så herja av væpna aktivitet at det har vært nesten umulig å besøke området.

Nå er det heldigvis stabilt rolig i den nord-østlige enden der sjukehuset og misjonsstasjonen ligger, så det var trygt for oss å besøke, men vestover i retning Shabunda er det fortsatt mye uroligheter.

Vi hadde med oss i bilen folk som har flykta derfra etter å ha blitt plyndra og etter at kvinner og jenter i familien har blitt plaga av rebeller...

CAMPS - prosjektet for kvinner som har overlevd seksuell vold - er til stede i Kalonge og det var sterkt å møte våre kollegaer der. Jenter og kvinner som ikke har sjangs til å komme seg til Bukavu for hjelp, ja ikke engang til sjukehuset der i det nordøstlige hjørnet av Kalonge, får hjelp av CAMPS-personalet som kommer nettopp til de landsbyene som er mest berørte.

I Mule der vi var på søndagen er det trygt på dagtid, for rebellene holder til langt borte derfra, men om nettene kommer de av og til på raid og plyndrer - de må jo ha mat! - og jenter og kvinner er redde.

Lenger vestover er redselen en del av hverdagen og overgrep altfor vanlig.

Men, som jeg har vært inne på tidligere også, det er ikke bare ofrene som lider av overgrep - det gjør utøverne også. Og grensa mellom utøver og offer kan være veldig flytende. En person som er med i en rebellgruppe kan ha blitt utsatt for vonde ting. Og så gjør det noe med en - noe vondt og skadelig - når man utsetter andre for vold og overgrep.

Folkene som jobber i CAMPS skal i første rekke hjelpe kvinner som har overlevd seksuell vold, men for mange er ikke dette bare en jobb - det er et kall, en lidenskap, en del av personligheten deres. Å hjelpe noen som lider, enten de lider på den ene eller den andre måten. Og de tiltrekker seg folk som ønsker hjelp, også rebeller som ønsker hjelp til å komme seg ut. Både voksne og barn uttrykker ønske om å slutte i rebellgruppa og begynne et fredelig, sivilt liv.

Det er gripende og vondt å høre om unge gutter som sier at de ønsker å slutte i en rebellgruppe og begynne på skolen i stedet, men ingen hjemme kan/vil betale skolepenger for dem. I frustrasjon og håpløshet fortsetter de med det levebrødet de kjenner og kan: rebellvirksomheten.

Men det er gripende og godt å høre om disse unge guttene som uttrykker et ønske om forandring, om jenter og kvinner som får hjelp, og ikke minst: de gode, tryggene mennene som jobber i CAMPS, som tiltrekker seg voldelige menn og voldsutsatte kvinner, som er brennende ildsjeler i sine lokalsamfunn og villige til å ta personlig risiko for å hjelpe de som lider både som utøvere og som overlevende av voldelig rebellvirksomhet.

Gutter og jenter som trenger trygghet og skolegang.

Frustrerte menn i fornedrelse

Jeg leser Trond Waages debattinnlegg om Boko Haram, og tenker på det han skriver mot slutten om "ekstremt fattige, frustrerte menn", "... unge menn som ikke har noe å tape". 

"Mange av dem har forsøkt seg på et liv i byen. Ti-tusenvis av unge kommer inn til byene i Sahel årlig, der forsøker de å finne seg et anstendig levebrød. Uten utdannelse, penger og nettverk er det svært vanskelig. Veldig mange lykkes ikke. De som mislykkes har rett og slett ikke så mange valg. I Boko Haram tjener de penger, kanskje for første gang i sitt liv, og de slår tilbake etter å ha levd i håpløs fornedrelse".

Her er det mye gjenkjennelse. Både fra gata i Durban og den ekstremt utbredte volden jeg var vitne til der, og her i Sør-Kivu i Kongo. Noen av ungdommene som kommer seg ut av væpna grupper her i Sør-Kivu forteller at det vanskeligste ved å vende tilbake til et sivilt liv er nettopp fornedrelsen i fattigdommen, sulten og mangelen på muligheter til å klare seg. Mens livet i ei væpna gruppe er tøft og forferdelig på mange måter, gir et våpen deg muligheten til å skaffe penger, mat, osv - det er et levebrød. For noen av ungdommene her var det kanskje også første gang i sitt liv at de opplevde det, slik Waage beskriver det for de unge mennene i Boko Haram. Og da er veien tilbake til våpenet og den væpna gruppa kort.

I storskala så trenger vi fattigdomsbekjemping, jobbskaping, og å øke mulighetene for å oppleve å lykkes i livet. Å bekjempe fornedrelse med muligheter til å skape seg et liv. 

(Det gjelder forøvrig også mye av volden og kriminaliteten i Vesten, inkludert i ekstremt ulike og klassedelte samfunn som USA.)

I småskala håper jeg at små og store tiltak vi er med på her i Sør-Kivu - f.eks. yrkesopplæring til ungdommer som kommer fra væpna grupper for at de skal kunne skape seg et liv uten våpen, men også yrkesskole for "vanlige" ungdommer som forebygging mot å bli rekruttert i væpna grupper - er med og drar menn og samfunnet i en god retning.

Ranere er "ekte mannfolk"

Noe av det "I muse on" (≈ jeg funderer på) handler om hvordan skape fred. Den løken har mange lag, men la meg begynne med småskala konkret fysisk vold.

Nesten all den volden som jeg har sett på nært hold har vært relasjonell vold. Mye har vært forankret i en oppfatning og/eller et ønske om at "den personen er min". Jeg har sett jenter slåss med hverandre fordi begge mener at en bestemt gutt "er min". Jeg har sett gutter banke jenter fordi jenta har gjort noe som motsier at hun "er min". Jeg har sett gutter angripe gutter fordi han har tatt hun som "er min".

Interessant nok tror jeg ikke at jeg har sett ei jente angripe en gutt fordi han har gjort noe som motsier at han er hennes, f.eks. kyssa ei anna jente. Når et slikt kyss har blitt oppdaga, har jeg derimot ofte sett at jenta har angrepet den andre jenta.

Det sier en hel del om kjønnsrolleoppfatninger, om synet på kvinnelighet og mannelighet, og slike oppfatninger tror jeg spiller en nøkkelrolle i fredsskaping.

Jeg har kommet på ett tilfelle der jeg så vold på nært hold som ikke var relasjonell - der utøverne og den som overlevde det ikke kjente hverandre og ikke hadde annen forbindelse enn å befinne seg på samme sted til samme tid: Jeg satt på fortauet som vanlig (dette er i Durban der jeg jobba med hjemløse ungdommer som bodde ute på gata), da tre av de eldre gutta går til angrep på en forbipasserende ung mann. De banker han med voldsom kraft (om mannen gjør motstand, og de derfor må slå han, eller ikke kan jeg ikke si med sikkerhet, men jeg tror kanskje at han gjorde motstand), tar lommebok og mobil, og stikker.

Etterpå forteller de som jeg satt sammen med at de tre gutta hadde spurt dem om de trodde det var greit at de gjorde det mens jeg så på, og et par av dem hadde stilt en slags garanti om at det kom til å være greit. Med "å være greit" viste det seg at de mente at jeg ikke kom til å gripe inn og ødelegge ranet eller angi dem til politiet etterpå (jeg visste jo ansiktene deres, navnene deres, hvor de pleide å holde til, osv).

Nå føles det rart å sitte inne i en leilighet på et annet kontinent - mett, kulturell (skal i teater i kveld), flittig språkstudent, kristelig (lest om kjærlighet og å vandre i lyset i 1. Johannesbrev i morges) - og skrive om å ikke ødelegge et ran eller ikke angi noen etter et ran. Sannheten er at tanken slo meg ikke engang. For det første ville det ha knust all tillit og gjort det umulig for meg å gjøre noe på gata etterpå, i hvert fall noe dypt, kanskje noe i det hele tatt. For det andre tror jeg ikke at det ville hjulpet. Et fengselsopphold vil ikke skape noe nytt, noe konstruktivt, noe av håp og fred i disse guttenes liv.

Men hva hjelper? Jeg innrømmer at jeg drømmer om et idyllisk sted på landet med dyrking av mat og stell av dyr. Jeg tror det er noe med nærkontakt til matproduksjon og ikke minst med omsorg mellom levende vesener som legger til rette for legedom og livsmot. Men ville det vært nok å dra disse guttene med seg til et slikt idyllisk sted? Det hjelper å komme bort fra sitt gamle miljø, fra byen, fra gata. Men de ville neppe vært fornøyde særlig lenge med å gå og gjøre "kvinnfolkarbeid" som å stelle i åkeren (i mange afrikanske samfunn er det kvinnene som er jordbrukere), eller bli reintegrert som nyttige samfunnsborgere og ha en lavt betalt jobb som lagergutt på Spar.

Denne vinningsvolden er nemlig også nært knyttet til oppfatninger om hva det vil si å være en ekte mann. Og som ranere er de ekte menn. For det første: de skaffer inntekt. Det er svært viktig i vanlige oppfatninger av mannelighet. Den lavt betalte jobben som lagergutt på Spar gir liten inntekt og er kjedelig. Noen gutter fra gata som har prøvd seg på slike jobber blir mobba: Hvor blir det av spenningen og faren i en slik jobb? Hvordan får man vist mot og styrke? Dermed er vi inne på punkt nr 2: ved å rane viser de mot og styrke i en farefull situasjon. Virkelig "ekte menn". Eller?

De overser beleilig nok at det i hvert fall ikke kreves mye mot og i grunnen ikke så mye styrke heller når man er 3 mot 1. Ikke er det særlig farlig heller. Ingen som så på kommer til å angi dem til politiet. Vi vet inderlig vel (meg selv inkludert) at hevnen kommer til å være fryktelig når de kommer ut igjen.

Om de ikke kommer til et punkt da de kjenner at det er meningsløst, det er ikke verdt det - eller, at det er verdt andres mobbing av pinglejobb fordi jeg selv kjenner at å stå for andre verdier er viktig og riktig - er all verdens velmenende tiltak til liten nytte. En egen, indre overbevisning. Ofte en åndelig oppvåkning. Som er sterk nok til å stå i vær og vind ("vær og vind" er i dette tilfellet blant annet samfunnets dominerende oppfatninger av ekte mannfolk).

Så, hvordan skape fred? Vi kan alle - og bør - legge til rette for andres fred, men til syvende og sist kan den bare springe ut fra ens eget indres ønske om et annerledes liv, en annerledes verden.

Første steg blir kanskje å finne fram til det ønsket i mitt eget indre og mitt eget liv?

Blodig alvor

På fredag for snart en uke siden ble faren til lille Frihet knivstukket og drept. Noen av dere har hørt om lille Frihet; her er et bilde av han og meg noen timer etter at han ble født for å friske opp minnet:

Lille Frihet lever heldigvis trygt og godt hos en annen familie, men det er leit å se hvordan det går med de opprinnelige foreldrene hans. Jeg har ikke hatt kontakt med mora på noen måneder, og fant henne ikke da jeg var i Durban nå i vår. Etter knivstikkingen nå for en uke siden ble jeg kontaktet av andre fra gata som prøvde å få tak i henne for å fortelle hva som hadde skjedd, men ingen klarer å oppspore henne. Det er vel større sannsynlighet for at hun også er død enn for at hun lever, men hun er sterk som edderkoppspinn (som visstnok er noe av det sterkeste og seigeste som fins på jorden) så man vet aldri.

Samme dag, på fredag for snart en uke siden, ble jeg også oppringt av to desperate gutter som var blitt arrestert. De satt i ventearresten over helga, og ble brakt fram for domstolen på mandag, og sendt i varetekt i det ordentlige fengselet i en uke. Saken deres kommer opp nå på mandag igjen. De bar seg og var redde. Fengselet er et frykta sted, med - om mulig - enda mer vold enn på gata. Jeg er neimen ikke sikker på hvor det er mest vold, men de var i hvert fall redde. Den ene har nok mer status i gjeng-hierarkiet enn den andre, og han fikk ringe ett ring og legge på til meg, som jeg så og ringte opp igjen til. (Det er egentlig ikke lov med mobiltelefoner i fengselet, men gjengene regjererer i stor grad utenfor det formelle lovsystemet og har tilgang på mobiltelefoner i mange av cellene.)

Frykten deres var ikke ubegrunna, for det tok ikke mange timene før en av dem (han med minst gjeng-status) ble knivstukket og sendt til sykestua. Han er fortsatt ikke tilbake fra sykestua, og kameraten hans er bekymra.

Skyldig i bruk av barnesoldater

Denne uka har jeg vært på en spennende konferanse om barnesoldater. Et større forskningsprosjekt med samarbeid mellom et institutt i Norge og to universiteter i Bukavu (Kongo) var avsluttet og det ble markert med denne konferansen. Lærerikt å være der - og ikke minst spennende å bli kjent med noen av de tilreisende forskerne fra Bukavu.

Onsdag formiddag satt jeg der og prøvde å følge med. Pga litt variabel kvalitet på oversettinga datt jeg litt ut under en presentasjon på fransk  (jeg må virkelig lære meg det språket!), og sniktitta på mobilen og sjekka Twitter. Plutselig popper det opp meldinger om at Thomas Lubanga er funnet skyldig i rekruttering og bruk av barnesoldater i Kongo!

Det var en surrealistisk følelse: å sitte på en konferanse om barnesoldater i Kongo og lese om ICCs første kjennelse - om bruk av barnesoldater i Kongo.

Voldtektsforsøk av sjuåring: skade "ikke alvorlig"

Fy faen for en sjokkerende avisartikkel å våkne opp til - og beklager språket, jeg banner ikke til vanlig, men i dette tilfellet eier jeg ikke sivilsert språk som dekker hvor sjokkerende og frastøtende det jeg leste er; en henvisning til djevelen er ikke alltid utidig...

I Sør-Afrika er den høyeste rettsinstansen grunnlovsdomstolen. Der skal det snart utpekes ny sjefsdommer, og president Jacob Zuma - som er på besøk i Norge for tiden - har nominert en mann som heter Mogoeng Mogoeng. Jeg har tidligere lest at nominasjonen var kontroversiell, og at Mogoeng ikke regnes verken som den beste faglig kvalifiserte kandidaten eller den mest moralske, men ble ikke særlig sjokkert. Jacob Zuma har klart å sno seg gjennom voldtekts- og korrupsjonssaker på sin vei til presidentembetet, så hva slags nominasjon kan man egentlig forvente fra ham?

Men i morges leste jeg en artikkel om denne Mogoeng, som er så hårreisende sjokkerende at jeg må skrive av meg litt hissighet for å kunne gå videre til dagens arbeid.

Mogoeng har avsagt noen vanvittige dommer i saker om voldtekt av barn. I et tilfelle reduserte han dommen til en mann dømt for voldtektsforsøk. I dommen skriver han blant annet: "Den fornærmede er sju år gammel. Skaden hun led var ikke alvorlig." Fy faen, er det mulig!? Hvordan går det an å si noe sånt? Hvordan er det mulig å bruke ordene "ikke alvorlig" i forbindelse med et tilfelle av seksuelt misbruk av en sjuåring? Og hvordan går det an å nominere en som sier noe sånt til landets høyeste juridiske sete, som sjefsdommer ved grunnlovsdomstolen?!

Jenta ble fysisk skada på de ytre kjønnsleppene tror jeg ("vestibule" på engelsk, er ikke helt sikker på hva det er på norsk??). Mogoeng gjør et poeng av at man ikke vet om gjerningsmannen brukte penis eller en finger, da kjolen til jenta dekka til ansiktet hennes så hun ikke så hva han gjorde.

I en annen sak kommenterte Mogoeng at gjerningsmannen må ha vært oppmerksom på offerets unge alder og derfor vært forsiktig med henne for ikke å skade henne nedentil, bortsett fra tilfeldig eller ved en ulykke da han penetrerte henne.


I nok en annen sak reduserte Mogoeng straffen for en mann dømt for voldtekt av en sjuåring til minimumsstraffen for slike saker i SA. Han sa at retten hadde funnet "betydelige og tvingende" grunner til å redusere straffen, og ramset opp at voldtektsmannen var 31 år, ugift, arbeidsløs, led av kronisk epilepsi, og bodde hjemme hos sin arbeidsløse mor. Men han forklarte ikke hvordan eller hvorfor disse faktorene er relevante. Kanskje fordi han ikke visste det selv?

Artikkelen i den sør-afrikanske avisa Mail & Guardian kan du lese her.

Et moralsk akseptabelt voldtektsoffer

Det spekuleres høylytt om voldtektssaken mot Dominique Strauss-Kahn (DSK) vil falle bort, og om han kan bli presidentkandidat i Frankrike allikevel - fordi kvinnen som anklager ham har utelatt opplysninger om hvilke rom hun gikk til etter voldtekten. Er det jeg som trenger briller, eller er den logiske sammenhengen så dårlig som den ser ut? Forklaringen hennes om selve voldtekten, nemlig at DSK kom løpende naken ut av toalettet og grep brystene og vaginaen hennes "med så stor kraft at han skadet henne" (ref. forsvareren i Dagsavisen 2. juli), har hun ikke forandret. Den forklaringen støttes dessuten av medisinske bevis. Men det kan vise seg å være betydningsløst i forhold til at hun unnlot å si at hun vasket et annet rom og gikk tilbake til rommet til DSK og begynte å vaske det før hun meldte fra om voldtekten.


Hallo? Hva er det jeg ikke har fått med meg? Når ble det så fryktelig feil å vaske? Når ble det så forferdelig viktig å si nøyaktig hvilke rom du har befunnet deg i etter en voldtekt? Den kriminelle handlingen er faktisk voldtekten, og den som gjør noe galt (i både moralsk og legal forstand) er kun overgriperen. Det er ikke personen som har blitt voldtatt som skal bevise sin uskyld - egentlig ikke, i hvert fall, skjønt man kan begynne å lure på hvordan dette fungerer i virkeligheten. Som Cattan, lederen for organisasjonen Kvinners Ord, har sagt til New York Times: Kvinner som har blitt voldtatt og som vil åpne sak mot voldtektsforbryteren vil nå måtte bevise at de er moralske, at de har et rent rulleblad og at de aldri har løyet.


Noe tilsvarerende så vi i voldtektssaken mot nåværende president i Sør-Afrika Jacob Zuma, der kvinnen som anklaget ham for voldtekt ble forsøkt strippet for troverdighet blant annet ved å brette ut sexlivet hennes. Mer om det kommer sikkert her på bloggen snart, for jeg leser en masteroppgave om den rettssaken i forbindelse med mitt eget litteraturkapittel for tiden.


Har vi et voldtektsofferideal, der du må være nær sagt helgenaktig med et plettfritt liv, både sexliv og annet liv, for at samfunnet skal fordømme voldtekt som en forbrytelse mot deg? Hvordan skal du bli trodd og hørt og få rettslig oppreisning hvis du i stedet for å være en helgen er et helt vanlig menneske - som har løyet en gang eller to i løpet av livet, for eksempel?


Vanskelighetene som kvinner som har blitt voldtatt møter i rettssystemet er ikke nytt eller unikt i DSK-saken, men pga den internasjonale interessen er saken en katalysator for temmelig universelle holdninger rundt kjønn som gir seg ulike lokale utslag mange steder i verden - inkludert Norge.


Her i Norge var det nylig en sak som illustrerer noe av det ironiske i forholdet mellom kjønnsholdninger, voldtekt og rettssystem: Saken mot en mann som har voldtatt en 21 år gammel kvinne ble henlagt nå i juni fordi kvinnen hadde avlagt falsk forklaring om forhold etter voldtekten. Hun innrømmet å ha iscenesatt et falskt overfall og skrevet falske trusselbrev. "Jeg forklarte meg falskt. Det stemmer at vi har gjort det selv. Jeg har vært så desperat etter å få [tiltalte] i fengsel for det han har gjort. Jeg holder fortsatt fast ved forklaringen om det som skjedde den natta", sa den 21-årige kvinnen i retten i følge Dagbladet. Redselen for ikke å bli trodd, for ikke å bli tatt på alvor, var altså grunnen til den falske forklaringen - om forhold som skjedde etter voldtekten. Merk at forklaringen om selve voldtekten ikke er blitt trukket i tvil. Politiet innrømmer at det er stor sannsynlighet for at voldtekten har funnet sted, men pga de falske forklaringene om det som skjedde etter voldtekten, er kvinnens troverdighet svekket og saken henlagt. Erkjennelsen av at det er vanskelig å få en voldtektsforbryter straffet ble det som ødela saken for denne kvinnen. 


Ikke bare må voldtektsofre altså ha vært moralsk lytefrie i hele sitt liv - de må også handle logisk og rasjonelt etter voldtekten. De må ikke la seg følelsemessig affisere av den kriminelle og krenkende handlingen som er gjort mot dem, men heve seg over smerte, fortvilelse, skam, redsel eller andre følelser de måtte ha, og sørge for å hele tiden holder hodet kaldt og gjør det som andre mener er "riktig" i en slik situasjon. De må for all del ikke gjøre noe for å prøve å øke sjansen for at voldtektsforbryteren blir straffet. Eller gå og vaske et annet rom før de sier i fra om hva som har skjedd... Da vil han som faktisk begikk en kriminell handling kunne gå fri. 

Mord og annen krim

5 av de 10 kommunene i Sør-Afrika med flest mord er i KwaZulu-Natal (dvs provinsen til Durban). Alle disse fem, pluss fire i andre provinser, er i rurale strøk - altså på landsbygda og ikke i byen.


Jeg ble litt overraska, for det er en vanlig myte at "det er så farlig i byen". Men følelser rundt frykt har ofte liten sammenheng med faktiske statistikker. Det gjelder ikke minst følelsen av at det er så farlig for hvite i Sør-Afrika - at hvite er ekstra utsatt for ran, mord, o.l. Det kan være flere gode grunner til å tenke eller føle slik. Hvite er fortsatt overrepresentert blant de velstående. De har derfor mye som kan stjeles, og kan føle seg utsatt pga det.


Dessuten snakkes det litt om "hevn" som motiv - altså svarte som angriper hvite pga apartheid-fortida eller pga dagens urettferdigheter. Sør-Afrika er et groteskt ulikhetssamfunn, og selv om det skjer endringer (det finnes styrtrike svarte og jeg har sett noen hjemløse hvite), følger de sosiale forskjellene i altfor stor grad hudfarger. Jeg forstår tankegangen bak hevnmotiver godt, og ser ikke bort fra at jeg kunne vært både aggressiv og hevngjerrig selv hadde jeg vært så til de grader historisk og sosio-økonomisk forulempet eller "uheldig stilt" (som ordboka mi oversetter disadvantaged til).


Men dette er et motiv som først og fremst herjer i hvites tanker og følelser - og kanskje har sin rot i følelser rundt hvit skyld? Eller i gamle fordommer om hvor bestialske og skumle svarte er? 


Frykten har i hvert fall ikke rot i det som faktisk skjer i samfunnet - for svarte er overrepresentert som ofre, så hvite er altså mindre utsatt. Dessuten - hvis man går igjennom de (til sammenlikning) få sakene der svarte har ranet hvite, er det ytterst sjelden at raneren uttrykker motiver rundt rase, hudfarge, hevn pga historien, e.l.


Det typiske offeret er en ung, svart mann. Eller en svart kvinne, i tilfellet voldtekt.


Det "viktige" offeret, derimot, det som får medieoppslag og skaper storm, tilhører den hvite middelklassen. Men det er kanskje en annen diskusjon. At vold og kriminalitet er store samfunnsproblemer i SA er det i hvert fall ingen tvil om. Det finnes en fare for at politiske tiltak blir lite effektive hvis de fokuserer på problemstillinger som først og fremst finnes i myter og følelser av frykt, og ikke i den reelle virkeligheten - der altså svarte menn og kvinner på landsbygda er i størst fare. 


(Se her og her for kildeartikler i Mail & Guardian.)

Fruktselgere til besvær

I midten av desember satte en ung, arbeidsløs akademiker fyr på seg selv da politiet stoppet ham fra å selge frukt og grønnsaker for å ha noe å leve av. Dette var i Tunisia og satte i gang en bølge av demonstrasjoner som nå har ført til at presidenten har flyktet landet. Men det kunne like gjerne vært i Sør-Afrika og Durban, og vært en av de uutdannete og sultne unge fyrene som jeg kjenner - eller en av de utdannete som jeg ikke kjenner så godt. Det finnes mange av dem også (altså med utdanning men uten arbeid) i Durban, ikke minst flyktninger og innvandrere, som prøver å livnære seg ved å selge frukt, potetgull, fake parfymer, plastsmykker eller solbriller.

Blant guttene jeg har jobba med er frustrasjonen stor når det gjelder hvor vanskelig det er å selge ting i fred for politiet. Dette er gutter som ellers er forholdsvis hardcore kriminelle, og som generelt livnærer seg ved ran. Jeg tenker at det er kjempeflott når de istedet ønsker å livnære seg som selgere av peanøtter eller plastsmykker. Det er bedre for dem (jeg mener bestemt at det ikke er godt for et menneske å være voldelig mot andre) og for de som ellers ville vært ofrene deres.

For politiet burde dette være helt klart: la dem starte små businesser og vær en oppmuntring og støttespiller i forsøkene på å komme bort fra et voldelig liv. Men neida, fordi guttene ikke har formell tillatelse til å selge, blir de behandla som kriminelle allikevel. De blir anholdt og ransaka, sakene deres blir konfiskert og de blir ilagt bøter. Det skumle med å få bøter for folk som har så lite penger er at de kan bli arrestert og fengsla i stedet for, hvis de ikke kan betale boten. Eller hvis de ikke kan betale bestikkelsen politiet ønsker for å sette dem fri.

I Durban er det en del av guttene som derfor åpenlyst sier at de heller vil stjele. Det kan de. De kan triksene for ikke å bli tatt. Det er lett å stikke av og løpe fra politiet. Hvis de selger noe uten tillatelse, blir de gjerne tatt på fersken mens en kunde driver og kjøper en ananas fra dem, og da er det vanskeligere å stikke av eller late som om det ikke var dem. Hvis de raner noen er det bare å rive av seg t-skjorta mens de runder et gatehjørne i fullt firsprang, og så er det ingen som kan kjenne dem igjen - og dermed blir de ikke tatt.

Dessuten gir ran raskere og større penger. Og det er lite motiverende å jobbe lange timer for mindre penger med større risiko for å bli tatt - noe som er realiteten for de som prøver seg som selgere på stranda.

Så her må det til en politisk endring - og ikke bare i Tunisia. Gjør det mer gjennomførbart for redelige mennesker som ønsker å skaffe seg et ikke-voldelig levebrød. Ikke legg opp til at unge gutter foretrekker å ta livet sitt eller å overfalle og rane folk framfor å selge frukt og peanøtter.

O jul med din glede og ranlige lyst

Etter en deilig julehelg med gode venner, var det litt hverdag igjen i dag, inkludert en tur på gata. Et par av guttene fortalte om hvordan jula har vært for dem. En gutt sa han var så trist og satt og gråt på et gatehjørne på juledagen (som er hoveddagen her), og ingen gav ham så mye som et drops. Men så tok han saken i egne hender, og rana to jenter. Det gav et godt økonomisk utbytte og han feira jul med glede etterpå.

En annen gutt rana noen rett foran nesa på politiet, men politimannen var så feit, sa han, at han visste at han lett ville kunne løpe fra ham. Og som tenkt, så gjort. Da politimannen tok seg til siden for å trekke pistolen, smatt gutten rundt et gatehjørne og forsvant. Også denne gutten var såre fornøyd og glad med julefeiringa.

Barnlige lyst, ranlige lyst - en gledelig jul kan være så mangt...

Mindre god jul på politistasjonen...

Typisk søndag i dag - inkludert en tur på politistasjonen igjen. En av gutta boys ble arrestert for å drikke i offentligheten kl 10 om formiddagen. Litt tidlig på dagen å begynne drikkinga, kanskje. Eller litt sent nachspiel. Jeg er neimen ikke sikker på hva som var tilfellet. Dette er et annen sikkert tegn på at jula er i gang (i tillegg til beach-liv og masser av frukt): overdrevent alkoholinntak til alle døgnets tider. Vi måtte lete en stund før vi fant ham, og det var side opp og side ned med "drinking in public" i politiets register.

Løslatelsesprosedyrene tar sin tid, så jeg satt en god stund i resepsjonsområdet og venta. Og det er ikke lagt opp til anonymitet eller taushetsplikt - jeg hørte alt som ble rapportert inn mens jeg var der. Det var småstjeling (f.eks. mobiltelefon) og storstjeling (f.eks. bil). Med kniv og med pistol. Ikke spesielt hyggelig eller julete, med dessverre en typisk del av jula. En del av guttene jeg jobber med elsker jula - og hvis du spør dem hvorfor så har det ikke noe med ribbe eller juletre å gjøre, men fordi det er så god tid for dem økonomisk. Desember er den beste måneden for å robbe, har jeg fått vite.

Jeg håper inderlig at de som har begynt med ikke-kriminelle og ikke-voldelige måter å skaffe penger på ikke forlater den smale sti til fordel for de mye mer lett-tjente pengene de kan få gjennom ran i disse juletider. Så jeg blir så glad at jeg nesten griner for hver enkelt som vil hjem til jul.

Streik i harnisk

Det har vært streik i offentlig sektor her en god stund nå, og la meg slå fast aller først at jeg i utgangspunktet støtter streiken. Det er alt for lave lønninger blant det store flertallet av arbeidstakere i landet, og det er en skam at staten betaler lønn som bare hjelper til å holde folk i fattigdom. Mine kollegaer har en fire års universitetsutdanning bak seg, men får en luselønn som bare hjelper til med å holde hjulene i gang i familiene deres, og som knapt kan være en plattform til endring.

Det som gjør det ekstra ille er de enorme forskjellene på lønnsnivået. Selv i offentlig sektor er lederlønninger ekstremt mye høyere enn for arbeidsstokken. Det er vanskelig å forklare slik at norske lesere kan skjønne. Det finnes både mer fattigdom og mer rikdom her enn i Norge. Det er helt kvalmt.

Så forrige fredag var jeg faktisk med og marsjerte, i solidaritet med profesjonen min og for å generelt støtte formålene. Utjevning av sosiale forskjeller tror jeg er det aller viktigste som kan gjøres for Sør-Afrika. Demonstrasjon eller marsjering her kalles toyi-toyi, og er en blanding av synging og dansing. Fantastisk estetikk!

Bildet er fra Mail & Guardian, og viser noen som toyi-toyier. På fredag var vi omtrent 10.000, tror jeg, og det var en flott opplevelse å være en del av den syngende og dansende massen. Jeg klarer ikke å få med meg ordene på sangene (og kan nok ikke synge dem i all ærlighet hvis jeg hadde fått med meg ordene heller, for sangene kommer fra kampen mot apartheid og handler om svart frigjøring fra hvit undertrykkelse), men litt dansing ble det da på meg.

Men nå begynner streiken å gå over all støvleskaft. Regjeringen nekter å gi etter for kravene om lønnsøkning, og fagbevegelsen nekter å gi seg, så toyi-toyinga blir mer og mer aggressiv.

Her i Durban har en gruppe som kaller seg Bafana Bafana (som navn som på landslaget i fotball - aner ikke hvorfor) stengt sykehusene. Ei dame fødte i baksetet på en bil på parkeringsplassen til et sykehus. En operasjonssal ble invadert etter at en pasient var i narkose og operasjonen ble avbrutt.

Jeg hadde to ærend på et av de offentlige sykehusene her i byen i går. Det ene ærendet var å besøke jenta som ligger for døden. Jeg har nemlig fått tak i en nær venn av henne som hadde stort behov for å se henne. Men alle inngangene til sykehuset var stengt med lenker og hengelåser, og livredde sikkerhetsvakter gjemte seg inne. Hele sykehuset så mørkt og tomt ut - jeg lurer på om pasientene har fått noe tilsyn i det hele tatt? Jeg ser i media at pasienter har ligget sultne og møkkete i sengene sine fordi personalet ble nektet å komme inn av sinte demonstranter. Forhåpentligvis lever jenta fortsatt! Alt virker jo så kaotisk at jeg aner ikke hva som kan ha skjedd...

Det andre ærendet var en gutt som er på livreddende tuberkulose-behandling. Han får bare tabletter for en uke av gangen, og måtte ha ny dose. Men alle innganger var avstengt. Ikke en gang akutten var åpen. Jeg er jammen glad jeg ikke var i en trafikkulykke eller at noe annet skjedde så jeg hadde trengt medisinsk hjelp... Det ordna seg heldigvis for gutten, for vi kom til å tenke på en annen klinikk som også gir ut tuberkulose-medisiner, og der kom vi heldigvis inn.

Jeg var på sykehuset tidligere i uka også, med to ungdommer. Han ene ble sent tilbake og fikk beskjed om å komme igjen etter at streiken er over, fordi de kun har kapasitet til å ta seg av de mest akutte tilfellene. Hun andre fikk den behandlingen hun trengte. Så da gikk det da enda an. Men nå... Nå har de gått for langt, synes jeg.

Helseministeren har sagt at å stenge av hele sykehus og hindre at folk får livsviktig hjelp er kriminelt - han har til og med brukt uttrykket mord. Og jeg lurer virkelig på hvor mange menneskeliv som går tapt i denne streiken... Men ord hjelper lite, og demonstrantene har ikke blitt stoppet.

Hæren har blitt satt inn noen steder, for å gi både medisinsk og sikkerhetsmessig hjelp. Det sier litt om hvor kritisk situasjonen er. Men sykehuset nede ved stranda her i Durban er fortsatt avstengt av bøller.

Hjemme best?

Væpna ran av den lokale skolen ute på bygda der de bor. Politijakt med helikoptre. En politimann skutt og drept.

Jeg var med to ungdommer på hjembesøk i dag, og i det ene hjemmet var dette historien som møtte oss. Forsørgeren i familien, kjæresten til ene søstra, har nylig fått 25 års fengselsdom for ovennevnte scenario. Med forsørgeren ute av bildet, leter resten av familien etter måter å brødfø seg på.

I det andre hjemmet var broren forsørger og "profesjonell raner" (de bruker det som en yrkesbetegnelse for å skille seg fra de som driver med smånasking på "hobby-basis").

Så jeg undrer meg på det nesten samstemte koret av krav om at barn og ungdommer som bor på gata må gjenforenes med familien og flytte hjem.

Det kan være mer sult hjemme enn på gata. Det kan til og med være mer vold.

Lite trygghet. Ikke spesielt gode forbilder eller positiv innflytelse.

Hjemme er ikke nødvendigvis best...

Gode og dårlige mennesker

I dag hadde jeg en liten snutt av en filosofisk samtale med en gutt på gata. Midt imellom alt som skjer av småslåssing og seksuell trakassering, var det akkurat som om noen hadde satt på en pauseknapp, og vi satt og snakka sammen, nesten i stillhet.

Han gjorde seg noen tanker om det å være et godt og dårlig menneske. Han fortalte om forskjellige typer mennesker som bor på gata, og sa at man kan se på dem, men man må ikke dømme. De som stemples som dårlige mennesker, kan være gode. Vi vet ikke alt om dem. Ingen er bare dårlige, men alle har sine egne måter og tider å være gode på også.

Han satte filosofi på det jeg ser så mye av på gata: det uforståelig komplekse spillet av gode og, jeg vil si, onde handlinger og relasjoner. En gutt som ofte regnes som jentenes forsvarer og venn er med på en voldtekt av en av sine beste venninner, for eksempel.

Denne fyren idag hadde riktignok mindre voldelige handlinger i tankene. Selging av narkotika, for eksempel. Eller fordommer pga nasjonalitet. Og konsekvensene av å ikke få en ny sjanse, etter at man har gjort noe galt. Han selv måtte rømme fordi naboer og andre i lokalsamfunnet var så sinte på ham etter at han stjal fra dem. Han sa at han kan ikke benekte at han har gjort fæle ting, men han holdt fast på at han fortsatt kunne være et godt menneske. Hele han gløda av begeistring når han snakka om drømmen han har om å få livet på rett kjøl igjen.

Durban - now and forever

Det er virkelig herlig å være her i Durban nå under VM. Stranda og strandpromenaden har fått en skikkelig oppshining og blitt kjempefin. Dessuten er det massevis av aktiviteter og ting som foregår der - surfekurs, masse levende musikk, zuludansing, klatrevegg og skatepark for å nevne noe (og alt er gratis). Men det aller beste er at det kryr av vennlige folk og at atmosfæren er fantastisk. Det er sååå deilig og rusle rundt og føle seg helt trygg og bare kose seg uten å være på vakt i det hele tatt.

Må det fortsette å være slik!!

Det er masse om det i media nå - hvordan kan vi fortsette med herligheten slik vi har hatt det under VM?

Jeg tror at et hett tips til å fortsette å ha det slik er at vi må fortsette å oppføre oss slik vi har gjort - dvs at hele byen må komme ut og bruke fellesarealene. Hvis skumle typer er i flertall, blir stemningen nødvendigvis også ganske utrygg. Men hvis alle mulige slags hederlige typer kommer ut og menger seg sammen, så skaper vi en kultur der vi er reale og vold ikke er akseptabelt.

Mange gir synlig politi æren for at det har gått så bra under VM (jeg må ærlig innrømme at jeg nesten ikke kan tro at det er sant at det har gått så bra - ingen store hendelser med besøkende). Det er nok meget mulig at det har spilt en stor rolle. Mange roper derfor om mer synlig politi i gatebildet også etter VM. Det tror jeg at er for kortsiktig og overfladisk til å gi varige resultater.

Det er over 40% arbeidsledighet her i landet. Og det er ingen trygdeordning eller sosialkontorordning for de som ikke har jobb. Hvordan skal folk brødfø seg og sine?

Så for å få det så herlig som vi har hatt det nå, må det til en politisk løsning som går mye grundigere til verks enn flere uniformer i gatebildet.

Durban now er fantastisk. Må bare Durban forever bli slik også.

Oppdatering ang. politi, retten, fengsel

Dette er bare fra de siste par dagene, og bare fra Durban-området:

- 98 skytevåpen er stjålet fra en politistasjon i Durban. Fire mistenkte er arrestert, hvorav 1 politimann og 2 andre ansatte ved politistasjonen.

- 4 menn i politiuniform (dvs 2 i full uniform og 2 i delvis uniform) rana huset til en businessmann og stengte han og familien inne på badet (snilt av dem å ikke skyte...)(uniformene var nok stjålet - de var neppe ordentlige politimenn)

- en rettsbetjent er kritisk skadd etter at en mistenkt angrep med saks under lunsjpausa i retten. Den mistenkte klarte å stikke av (hvordan er det mulig?? Tinghuset kryr jo av sikkerhetsfolk og stengsler overalt), men ble raskt funnet på en bensinstasjon i nærheten (forøvrig der hvor jeg pleier å møte en av guttene), så nå er drapsforsøk og rømming lagt til de tidligere anklagene drap, ran, besittelse av våpen og ammunisjon (og noe mer som jeg ikke husker i farten)

- og en av guttene som sitter i ungdomsfengselet fortalte meg på søndag at gjengene 26 og 28 opererer der også (og ikke bare i voksenfengselet, selv om det er verre der enn i ungdomsdelen). Han har sett en drept medfange, og var for noen dager siden vitne til knivstikking (sannsynligvis med et substitutt for kniv, f.eks. blikkbit, glassbit, skrustikker, e.l.), men heldigvis ble ingen drept da.

So help us God...

En utmattende dag i retten

Jeg vet ikke hva som skjer - jeg føler jeg ikke gjør annet enn å fly mellom fengselet, politistasjoner og rettssaler. Det er som om alle blir arrestert for tida... I dag var en veldig utmattende dag, der jeg og ei jente fra gata var innom ikke mindre enn seks rettslokaler og politistasjoner før vi endelig fant han vi lette etter.

Jeg hadde 110 oppgaver fra førsteårsstudentene som jeg måtte rette, og hadde håpa å komme langt i dag. Da ei jente fra gata ringte i går kveld og sa at kjæresten var blitt arrestert og at hun ønsket hjelp til å finne ham, tenkte jeg at det tar max 2 timer, så fra kl 10 og utover hele dagen kan jeg sitte og rette oppgavene. Den gang ei.

Det blir en veldig lang historie hvis jeg skal fortelle om alt strevet vi var igjennom før vi fant ham, men da klokka var 10 var vi ennå bare ved den andre av de nevnte seks rettslokalene/politistasjonene vi var innom i løpet av dagen, så, som dere sikkert skjønner, planen min gikk i vasken og det ble en laaang dag.

Jenta var ganske fortvila, og var redd de ville sende kjæresten til Westville (fengselet) mens han venta på domsavgjørelsen. Hun håpa at han heller kunne bli løslatt i min varetekt. Det har hendt tidligere, men det har enten vaert med folk som jeg kjenner godt og stoler på at oppfører seg ordentlig under ventetida og ikke stikker av, eller med noen som har blitt tatt for prostitusjon, men som er unge og som påtalemyndighetene ikke riktig vet hva de skal gjøre med og dermed bare blir letta hvis jeg kommer og vil ha dem.

Denne gangen var jeg en smule skeptisk, siden jeg fant det ganske sannsynlig at de var skyldige, veldig sannsynlig at de vil gjøre noe galt i lopet av ventetida, og jeg kjenner den ene bare litt og den andre ikke i det hele tatt (det viste seg nemlig i løpet av dagen at kjaeresten til jenta som jeg gikk sammen med var blitt arrestert sammen med en kamerat). Sistnevnte er et typisk eksempel på alle de som jeg ikke kjenner men som kjenner meg veldig godt - han hilste med skulderklem og klapp pa ryggen som om vi var gamle kjente og kunne navnet mitt og all ting.

Skulderklem er forresten en slags klem der begge setter fram høyre skulder, slik at man ikke klemmer med hele kroppen, men bare med den hoyre skuldra til hverandre - den kombineres med å håndhilse (med høyre hand) og av og til med å dunke den andre andre i ryggen med venstre hånd. Jeg liker denne typen klem, fordi den signaliserer tilhørighet/aksept mye sterkere enn bare et håndtrykk, samtidig som den ikke er for intim. Det ville ikke vaert akseptabelt av meg å kroppsklemme alle guttene på gata, f.eks. - det ville blitt sett på som uanstendig, og ville signalisert at jeg er et kjæresteobjekt og/eller sexobjekt. Det vil jeg jo absolutt ikke signalisere. Samtidig er det litt mye avstand i et enkelt håndtrykk. Noe av det viktigste jeg kan gjøre for min egen sikkerhet er å signalisere aksept/relasjonsbygging, og samtidig at jeg ikke er et potensielt mål for den type behandling som jentene på gata opplever. Sånn sett er skulderklemmen ganske perfekt.

Det ordna seg for disse to guttene i dag, for de ble ikke satt tilbake i varetekt, men ble løslatt inntil saken deres kommer opp igjen - uten at det behøvdes noen innblanding fra meg. Det var vel og bra - ikke minst fordi jeg ikke var kledd i henhold til forskriftene. Jeg hadde hull i buksa og lange øredobber, og begge deler er visstnok ikke akseptert i retten. De lange øredobbene bryr jeg meg ikke noe om, men jeg var flau over buksa, og skjulte hullet med veska når vi satt i publikumsdelen av rettslokalet - og var letta jeg ikke trengte a reise meg i embeds medfør.

Da vi var ferdige (mange timer pa etterskudd i folge planen min) tenkte jeg at jeg skulle på kontoret og rette oppgaver resten av ettermiddagen og utover kvelden, men var helt utmatta og dehydrert og dro hjem istedet. Jeg slo på vifta, vrengte av meg klærne og kasta i meg glass etter glass med vann, men det hjalp lite, og hadde det ikke vært for Rachmaninov pianokonsert nr 3 ville jeg ikke hatt motivasjon og styrke til å stå opp men jeg hadde ligget der ennå.

I kveld var jeg nemlig på konsert med KZN Philharmonic Orchestra og hørte Rach 3, og det var en KJEMPEBRA konsert. Veldig glad for at jeg kjempa meg opp av senga og fikk med meg den. Etter noen brødskiver med makrell i chillitomat (naermere bestemt seks, temmelig utsulta ja!) fikk jeg ny energi og klarte dermed å nyte konserten til det fulle. Så det var en super avslutning på en slitsom dag.

God kvinnedag pa etterskudd!

God kvinnedag på etterskudd alle sammen! Jeg fikk ikke skrevet noe i går, for da jeg var på vei til campus og internett, ringte ei fortvila jente jeg kjenner fra gata og gråt og bad meg komme til politistasjonen. Jeg dro dit, og etter at jeg hadde betalt kausjon (og venta i mange timer), ble jenta løslatt.

Det hele var litt av en opplevelse. Hun har ikke personnummer, og politiet insisterte at de ikke kunne løslate henne med mindre de skrev et personnummer på saken hennes. De foreslo å bruke mitt, men det gikk ikke, siden jeg ikke er sørafrikansk og dermed ikke har et personnummer som passer formatet deres. Men selv om jeg hadde hatt det - hvordan i huleste kan de foreslå å bruke mitt personnummer?? Jeg vil jo ikke ha en narkotikasak på rullebladet mitt eller inne på datasystemet deres! Jeg ble en smule forferda, og da de ville ha meg til å underskrive et papir før de løslot jenta, og jeg (heldigvis) leste teksten nøye først og så at det var en skyldserklæring de bad meg skrive under på, ble jeg ikke mindre forferda og nekta plent (men hyggelig og med latter - jeg vet jo hvordan jeg bør oppføre meg).

Jeg lurer fortsatt på hva som egentlig er tilfellet. Er systemet virkelig slik at personer uten personnummer vil holdes i arresten - for den 'kriminaliteten' det er å være fattig, marginalisert og utestengt fra samfunnets goder?? Eller var politimannen på bærtur, slik at det finnes alternative retningslinjer for de fattige uten personnummer? Det er skremmende mange som ikke har personnummer, og det må da være en menneskerettighetssak at de ikke blir arrestert/holdt fengslet pga det. Fattigdom er ingen kriminalitet - det er et prinsipp det er viktig å holde fast på. Men virkeligheten viser ofte at de to forveksles eller blandes sammen.

De insisterte også på en adresse - men jenta er jo hjemløs og sover på gata. Det burde hun heller ikke straffes for, selv om det teknisk sett kan kalles en kriminalitet pga løsgjengerloven. Det er jo et uttrykk for fattigdom, og etisk sett er det et sosialt problem og ikke en kriminell handling.

Jeg tør ikke si hvordan det løste seg, i tilfelle noen sørafrikanske offiserer mot formodning skulle lese dette - jeg gjorde riktignok ikke noe imot loven, men dersom politimennenes påstander om adresse og personnummer som kriterier for å løslates stemmer, gjorde de definitivt noe muffins da denne jenta slapp ut...

Men hun slapp da ut - og det er det som teller akkurat nå. Og hun var veldig letta og glad. Jeg har ikke hatt mye kontakt med henne på veldig lenge (mange, mange måneder), men hun huska tydeligvis telefonnummeret mitt - og hun huska på meg, når hun var i nød. Jeg følte meg ganske priviligert. Tenk å være en som hun vendte seg til når hun var i en krise. Det er litt av en tillitserklæring, at etter så mange maneder uten kontakt, stoler hun fortsatt på at jeg er en som vil hjelpe når hun trenger det.

Da jeg kom hjem var det over midnatt allerede, og kvinnedagen var over. Men jeg vil allikevel poste denne appellen fra Amnesty - om kvinner som er blitt voldtatt av politimenn i Mexico. Noen kvinner som var involvert i en protestdemonstrasjon og ble arrestert, ble misbrukt seksuelt av politiet. 34 politimenn er siktet, men saken deres har ligget på hylla i fire år. Det er så typisk at autoritetene forsøker å kneble og stilne de fattige og stemmene til dem som ønsker forandring. Og vi kvinner er utrolig sårbare for vold og særlig seksuell vold. Det er en forferdelig stygg måte å kneble oss på - det er noe jeg også ser altfor mye av. Så send en epost her (et klikk, og Amnesty sender mailen for deg) og gi din stemme for rettferdighet!

Prison Break - local edition

I beste Prison Break-stil har noen fanger rømt fra fengslet her i Durban (Westville). De sagde seg gjennom ståldører, og hadde lagd seg et tau av laken som de firte seg ned til bakken med. 8 stykker kom seg velberget ned, men den niende fangen var visst for diger. Lakentauet holdt ikke vekten hans, og han falt ned fire etasjer og brakk beinet. En kamerat som er hekta på Prison Break lo godt da han hørte det, for det var visst noe tilsvarende som skjedde i tv-serien også...

Fengselvaktene hørte at han skrek da han falt i bakken - og oppdaget slik romningsforsøket. De andre åtte hadde imidlertid kommet seg ut og vekk allerede - noen hentet av en BMW og andre rømte til fots inn i skogen.

Imotsetning til tv-serien, hvor i hvertfall noen av rømlingene var veldig snille og gode mennesker, var dette rimelig hardcore forbrytere. Han som falt ned, og dermed funnet av vokterne, er den beryktede sukkerplantasjemorderen. Jeg vet ikke om jeg skrev om det da, men i løpet av andreåret mitt her var det hysteri i sukkerplantasjeområder fordi kvinne etter kvinne ble funnet brutalt myrdet. Og dette er altså fyren som er tiltalt for ugjerningene mot tilsammen 13 drepte og lemlestede kvinner. Godt han ikke klarte a rømme.

Matspising - kriminalitet eller menneskerettighet?

Forrige uke demonstrerte foreningen for arbeidsledige i Sør-Afrika her i Durban - ved å spise mat fra butikkhyllene. 100 mennesker ble arrestert, og butikkledelsen gikk ut i harnisk over denne 'kriminelle handlingen'.

Ja, er det virkelig kriminelt å spise? Selvfølgelig er det kriminelt å ta noe fra en butikk uten å betale, men hva gjør du når du ikke har penger? Alle må spise mat for å overleve, og det burde derfor vaere en selvfølgelig menneskerettighet. Ansvaret for mat til alle ligger riktignok ikke hos Pick'n'Pay (lokal variant av Rema, Mega, o.l.), men det er kanskje ikke like enkelt å gå inn i husene til regjeringsmedlemmene og spise fra kjøleskapet der...

Og det er i hvert fall ikke enkelt for arbeidsledige mennesker fra Sør-Afrika å gå inn i husene til statsledere, businesseiere og vanlige folk fra Europa, USA og ellers i verden. Så spising fra butikkhyller var ikke så dumt sånn rent praktisk - og det var i hvert fall en symbolsterk aksjon.

(Bilder fra www.iol.co.za)