Kvinnebønnedag 8. mars

-->

Jeg har vært med på kvinnebønnedag i dag. Det var en utsatt markering av Kvinnenes internasjonale bønnedag som var forrige fredag, med program laget i Frankrike og med flyktninger som tema: ”Jeg var en fremmed og dere tok i mot meg” (Matt 25,35). Det var en veldig fin markering av kvinnedagen. Og veldig spesielt å være sammen med disse kvinnene i en bønnegudstjeneste med fokus på flyktningekvinner. 

Vi markerte dagen på tre forskjellige steder i Bukavu-området i dag. Jeg var med i Bagira. Her er et bildet jeg tok i høst av den kirka: 

Fotoapparatet mitt er dessverre ødelagt nå, men jeg vil prøve å beskrive litt med ord.

Jeg og kvinnelederen kom først, og kirka var helt tom. Så kommer en gammel dame, med slitte sandaler på føttene, slitt bluse i altfor stor størrelse, slitt kikwembe (et slags omslagsskjørt). Vi hilser, hun forteller at hun heter Anna. At hun er fra skogene lenger inn i landet. Hun forteller at interahamwe-rebellene drepte mannen hennes. Og barna hennes. Hun har født 12 barn, 10 levde opp, men bare 1 datter er igjen – de andre er drept. Selv flyktet hun til byen. Hun forteller hvordan hun lider, mangler et sted å sove, mangler mat.

I programmet laget i Frankrike, står det fortellinger fra flyktninger og innvandrere i Europa som kan leses høyt i gudstjeneste i de forskjellige landene rundt omkring i verden som er med på denne bønnedagen. Her hos oss i Bagira trenger vi ikke lese opp historier fra Europa. Vi har krig og flyktninger tett på oss.

Tidlig i gudstjenesten leser vi fra 3Mos19,33ff: ”Når en fremmed bor hos deg skal du ikke plage henne, men hun skal være som en av deres egne, du skal elske henne som deg selv”. Anna blir spurt om hun vil fortelle fra livet sitt, og det vil hun gjerne. Her er det søsterskap; mange gråter når hun forteller – noen av gjenkjennelse.

Jeg kom på hva som skjedde en søndag i kirka her i Bagira en gang i høst: 3 kvinner reiste seg. De hadde vært holdt fanget i skogene av en væpna gruppe i flere måneder, men hadde unnsluppet og flyktet. Da de etter lang tids gange i skogen omsider kom på en vei, ante de ikke hvor de var. Men noen pekte nedover veien og sa: "gå i den retningen til dere kommer til kirka". Det er "krisesenteret" her; det er "voldtektsmottaket".

Men tilbake til dagens bønnegudstjeneste: Så kom Kyrie-delen. ”Tilgi oss når vi glemmer loven om å ikke plage den fremmede iblant oss. Tilgi oss når vi ikke bryr oss.”

Kvinnene her i Bagira legger dessuten til noe som ikke står i programmet fra Frankrike. De takker for at de lever i fred akkurat nå, at de sover i hjemmene sine, at de ikke er på flukt. De takker for at ingen væpna grupper herjer i Bukavu og landsbyene omkring i dag. Kvinnene i Frankrike kunne kanskje ikke skrive det inn i programmet, men her lyder det ikke hult. Det er en ekte og genuin takknemlighet. De fleste – jeg antar alle – har opplevd væpna konflikt og flukt.

Og så ber vi for søstrene våre i Rutshuru og  omegn i Nord-Kivu, og i Fizi og Shabunda i våre egen provins, der det er kamper og herjing nå og tusenvis på flukt.