Idyllaktiviteter vs. rebellaktiviteter

Vi har nettopp vært enda en tur til Kalonge. Med bare ei uke eller to igjen til det begynner å regne, og med en invitasjon til landsbyen Chaminunu, bestemte vi oss for å få til en tur nr 2 i denne tørketida. Det er lenge til neste (juni 2017!), så vi må bare gripe de sjansene vi får!

Chaminunu ligger der fire områder - alle med mer eller mindre aktivitet av væpna grupper - møtes: Kalonge, Bunyakiri, Nindja og Shabunda. Jeg skulle til å si at det bærer landsbyen preg av, men det gjør den forsåvidt ikke. Glade barn med skolefri, de unge guttene spilte fotball på skoleplassen. Vakker natur som overhodet ikke gir inntrykk av noe annet enn paradisisk idyll. Over tusen mennesker til stede på gudstjenesten på søndagen, som var full av sang og sangglede.

Helsesenteret har nylig fått beskjed fra helsemyndighetene at skal oppskaleres til et sykehussenter med lege (nå er sjefssykepleier den høyeste fagpersonen der). Lokalbefolkningen har allerede båret stein og er klare for å lage grunnmuren. Helsesenteret er et potensielt viktig sted for folk i mange kilometers omkrets, og pasienter kommer fra alle fire områdene nevnt over.

Over døra på et av klasserommene på barneskolen står det "Ekstraklasserom for flyktninger fra Nindja" da landsbyen har tatt i mot masse flyktninger derfra.

Klasserommet til 6. klasse på Chaminunu barneskole. Noen planker stilt opp mot veggen er tavle.

Bare 8 av over 50 sjetteklassinger strøk på eksamen, langt over førti bestod, så det er bra jobba! Det er slett ikke alle skoler så langt ut i gokk som gjør det så bra.

Så er det altså det underlige - midt i glade mennesker, lekende barn, gode skoler, godt helsesenter, vakker natur, det triveligste og mest idylliske stedet du kan tenke deg - midt i alt det gode er det frykt og vold. En rebellgruppe som er fryktelig aktiv. CAMPS har i den landsbyen opplevd en kjempeboom av antall kvinner og jenter i alle aldre som kommer og søker hjelp etter voldtekter de siste cirka seks ukene. Noen barnesoldater kommer også og ønsker hjelp - og får det (det håper jeg å skrive om ganske snart). 

Jeg traff noen av kvinnene. Antoinette fortalte at hun hadde "mista vettet". Hjelp til detraumatisering var første skritt på veien til et godt liv. Hun har fortsatt noen steg igjen, men hun har fått vettet helt tilbake. Og smilet også. Rørende sterkt å se henne smile.

Stor og varm menighet, et godt helsesenter som myndighetene vil at skal utvides, en god skole der de aller fleste består og der flyktninger tas imot, kvinner som har overlevd seksuell vold som smiler igjen, barnesoldater som får hjelp til et fredlig liv. Rebellene til tross, Chaminunu er en varm og god landsby. En favoritt for å få påfyll i håp-beholderen. Et forbilde å leve etter.

Mer fra Kalonge: krig og fred

Som jeg skrev i forrige bloggpost om turen til Kalonge: Det er ikke bare nordmenn som har opplevd å flykte gjennom Kahuzi-Biega-parken - det er det jammen mange kongolesere som har gjort også. Kalonge har i mange tiår vært så herja av væpna aktivitet at det har vært nesten umulig å besøke området.

Nå er det heldigvis stabilt rolig i den nord-østlige enden der sjukehuset og misjonsstasjonen ligger, så det var trygt for oss å besøke, men vestover i retning Shabunda er det fortsatt mye uroligheter.

Vi hadde med oss i bilen folk som har flykta derfra etter å ha blitt plyndra og etter at kvinner og jenter i familien har blitt plaga av rebeller...

CAMPS - prosjektet for kvinner som har overlevd seksuell vold - er til stede i Kalonge og det var sterkt å møte våre kollegaer der. Jenter og kvinner som ikke har sjangs til å komme seg til Bukavu for hjelp, ja ikke engang til sjukehuset der i det nordøstlige hjørnet av Kalonge, får hjelp av CAMPS-personalet som kommer nettopp til de landsbyene som er mest berørte.

I Mule der vi var på søndagen er det trygt på dagtid, for rebellene holder til langt borte derfra, men om nettene kommer de av og til på raid og plyndrer - de må jo ha mat! - og jenter og kvinner er redde.

Lenger vestover er redselen en del av hverdagen og overgrep altfor vanlig.

Men, som jeg har vært inne på tidligere også, det er ikke bare ofrene som lider av overgrep - det gjør utøverne også. Og grensa mellom utøver og offer kan være veldig flytende. En person som er med i en rebellgruppe kan ha blitt utsatt for vonde ting. Og så gjør det noe med en - noe vondt og skadelig - når man utsetter andre for vold og overgrep.

Folkene som jobber i CAMPS skal i første rekke hjelpe kvinner som har overlevd seksuell vold, men for mange er ikke dette bare en jobb - det er et kall, en lidenskap, en del av personligheten deres. Å hjelpe noen som lider, enten de lider på den ene eller den andre måten. Og de tiltrekker seg folk som ønsker hjelp, også rebeller som ønsker hjelp til å komme seg ut. Både voksne og barn uttrykker ønske om å slutte i rebellgruppa og begynne et fredelig, sivilt liv.

Det er gripende og vondt å høre om unge gutter som sier at de ønsker å slutte i en rebellgruppe og begynne på skolen i stedet, men ingen hjemme kan/vil betale skolepenger for dem. I frustrasjon og håpløshet fortsetter de med det levebrødet de kjenner og kan: rebellvirksomheten.

Men det er gripende og godt å høre om disse unge guttene som uttrykker et ønske om forandring, om jenter og kvinner som får hjelp, og ikke minst: de gode, tryggene mennene som jobber i CAMPS, som tiltrekker seg voldelige menn og voldsutsatte kvinner, som er brennende ildsjeler i sine lokalsamfunn og villige til å ta personlig risiko for å hjelpe de som lider både som utøvere og som overlevende av voldelig rebellvirksomhet.

Gutter og jenter som trenger trygghet og skolegang.

Så bra det er når vi hjelper hverandre!

Ei omsorgsfull, vis jente som vet en hel del om verden og hvor viktig det er å hjelpe hverandre har sammen med mammaen sin arrangert en dag for venner og foreldre der de solgte forskjellige ting til inntekt for helsesentre og skoler i Kongo.

Her er noen av de som får hjelp av Ebba og vennene hennes:

Helsesenteret i Kitopo.

Helsesenteret i Kitibingi:

Helsesenteret i Lubumba:

Her kommer madrasser, medisiner og annen hjelp veldig godt med, som dere kan se!

I tillegg fikk helsesenteret i Burhuza hjelp slik at de fikk bygd vegg mellom venteværelset og selve fødesalen - tenk for en opplevelse å ligge med rier på venteværelset og se rett inn på fødselen som en annen dame lider seg igjennom...!

Sykehuset i Kalonge får operasjonstråd. I det området er det fortsatt krig, så i tillegg til "vanlige" skader og operasjoner, får de av og til inn folk som er skadde fra kamper.

Skolene får komme i en annen bloggpost. Det er så mye bra som kan bli gjort med litt hjelp! Behovene er umettelige, men jammen hjelper det med hver lille ting som blir bedre. Vi kan utgjøre en liten forskjell for noen - hver eneste dag. Det er det mange som gjør her ute - bare tenk på hvilke helter av sykepleiere og jordmødre som jobber på disse helsesentrene! De redder liv og gjør en fantastisk innsats. Vi kan ikke alle være som dem, men vi kan være med og gi en støtte og gjøre vår lille del. Litt murstein, noen takplater, noen medisiner og annet utstyr.

God sommer til alle sammen, og en ekstra takk til Ebba og vennene hennes!

"Jeg ser fremtida"

Jeg har tidligere skrevet om kvinnene som har overlevd seksuell vold, som har psykiske, fysiske og sosiale/familiære vansker, men som bor så avsidesliggende til at det knapt finnes noe hjelpetjenester for dem, og som vi får være med å hjelpe.

Jeg kunne i grunnen skrevet noe hver dag. Det er så mange sterke historier. Sterke historier om lidelse og skam og fornedring. Og sterke historier om styrke og håp og verdighet.

I dag vil jeg fortelle om ei jente på 17 år, "K" heter hun, anonymisert. Hun ble tatt med makt av sju rebellsoldater, og holdt til fange i leiren deres "for seksuelle tjenester", som hun så fint sier det (eufemisme hjelper oss til å bruke snille ord på fæle ting). Det er ille, men det som er enda mer hjerteskjærende er at hun fikk det verre etter at hun kom seg fri. Tilbake i lokalsamfunnet holdt hun bokstavelig talt på å dø av skam.

K maktet ikke leve lenger, fordi "alle visste" hva som hadde skjedd med henne, og det opplevde hun som så skamfullt at livet var helt utålelig.

Hun planla å ta livet sitt.

Så kom hun i stedet i kontakt med CAMPS, vårt prosjekt for kvinner som har overlevd seksuell vold.

Det hører med til denne historien at K bor i et av de områdene som er så vanskelig tilgjengelige at "ingen" når fram dit med hjelp. Det er ingen veier dit. Det er fysisk umulig å kjøre bil dit. Kanskje er det fysisk mulig å kjøre motorsykkel dit, men det er så mye væpna aktivitet i området at det også praktisk er omtrent umulig. "Ingen" er der. Helsesentrene er underbemanna og mangler medisiner og utstyr, for hvordan skal det fraktes inn. K har ingen mulighet til å komme seg inn til byen (dvs Bukavu) som ligger hundrevis av kilometer unna, uten vei og med væpna rebeller. Hun har ingen tilgang til alle tilbudene som finnes for kvinner her i byen.

Men CAMPS's "spesialitet" er å dra til de vanskeligst-fremkommelige områdene. Der hvor rebellaktiviteten er høyest. Der hvor "ingen" er.

Hjelpen er mangfoldig fordi behovene er mangfoldige. Hjelp til fysisk helse. Hjelp til å komme seg på beina sosio-økonomisk. Og det som er selve kjerneinnholdet og CAMPS's andre spesialitet: psyko-sosial hjelp. For om du har fått behandling for seksuelt overførbare sykdommer og annen fysisk helsehjelp, så får du ikke stabla livet ditt på beina hvis traumene fortsatt regjerer alt i ditt indre. Den sosiale biten, med å få hjelp til å komme hjem til familien din og bli akseptert av familien din er også helt avgjørende, og det vil jeg skrive mer om en annen gang.

For å gjøre en lang historie kort for K, etter støtte og hjelp, så er hun i dag ei jente som står oppreist i livet sitt og sier: "Jeg ser fremtida".

K er ikke med på bildet, som er fra en annen landsby i et område i nærheten, men som viser den mest synlige delen av arbeidet: en gris, geit e.l. som en startopphjelp til økonomisk stabilitet.

"...å forbinde dem som har et knust hjerte..."

God pinsehelg, alle sammen! Se fremtida.

Kvinnene i avsidesliggende landsbyer med mye væpna aktivitet

Det har vært ei uke med lange dager og mye som har skjedd, og jeg har mye å fortelle og vet ikke hva jeg skal begynne med, men tror rett og slett jeg vil begynne med det som ligger lengst oppe i hjertet: arbeidet for og med kvinner som har overlevd seksuell vold og mot seksuell vold. Det er både en smerte og et privilegium å få være en liten del av dette arbeidet.

Det er et titalls aktive væpna grupper bare her i provinsen Sør-Kivu, og mange av dem holder til i forskjellige områder i Shabunda - områder som er vanskelig tilgjengelige, ja nesten umulig. De som arbeider der kjører en dag eller to i bil på forferdelige veier og fortsetter så kanskje en dag på motorsykkel. Det er ikke rart at det er her det er mye herjinger, for det er ikke lett verken for den nasjonale eller den internasjonale hæren å nå inn dit og stoppe de væpna gruppene. Og hjelp finnes det også lite av, fordi det er så vanskelig å komme seg til de forskjellige stedene. Men - vi har noen ildsjeler! Og de er der - til stede.

Så mange kvinner kommer til dem. Jungeltelegrafen går. En kvinne har hørt fra venninna si at det var godt å komme og snakke, at venninna fikk hjelp, så nå tør også hun å komme og fortelle. Mange var ute på åkrene. Dyrka mat. Så kommer de væpna mennene. Noen gjør seg ferdige der og da - hele gruppa med menn. Andre tar med seg kvinnene på skogen og holder dem der i fangenskap i noen uker eller måneder.

Flere forteller om selvmordstanker.

Men så får de hjelp. Den enkelte blir hørt og sett. Og får bekreftelse på at de er fortsatt hele mennesker. Og så finner de hverandre, kommer sammen i grupper, ser at det er ikke bare meg, kjenner på et fellesskap. Og styrkes av det.

Noen av de unge jentene får hjelp til å komme tilbake på skolen, etter lange fravær etter de traumatiserende opplevelsene. Så fortsetter skolegangen.

Livet går videre.

Og landsbyen får hjelp til å forstå, ta imot og ta seg av. Noen av disse kvinnene sammen med andre kvinner danner team som underviser landsbybefolkningen. Målet er å redusere den seksuelle volden, og å redusere stigmatiseringen. På bildet under ser dere en gruppe slike landsbyundervisere:

Modige kvinner som snakker om noe vanskelig i mange fora.

I ufattelig avsidesliggende landsbyer, nesten umulig å komme seg til. Midt i de væpna aktivitetene. Dit hvor ingen hjelpeorganisasjoner kommer. Dit hvor ingen nyhetsbyråer kommer. Der de kvinnene som trenger det mest men som har fått minst hjelp er.

Tenk at der får vi være med å hjelpe. Og den hjelpen multipliserer seg når kvinnene finner hverandre og hjelper hverandre. Dette er et stort bønneemne og et stort takkeemne på en gang.

De døves uttrykksfulle sang

Det nye året ble starta med tur til Mambasa, og her driver noen ildsjeler skole for døve! På bildet under er alle elevene og lærerne samla, pluss LG og meg (til venstre), Scott og pastor Mubake (ytterst til høyre).

De hadde nyttårsfest med sang og teater. Det var så spesielt når de "sang" med tegnspråk! Et bilde klarer ikke å gjengi hvordan det var, men... her ser dere er bilde fra en av sangene:

Lederen for skolen tolka for oss som ikke kan døvespråk, og sangen handla om å gå til Gud med alle vansker, å ikke gi opp, og å takke Gud som er god.

Noen av de døve elevene hadde et teaterstykke om hvordan det er å vokse opp som døvt barn i familie med hørende søsken. Det døve barnet blir nekta mat, mens de hørende barna får. Det døve barnet blir ikke betalt skolepenger for, men de hørende barna blir. Egenerfarte opplevelser. En høytstående representant for myndighetene var til stede og sa i talen sin etterpå at teaterstykket hadde grepet ham - ingen velger hvordan man blir født, og den forskjellsbehandlingen de døve opplever i familiene sine er urettferdig.

Lærerne arbeider frivillig og får ingen lønn, men allikevel har de drevet skolen i flere år! De drømmer om bedre skolelokaler, og kanskje til og med internat for døve barn som bor for langt utenfor byen til å gå fram og tilbake hver dag. På bildet under får lærerne en liten påskjønnelse av Christina. Virkelig gripende å se hvor hengivne de er til de døve barna. At de i et fattig område som Mambasa, Ituri, DRC er villige til å arbeide uten å få noe materielt eller spiselig tilbake.

Etter seremonien med taler, sang og teater var det nyttårsfestmåltid med brus til alle og kjøtt til alle! Og "høylytte" samtaler ;) God stemning!

Gateliv - og veien tilbake til familien

Vi er nettopp tilbake fra Kinshasa, og er stappfulle av inntrykk, men noe av det som sitter sterkest i er besøket på gatebarnsenteret som noen ildsjeler der driver. Etter å ha jobba med, tenkt på, drømt om, grått over, vært lykkelig på grunn av - etc etc - barn og ungdommer som bor på gata i Durban i flere år, vakte det noe i meg å treffe på disse ungene og ungdommene i Kinshasa. Noe er likt, mye er forskjellig.

Jeg får så klart bare et lite glimt av et så kort besøk, men inntrykket mitt var positivt.

På bildet over er jeg sammen med den eneste jenta som bor på senteret, sammen med 15 gutter. De andre 15 jentene som får hjelp av gatebarnsenteret bor nemlig i fosterfamilier. Det hørtes ut som en veldig god løsning - å få omsorg fra en familie, bo i et ordentlig hjem, ha en mamma å forholde seg til, mens sosialassistene leter etter den opprinnelige familien din. Gatebarnsenteret får ros av barne- og familiedepartementet pga dette opplegget sitt.

I Durban var seksuelt misbruk i opprinnelig familie (som oftest av en stefar eller onkel) en grunnleggende årsak til at jentene flytta på gata. I Kinshasa er en hovedårsak til at de havner på gata at familiene deres kaster dem ut for å bli kvitt "fattigdomsforbannelsen". Dette gjelder både jenter og gutter. Familier sliter med arbeidsledighet og generell fattigdom og nød, og leter desperat etter en løsning for forbedring i livene sine. Så kommer det noen og "profeterer" at det er et av barna som er årsaken til "fattigdomsforbannelsen", det er pga "trolldom" at de har det så vanskelig - og løsningen blir å sende den utpekte ungen ut av hjemmet og familien.

En manglende forståelse for fattigdommens grunnleggende og opprettholdende årsaker finner vi både blant rike og fattige folk, både i Europa og i Afrika. Hvor mange tenker ikke på fattigdom som forårsaka av latskap, mangel på initiativ, mangel på innsats? Jeg har skrevet om menneskers kobling mellom Gud og velstand/fattigdom tidligere, og nøyer meg bare med å påpeke at vi er mange som kan trenge å se sannheten om politiske og økonomiske strukturer i øynene...

Men her får det jo en veldig tragisk konsekvens, i og med at barn og ungdommer havner på gata. Fordelen er at det er noen veldig konkrete misoppfatninger som ligger bak gatetilværelsen, så sosialassistentene kan med gode dialogevner få den opprinnelige familien i tale, som etter hvert kan åpne hjem og hjerter for barna sine igjen. Jeg sier ikke at det er enkelt, men det er enklere enn å drive med familiegjenforening i hjem der stefaren som seksuelt misbrukte barnet tas i forsvar av barnets mor... Så jeg ble håpefull av besøket i Kinshasa!

På bildet over ser vi frokosten som inntas - og det er et lite under i seg selv. Senteret har vært finansiert av UNICEF, men i år er støtten forsinka så nå drives alt på frivillig basis. Enkeltpersoner i byen har i hele år gitt mat til barna og ungdommene på senteret. Herlig at man i landet som har blitt rangert som verdens fattigste land ser et slikt engasjement og en slik giverglede og offervilje! Igjen - jeg ble håpefull!

På bildet under ser vi at gleden og latteren satt løst - og vi ser lederen helt til venstre i bildet. Han har jobba frivillig uten lønn i hele år. Kudos! I Norge skjønner vi kanskje ikke helt hva det innebærer - vi har gratis helsetjenester, fungerende sosialtjeneste, og kan helt fint overleve en stund uten lønn. Men HER - å være villig til å jobbe uten å motta en dollar - jeg tar virkelig av meg hatten!

Men han brenner for ungene og for arbeidet. Noen kvelder går de ut i gatene for å finne unger som nettopp har kommet på gata. Det er mindre komplisert å gjenforene de helt nye med familiene sine, enn de som har bodd lenge på gata - slik kjenner jeg det igjen fra Durban også. De oppsøker familiene og går tålmodig igjennom deres prosesser og legger til rette for at ungene skal ønske å hjem igjen og at familiene skal ønske at ungene kommer hjem igjen. Og de hjelper ungene med å komme seg tilbake på skolebenken.

På bildet over ser vi Jean som sitter og jobber med lekser. Han er nr. 1 i klassa si! Intelligent og ikke minst supergira på skolen! Utfordringen er å betale skolepenger, så kjenner du at det brenner i hjertet er du velkommen til å sende en sum! Det samme gjelder Enok på bildet under. Han har mista så mye skolegang gjennom mange år på gata og har slett ikke lyst til å begynne i tredjeklasse på barneskolen sammen med småtassene - han vil bli bilmekaniker. Han er supergira og spør hver dag om han ikke kan få begynne snart - men da må noen først skaffe fem tusen kroner...

Disse guttene som er gira på framtida, som drømmer om å bli bilmekaniker og som er nr. 1 i klassa si, jentene som bor i fosterfamilier, enkeltpersoner som skaffer mat, ildsjeler som jobber gratis i verdens fattigste land, familier som har misforstått hvorfor de er fattige men som ikke har skada barna sine seksuelt og som har relasjoner som ganske enkelt kan gjenoppbygges - alt dette gjør meg veldig håpefull! 

Langt-uti-gokk-skoler

Jeg begynte for en stund siden å fortelle fra turen vår til Itombwe-fjellene. Det har vært sterke stammemotsetninger der, den samme konstellasjonen som folkemordet i nabolandet, men de har klart å gå fra frykt og vold til å feire gudstjeneste sammen og lovprise Gud i enhet og kjærlighet. Virkelig u-trolig.

Men turen var minnerik på så mange måter. Høyplatået Itombwe er omtrent på høyde med Galdhøpiggen, og det er omtrent like vanskelig å kjøre dit som på Galdhøpiggen også - i hvert fall i regntida. Gjørmeveien blir superglatt og stupene som bilen kan rulle nedover er skremmende dype. I ni-ti måneder av året kan man ikke komme fram med bil. Da må man ta beina fatt, i to-tre-fire dager til de nærmeste landsbyene. Nå var det siste uka før regnet begynte (dvs siste uka i august), så vi hev oss rundt og benytta denne siste sjansen til å komme fram med bil før neste tørketid. Høyden gjør at det er atskillig kaldere enn Bukavu, selv om Bukavu også generelt er svalt og behagelig med sine 1500 moh. Jeg bokstavelig talt hakka tenner om natta!

Jeg hadde æren av å representere Pym under åpningsseremonien av et seminar for rektorer. Rektorenes takknemlighet for litt oppmerksomhet og for besøk er vanskelig å beskrive, og veide definitivt opp for kulden. Jeg treffer voksne menn som aldri før har sett en misjonær på besøk. Verre er det at skoleinspektørene aldri har tatt den strabasiøse turen opp dit, så rektorene har ikke fått noen oppfølging eller hjelp. Nivået på noen av skolene er forferdelig. 0 av 23 elever bestod avgangseksamen på den ene videregående skolen. ACAD (CELPAs prosjektorganisasjon) har samla rektorene for et seminar i ledelse. På testen før seminaret scorer rektorene i snitt 8 av 100 poeng. Noen kan ikke å føre klasseregister engang. Her trengs det virkelig innsats og oppfølging! Heldigvis er nivået på noen av de andre skolene riktig bra, så de diskuterer og lærer av hverandre og av lærerne som har kommet fra Bukavu. Rektorene suger til seg alt de kan få av input, og er begeistra og oppglødde da jeg treffer noen av dem på kvelden igjen. 

Jeg ble også ganske oppglødd. Dette er et av våre sterkeste kort! Langt oppi fjellene, langt inni skogene, der det bor massevis av barn - der er vi og dit når vi! Overalt langs hovedveiene her i Sør-Kivu står det skilter som reklamerer for alt forskjellige hjelpeorganisasjoner gjør. Men langt utenfor allfarvei - der er det ingen slike skilt.  I hundrevis av landsbyer der "ingen andre" er, der har vi skoler. CELPA bygger og driver skoler, med statlig pensum og nasjonale prøver, lærere som gjør en stor innsats til tross for liten lønn, engasjerte foreldre og ivrige barn. Hundretusenvis (!) av barn får utdanning takket være disse skolene. Disse ungene har rett på utdanning - og de har rett på kvalitet i skolen. Nå er jeg glad for at noen av de glemte rektorene, lærerne og langt-uti-gokk-skolene blir nådd, slik at disse barna får en bedre skolegang.

Kameraet ble ødelagt første dag på turen, så dette bildet er fra et annet langt-uti-gokk sted inni skogene i Sør-Kivu.

Forsoning i Itombwe-fjellene

Forrige uke var vi på en herlig tur: Endelig kom vi oss opp på høyplatået og Itombwe-massivet. Det er livsfarlig å kjøre dit i regntida, og regnet skulle begynne i månedsskiftet august-september, så forrige uke var siste sjanse - neste mulighet blir ikke før juli neste år! Så da fant vi ut at det var bare å hive seg rundt og få til en tur nå.

Dessverre ble kameraet ødelagt allerede første dagen, så vi har nesten ingen bilder. Men her er et landskapsbilde fra oppe på høyplatået (høyeste punktet vi kjørte var 2470 moh!): Ganske flatt, litt åser, runde jordhytter. I tillegg var det mange kyr (men ingen på bilder).

Jeg drakk en kopp med mjølk og ble kjempesjuk - høy feber, diaré og utslett. Jammen er det slitsomt å være sjuk og måtte gå ut på hull-i-bakken-do - jeg savna vår behagelige sittedo, der man kan sitte og slappe av... LG derimot drakk kjempemasse mjølk, men var i tipptopp form... Men til tross for skrøpelig kropp var turen en kjempesterk opplevelse for meg også.

Vi bodde i Tulambo noen dager, og mens vi kjørte var det noen i reisefølget vårt som ble mer og mer rysta etterhvert som vi nærma oss. Der det tidligere hadde krydd av folk og hytter var det helt tomt, og bare gresslette på gresslette så langt øyet rakk. Stadige bølger med krig og vold har gjort at store deler av befolkninga har flykta. Det som tidligere hadde vært et stort landsbysentrum var nå bare en videregående skole og ei kirke og så kunne man så vidt skimte barneskolen i det fjerne. "Krig fører ikke noe godt med seg" ble mumla igjen og igjen.

Men heldigvis var det fortsatt ganske mange folk i området, om enn landsbysentrumet ikke lenger er så synlig. På gudstjenesten kom det noen hundre mennesker etterhvert. Og det var sterkt å høre lovsangen stige til høyt over kirketaket. I Itombwe har nemlig bølgene med krig og vold vært mellom de lokale stammene. Det har vært fryktelig, dødelig splittelse mellom stammene - ja, de har til og med drept hverandre i kirkene. Men nå stod det noen hundre fra hver stamme, sammen i enhet, og sang av hjertens lyst. Det er en forandring og en forsoning som nesten er umulig å fatte. Jeg kan bare hviske det menneskene der jubla høyt: "Pris skje Gud!"

Gode medsøstre og veskefletting

Det er ikke mangel på problemer, vanskeligheter, utfordringer her i verden, men det er jammen meg ikke mangel på aktiviteter, hjelp, omsorg, engasjement heller. Så mange mennesker er positivt engasjert for folk i nærheten av seg og for folk langt unna seg.

Et lite eksempel er noen damer i Kindu (provinsen Maniema, ca 1 times flytur unna med stort fly). Her er det et par godt voksne damer som engasjerer seg for unge damer og jenter som har falt utenfor av forskjellige årsaker - for det meste fordi de ble gravide tidlig i livet, og ikke har fått gått på skolen.

De driver lese- og skriveopplæring, og lærer bort å sy klær og å flette vesker til disse unge damene. Sjekk bildet - temmelig fine vesker! De fletter også blomsterpotter(!) - jeg har fått en fin blå en i gave - kollektbøsser(!) og forskjellige andre ting. Kreative, driftige, omsorgsfulle damer!

Jeg er så glad for at de unge jentene som ble gravide så tidlig ikke bare møter ei kald skulder og ei stengt dør i kirka, men at de også opplever disse hjertevarme damene der. Det er er ikke så uvanlig med strenge moralsanksjoner mot jenter som blir gravide før ekteskap - mens guttene ofte slipper litt billigere unna. Her som i Norge som i de aller fleste steder i verden, legges det meste av moralsk ansvar på jenter og kvinner. Men i praksis er det jo slik at det mye av det praktiske og økonomiske ansvaret faller på jenta, både for seg selv og for barnet. Og da trenger man noen gode medsøstre, veskefletting, og gjerne å lære å lese og skrive!

Ny fred, nye muligheter

Før forrige helg snakka jeg med ei dame som var til stede da huturebellgruppa fra nabolandet la ned våpnene i fjellene et stykke unna herfra for noen uker tilbake. Et kronisk urolig område har med ett blitt mye fredeligere og tryggere.

Utrolig spesielt å høre om damene som da begynte å fabulere om hvilke muligheter de fikk nå. Hva FRED legger til rette for.

Det første var å lære seg å lese og skrive. (Og et hovedargument var at de vil vite hvem de stemmer på ved neste valg. Nå ber de en ungdom hjelpe seg med stemmeseddelen - og mistenker at denne ungdommen kan stemme på den han selv vil i stedet for den de gir beskjed om...)

Det andre var noe nevenyttig. Lage smultboller og såpe.

Herlig å høre stå-på-viljen. Og de presiserte at de ikke ønska hjelp per se, men å klare seg sjøl. Så mye de har gjennomlevd kunne de godt bedt om hjelp til skolepenger for foreldreløse barn, mat til fattige enker, og mye annet. Men de var opptatt av å øke egne inntekter og evner.

Avhugde lemmer, sterk moral: inspirerende menn

I forigårs hilste jeg på en ganske ung mann. Han kommer fra en landsby i et av de områdene som er mest herja av opprørsgrupper. Han var en gang med i en opprørsgruppe, men ville ikke være med lenger og rømte. Og ble oppdaga. De hugde ene leggen av ham, "så du ikke kan rømme fra oss noe mer"...

Men han fikk hjelp, kom seg unna, og fikk protese. Håpet hans var riktignok å få sydd på igjen leggen - som han tok vare på og kom bærende på til sykehuset. Men om han ikke går helt på egne bein, så går han i hvert fall!

Og nå? Nå er han med og bærer sand og andre byggematerialer til helsesenteret som bygges i området der! Det er tungt arbeid, altså! Jeg ble så imponert. God arbeidsmoral og sterk stå-på-vilje har han! Jeg fikk litt perspektiv på livet og tilværelsen da gitt...

.....

Samme dag møtte jeg også en annen mann. Han er pastor og har aldri vært opprørssoldat selv, men han har vært i nærkontakt med dem... Han satte sitt eget liv som innsats da han bøyde seg over og forsøkte å beskytte ei lita jente. Soldatene hogde løs på ham - verst gikk det utover armen. Men han berga livet og jenta var fysisk uskadd. Fortsatt går det bra med henne. Og han klarer seg også fint med de lemmene han har.

Dette er inspirerende menn.

Håp staves b-a-n-a-n-k-l-a-s-e

Hva er dette?

Noen bananklaser, sier du?

Nei, dette er H-Å-P.

Dette er F-R-A-M-T-I-D.

Dette er noen kvinner - som har levd fra hånd til munn, som har barn som er magre eller oppsvulma fordi de ikke får i seg nok næring - men som nå er handelskvinner, businessdamer, som selger bananer en gros til handelsfolk som kommer for å hente forsyninger til sin handelsvirksomhet i byen.


(Og dette er en liten del av svaret på mange av problemene jeg har skrevet om i det siste:
mammaer i fare
risikoen for å ikke overleve sin første levedag
småskala fysisk vold og hvordan skape fred
storskala vold, dvs krig, og hvordan skape fred )

"Griske stortingsgriser"

I Kenya planlegger de folkevalgte politikerne i parlamentet å øke (ca. doble) sin egen lønn, og folk protesterer i dag i Nairobi mot det de mener er griske politikere. Foran parlamentet er det masse griser og masse blod, og mange av grisene har påskriften "MPigs" (som er et ordspill på MPs = Members of Parliament / engelsk for stortingspolitikere).

Også i Kongo vedtok parlamentspolitikerne for ikke så lenge siden å øke lønnen sin - med 220% - til noens irritasjon og/eller skuffelse. Deres lønninger var vel ikke de aller dårligste fra før av, med tanke på hva den vanlige mannen og kvinnen må klare å leve på... Men så vidt jeg kjenner til førte ikke folks frustrasjon til noen store demonstrasjoner, og lønnsforhøyelsen gikk igjennom i parlamentet.

Så får vi se om demonstrasjonen i Nairobi får de kenyanske politikerne på andre tanker eller ikke...

PS: sjekk ut #occupyparliament og #MPigs på Twitter for mer informasjon og bilder

Oppmuntringer fra Kitutu

Det var flere ting som var oppmuntrende på Kitutu-turen. En av dem var at vannkrana på skolen fortsatt fungerte!

Igjen et eksempel på et utviklingsprosjekt som slett ikke ligger ødelagt eller ubrukt etter noen år! Vannprosjektet som pinsemisjonen var partner i (med finansiering fra norske bistandsmidler) gir fortsatt tilgang på rent vann blant annet på sykehuset og her på skolen som bildet er fra. Mine første måneder her i Bukavu ga meg et nytt perspektiv på verdien av å ha tilgang på vann (og forskjellen på rent og skittent vann!), så det gjør nok noe med hvordan jeg ser på vannkraner. Da vi gikk over skolegården, og jeg så denne vannkrana i bruk, bråstoppa jeg av forundring - at det går an å se noe slikt i brukbar stand! Moro!

Et annet prosjekt fra noen år tilbake er denne flystripa:

Den lokale menigheten klarer fortsatt å vedlikeholde den så den kan brukes av fly. Om du lurer på behovet for fly, kan du jo skrolle nedover til blogginnlegget mitt fra kjøreturen vår... :) I perioder er veien helt uframkommelig - selv med motorsykkel, fortalte de italienske munkene oss. Det går for tiden ikke noe fast rutefly hit, men forskjellige organisasjoner og kompanier bruker flystripa til å fly inn forsyninger, ikke minst drivstoff, som så fraktes med videre med helikopter. Flystripa betjener nemlig et kjempeområde (bl.a. Shabunda), hvorav store deler er uframkommelig med kjøretøy.

Mens jeg var nede og titta på flystripa kom det et helikopter for å hente forsyninger:

Det å ha en så sterk tilknytning til lokalbefolkning er en kjempestor fordel og en nesten uunnværlig hjelp for at virkningene av slike prosjekter skal være gode også i det lange løp. Flystripa har som sagt den lokale menigheten et eierforhold til. Skolesystemet her i Kongo er annerledes enn i Norge, så det er kirka som driver mange skoler, helsesentre, sykehus, m.m. (men innenfor nasjonale standarder når det gjelder pensum i skolene, så det er ikke som kristne privatskoler i Norge som har et annet pensum/en annen pedagogikk enn offentlige skoler - her i Kongo er pensum og pedagogikk likt). Menighetene har dermed et eierforhold til det som skjer i skolene også - f.eks. når det gjelder vannkrana i det øverste bildet. Forholdet til tro og religion er også annerledes her i Kongo enn i Norge, og det å tilhøre og være aktiv i en menighet er vanlig og verdsettes høyt, og menighetene spiller ofte en aktiv og positiv rolle i lokalsamfunnet. Dermed blir den lokale forankringa sterk, og i Kitutu ble jeg positivt overraska over å se hvor levedyktig både menigheten og sykehuset virka.

I tillegg til sterk lokal forankring og en aktiv menighet, er det ingen tvil om at sykehusdirektøren spilte en viktig rolle her. Selvfølgelig når det gjelder driften av sykehuset, men også når det gjelder framdriften i ungdomssenteret. Sykehuset fungerer imponerte godt, med røngtenmaskin og annet utstyr i drift (ikke bare stuet sammen i en krok i påvente av en reparasjon eller snarere et mirakel), med solcellepanelsystem i drift, med handikapsenter i drift (inkl verksted av sko og proteser), forskning/kartlegging av hjemmeforhold og omsorgsmuligheter for tenåringsmødre, opplæringsprosjekt for tenåringsmødre, og mye mer. Nå står det på ønskelista hans: en kuvøse til (de var to bittesmå fortidlig-fødte der da jeg var der), en sykesal til slik at operasjonsstua og nyopererte blir mindre utsatt for infeksjonsrisiko, og et kjøretøy til å hente syke med (nå går mange først i noen timer for å komme til hovedveien, og deretter flere timer langs veien (for det finnes en kjørbar vei et godt stykke innover landet der) før de kommer til sykehuset - syke eller i veer...).

Her er sykehusdirektøren, temmelig trøtt i trynet, stakkars, etter å ha bli vekket til en lang og vanskelig nødoperasjon om natta. Pga mye regn gikk solcellepanelet tomt for strøm, og de måtte sette i gang nødaggregatet. Heldigvis gikk visst alt bra til slutt.

Etter flere timers operering, var det bare å skifte klær og vaske ansiktet, for en ny dag full av aktiviteter venta. Ungdomssenteret skulle ha en slags festmarkering, med masse taler og der elevene solgte noe av det de hadde laget (vi begynte på hjemveien samme ettermiddag, og kjøpte niste på turen fra bakerelevene). Her er en gjeng fra ungdomssenteret - de løp rundt i landsbyen og skapte blest om arrangementet og inviterte lokalbefolkningen til å komme:

Driftige damer i Kitutu

Jeg har jo ikke fortalt noe mer fra Kitutu... Dagene flyr og det er så vanvittig mye som skjer - jeg klarer nesten ikke henge med i svingene. Men, jeg kan ikke unnlate å si noe om de driftige unge damene og mennene jeg så på ungdomssenteret i Kitutu.

Flyktningehjelpen har startet prosjektet, og den lokale partneren er sykehuset i Kitutu. Når dette året er omme, trekker Flyktningehjelpen seg ut, og sykehuset må finne måter å holde hjulene på sentret i gang på egen hånd. Den fasen da den opprinnelige pengestøtten tar slutt, er en svært kritisk fase for slike bistandsprosjekter, men det ser ut som om Flyktningehjelpen har vært heldige med lokal partner i dette tilfellet, for lederen for sykehuset var svært engasjert og full av ideer. Oppløftende å se!

Ungdomssenteret er et sted der unge kvinner og menn kan komme og få yrkesopplæring og hjelp til å starte egne små bedrifter. I farten kommer jeg på murer-, snekker-, sy- og baker-linjer. Elevene som var der nå er snart ferdige, og da skal de starte små, kollektive bedrifter. Linjene er valgt utfra ønsker fra elevene og behov observert i lokalsamfunnet. Spennende opplegg!

På bildet under ser vi noen av bakerelevene. I bakgrunnen er en av skolebyggene med klasserom. Bakerpraksisen foregikk her ute i friluft uten vegger, men med tak mot regn og sol.

Her er to i full sving med å lage vafler! Som dere kan se, varmes vaffeljernet av glødende kull på en jernplate. Jeg smakte på noen av vaflene etterpå, og de var veldig gode.

I bakgrunnen på bildet over ser vi baksida på en av stekeovnene - der hvor ilden brant. På bildet under ser vi den samme stekeovnen fra framsida. Her satte de inn stekebrett med boller, rundstykker, og annet godt. Stekeovnen holder ikke akkurat jevn varme, viste det seg... De bollene som er innerst er nærme ilden, mens de nærmest døra nesten har kaldluft rundt seg. Så enhver kan velge bakverk utfra sin smak - brent, middels, nesten rå... (Men de tar brettene ut underveis, snur og setter de inn andre veien, slik at alt bakverket blir stekt sånn noenlunde.) Bakerlæreren har vært kokk hos norske misjonærer, og hadde blant annet serinakaker og kanelboller på pensum!

Sysselsetting er et nøkkelord i fattigdomsbekjempelse, og her har de vært bevisste på å undervise i ting som det er marked for i lokalsamfunnet, så det lover godt. Blir veldig spennende å følge med framover - både hvordan disse elevene klarer seg med bedriftene sine når de nå snart går ut av skolen, og hvordan det går med framtidsplanene til ungdomssenteret.

Sparehøne

En gruppe av de aller fattigste kvinnene i landsbyen. Alle har de barn som er syke av underernæring (kwashiorkor).

Samtaler, deler erfaringer, legger slagplan for en bedre vei videre.

Tema: Hvordan klare å spare når de daglige behovene er et stort sluk?

Kloke kvinner svarer: Om jeg legger penger til side, finner jeg dem lett fram igjen og bruker dem opp - til shorts til ungen som går naken, til mat for i dag. Ikke på tull, behovene er store og reelle, men om jeg bruker opp alt i dag, hvordan skal jeg da leve i morgen?

For å klare å spare, kjøper jeg en kylling for de pengene som jeg skal legge til side. Den går der og vokser og blir til en høne, som legger egg, og får nye kyllinger. Hvis jeg skal legge til side mer, kjøper jeg en voksen høne. Når en krise skjer, når jeg får en stor sykehusregning, eller når skolepengene for neste semester skal betales: Da tar jeg en høne og selger den, og har kontanter til å betale med.

En sparegris er også mulig, men en gris koster ganske mye, så en sparehøne eller sparekylling er nok mest realistisk for disse kvinnene. Som "renter" på sparingen får de egg - dvs proteiner til barna!

Jeg måtte bare gi meg ende over. Så smarte som de er!

Kvinnebønnedag 8. mars

-->

Jeg har vært med på kvinnebønnedag i dag. Det var en utsatt markering av Kvinnenes internasjonale bønnedag som var forrige fredag, med program laget i Frankrike og med flyktninger som tema: ”Jeg var en fremmed og dere tok i mot meg” (Matt 25,35). Det var en veldig fin markering av kvinnedagen. Og veldig spesielt å være sammen med disse kvinnene i en bønnegudstjeneste med fokus på flyktningekvinner. 

Vi markerte dagen på tre forskjellige steder i Bukavu-området i dag. Jeg var med i Bagira. Her er et bildet jeg tok i høst av den kirka: 

Fotoapparatet mitt er dessverre ødelagt nå, men jeg vil prøve å beskrive litt med ord.

Jeg og kvinnelederen kom først, og kirka var helt tom. Så kommer en gammel dame, med slitte sandaler på føttene, slitt bluse i altfor stor størrelse, slitt kikwembe (et slags omslagsskjørt). Vi hilser, hun forteller at hun heter Anna. At hun er fra skogene lenger inn i landet. Hun forteller at interahamwe-rebellene drepte mannen hennes. Og barna hennes. Hun har født 12 barn, 10 levde opp, men bare 1 datter er igjen – de andre er drept. Selv flyktet hun til byen. Hun forteller hvordan hun lider, mangler et sted å sove, mangler mat.

I programmet laget i Frankrike, står det fortellinger fra flyktninger og innvandrere i Europa som kan leses høyt i gudstjeneste i de forskjellige landene rundt omkring i verden som er med på denne bønnedagen. Her hos oss i Bagira trenger vi ikke lese opp historier fra Europa. Vi har krig og flyktninger tett på oss.

Tidlig i gudstjenesten leser vi fra 3Mos19,33ff: ”Når en fremmed bor hos deg skal du ikke plage henne, men hun skal være som en av deres egne, du skal elske henne som deg selv”. Anna blir spurt om hun vil fortelle fra livet sitt, og det vil hun gjerne. Her er det søsterskap; mange gråter når hun forteller – noen av gjenkjennelse.

Jeg kom på hva som skjedde en søndag i kirka her i Bagira en gang i høst: 3 kvinner reiste seg. De hadde vært holdt fanget i skogene av en væpna gruppe i flere måneder, men hadde unnsluppet og flyktet. Da de etter lang tids gange i skogen omsider kom på en vei, ante de ikke hvor de var. Men noen pekte nedover veien og sa: "gå i den retningen til dere kommer til kirka". Det er "krisesenteret" her; det er "voldtektsmottaket".

Men tilbake til dagens bønnegudstjeneste: Så kom Kyrie-delen. ”Tilgi oss når vi glemmer loven om å ikke plage den fremmede iblant oss. Tilgi oss når vi ikke bryr oss.”

Kvinnene her i Bagira legger dessuten til noe som ikke står i programmet fra Frankrike. De takker for at de lever i fred akkurat nå, at de sover i hjemmene sine, at de ikke er på flukt. De takker for at ingen væpna grupper herjer i Bukavu og landsbyene omkring i dag. Kvinnene i Frankrike kunne kanskje ikke skrive det inn i programmet, men her lyder det ikke hult. Det er en ekte og genuin takknemlighet. De fleste – jeg antar alle – har opplevd væpna konflikt og flukt.

Og så ber vi for søstrene våre i Rutshuru og  omegn i Nord-Kivu, og i Fizi og Shabunda i våre egen provins, der det er kamper og herjing nå og tusenvis på flukt.

"Vi krever fred og sikkerhet"

Mange av dere har sikkert hørt om attentatforsøket på Dr Mukwege for litt over tre uker siden. Han ble angrepet av væpna menn i det han kom hjem til huset sitt her i Bukavu, og overlevde kulene ved å kaste seg ned på bakken. Dr Mukwege er gynekolog og kirurg, og er kjent over hele verden for sitt arbeid for voldtatte kvinner. Han er både en praktiker som utfører mange operasjoner på sjukehuset, og en aktivist og talsmann for kvinners lidelser i krig i FN og andre fora.

Han har vel visst det før, men nå er det i alle fall tydelig hvor inderlig høyt elsket han er her. Kvinneorganisasjoner har hatt mange innlegg på radioen i forbindelse med nyhetssendinger med en appell til myndighetene om å sørge for at Dr Mukwege kan vende trygt tilbake hit og fortsette arbeidet.

Ved rundkjøringa i et av hovedkryssene i byen henger det store bannere med samme budskap: "Vi krever fred og at Dr Mukwege kan vende trygt hjem".

For et par uker siden organiserte sivilsamfunnsorganisasjoner en slags streik, "død by" kaltes det. Folk stengte og holdt seg hjemme fra skoler, butikker og kontorer for å uttrykke at de ønsker at Dr Mukwege skal kunne komme tilbake og leve i sikkerhet og et generelt ønske om fred og trygghet.

Tidligere denne uka organiserte de også en markering.

Det er fryktelig alvorlig at en menneskerettighetsaktivist som Dr Mukwege blir et personlig attentatmål. Men midt i det hele er det oppmuntrende å se engasjementet som vekkes hos folk. Det ville vært lett å forstå om folk her hadde blitt apatiske og krigstrøtte, etter så mange tiår med kriger og uroligheter. Men dette har vekket både harme og engasjement hos mange.

Inntrykk fra Bideka

Ja, nå har jeg vært tilbake fra helgeturen i snart en uke allerede. Tida flyr, spesielt den tida med strøm og internett tilgjengelig...

Jeg var i Bideka, bare noen få timers kjøretur herfra. Det var en flott tur, spennende og givende og trivelig. Og en vanskelig tur, krevende og trist. Det siste har med fattigdom å gjøre. Hvordan kan jeg beskrive fattigdommen jeg møter her i Kongo? Den likner ikke noe jeg har sett i noe annet land. Jeg opplever at den er dypere her. Ta for eksempel barn med kwashiorkor. Det har jeg knapt sett tidligere. Her er det mange. Folk er sultne, mer enn jeg har opplevd i noe annet land.

Jeg opplever det selvfølgelig her i Bukavu også, men jeg blir enda mer eksponert for det når jeg er på tur. Her i Bukavu lever jeg i et fint område av byen, gjør mine fransklekser, og lever mer mitt eget liv. På en tur, slik som turen til Bideka, er det færre filtre, færre barrierer mellom meg og mennesker i nød. Ikke minst fordi de ikke ser hvite mennesker i sin midte så ofte, og fordi de tror og håper at et hvitt menneske betyr hjelp, og dermed er det mange som passer på å benytte anledningen når de ser meg til å fortelle om barna sine, barnebarna, søsknene, naboene, osv.

Heldigvis var det ikke bare mye nød som møtte meg i Bideka, men også mye engasjement blant folk. Folk som tar seg av foreldreløse, folk som engasjerer seg i søndagsskolen, folk som organiserer klubber og grupper. Det var grupper for tidligere soldater (noen barn, noen voksne), for soldatkoner, for mammaer, for hiv-positive, for damer som strever med å brødfø familien sin, og enda flere. Grupper og klubber av mange slag. Det er oppløftende å se. Slike grupper skaper solidaritet og samhold. 1 + 1 + 1 er mye sterkere enn 3. 

Jeg tenker på Paulo Freire, og drømmer om hva som ville skjedd om alle disse gruppene forente seg i samarbeid. De har jo alle samme mål. Tenk om handelsgruppene til kvinnene kunne vært med og støttet de som tar seg av foreldreløse barn. Tenk om kvinneopplæringsgruppene kunne dratt opp i fjellene der det bor så mange barn med kwashiorkor og lært opp foreldrene i jordbruk.  

Vel, vel, det er lov å drømme. Det er vel til og med drømmer og håp som holder oss i live. Jeg avslutter med et sitat av Albert Einstein: "Logic will get you from A to B. Imagination will take you everywhere."