Thursday, July 24, 2008

Mange gledens dager - men hva nå?

Takk til alle som har tenkt gode tanker for oss og bedt for oss! Vi har hatt mange gledens dager, og jeg tror jeg må skrive en post til snart for å fortelle om alt. Må nevne at gutten vår kom ut fra fengselet og er sammen med oss nå, men jeg skal fortelle mer om det senere, for visa er ikke over. Jeg skrev nettopp en mail om forbønn, og tror jeg må skrive litt av det samme her også.

Vi har hatt en fantastisk kongress. Gatebarna har hatt opplevelser for livet - og de har vokst og blomstret foran øynene våre. De har aldri tidligere opplevd å bli behandlet med respekt og kjærlighet. Her på kongressen snakker de med folk og blir behandlet som likemenn og likekvinner. De har jobbet som hjelpere sammen med en gruppe studenter - og ingen gjør forskjell på gatebarna og studentene. De blir behandlet som vanlige mennesker - og de begynner å føle seg som vanlige mennesker. De er vant til å bli behandlet som søppel, og selvbildet deres og selvfølelsen er såklart påvirket av det. Vi har laget en film sammen med dem, og viste den på kongressen i går. Etterpå gikk mange av dem opp på podiet og snakket - de har fått en ny selvsikkerhet og følelse av verdi, og føler ikke lenger at de må gjemme seg eller være stille. For meg er det største som har skjedd nettopp dette: at de begynner å føle seg som vanlige mennesker.

En av de store guttene brøt sammen i gråt i går. Jeg trodde noe forferdelig hadde skjedd, men kunne ikke forstå hva, for dette er gutter som ikke gråter verken av voldtekt, sult, knivstikking eller andre ting som kunne fått andre til å knekke. Han klarte etterhvert å hulke fram at han ikke gråter fordi han er lei seg, men fordi han er så overveldet av følelser - fordi han føler at vi bryr oss. Følelsen av å være elsket ble så overveldende for ham at han brøt sammen i sterk gråt.

I dag er siste dag av kongressen, og vi står foran en vond avskjed. Vi leter etter alternativer, men så langt har vi ingen, og det betyr at de må flytte tilbake til gata igjen i ettermiddag. De har spist vanlig, god mat - i stedet for rester i søppelkassene. De har dusjet i varmtvann og sovet innendørs i senger. Hver dag har vært en festdag for dem - faktisk så mye at vi ikke har gjort noen av de planlagte aktivitetene, f.eks å gå på kino - fordi gleden over å sove innedørs og bade i varmtvann og alt det andre de har opplevd har vært så stor at vi ikke har hatt kapasitet til å ta inn enda flere opplevelser.

Vi har allerede opplevd mirakler - hvorav følelsen av å være et likeverdig menneske kanskje er det største. Nå ber vi om et mirakel til. Hvor skal gatebarna dra i ettermiddag? Hva skal de kalle hjem? Lyskrysset de bor ved, busken de bor under, trappa de sover på? Eller finnes det et mirakel til for oss?

Tuesday, July 22, 2008

En gledens dag

Sondag kveld ble en kjempesuksess - tror jeg vi ma si. Thulanis tale gikk veldig bra, og folk var virkelig rort. Folk i salen grat, og han fikk veldig mye respons. Da han ble introdusert, sa Vishanthie at det er et paradoks at vi samles for a diskutere sosiale problemer men vi motes i femstjerners motelokaler... Thulani var der for a hjelpe oss til a huske virkeligheten og a fa beina ned pa bakken igjen.

Her er talen hans:

Thank you, Vishanthie.

Before I start, I will ask you all to take a moment of silence in honour of our friend Lindani who is in prison for something I as an eyewitness know that he did not do.


Thank you.
Ladies and gentlemen.
First, I want to say thank you for this opportunity. My name is Thulani Jerome Dlamini, and I live on the street here in Durban. Living on the street includes being hushed down. I am therefore thankful and happy to speak. I represent the Young Leaders Development Committee of children and young people staying on the street in Durban, but I speak on behalf of all the people living on the streets around the globe. Although each of us has a unique life story, we also share a lot, and some of those issues were highlighted by Anfani.

We have heard Anfani Okosun’s keynote address, and his mindful analysis of the power imbalance between rich and poor people in this world. I am not an academic, and people like me usually don’t speak at big conferences like this one. But I am well-equipped to give a response. What Anfani has talked about, is not just theory for me. It is my life.

Let me tell you about the struggles of our lives, because street life is not good. We live on leftovers from the rich, even digging in bins for something to eat. Police brutality is making our lives even worse. They take away our clothes, even now in winter when it is too cold. To get our clothes back, the police demand money, and for the girls they demand sex.

When we sleep, people throw bricks and water on us. We are treated like animals, but we are humans. And we deserve to be treated with dignity.

Like all human beings we have wishes and hopes for our future. We want a wife or a husband, we want children, and homes, and nice jobs. We want to be like you all are. And when we get better, we want to help others so that they can reach the stage where we are.

I have always said to myself: don’t give up on life, because you never know what God has for you. I am happy to say that I now see the first beginning of a brighter future. I just started working as an intern with the organisation Umthombo, in the advocacy department, and today I am standing here before you – speaking on behalf of people who are not usually listened to.

I mentioned in the beginning the Young Leaders Development Committee, which is a committee we have just started. We want to defend our rights. We also want to change the life that we are living. We are still in the beginning phase of starting up our own small businesses – in a way similar to the counter-corporations that Anfani so warmly argued for. He is right that today’s mainstream, traditional approaches cannot change our lives. One reason is that leftovers, band-aids and hand-outs come with no dignity.

To the politicians and policymakers who are sitting here tonight, I want to ask you to include us when you make decisions that affect us. We want to be included, heard and involved. The same goes for you social workers and social work educators: Listen to us and include us in your programmes. Teach your students that we are human beings with aspirations, opinions and knowledge. Remember our dignity in everything you do, and we will together see a change that reflects our needs.

Saturday, July 19, 2008

Be til Gud

Nå skal jeg skrive noe som kanskje ikke er så normalt for norske lesere - men så er jeg jo heller ikke i Norge, og her i Sør-Afrika er den åndelig virkeligheten like naturlig, ekte og viktig som den fysiske.

Hvis du har lest de to forrige postene, så vet du litt om hva som har skjedd med gutten vår som er i fengsel.

Han har vært forfulgt av uflaks i denne prosessen. Han var uheldig som ble pekt ut som gjerningsmannen for noe han ikke hadde gjort (det kunne ha skjedd hvem som helst av gatebarna som satt der). Han hadde uflaks når vi ble sendt til feil rettssal. Han hadde uflaks når vi ble nekta å komme inn under rettssaken. Han hadde uflaks når direktøren for en gatebarnorganisasjon kom for sent etter at retten var over og han ikke kunne gjøre noe. Han hadde uflaks som ble sendt til voksenfengsel. Han hadde uflaks når vi ikke kunne finne ham da vi dro til fengselet for å besøke ham.

Når en person forfølges av uflaks på den måten, pleier familien å utføre ritualer til forferdrene for å snu uflaksen. Jeg kan ikke si noe om hvorfor han er på gata, men jeg kan i hvert fall si at han har ikke noen til å utføre slike ritualer for seg. Derfor, i følge mine venner, er neste steg å vende seg til Gud og be.

Så nå ber jeg deg som leser om å be. Om du har andre ting du gjør - tenke gode tanker eller noe annet - gjør det! Han trenger all den støtte og godhet han kan få nå!

Be også for bestekompisen hans. Han skal holde tale under åpningsseremonien i morra - foran flere tusen tilskuere, inkludert sosialministeren. Han er sterkt prega av det som har skjedd med kameraten. Det er andre ting også, som gjør at ting er vanskelig. Men han er sterk, og veldig modig, og har et hjerte av gull. Så jeg tror han vil klare det veldig bra.

Nå er det akkurat som om vi har en storm i mot oss. Vi sliter i sterk motvind. Det går over alle støvleskaft. Vi trenger at sola bryter igjennom skylaget! Vi trenger medvind!

Friday, July 18, 2008

Fenselsbesøk

I går dro jeg og tre av vennene hans til fengselet for å besøke ham. Det var da det gikk opp for meg (igjen!) at vi er i et tredje-verden-land (og ja, unnskyld at jeg er frekk, men i dette tilfelle mener jeg det nedlatende). Vi var der en heeeeel dag - og de kunne ikke finne ham!

Jeg håper inderlig at det ikke betyr at det har skjedd ham noe, men jeg tror at det rett og slett bare er mangel på system. Vi var nemlig ikke de eneste - det var et eget venterom for besøkende som ikke kunne finne fangene sine.

Vi dro dit om morran, og hadde kjøpt brød, smør, tannkost, klut, sigaretter og saft til ham. Han ene kompisen som var med har sittet i fengsel tidligere, og visste hva som var populært. Stemningen var på topp. Selv om det er trist at han er i fengsel, kunne vi se for oss hvor glad han kom til å bli når han så oss.

Vi parkerte bilen ved inngangsporten, og derfra ble vi fraktet i busser til selve fengselsbygningene, og ført til et venterom. Og vi venta og venta. Tilsynelatende er det ikke noe skikkelig datasystem i fengselet der - i hvert fall ikke et som funker. Så de skrev opp navnene til fangene som hadde besøkende - og gikk fra seksjon til seksjon i fengselet og leste opp navnene deres. Når en fange hører navnet sitt, må han identifisere seg, og så blir han ført til besøkslokalet. I et fengsel med noen titusen fanger, tar jo den prosessen nokså lang tid... Og den er heller ikke ufeilbarlig. Så vi burde kanskje ikke være overrasket over at det ikke gikk.

Etter å ha ventet i jeg-vet-ikke-hvor-mange-timer, fikk vi beskjed om at han ikke var der i voksenfengselet, men at vi skulle sjekke i ungdomsavdelinga nede i bakken. Vi tok fengselsbussen dit - og var veldig glade. Det er voksenfengselet som virkelig er ille, så hvis han var i ungdomsavdelinga var det virkelig gode nyheter.

Men de kunne ikke finne ham der heller. MEN, de kunne finne han i datasystemet! (Så det er tydeligvis et system - bare så dumt at det er mangelfullt...) Så de kunne gi oss fangenummeret hans, og fortelle at han var i voksenfengselet - men det var ikke registrert hvilken celle han bodde i. (Det er forresten ikke noen enerom-service der, men 40-50 menn i én celle - en av grunnene til at det er så farlig der, med mye vold og misbruk).

Nå var klokka over to - og voksenfengselet stener for besøkende klokka halv tre. Vi hadde med andre ord veldig lita tid, og styrta ut til bussholdeplassen. Heldigvis kom det en buss raskt, og vi løp opp til resepsjonen igjen. Dessverre sa de at det var for sent. Vi trygla og bad som best vi kunne, men klokka tre ble vi kasta ut. Da låses nemlig alle fanger inn i cellene sine igjen - så selv om de kunne finne ham, hadde vi ikke kunnet treffe ham.

Så vi dro tilbake til byen - slukøret, frustrerte, sultne, slitne. Det var utrolig trist å gå ned trappene - å vite at han var der inne et sted, og å tenke på at han var alene og ikke visste at han hadde fått besøk. Og å vite at det var vår eneste sjanse. Fredag, lørdag og søndag tillater de ikke besøk til fanger som ikke har fått dommen sin ennå, og mandag flyttes han for å gjøres klar til rettssaken på tirsdag.

Det er litt skummelt å tenke på at de ikke kunne finne ham. Hvis de ikke fant ham den dagen - hvordan kan vi vite at de vil finne ham når han skal til retten? Kanskje han er på sjukehuset? Eller kan han være drept? Forhåpentligvis er det bare et dårlig fungerende system som er årsaken.

Det blir fryktelig spennende å se på tirsdag om han kommer til rettssalen. Enn så lenge kan vi bare håpe og be om det beste.

Tuesday, July 15, 2008

Fengsel

I dag har vært en fryktelig trist dag. En av guttene våre ble arrestert i går. Han har ikke gjort det han ble arrestert for, og noen av de andre guttene var øyevitner og kan bevitne det.

For å gjøre en lang historie kort, siden det er sent og jeg er utslitt og må sove snart, så dro jeg og bestevennen hans til rettssalen i dag. Vi hadde dratt til politistasjonen i går og fått vite at han skulle møte i retten for fengslingsmøte eller hva det nå er kalt på norsk i dag.

Det var helt forferdelig. For det første så sendte de oss først til feil rettssal, og innen vi fant ut hvor han var, var det allerede blitt langt på dag og vi måtte skynde oss alt vi kunne i håp om å nå fram i tide.

Da vi kom dit og virra rundt og lette etter ham, så han oss gjennom vinduet og ropte på oss. Han var inne i rettssalen allerede, sammen med en hel del andre som også var blitt arrestert dagen i forveien, og ventet på at det skulle bli hans tur. Han bad oss om å komme inn når det var hans tur, og det ville vi selvfølgelig. Vi hadde hørt at det var vanlig at pårørende og andre var til stede under rettssaken.

Vi venta og venta og venta. Endelig så vi (for vi smugtitta gjennom vinduet) at han reiste seg, og vi så utfra gestikuleringen hans at han bad retten om å slippe oss inn. Av en eller annen grunn sa retten nei. Jeg aner ikke hvorfor. Så vi fortsatte å smugtitte gjennom vinduet, og da han gikk ned og satte seg igjen, så vi at han hadde fått dårlige nyheter.

To andre kom ut i håndjern ikke lenge etterpå, og de fortalte oss hva som hadde skjedd. Han som har lagt fram falsk anklage mot ham hadde ikke møtt opp. Saken var derfor utsatt, og han ville bli sendt i fengsel imens. Westville fengsel er for voksne, har et fryktelig rykte, og å bli sendt dit var veldig, veldig dårlige nyheter for ham. Det er mye vold der, det er knivstikking og voldtekt. Nå var han bedt om å sette seg og vente en stund, til de kunne gi ham en ny dato for rettssaken.

Han gråt da han omsider kom ut fra rettssalen, lenket i håndjern sammen med en annen mann. Det er første gangen han er i fengsel, men han vet hva som venter ham.

Jeg gråter fortsatt når jeg tenker på det. Jeg skulle ønske de hadde latt oss være til stede - kanskje jeg kunne ha betalt kausjon for ham og tatt ham i min varetekt i stedet, fram til rettssaken kommer opp igjen neste uke.

Da politibussen kjørte ut fra stasjonen, stod jeg og han andre gutten fortsatt utenfor. Bussen stoppa ei stund, og vi fikk snakka litt. Han andre gutten kjente igjen han som satt ved siden av vår gutt - han var en gammel ringrev med mye erfaring i fengselet. Heldigvis var de venner, så han bad ham om å passe på gutten vår.
Håper inderlig den beskyttelsen er nok.

Monday, July 14, 2008

Kongressen nærmer seg

Jeg er for lengst vel tilbake i Durban, og her går det som hakka møkk. Kongressen nærmer seg med stormskritt, og vi er absolutt ikke klare...! Gatebarna er ikke klare for det de skal gjøre, vi studentene er ikke klare for presentasjonen vi skal holde, jeg er ikke klar for presentasjonen jeg skal ha - i det hele tatt... Rimelig kaotisk nå for å si det mildt. Men det ser ut til å bli kjempebra. Jeg må skrive ferdig en tale nå, men kommer tilbake med mer SNART (forhåpentligvis).