Dyrene i Afrika

... og alt de har å gjøre! Det er mange uker siden allerede, men jeg har ikke hatt både bildene og internettilgang på samme tid tidligere, så her kommer en liten rapport fra safari i Hluhluwe.

Jeg ble superlykkelig over å se mitt yndlingsdyr: elefanten!! For et fascinerende og vakkert dyr.

Vi var ørlite grann nervøse da han kom utpå veien - men ble glade da vi så ham vandre av gårde (i hvert fall ble jeg det...).

Sebraene kunne vi nesten gått ut og ridd på - de var ikke sky for fem øre, og brydde seg ikke om at vi bare var en meter unna og av og til mindre enn det også:




Neshornet har et skummelt rykte, og vi så flere på veldig kort avstand, men alt gikk bra heldigvis. Hluhluwe er forresten til redning for det hvite neshornet, som har vært svært nære å bli utrydda.


Og vi så jungelens konge! Eller rettere sagt: jungelens dronning - for det var en løvinne, og muligens en gravid sådan. Høyt oppe i et tre - kanskje 6 meter over bakken - lå hun og hvilte. Det er ikke vanlig at løver klatrer så høyt, men i Hluhluwe skjer det visst ofte. Hun hang rett over veien. Utrolig opplevelse å være så nær henne!

Vi sang (med lave stemmer): "In the jungle, the mighty jungle, the lion sleeps tonight", og hun løfta på hodet og spissa ørene, og likte det godt :-)

Hurra for muligheten til utdanning

Jeg fikk epost fra Lanekassa her om dagen om at søknaden min endelig er behandla og pengene på vei til meg, og det har fått meg til å tenke på hvor heldige vi er som har tilgang til høyere utdanning. Tenk bare på det at vi ikke betaler skolepenger!

Det er en komplisert sak å sammenlikne priser mellom forskjellige land, for det er ikke bare valutakurser å ta hensyn til, men også (og ikke minst) kjøpekraft. Hvis vi f.eks. sammenlikner prisen på et brød, så tror jeg at et brød her koster ca 6 kroner og et brød i Norge koster ca 18 kroner - men jeg er ikke sikker, for selv om jeg var i matbutikker i juleferien er hukommelsen som en gullfisks... Men hvis det stemmer, tilsvarer skolepengene her ved UKZN ca. 30.000 kroner per semester hvis du tar en billig grad med lav status, slik som sosialt arbeid (sivilingeniør er f.eks. mye dyrere). Ikke bare bare å hoste opp en slik sum hvert semester - i tillegg til utgiftene man har for bolig, mat, buss, osv.

Men priser er en ting; inntekt noe annet. Pengene her rekker nemlig svært kort for folk flest, og hva det faktisk koster å kjøpe brød for en typisk sør-afrikaner og en typisk nordmann er mye mer forskjellig enn bare selve pris- og valutaforskjellen. Lønningen for en jobb som ikke krever høyere utdanning, f.eks. jobbe på gatekjøkken eller i matbutikk, er ca 10 kroner timen her! I Norge er den vel omtrent det tidobbelte? Da blir plutselig prisen for et semester med sosialt arbeid tilsvarende omtrent 100.000 kroner! Og det virker jo helt uoverkommelig, når man skal leve i tillegg... (Og lønningen for en sosionom med fireårig universitetsutdannelse er bare 6.000 kroner måneden - det er ikke bare bare å la barna dine ta utdanning på en slik lønn heller.)

Hvis vi i tillegg tar høyde for at nesten halvparten av befolkninga er arbeidsledige (noen-og-førti prosent), og det ikke gis dagpenger/arbeidsledighetstrygd/etc, slik at de ikke har noen inntekt i det hele tatt - ja, da skjønner vi kanskje hvor stort privilegium det er å kunne studere!

Vi norske heldiggriser er ikke avhengig av rike familiemedlemmer for alle de andre utgiftene heller (som bosted, mat, osv), men vi har en mulighet til å studere selv om vi har foreldre eller søsken som jobber på Rema eller er arbeidsledige. (Selv om jeg riktignok måtte låne penger av far mens jeg venta på Lanekassa, så jeg er veldig glad for familiemedlemmer som kan støtte...)

Så takk til den norske stat for at utdanning er gratis. Og takk for at vi får støtte fra Lånekassa til bosted, mat, buss og moro! Må denne politikken spres til andre land også! Det er tross alt god samfunnsøkonomi å fostre utdanning og kompetanse. Ikke minst er det viktig utjevningspolitikk - og utjevning av sosiale forskjeller er kanskje det mest akutte behovet i Sør-Afrika for tida. Globalt kan man se sammenhenger mellom sosiale og økonomiske ulikheter og voldelig kriminalitet. Sør-Afrika og Brasil er for eksempel blant de øverste landene i verden på begge statistikkene - og Sverige og Norge blant de laveste. Så jeg håper norske politikere vil verne om mulighetene for alle i Norge - og at sør-afrikanske politikere vil radikalt fremme mulighetene for folk i Sør-Afrika slik at de også kan romme flertallet av befolkningen.

Video

Her er videoen fra fotball-VM for gatebarn, som bl.a. forteller at politiet kom og tok noen av ungene pa onsdag i forrige uke - altsa mens arrangementet foregikk!

En gutt forteller hvordan de ble vekket av taregass - og han er ikke i tvil om hvorfor det skjer: myndighetene onsker a "rydde opp" til fotball-VM.

Det finnes linker til mange andre videoer der ogsa - det skal vaere minst en video for hver dag under arrangementet, tror jeg.

http://www.youtube.com/watch?v=zFLtoFVd0lM

Fotball-VM for gatebarn

Forrige uke var det VM for gatebarn her i Durban! Det var utrolig bra. Vi vet jo alle at det 'ordentlige' fotball-VM skal være her i Sør-Afrika senere i år, men nå har altså gatebarn fra hele verden "tjuvstarta". Brazil, Nicaragua, Ukrania, Storbritannia, Filippinene, India, Tanzania og Sør-Afrika stilte med lag - bestående av gutter og jenter fra gata.

Her er Sør-Afrika mot Filippinene i bronsjefinalen:

Her er et av mottoene for arrangementet: "Når de ser meg spille fotball, ser de meg ikke som et gatebarn men som en person".

Og det er noe av tanken bak prosjektet. A vise verden mennesket og barnet bak "problemet", "søpla" og andre stygge holdninger som storsamfunnet har. Et annet viktig element er å sette søkelyset på behandlingen av gatebarn under det ordentlige VMet. Jeg har tidligere skrevet noe om politivold, og at de og vi frykter at det vil bli enda verre under VM. Hjemløshet behandles som et sikkerhetsproblem i stedet for et sosialt problem - og det blir ekstra ille når barn blir mishandla av myndighetene for å "rydde" gatene og gi et godt inntrykk til omverdenen. Det gir et dårlig inntrykk!

Til og med nå under gatebarn-VM ble noen barn som sover ute her i Durban tatt av politiet. Det ligger en video pa YouTube, som du kanskje finner hvis du søker på "SCWC" (Street Child World Cup). Jeg har dessverre ikke tilgang på YouTube nå, men skal legge den ut når jeg kommer på internett en kveld.

Ellers så var VM for gatebarn først og fremst en fest! Og en feiring av talenter og livsglede. Det var ansiktsmaling, med diplomatisk støtte til alle lag - ikke bare sitt eget:

Og pause-underholdning. Her synger ei av "godjentene", mens lagene strekker ut i bakgrunnen:

Og ikke minst - enorm stemning på tribunen, med tromming, vuvuzelaer og ellevill dansing:

Det var faktisk det som skjedde på tribunen som var mest artig, men rett skal være rett - det var fotball det dreide seg om, og til slutt stod India igjen som verdig vinner og gatebarnverdensmester!

Travel tid

Jeg har masse på hjertet, men lite tid, så dette er egentlig bare for å si at jeg har hatt og fortsatt vil ha for mye å gjøre til a skrive noe på noen dager. Denne uka skal jeg levere forskningssøknaden, pluss en utredning av etiske dilemmaer (som det er masser av - jeg intervjuer mindreårige, fengselsinnsatte, og lutfattige, og jeg omhandler svaert sensitive temaer som sexsalg, voldtekt (både de overlevende og utøverne), ikke-biologiske fedre, m.m.). Dessuten er jeg og Chris invitert til universitetet i Pretoria for å holde en gjesteforelesning om arbeidet på gata og om hvordan vi har integrert forskning og praksis. Så nå gleder jeg meg til uka er over og jeg kan puste ut - forhåpentligvis letta :-)

Verdensdagen for sosialt arbeid!

Gratulerer med dagen alle sosialarbeidere! Verdensdagen for sosialt arbeid var egentlig i går, men vi har feira i dag - med brask og bram! Temaet var menneskerettigheter, og sosialt arbeid og menneskerettigheter er omtrent som to dråper vann - i hvert fall i denne konteksten. Enten det er retten til liv, som er trua av fattigdom og manglende helsetjenester, retten til læring, retten til trygghet og et liv fri fra vold og undertrykkelse - dette er kjerneområder for sosialarbeidere i Sør-Afrika.

Noen førsteårsstudenter framførte egenskrevet poesi - virkelig sterke budskap om verdighet, kamp og håp midt i fattigdom. De fleste årstrinnene hadde også en liten tale. Jeg hadde en liten tale eller appell som masterstudent, og delte litt av mine tanker og erfaringer som internasjonal student. A komme fra en kontekst av velstand og velferd, og å komme hit og bli slått i ansiktet av urettferdighet og nød er en tøff opplevelse. Henry Giroux' teori om "insurgent multiculturalism" ble et vendepunkt for meg. Han oppfordrer både de priviligerte og de fattige til innsats. Vi trenger å kritisk reflektere rundt de historiske kildene til vår velstand for å motarbeide fortsatt urettferdighet og undertrykking av de fattige. Vi trenger alle å forstå de eksterne, strukturelle kildene til undertrykking, så vi ikke personifiserer og tenker "jeg fortjener dette, det er jeg som er dum" (hvis man er fattig) eller "jeg fortjener dette og de fortjener det ikke, de er ikke like bra og verdifulle som meg" (hvis man er rik).

Nåja, dette ble kanskje en litt rar framstilling, men det er ikke lett å forklare raskt, og særlig ikke på norsk. Jeg har liksom bare språk for disse tingene på engelsk... Men Paulo Freire og hans "Pedagogy for the Oppressed" er vel kjent for mange nordmenn også, og da skjønner dere litt av hva det går i. Henry Giroux skriver om mye av det samme; forskjellen er at han ikke bare inkluderer "the oppressed", men også oss "privileged". Og det er jo gode nyheter for alle oss som vil se en forandret og bedre verden!

Lekser i stearinlys - hvis man er heldig

Vokst opp uten elektrisitet. Hatt lærere som ikke kan engelsk. Gått flere timer for å hente vann hver dag. Ikke spist på tre dager, og derfor slite med å konsentrere seg på skolen.

Det er det jeg har lest om i helga. Jeg har sittet hele helga og retta førsteårsoppgaver på spreng, og hatt en slitsom, krevende, interessant og givende tid. Det er helt utrolig hvilke livshistorier de kan fortelle - og det er helt utrolig imponerende at de har klart å komme til universitetet med en slik bakgrunn.

Oppgaven deres var nemlig å reflektere over livet sitt, og hvordan sosiale og strukturelle privilegier og vanskeligheter har påvirka dem (for eksempel i henhold til kjønn, klasse, "rase").

Nesten alle kommer fra dyp fattigdom. De færreste har hatt strøm hjemme, og hverdagen for veldig mange har inkludert å gå etter vann og ved for brensel etter skoletid, slik at det har blitt mørkt innen de er hjemme, og de må gjøre lekser i skinnet fra et stearinlys. Eller de kan ikke gjøre lekser i det hele tatt, fordi familien mener at jenter må gjøre alt husarbeid og bare guttene prioriteres pa skolen.

Jeg er helt over meg, jeg er så imponert! Det er ikke vanlig å studere i dette landet. Det er en kjempeprestasjon og et helt spesielt privilegium a komme til universitetet. Tenk å klare det med en slik bakgrunn!! Det er til å ta av seg hatten av. Dette er virkelig sterke og modige unge mennesker.

Disse studentene går i klasse med andre som har vokst opp under forhold vi norske vil tenke at er mer normalt - med strøm, med datamaskin, med nok penger til å kjøpe en kladdebok. Forestill deg hvor forskjellig utgangspunkt de har og hvor ulik sjanse de har til å lykkes: en som har vokst opp med foreldre som leser aviser og har datamaskin hjemme eller i hvert fall på skolen, og en som kommer fra en familie der alle andre er analfabeter og som aldri har sett en datamaskin før.

Det som er tankevekkende er at i en klasse på ca 300 studenter er sistnevnte det vanligste. De trenger selvfølgelig en annenn type oppfølging enn studenter som får hjelp og støtte hjemmefra. Vi må virkelig tenke ut hvordan vi best kan gjøre det. Jeg føler meg allerede stolt på deres vegne. Må de bare klare å bestå og fullføre studiet - og bringe endring i livene sine og i lokalsamfunnene!

En utmattende dag i retten

Jeg vet ikke hva som skjer - jeg føler jeg ikke gjør annet enn å fly mellom fengselet, politistasjoner og rettssaler. Det er som om alle blir arrestert for tida... I dag var en veldig utmattende dag, der jeg og ei jente fra gata var innom ikke mindre enn seks rettslokaler og politistasjoner før vi endelig fant han vi lette etter.

Jeg hadde 110 oppgaver fra førsteårsstudentene som jeg måtte rette, og hadde håpa å komme langt i dag. Da ei jente fra gata ringte i går kveld og sa at kjæresten var blitt arrestert og at hun ønsket hjelp til å finne ham, tenkte jeg at det tar max 2 timer, så fra kl 10 og utover hele dagen kan jeg sitte og rette oppgavene. Den gang ei.

Det blir en veldig lang historie hvis jeg skal fortelle om alt strevet vi var igjennom før vi fant ham, men da klokka var 10 var vi ennå bare ved den andre av de nevnte seks rettslokalene/politistasjonene vi var innom i løpet av dagen, så, som dere sikkert skjønner, planen min gikk i vasken og det ble en laaang dag.

Jenta var ganske fortvila, og var redd de ville sende kjæresten til Westville (fengselet) mens han venta på domsavgjørelsen. Hun håpa at han heller kunne bli løslatt i min varetekt. Det har hendt tidligere, men det har enten vaert med folk som jeg kjenner godt og stoler på at oppfører seg ordentlig under ventetida og ikke stikker av, eller med noen som har blitt tatt for prostitusjon, men som er unge og som påtalemyndighetene ikke riktig vet hva de skal gjøre med og dermed bare blir letta hvis jeg kommer og vil ha dem.

Denne gangen var jeg en smule skeptisk, siden jeg fant det ganske sannsynlig at de var skyldige, veldig sannsynlig at de vil gjøre noe galt i lopet av ventetida, og jeg kjenner den ene bare litt og den andre ikke i det hele tatt (det viste seg nemlig i løpet av dagen at kjaeresten til jenta som jeg gikk sammen med var blitt arrestert sammen med en kamerat). Sistnevnte er et typisk eksempel på alle de som jeg ikke kjenner men som kjenner meg veldig godt - han hilste med skulderklem og klapp pa ryggen som om vi var gamle kjente og kunne navnet mitt og all ting.

Skulderklem er forresten en slags klem der begge setter fram høyre skulder, slik at man ikke klemmer med hele kroppen, men bare med den hoyre skuldra til hverandre - den kombineres med å håndhilse (med høyre hand) og av og til med å dunke den andre andre i ryggen med venstre hånd. Jeg liker denne typen klem, fordi den signaliserer tilhørighet/aksept mye sterkere enn bare et håndtrykk, samtidig som den ikke er for intim. Det ville ikke vaert akseptabelt av meg å kroppsklemme alle guttene på gata, f.eks. - det ville blitt sett på som uanstendig, og ville signalisert at jeg er et kjæresteobjekt og/eller sexobjekt. Det vil jeg jo absolutt ikke signalisere. Samtidig er det litt mye avstand i et enkelt håndtrykk. Noe av det viktigste jeg kan gjøre for min egen sikkerhet er å signalisere aksept/relasjonsbygging, og samtidig at jeg ikke er et potensielt mål for den type behandling som jentene på gata opplever. Sånn sett er skulderklemmen ganske perfekt.

Det ordna seg for disse to guttene i dag, for de ble ikke satt tilbake i varetekt, men ble løslatt inntil saken deres kommer opp igjen - uten at det behøvdes noen innblanding fra meg. Det var vel og bra - ikke minst fordi jeg ikke var kledd i henhold til forskriftene. Jeg hadde hull i buksa og lange øredobber, og begge deler er visstnok ikke akseptert i retten. De lange øredobbene bryr jeg meg ikke noe om, men jeg var flau over buksa, og skjulte hullet med veska når vi satt i publikumsdelen av rettslokalet - og var letta jeg ikke trengte a reise meg i embeds medfør.

Da vi var ferdige (mange timer pa etterskudd i folge planen min) tenkte jeg at jeg skulle på kontoret og rette oppgaver resten av ettermiddagen og utover kvelden, men var helt utmatta og dehydrert og dro hjem istedet. Jeg slo på vifta, vrengte av meg klærne og kasta i meg glass etter glass med vann, men det hjalp lite, og hadde det ikke vært for Rachmaninov pianokonsert nr 3 ville jeg ikke hatt motivasjon og styrke til å stå opp men jeg hadde ligget der ennå.

I kveld var jeg nemlig på konsert med KZN Philharmonic Orchestra og hørte Rach 3, og det var en KJEMPEBRA konsert. Veldig glad for at jeg kjempa meg opp av senga og fikk med meg den. Etter noen brødskiver med makrell i chillitomat (naermere bestemt seks, temmelig utsulta ja!) fikk jeg ny energi og klarte dermed å nyte konserten til det fulle. Så det var en super avslutning på en slitsom dag.

God kvinnedag pa etterskudd!

God kvinnedag på etterskudd alle sammen! Jeg fikk ikke skrevet noe i går, for da jeg var på vei til campus og internett, ringte ei fortvila jente jeg kjenner fra gata og gråt og bad meg komme til politistasjonen. Jeg dro dit, og etter at jeg hadde betalt kausjon (og venta i mange timer), ble jenta løslatt.

Det hele var litt av en opplevelse. Hun har ikke personnummer, og politiet insisterte at de ikke kunne løslate henne med mindre de skrev et personnummer på saken hennes. De foreslo å bruke mitt, men det gikk ikke, siden jeg ikke er sørafrikansk og dermed ikke har et personnummer som passer formatet deres. Men selv om jeg hadde hatt det - hvordan i huleste kan de foreslå å bruke mitt personnummer?? Jeg vil jo ikke ha en narkotikasak på rullebladet mitt eller inne på datasystemet deres! Jeg ble en smule forferda, og da de ville ha meg til å underskrive et papir før de løslot jenta, og jeg (heldigvis) leste teksten nøye først og så at det var en skyldserklæring de bad meg skrive under på, ble jeg ikke mindre forferda og nekta plent (men hyggelig og med latter - jeg vet jo hvordan jeg bør oppføre meg).

Jeg lurer fortsatt på hva som egentlig er tilfellet. Er systemet virkelig slik at personer uten personnummer vil holdes i arresten - for den 'kriminaliteten' det er å være fattig, marginalisert og utestengt fra samfunnets goder?? Eller var politimannen på bærtur, slik at det finnes alternative retningslinjer for de fattige uten personnummer? Det er skremmende mange som ikke har personnummer, og det må da være en menneskerettighetssak at de ikke blir arrestert/holdt fengslet pga det. Fattigdom er ingen kriminalitet - det er et prinsipp det er viktig å holde fast på. Men virkeligheten viser ofte at de to forveksles eller blandes sammen.

De insisterte også på en adresse - men jenta er jo hjemløs og sover på gata. Det burde hun heller ikke straffes for, selv om det teknisk sett kan kalles en kriminalitet pga løsgjengerloven. Det er jo et uttrykk for fattigdom, og etisk sett er det et sosialt problem og ikke en kriminell handling.

Jeg tør ikke si hvordan det løste seg, i tilfelle noen sørafrikanske offiserer mot formodning skulle lese dette - jeg gjorde riktignok ikke noe imot loven, men dersom politimennenes påstander om adresse og personnummer som kriterier for å løslates stemmer, gjorde de definitivt noe muffins da denne jenta slapp ut...

Men hun slapp da ut - og det er det som teller akkurat nå. Og hun var veldig letta og glad. Jeg har ikke hatt mye kontakt med henne på veldig lenge (mange, mange måneder), men hun huska tydeligvis telefonnummeret mitt - og hun huska på meg, når hun var i nød. Jeg følte meg ganske priviligert. Tenk å være en som hun vendte seg til når hun var i en krise. Det er litt av en tillitserklæring, at etter så mange maneder uten kontakt, stoler hun fortsatt på at jeg er en som vil hjelpe når hun trenger det.

Da jeg kom hjem var det over midnatt allerede, og kvinnedagen var over. Men jeg vil allikevel poste denne appellen fra Amnesty - om kvinner som er blitt voldtatt av politimenn i Mexico. Noen kvinner som var involvert i en protestdemonstrasjon og ble arrestert, ble misbrukt seksuelt av politiet. 34 politimenn er siktet, men saken deres har ligget på hylla i fire år. Det er så typisk at autoritetene forsøker å kneble og stilne de fattige og stemmene til dem som ønsker forandring. Og vi kvinner er utrolig sårbare for vold og særlig seksuell vold. Det er en forferdelig stygg måte å kneble oss på - det er noe jeg også ser altfor mye av. Så send en epost her (et klikk, og Amnesty sender mailen for deg) og gi din stemme for rettferdighet!

En kortere og bedre dag i fengselet

I dag har det vaert en kortere og bedre dag i fengselet. Vi fant den ene gutten! Han er på ungdomsavdelinga, som er en mye tryggere og bedre avdeling enn de for voksne fanger. Han går på en slags skole der, har god sikkerhet, spiser forholdsvis ok mat, og har det i det hele tatt ikke så aller verst. Så det var gode nyheter!

Fotballkamp pa VM-stadion

I går var det 99 dager igjen til fotball-VM, og det feira jeg med en fotballkamp på den nye VM-stadion i Durban, Moses Mabhida Stadium. Det er en kjempeflott stadion!


Det var Sør-Afrika og Namibia som spilte, og det var min første landslagskamp noensinne (inkl. Norge). Vi kjøpte sorafrikanske flagg for anledningen, og heia selvfølgelig på hjemmelaget.


Rett etter at jeg kom tilbake til Durban var jeg på en annen kamp her på stadion - en klubbkamp mellom det lokale Durban-laget Golden Arrows og det (sannsynligvis) mest populære klubblaget i Sør-Afrika, Kaizer Chiefs. Det var også veldig gøy.


Men stemningen i går kveld kan ikke måles med noe jeg har opplevd på en stadion tidligere. Det var et øredøvende liv og engasjement uten like. Bølgen gikk 4-5-6 ganger i ring rundt hele stadion - og det var bare i begynnelsen av kampen, mens det ennå stod 0-0! (Har opplevd et par ringer med bølgen på Lerkendal, men da har det vært 5 minutter igjen av kampen, og Rosenborg har leda trygt.)



De lange hornene kalles "vuvuzela" og er en sørafrikansk spesialitet. En nesten fullpakka stadion blåste ustoppelig på vuvuzelaene gjennom hele kampen. Jeg kan ikke beskrive hvordan det er - det må bare oppleves (Yay Mikael og Joakim!)! Noen europeiske land har visst allerede begynt å klage på bruken av vuvuzelaene, og er bekymra for at de vil bli forstyrra av bråket og spille dårlig. Det er definitivt det sørafrikanere håper på - at motstanderne vil bli distraherte og satt ut av spill, mens Bafana Bafana (kallenavnet til det sørafrikanske landslaget) avanserer.




Moses Mabhida, som stadion er oppkalt etter, er en frigjøringshelt her fra provinsen (fra en landsby utenfor Pietermaritzburg, ca en times kjøring fra Durban). Han var leder for det kommunistiske partiet, med i ledelsen i ANC og i fagforeningen COSATU. Han var dermed en nøkkelperson for enheten i motstandsbevegelsen mot apartheid - og en mann som er verdt a minnes og hedre, også i dagens politiske klima, der enhet ikke akkurat kan sies å være rådende...

Kampen i går endte 1-1, noe som er en skuffelse for hjemmelaget. Troen på at de skal kunne holde hodet hevet under VM er ikke saerlig stor - så vi får håpe at de bruker de gjenværende 98 dagene vel!

Lang dag i fengselet

I går var en lang dag i fengselet. Vi skulle besøke to gutter, men fant ingen av dem. Ikke akkurat oppløftende med tanke på hvor risikabelt det er å vaere i fengsel. En mann som var der og skulle besøke broren sin fikk beskjed om at broren var død. Og jeg har vel fortalt tidligere om en del av volden og drapene som skjer blant de innsatte (overfall og/eller drap er ofte kriterium for å bli opptatt som medlem i en gjeng eller for å stige i gradene).

Men foreløpig velger vi a tro det beste. Begge guttene er etablerte gjengmedlemmer, så det burde gi dem nok beskyttelse. Og i hvert fall den ene har vaert i retten allerede, så det er mulig han har fått dom og blitt flyttet til en annen del av fengselet.

Vi hadde kjøpt med gaver - vaskeklut, brød, pølser, juice og sigaretter - men de ble med tilbake til byen, og det er det nok noen på gata som ble glad for...

Systemet for besøk i fengselet er slik at vi skriver navnet på den vi skal besøke på en lapp, og cellenummeret hvis vi vet det. Hvis man vet cellenummeret er det selvfølgelig mye enklere a finne den innsatte, men det visste ikke vi. Så går fengselsbetjeningen fra celle til celle og roper opp navnene på de som har besøkende. Det er 50 mann i en celle i denne avdelingen hvor folk venter på dom, og det er ingen oversikt over hvem som bor hvor, så derfor roper de altså opp navnene ved hver celle. Hvis den innsatte sover, og ingen av cellekompisene vekker han, vil han jo ikke komme, siden betjeningen ikke vet hvilken celle vedkommende er i, men bare går på måfå og roper opp navn. Så som dere kanskje skjønner, betyr det ikke nødvendigvis at det verste har skjedd, selv om guttene våre ikke kom. I et slikt kaotisk system skal det ikke så mye til for å ikke finne hverandre...