Kalonge - der mine Kongo-drømmer startet...

I helga var vi på en spesiell tur. Da jeg var elev på Hedmarktoppen folkehøyskole hørte jeg Willy Ludvigsen fortelle fra barndommens opplevelser i Kalonge. Denne helga var jeg der for første gang.

Her er vi på misjonsstasjonen (i sterkt motlys men jeg er den med skjørt og bustete hår):

Dere får bære over med meg om det blir mye historie og navn på steder og personer… For det var da Willy fortalte fra Kongo der på folkehøyskolen at det slo ned i meg: ”Dit må jeg! I Kongo ønsker jeg å arbeide!”, og det var starten på den eventyrlige reisa som har ført meg hit jeg er nå. Så å komme til det stedet han bodde som barn var ikke som alle andre turer, men noe helt eget.

For å komme dit kjørte vi igjennom Kahuzi-Biega nasjonalpark. Tjukk, ugjennomtrengelig skog. Skal du lenger unna veikanten enn 30 cm må du hugge deg vei med machete. Vakkert, på en vill måte. Men ikke gjestmildt akkurat.

I årevis (tiår!) har skogen vært tilholdssted for rebeller, men nå har militæret kontroll og det er trygt å kjøre der.

Gjestmildt er det derimot når skogen tar slutt og kulturlandsskapet åpner seg. Etter noen kilometer så vi misjonsstasjonen oppe på haugen:

Det står fortsatt en del svære trær der:

Nydelig utsikt fra misjonsstasjonen til Mont Kahuzi:

Ganske fin utsikt ned til sjukehuset også!

Jeg deler bare bilder av utsikten med dere, for misjonsstasjonen er nå i praksis en militærleir, så det var soldater overalt og ikke så lett/hyggelig å ta bilder, og bygningene er ikke vedlikeholdt så det blir bare et stusselig syn for de som husker hvordan det så ut der i gamle dager.

Å være der blant soldater var en spesiell følelse. Jeg kunne ikke unngå å tenke på den gangen store og små ble stilt opp utenfor huset for å tas av dage, og mamma Norunn med stor gravid mage gikk og slukte ilden i peisen og lukka vinduene fulgt av en soldat med gevær...

Lørdag besøkte vi sjukehuset. Det skal jeg kanskje fortelle mer fra en annen gang. På ettermiddagen ble vi invitert til en ekstra-gudstjeneste i modermenigheten der i Kalonge, Chifunzi hos pastor Ntamako (Kalonge er navnet på hele området/kongedømmet, som er fylt av små og store landsbyer, og Chifunzi er navnet på landsbyen der misjonsstasjonen er).

Søndag var vi invitert til menigheten i Mule, hos pastor Mukembanyi. Han var ung evangelist som jobba sammen med Martin (Willys pappa, Norunns ektemann), og det var Martin som bygde den første kirka der i Mule. Den var i tre, og senere bygde Nils Esborg murkirka som de er i nå.

Her er jeg sammen med barnebarnet til den første personen som ble døpt, Nsiburika. Barnebarnet heter Baguma:

Etter et innmari godt måltid etter gudstjenesten (høne stekt i knuste solsikker, en av de aller aller beste hønerettene jeg har smakt!), fikk Charlene og jeg en sau av Mukembanyi. Det var høy stemning, som dere ser:

Ja det var høy stemning det meste av helga. Spennende, fascinerende. På vei hjem gjennom skogen igjen, i rolig bekymringsløst tempo med bilen full av glade mennesker, gikk tankene igjen til da Norunn og Martin og barna flykta igjennom samme skog, langs samme vei.

Og selvfølgelig de mange kongoleserne som har flykta igjennom samme skog. En av dem var med oss. Andre som har opplevd og overlevd krig på forskjellige måter var også en del av helgas opplevelser. Jeg skal fortelle mer om det snart.

Men nå: har du lyst på fengende, spennende sommerlektyre? Sjekk ut denne nettsidader  du kan få tak i Willys bok om letinga etter pappa Martins fly og levninger i Kongos dype regnskog, krydra med morsomme og skumle barndomsminner.

Martin Ludvigsen - kanskje i Kalonge, kanskje et annet sted i Kongo 
(bildet er fra boka)

En gressenkes grøsselig skumle kjøreopplevelser

LG har vært en tur i Norge, og jeg har klart meg sånn noenlunde uten ham her i Bukavu. Den største utfordringa var nok å skulle kjøre bil utabys. Før LG kom hit hadde jeg nemlig kun kjørt i byen. Det er for så vidt mer enn utfordrende nok å skulle kjøre i den kaotiske vrimmelen av biler i ulike størrelser og motorsykler som skyter hit og dit i alle retninger og fra der hvor du minst aner det, og gående myke trafikanter med tomater, egg, sofaer, 6 meters jernestenger og mye annet på hodet. Hadde jeg kommet rett fra Tynset, der du kan se et par andre biler som er ute og kjører om du er heldig, hadde jeg kanskje ikke klart det, men heldigvis har jeg noen år i Durban som forberedelse.

Men utenfor byen hadde jeg aldri kjørt før LG kom inn i bildet, fordi da må man for ofte trekke bilen opp av et gjørmehav e.l. og det er jeg ikke sterk nok til. LG derimot løfta egenhendig en hel buss opp fra grøfta da han var her på sin første sonderingstur (det var da jeg bestemte meg for å gifte meg med ham ;) !)

Men en søndag nå mens LG var i Norge, var jeg invitert til en menighet langt utenfor allfarvei og hadde kvinnet meg om til å takke ja. Utpå natta våkna jeg av et voldsomt brak - det var himmelen som falt i hodet på oss og et skybrudd som jeg knapt har opplevd maken til. Klokka sju skulle det være avreise, men regnet strømma fortsatt ned, og vi fant ut at det var ingen vits i å dra avgårde på en tur når vi vet at vi ikke kommer til å komme fram og attpåtil ikke har med LG slik at vi ikke kommer til å få dratt opp bilen fra hvor-den-enn-måtte-lande/sette-seg-fast og komme oss hjem igjen heller.

Jeg fikk rapporter om stor skuffelse hos menigheten - folk fra tre menigheter i området hadde kommet og en del hadde dratt opp i forveien fra Bukavu. Det er en landsby som aldri tidligere har fått besøk av en misjonær, så nå hadde de forberedt og gledet seg. Jeg lovte å komme neste søndag med oppholdsvær.

Og søndag med oppholdsvær og strålende sol opprant, og klokka sju dro vi avgårde med full bil og stor stemning. Vi satte oss ikke fast noe sted, skle ikke av veien, men alt gikk bra og vi kom fram et kvarter før tida! Det hadde riktignok vært et kritisk øyeblikk: vi kom til ei bru som fikk meg til å rope: "Hvor er Gustave? Jeg trenger Gustave!" (LG bruker det franske navnet sitt her, det er litt mer praktisk enn et dobbeltnavn som starter med noe veldig fremmedartet ("Lars")). Til stor jubel og glede blant alle passasjerene i bilen. De syntes det var storartet at jeg trengte Gustave som var på et annet kontinent, mens jeg kjente hjertet seriøst sette seg i halsen.

Brua bestod av noen få tømmerstokker, som for det første var altfor få etter min mening. Men det store problemet var at disse få tømmerstokkene ikke lå parallelt men i en v-vinkel, slik at hjulene ikke kan følge stokkene. Jeg synes det er dritekkelt å kjøre ut på ei smal bru med få tommerstokker uansett, også når det holder å sørge for at hjulene kommer midt oppå stokken slik at du bare må kjøre rett fram og følge stokken for å komme helskinna og tørrskinna over. Men her var det altså enda verre! Det var ikke mulig å følge stokkene med hjula fordi stokkene lå i vinkel mot hverandre med den smale enden lengst unna meg. Jeg var langt fra overbevist om at brua i det hele tatt var bred nok der på den andre sida, til tross for iherdige forsikringer fra passasjerene i baksetet - hvorav antakelig ingen hadde førerkort og ingen hadde kjørt landcruiser noen gang.

Men med en god hjelper som stod foran og vinka meg framover, en annen god hjelper som titta ut vinduet på høyre side og hadde ansvaret for hjulene på den sida, høylydt bønn og like høylydt puls, (det var nesten så jeg lukka øynene og bare satte foten i gassen!) begikk vi det store vågestykket - og det gikk bra og vi kom velberga over.

Skrekkelig lykkelige over å ha kommet velberget og tørrskodd fram

Det var stor jubel hos alle og det ble en veldig gledesfull gudstjenestefeiring!

Påskefeiring i Maniema

Da jeg for et par dager siden skrev et blogginnlegg (om utdanning, væpna konflikt og Nindja), var det gått omtrent to hele måneder siden sist. Det er ikke fordi det har skjedd så lite de siste par månedene - heller tvert i mot. Etter et par uker med besøk fra familie i Norge, har jeg vært på konstant reisefot, til dels med liten tilgang til internett og stort sett hele tida med mye program. Skal prøve å fortelle litt etter hvert, og begynner med påskeuka som ble tilbrakt i Maniema.

For første gang i mitt liv kryssa jeg Kongo-floden! Juhuu! Jeg har stukket tåa nedi Kongo-floden før (da vi var i Kinshasa i desember i fjor), men dette var første gang jeg kryssa den. Det er kanskje rart å ikke ha gjort det før når jeg bor i Kongo, men landet er enormt og Bukavu ligger helt ytterst i periferien...

Kongo-floden er som en diger innsjø, som et hav nesten, enda her ved Kindu er den smal sammenliknet med hvordan den blir senere på sin ferd gjennom landet (Kisangani-Kinshasa).

På vei fra Kindu til Kasongo kryssa vi med denne ferja. Den var reserveferje fordi hovedferja ikke funka... Jeg må innrømme at jeg kikka over hvor langt det kan være til nærmeste land og innså at jeg klarer neppe å svømme hvis ferja skulle synke - men det er heldigvis mange piroger som krysser floden også, så jeg satsa på at vi ville fått hjelp hvis vi skulle trenge det. (Jeg kan i det minste å svømme. Chikuru som var med som tolk var en del hakk mer bekymra enn meg...)

Her ser vi en pirog full av folk, som en stappfull buss, og to roere som står og ror over. Her er de på vei mellom ei øy og fastlandet.

På vei tilbake igjen, fra Kasongo til Kindu, tok vi også en slik pirog. En gedigen stor uthult trestamme. For noen uforestillbare digre trær det er her.

Vi fulgte Pyms styreleder Torsten Mentzoni som hadde bibelundervisning for pastorer m.fl. - først i Kasongo og så i Kindu. Kasongo er der hvor misjonsarbeidet i Maniema startet, og de har ikke hatt besøk av gjester fra Norge siden en gang på begynnelsen av 90-tallet, så det var som en bortkommen forelder som kom hjem igjen å komme dit. Familiebånd er viktig i kulturen her, også i den åndelige familien, så det ble hjertelig mottakelse og stor glede.

Damene diska opp med masse mat, og ønska - og fortjente! - sitt eget bilde.

Vi besøkte bl.a. bibelskolen i Kasongo.

og misjonsstasjonen Salem i Kindu, som er der hvor kongolesiske pastorer startet misjonsarbeidet i Kindu. Vi besøkte også Faraghani og mange andre steder (for de som er lokalkjente).

Selve Påskemorgen deltok vi i en gigantisk gudstjeneste i Kindu med flere tusen til stede, med flinke kor og høy stemning. Lars Gustav hadde med seg tommestokken og viste hvordan vi "sammen med alle de hellige kan fatte bredden og lengden og høyden og dybden, ja kjenne Guds kjærlighet" (fra Efeserbrevet). Det ble knotete å skulle måle bredden på kirka alene, men med noen gode hjelpere ble det mye bedre!

Ellers var den delen av påskefortellinga som ble mest levende for meg den om kvinnene som lagde i stand krydderblandinger og salver mens de sørga over Jesu død, og som gikk for å salve liket hans. Mens alle mennene gjemte seg bak stengte dører - skuffa, sinte, redde - var disse kvinnene neppe noe særlig mindre lei seg eller forvirra. Alle hadde trodd at Jesus som Messias skulle redde seg selv og gjøre slutt på okkupasjonen av romerne. Så døde han i stedet, en fornedrende død utført av de romerske undertrykkerne. Ikke rart om de var skuffa eller forvirra. Men disse kvinnene fortsatte å elske allikevel. De fortsatte å arbeide og å tjene. De var trofaste, også etter at alt var over og Jesus var død. I sin trofasthet og kjærlighet - da de gikk for å stelle liket - fikk de se en tom grav og ble de første vitnene til Jesu oppstandelse.

Det er et forbilde for livet. Å ikke gjemme seg. Å ikke stenge dørene. Ikke la skuffelse få slukke kjærligheten eller motet.

Jeg leste nettopp en kommentar om Robinson Crusoe, som brukte 22 dager på å hogge ned det treet som han ville lage en båt ut av for å komme seg bort fra den øde øya han var på. 22 dager på å hogge ett eneste tre (det må ha vært på størrelse med de digre trærne som blir brukt som piroger her...)! Så ikke steng dørene. Fortsett å hogge. Fortsett arbeidet. Fortsett i kjærlighet. Fortsett i trofasthet.

Kraftverket i Kaziba pluss fjelltursøndag i Kafindjo

I helga var vi i Kaziba og reparerte kraftverket. (Jeg reparerte riktignok ikke så mye, men jeg hjalp til med å være en tenke-høyt-partner og med oversetting mellom norsk og swahili, så jeg tillater meg å skrive "vi" ;)

Siste delen av kanalen, med kraftverket i det fjerne. Ikke akkurat rent vann...!

Musafiri, Masumbuko, Ashiza og LG var et veldig godt team, som jobba fra morgen til kveld og enda litt til (holdt på til nesten midnatt ene dagen). Så ble det jammen gode resultater også.

Massevis av trebiter ble tatt ut med makt og mange redskaper, og skovlene ble, også med mye makt og noen redskaper, satt i riktig posisjon igjen. Bare tre av 17 skovler stod riktig fra før av, og inkludert alle trebitene og noen plastikkflasker som har vært inni der, er det ikke så rart at kraftverket har hatt problemer.

Men nå fungerer det kjempebra. Sjukehuset kjørte på med begge autoklavene og mye annen belastning, og strøm ble sendt ut i landsbyen uten problemer.

Søndag morgen stod vi opp grytidlig, og ga oss i vei oppover bratte fjellskråninger. Nydelig natur, selv om jeg må innrømme at jeg hadde nok med å komme meg opp og nøt naturen mer da det begynte å flate ut da vi hadde kommet oppi høyden.

Morgendisen hang tungt nedover fjellskråningene.

Her begynner vi endelig å nærme oss, og ser helsesenteret øverst, og skolen lengre nede (og kan så vidt skimte kirka).

Menigheten i Kafindjo ligger idyllisk til og vi hadde en veldig trivelig søndag der.

På bildet under ser vi såvidt meg og pastoren på vei opp for å se på helsesenteret etter gudstjenesten.

Mens halve menigheten var igjen på kirkebakken og skravla en time eller to.

Så var det å ta fatt på hjemveien igjen. Det gikk faktisk bra det også, selv om det var deilig å se Kaziba i det fjerne og vite at vi snart var framme/nede igjen... Ikke bare bare for ei kontorrotte som meg å legge ut på slike ekstremkirketurer :)

Men det som sitter igjen sterkest er gleden over at kraftverket fungerer igjen. Særlig med tanke på sjukehuset og hvilken forskjell det utgjør å ha tilgang på strøm eller ikke der.

Forsoning

Av alt det "fryktelig mye" som har skjedd, så har en hovedsak vært konferanse og generalforsamling i kirka her - der det som sitter sterkest igjen er all forsoningen og omfavnelsene. Utrolig å se pastorer som har vært så aggressive at de har gått til fysisk angrep på menighetsbygg og -folk og kasta stein, reise seg og be om tilgivelse - og bli omfavna av ham som lå på sykehus i flere måneder pga skadene etter å ha blitt truffet av steiner i hodet og ryggen. Tårene spratt på meg, for å si det sånn...

Ubeskrivelig godt å være vitne til forsoning, fred, ny start, raushet.

Så blir det viktig å huske at virkelig forsoning og fredsbygging tar tid og krever arbeid. Men - "av hans fylde har vi alle fått, nåde over nåde".

Glimt fra en søndag

I dag var jeg i ei kirke litt utenfor Bukavu, helt øverst opp alle bakkene (Chiriri, på veien til Bideka for de lokalkjente). Skulle egentlig vært der i mars, tror jeg det var, men natta i forveien regna det helt van(n)vittig mye, og vi måtte avlyse turen. Det var jeg glad for nå som jeg så hvordan vi måtte kjøre for å komme dit. For det første, ligger det som regel biler i forskjellige størrelser strødd i grøftene på begge sidene av veien mellom Chiriri og Bukavu når det regner. Veien er ren leire, som blir glattere enn is når den er våt. Men med firehjulstrekk og lavgir kunne vi kanskje forsert de bakkene og kommet oss vel opp. Men da vi hadde kommet oss opp på toppen, tok vi av fra hovedveien, og inn på en lang snirklete vei med både vanskelige oppoverbakker og nedoverbakker, og hus helt inntil veien som vi antakelig hadde sklidd inn i og ødelagt. Og de siste metrene var bratt nedoverbakke, med utsikt over byen og Kivu-sjøen - ikke et sted man vil seile ukontrollert nedover... Så det var et veldig bra sted å dra til i tørketida :-)

Kirka var en veldig enkel plankebygning - med grunnmur utenfor og et håp om å bygge større og solidere en gang i framtida... - og oransje presenning langs veggene på innsida. Oppmerksomheten min ble fanga av ei jente som virka så lita at hadde hun vært norsk ville hun vel knapt kunnet gå... Men hun bar lillebror på ryggen, og når han rev ned sangbøker m.m. så satte hun dem på plass igjen. Kanskje både ryddigere og mer ansvarsbevisst enn meg...?

Etter kirka dro vi og bada! Har funnet meg ei svømmevenninne, så nå nyter kropp og sjel å bade i et svømmebasseng ute i hagen ved et nytt hotell her i byen. (Da jeg var der før engang, mista jeg lysten til å komme tilbake, fordi alle de mannlige ansatte ved hotellet fant fram stoler og satte seg ved bassengkanten og så på mens jeg svømte. Men Charlene er så tøff at hun kan skremme vannet av de fleste, og definitivt ingen kan skremme vannet av henne.) Nå var vi til og med så heldige at det ikke var strøm, så da var det ingen popmusikk i høytalerne, noe som gjøre nytelsen for i alle fall min sjel mange ganger større. Men til vår store van(n)tro begynte det å regne! Så det var en eksotisk opplevelse - å svømme i regnvær i tørketida!

Kort og godt: herlig dag.

Tilbake fra fredelig & gledelig jul

Nytt år og nye muligheter! Over en måned siden forrige bloggpost, ser jeg. Slik gikk det med intensjonen om å benytte det gode internettet i Norge til å legge ut bilder... Men jeg har i hvert fall hatt en gledelig og fredelig jul - med snø!

Og reist med Dreamliner fra Oslo til Doha. Syntes ikke det var såå fantastisk bra (det var tross alt fortsatt økonomiklasse), men da jeg kom over i det vanlige flyet fra Doha til Kigali, kjente jeg at jo det er en viss forskjell. Mindre støy og bedre luft. Og touch screen på flysetet med android-touch-telefonliknende sak som fjernkontroll. Jeg satt og spilte Trivia med meg selv nesten hele veien, og lærte blant annet hvor mange land i Afrika som slutter med "-bia".

Her har kattungene vokst og blitt enda søtere - og enda skyere - de skvetter unna og freser så snart de hører meg, så det har ikke vært mulig å kose med dem enda. Rødbetene i hagen er innhøstingsklare. Sola stråler. Og jeg har vært på gudstjeneste - "storsøndag" med nattverd siden det er første søndag i måneden. Det er jo også første søndag i året, og det var en bra måte å starte året på. Menigheten består av flyktninger som har kommet til byen fra Nindja, Bunyakiri, Kalemie og andre steder der det har vært mye rebellvirksomhet de siste årene. Nå samler de inn penger til å kjøpe tomt til å bygge egen kirke på, og det var en egen kollekt for det i dag, der det til stor jubel kom inn til sammen 500 dollar! Her er et bilde fra salmesangen, med tradisjonelle trommer og moderne gitarer.

Da ønsker jeg alle et godt nytt år!

Sang og glede 2

Søndag etter turen med sangkoret, var jeg med på snorklipping og innvielsen av et nytt kirkebygg som endelig stod ferdig. Her kommer folk dansende og syngende inn:

Takplatene var endelig kommet på - med hjelp fra venner i Norge, for de må kjøpes for kontanter og det er ikke så lett å hoste opp ute på landsbygda. Men mursteinen var egenhendig lagd og brent av folkene i menigheten, og alt annet arbeid var også gjort av dem, inkludert takbjelkene:

De var så jublende glade at jeg vet ikke hvordan jeg skal kunne beskrive det på norsk.

Jeg var ikke så verst blid selv heller, forresten: 

Fikk overrakt en godt innpakket gave som etter litt oppakkingsstrev viste seg å være kartet over Kongo utskjært i tre - som en påminning om Kongo og at Kongo alltid må være i hjertet mitt...

Oppmuntringer fra Kitutu

Det var flere ting som var oppmuntrende på Kitutu-turen. En av dem var at vannkrana på skolen fortsatt fungerte!

Igjen et eksempel på et utviklingsprosjekt som slett ikke ligger ødelagt eller ubrukt etter noen år! Vannprosjektet som pinsemisjonen var partner i (med finansiering fra norske bistandsmidler) gir fortsatt tilgang på rent vann blant annet på sykehuset og her på skolen som bildet er fra. Mine første måneder her i Bukavu ga meg et nytt perspektiv på verdien av å ha tilgang på vann (og forskjellen på rent og skittent vann!), så det gjør nok noe med hvordan jeg ser på vannkraner. Da vi gikk over skolegården, og jeg så denne vannkrana i bruk, bråstoppa jeg av forundring - at det går an å se noe slikt i brukbar stand! Moro!

Et annet prosjekt fra noen år tilbake er denne flystripa:

Den lokale menigheten klarer fortsatt å vedlikeholde den så den kan brukes av fly. Om du lurer på behovet for fly, kan du jo skrolle nedover til blogginnlegget mitt fra kjøreturen vår... :) I perioder er veien helt uframkommelig - selv med motorsykkel, fortalte de italienske munkene oss. Det går for tiden ikke noe fast rutefly hit, men forskjellige organisasjoner og kompanier bruker flystripa til å fly inn forsyninger, ikke minst drivstoff, som så fraktes med videre med helikopter. Flystripa betjener nemlig et kjempeområde (bl.a. Shabunda), hvorav store deler er uframkommelig med kjøretøy.

Mens jeg var nede og titta på flystripa kom det et helikopter for å hente forsyninger:

Det å ha en så sterk tilknytning til lokalbefolkning er en kjempestor fordel og en nesten uunnværlig hjelp for at virkningene av slike prosjekter skal være gode også i det lange løp. Flystripa har som sagt den lokale menigheten et eierforhold til. Skolesystemet her i Kongo er annerledes enn i Norge, så det er kirka som driver mange skoler, helsesentre, sykehus, m.m. (men innenfor nasjonale standarder når det gjelder pensum i skolene, så det er ikke som kristne privatskoler i Norge som har et annet pensum/en annen pedagogikk enn offentlige skoler - her i Kongo er pensum og pedagogikk likt). Menighetene har dermed et eierforhold til det som skjer i skolene også - f.eks. når det gjelder vannkrana i det øverste bildet. Forholdet til tro og religion er også annerledes her i Kongo enn i Norge, og det å tilhøre og være aktiv i en menighet er vanlig og verdsettes høyt, og menighetene spiller ofte en aktiv og positiv rolle i lokalsamfunnet. Dermed blir den lokale forankringa sterk, og i Kitutu ble jeg positivt overraska over å se hvor levedyktig både menigheten og sykehuset virka.

I tillegg til sterk lokal forankring og en aktiv menighet, er det ingen tvil om at sykehusdirektøren spilte en viktig rolle her. Selvfølgelig når det gjelder driften av sykehuset, men også når det gjelder framdriften i ungdomssenteret. Sykehuset fungerer imponerte godt, med røngtenmaskin og annet utstyr i drift (ikke bare stuet sammen i en krok i påvente av en reparasjon eller snarere et mirakel), med solcellepanelsystem i drift, med handikapsenter i drift (inkl verksted av sko og proteser), forskning/kartlegging av hjemmeforhold og omsorgsmuligheter for tenåringsmødre, opplæringsprosjekt for tenåringsmødre, og mye mer. Nå står det på ønskelista hans: en kuvøse til (de var to bittesmå fortidlig-fødte der da jeg var der), en sykesal til slik at operasjonsstua og nyopererte blir mindre utsatt for infeksjonsrisiko, og et kjøretøy til å hente syke med (nå går mange først i noen timer for å komme til hovedveien, og deretter flere timer langs veien (for det finnes en kjørbar vei et godt stykke innover landet der) før de kommer til sykehuset - syke eller i veer...).

Her er sykehusdirektøren, temmelig trøtt i trynet, stakkars, etter å ha bli vekket til en lang og vanskelig nødoperasjon om natta. Pga mye regn gikk solcellepanelet tomt for strøm, og de måtte sette i gang nødaggregatet. Heldigvis gikk visst alt bra til slutt.

Etter flere timers operering, var det bare å skifte klær og vaske ansiktet, for en ny dag full av aktiviteter venta. Ungdomssenteret skulle ha en slags festmarkering, med masse taler og der elevene solgte noe av det de hadde laget (vi begynte på hjemveien samme ettermiddag, og kjøpte niste på turen fra bakerelevene). Her er en gjeng fra ungdomssenteret - de løp rundt i landsbyen og skapte blest om arrangementet og inviterte lokalbefolkningen til å komme:

Kvinnebønnedag 8. mars

-->

Jeg har vært med på kvinnebønnedag i dag. Det var en utsatt markering av Kvinnenes internasjonale bønnedag som var forrige fredag, med program laget i Frankrike og med flyktninger som tema: ”Jeg var en fremmed og dere tok i mot meg” (Matt 25,35). Det var en veldig fin markering av kvinnedagen. Og veldig spesielt å være sammen med disse kvinnene i en bønnegudstjeneste med fokus på flyktningekvinner. 

Vi markerte dagen på tre forskjellige steder i Bukavu-området i dag. Jeg var med i Bagira. Her er et bildet jeg tok i høst av den kirka: 

Fotoapparatet mitt er dessverre ødelagt nå, men jeg vil prøve å beskrive litt med ord.

Jeg og kvinnelederen kom først, og kirka var helt tom. Så kommer en gammel dame, med slitte sandaler på føttene, slitt bluse i altfor stor størrelse, slitt kikwembe (et slags omslagsskjørt). Vi hilser, hun forteller at hun heter Anna. At hun er fra skogene lenger inn i landet. Hun forteller at interahamwe-rebellene drepte mannen hennes. Og barna hennes. Hun har født 12 barn, 10 levde opp, men bare 1 datter er igjen – de andre er drept. Selv flyktet hun til byen. Hun forteller hvordan hun lider, mangler et sted å sove, mangler mat.

I programmet laget i Frankrike, står det fortellinger fra flyktninger og innvandrere i Europa som kan leses høyt i gudstjeneste i de forskjellige landene rundt omkring i verden som er med på denne bønnedagen. Her hos oss i Bagira trenger vi ikke lese opp historier fra Europa. Vi har krig og flyktninger tett på oss.

Tidlig i gudstjenesten leser vi fra 3Mos19,33ff: ”Når en fremmed bor hos deg skal du ikke plage henne, men hun skal være som en av deres egne, du skal elske henne som deg selv”. Anna blir spurt om hun vil fortelle fra livet sitt, og det vil hun gjerne. Her er det søsterskap; mange gråter når hun forteller – noen av gjenkjennelse.

Jeg kom på hva som skjedde en søndag i kirka her i Bagira en gang i høst: 3 kvinner reiste seg. De hadde vært holdt fanget i skogene av en væpna gruppe i flere måneder, men hadde unnsluppet og flyktet. Da de etter lang tids gange i skogen omsider kom på en vei, ante de ikke hvor de var. Men noen pekte nedover veien og sa: "gå i den retningen til dere kommer til kirka". Det er "krisesenteret" her; det er "voldtektsmottaket".

Men tilbake til dagens bønnegudstjeneste: Så kom Kyrie-delen. ”Tilgi oss når vi glemmer loven om å ikke plage den fremmede iblant oss. Tilgi oss når vi ikke bryr oss.”

Kvinnene her i Bagira legger dessuten til noe som ikke står i programmet fra Frankrike. De takker for at de lever i fred akkurat nå, at de sover i hjemmene sine, at de ikke er på flukt. De takker for at ingen væpna grupper herjer i Bukavu og landsbyene omkring i dag. Kvinnene i Frankrike kunne kanskje ikke skrive det inn i programmet, men her lyder det ikke hult. Det er en ekte og genuin takknemlighet. De fleste – jeg antar alle – har opplevd væpna konflikt og flukt.

Og så ber vi for søstrene våre i Rutshuru og  omegn i Nord-Kivu, og i Fizi og Shabunda i våre egen provins, der det er kamper og herjing nå og tusenvis på flukt.

Herlig søndag ute på bygda

I dag har jeg vært i en landsby omtrent halvveis til Kaziba og så et stykke inn i "gokk". Fantastisk tur.

Hovedveien var enda verre enn sist jeg kjørte der. Det tar ikke mange minuttene før du er skikkelig sammenrista! Det regna mye i natt, så det var gjørmeste og glatt og sleipt. Vi skle fra side til side en del steder, men kom oss greit avsted. Fort gikk det riktignok ikke. En gang jeg tenkte at "oi, nå peiser vi på", kikka jeg på speedometeret som viste 30 km/t. Da vi kjørte i "vanlig fart" var det bare 20 km/t...

Vi møtte svaiende lastebiler, med høye laster, og oppå der igjen et titalls passasjerer. Ved ei bru i en sving med ganske bratt stup ned i elva så det ut som om det skulle gå galt. Lastebilen skle sidelengs - men heldigvis ikke ut av veien.

Byen var full av liv og røre som alltid, og det er så vakkert å komme ut på landsbygda. Grønt, grønt, grønt - så langt øyet rekker. Åser og skogkledde fjell. Nydelig.

Omsider var vi kommet så langt at vi skulle ta av hovedveien. Vi kjørte inn i skogen, på noe som så mer ut som en sti enn en vei. Å så pent! Regnet hadde gjort sitt der også, viste det seg. Vi kjørte gjennom noen digre gjørmehull. Minna mest om sånne gjørmehull som nesehornene liker å rulle seg i. Svære gjørmedammer. Men vi bulldosa oss igjennom, som om vi var nesehorn. Det var bare å sette bilen i 4L, så var vi ustoppelige. Ei glatt skummel bru av tømmerstokker kom vi oss også velberga over.

Da vi kom til kirka, måtte jeg bli fortalt at vi var framme før jeg skjønte det. Vi hadde nemlig stoppa ved en halvferdig bygning som stod åpen for vær og vind, helt uten tak. Men åpen himmel og høyt under taket er jo bare bra :-)

Om menigheten ikke hadde tak på bygget sitt, hadde de til gjengjeld tre sangkor! På bildet under er det ene koret i full sving med en sang med bevegelser til. Koret til høyre i lilla uniformer hadde allerede sunget. Gudstjenesten startet nemlig med nesten en times korkonsert! Herlig samklang!

Helt forrest på bildet ser vi søndagsskolebarna. Det så en stund ut til at det skulle begynne å regne, men det var i stedet sola som dukka opp litt senere - og da kom paraplyene, eller rettere, parasolene, opp.

 

 

Jeg fikk dele paraply/sol med Neema (=nåde), kona til bibelskolelæreren som hadde invitert meg med:

Det var en liten avsidesliggende kirke, som ikke er bortskjemt med mange besøk. Jeg var første utlending, og som takk fikk jeg en stor flaske honning og masse egg. Bibelskolelæreren fikk en hel klase bananer pluss ei sprell levende geit! Så i bilen på vei tilbake til Bukavu hadde vi mekre-underholdning, pluss litt adspredelse i form av å prøve å berge bananene fra geita (begge var i det bakerste baksetet og geita syntes bananene smakte fortreffelig).