Fattigdomsreduksjon pa stor skala

Mens tilstanden i Zimbabwe bare blir verre og verre (se f.eks. denne artikkelen på Dagbladet.no), er det heldigvis mer å glede seg over i et annet naboland: I Botswana er fattigdommen på vei ned. Trenden er langtids, fra 59 % i 1985/86 til 47 % i 1993/94 - og helt ned til 30 % in 2002/03.

En professor i økonomi ved universitetet i Botswana sier at årsaken delvis ligger i utbredelsen av sosiale sikkerhetsnett (dvs sosialstønader). Han sier videre at disse støtteordningene i stor grad ikke er behovstestet.

Det er interessant. Jeg har nemlig begynt å engasjere meg i debatten rundt Basic Income Grant (BIG) her i Sør-Afrika. Basic Income Grant skal vaere for alle borgere i landet, og er dermed ikke behovstestet. Det betyr mindre byråkrati - og, i tillegg til at det er koster mindre, er det viktig i et så korrupt land som Sør-Afrika. Det betyr også at alle nås. Nå er det mange som faller utenfor:

Dagens støtteordninger er fullstendig utilstrekkelige. Mer enn 13,8 millioner mennesker i den fattigste 40%-delen av befolkningen faller ikke innunder noen av støtteordningene i det hele tatt. Og når det gjelder å dekke fattigdomsgapet (dvs forskjellen mellom faktisk inntekt og fattigdomsgrensa), utgjør dagens støtteordninger kun 37%. Forskning antyder at BIG derimot vil kunne dekke over 80%. En slik ordning vil med andre ord utgjøre en enorm forskjell.

Vi snakket om BIG i gatebarnkomiteen nylig. De fleste kommer fra fryktelig fattige hjem, og de kunne umiddelbart se hvordan BIG kunne hjulpet dem. F.eks. i et hjem med 8 personer der ingen har arbeid - forskjellen mellom null inntekt og R100,- per person er som natt og dag. Når man ikke trenger å leve totalt fra-hånd-til-munn, men har en viss stabil inntekt, åpner det opp for kreativitet og entrepreneurship, og effekten vil derfor langt overgå selve BIG-beløpet.

Men mer om det senere. Nå er det tilbake til bøkene, for jeg har hatt 'pause' i hele dag. Semesterets siste uke begynner nå, så det er siste etappe i maratonløpet for denne gang.

1000 hver dag

Jeg skrev tidligere da jeg kommenterte Mbekis avgang at 200 mennesker dør av AIDS-relatert sykdom her i landet hver dag, men det er en underdrivelse. Det riktige tallet er over 1.000!

Heldigvis har vi fått en ny helseminister nå, Barbara Hogan, og hun ser ut til å vaere et grepa kvinnfolk. Hun har nylig holdt en veldig lovende tale og har de mest grunnleggende holdningene på plass: Hun anerkjenner at HIV forårsaker AIDS (noe den tidligere presidenten og den tidligere helseministeren sådde tvil om). Hun innrømmet hvor alvorlig situasjonen er, og gav sin fulle støtte til medisinsk forskning og kampen for tilgang til medisiner for alle.

Det er jo egentlig det minste man kan forlange av en helseminister. Bare forestill deg at vi har en sykdom i Norge som dreper mer enn 1000 mennesker hver dag - og Jens Stoltenberg og Bjarne Håkon Hanssen sier at medisinene er giftige og at det er bedre å spise gulrøtter. Det ville jo ikke skjedd...

Men det nytter ikke å gråte over spilt melk, og det er i det minste bra at vi har fått en bra helseminister NÅ. Bedre sent enn aldri :-)

To mennesker

Jeg kommer fra byen nå. Det begynte å bli mørkt, og det var guffent da jeg måtte stoppe ved et av de 'skumle' lyskryssene nede i byen. Da jeg kom til naboporten der jeg parkerer, stod det en mann der - halvgjemt i skyggene, og jeg var en smule skeptisk... Jeg må gå ut av bilen for å låse opp porten, og jeg prøvde å vurdere - skal jeg la motoren stå og gå eller slå den av? Jeg bestemte meg for å la den stå og gå, slik at det ville være enkelt å ta bilen, og risikoen for at noe skjedde med meg ville være minst mulig (jeg vet ikke om det er riktig, men det var det jeg tenkte der og da i hvert fall).

Det viste seg at mannen bare spurte om brød. Han var sulten, og slett ikke farlig. Vi kom i snakk, og han var ikke bare hyggelig men også velinformert. Da jeg sa at jeg kom fra Norge, visste han at det er et skandinavisk land, og at vi hadde støtta kampen mot apartheid tidligere enn andre europeiske land. Det har jeg knapt opplevd tidligere - de aller fleste ser ut som et stort spørsmålstegn når jeg sier Norge (no way??).

Det ble en kjempehyggelig opplevelse. Vi så mennesket i hverandre. Vi overkom to vanskelige barrierer: først da jeg tenkte han kanskje var farlig, og så da han bad om brød. Først møtte jeg ham med skepsis og aktsomhet, og så han møtte meg med ydmykelse. Men i et magisk øyeblikk kunne vi speile oss i hverandre, og gjenkjenne mennesket i oss selv og den andre - i den andre.

Beviset at vi møttes som mennesker, og ikke som overmenneske og undermenneske, kom da vi skiltes. Han sa ikke "ma'am" til meg slik standardreplikken er, særlig når maktbalansen er skjev som i dette tilfellet (han ber om brød, jeg gir brød). Men det var ingen ydmykelse i øynene hans lenger, ingen underdannighet, ingen fornedrelse. Og det var heller ingen skepsis eller frykt i blikket mitt. Jeg tror hans overraskelse og glede over å speile seg i et annet menneske og gjenkjenne mennesket i oss begge var like stor som min. For han var et eneste stort smil - ikke det opphøyende 'takk for at du ser i nåde til meg og gir meg brød'-smilet. Men et 'for en fantastisk følelse å være anerkjent som menneske'-smil. Og jeg tror jeg smilte det samme smilet. Og det var ingen stakkarsliggjørende replikker, verken fra den ene eller den andre, men en varm og ekte "take care".

Det var virkelig en fantastisk følelse. Det er nemlig ikke lett å overkomme disse barrierene som til vanlig skjuler mennesket i oss selv og hverandre. Dette kan jeg leve lenge på.

Engler i snøen

Engler i snøen har sin egen sang
Når natta er som svartest,
Synger de om soloppgang
(Jonas Fjeld)

Det er ikke alltid lett å huske soloppgangen som kommer når natta ennå er som svartest. Derfor er det bra å finne noen engler i snøen. Her er det utfordrende for tida – hverdagen, virkeligheten kan bli overveldende. Praksis er spennende, og det er ’akademisk interessant’ med intrikate, komplekse problemsituationer med mangfoldige lag av vanskeligstilthet, men det er også menneskelig vondt.

Det er lite snø i området, så jeg må finne andre typer engler i snøen… En av dem er at jeg hver morgen starter dagen med Michael Bubble’s ”Feeling good” (takk, lillebror Mikael, for at du gav meg sangen da jeg var i Norge i sommer!).

Det er en fantastisk start på dagen – å bade sinnet i gode følelser. Da blir alt annerledes – og mer håpefullt. Og sangen om soloppgang kan synge i hjertet gjennom dagen og alle dens utfordringer.

Bryster og oppvask

Jeg kommer fra en veldig interessant forelesning nå - om kultur, religion og kjønn, der bl.a. følgende spørsmål ble stilt: Trenger man bryster for å vaske opp?

Svaret virker opplagt: nei, man trenger ikke bryster for å ta oppvasken. De fleste bruker armene (selv om jeg husker en dokumentar om en kvinne som ikke hadde armer og som brukte beina til å vaske opp).

Det er allikevel et aktuelt spørsmål. Til og med i Norge er kjønnsforskjellene for store og likestilling fortsatt kun et mål. Her i Sør-Afrika er det enda lengre igjen. En gutt i klassa mi som er forlova og snart skal gifte seg sier at for han er det skilsmissegrunn(!) om han må ta oppvasken og ikke forloveden/kona - til tross for at hun er i full jobb utenfor hjemmet.

Man trenger bryster verken for å vaske gulv, vaske klær, sjekke leksene til barna eller lage mat.
Men man trenger heller ikke penis for å slå gresset eller fikse bilen, så jeg antar dette er noe som går litt begge veier.

Og jeg er ikke helt uskyldig. Jeg har nemlig trøbbel med bilen nå - og har overlatt det til en mannlig venn å ordne opp... Det har riktignok ikke bare med bryster og penis å gjøre, men også med tilgang til verksteder. Verkstedene i sentrum er dyre, og det er ikke så lett for meg som hvit og utlending å finne de billige men gode verkstedene utenfor den velstående suburben...

Men kanskje jeg skal revurdere ordningen og ta kløtsjen og girboksen i egne hender?!

100 milliarder-seddel: ikke nok til et brød

Jeg har ikke skrevet noe på en stund nå. Det er ikke fordi jeg ikke har noe å skrive - det er mer fordi det er for mye å skrive og for liten tid til å fordøye og gjøre det på... Men jeg skal komme mer tilbake til det senere. Forst noen glimt fra Zimbabwe. For å minne meg selv om at det er ikke så verst her. Jeg føler det er galskap her i Sor-Afrika, men det er ingenting i forhold til der. Her er noen utdrag fra det siste nyhetsbrevet til Sabona (www.sabona.no):

"Det finnes ikke mat i Zimbabwe. Så de få som kan, reiser over grensen etter mange måneder oppsparte midler, for å ta med seg hjem det lille de har råd til. En liter kokeolje. En sekk med maismel. Og det var det. Det blir mange måneder til neste reise. Er de heldige, klarer de å få med seg noen kilo sukker hjem. Slik at de kan selge litt sukker med høy avkasting. Noen steder selger de t-skjeer med sukker."

"Da 100 milliarder-seddelen ble trykket opp i sommer var det ikke nok til et brød engang. Og brød - det får man ikke tak i. De få som tjener noe må stå dagesvis i kø for å få ut lønna. Innen den er tatt ut, er den ikke verd noe. Maksgrensen for uttak pr. dag betyr at du må stå 3 dager i kø for å ha råd til å kjøpe et brød eller noen pakker kjeks."

"Lønna hans er ikke nok til transport. Mat finnes ikke. Han må til Botswana for å handle mat. “Kan du tenke deg, Yngi, der jeg kom hjem etter et døgns strevsom reise, 7 timer ved grensen, sinte vakter, botswanere som hater oss, jeg kom hjem klokken 3 om morgenen. Med en liten pose matvarer. Maismel og kokeolje. Jeg hadde ikke råd til såpe engang. Dette er en mann som jobber som rektor!"

Hva skal man si? Dette er galskap.