Bryllup

På lørdag var vi i bryllup. Selve festen var torsdag kveld, men jeg har vært sjuk og går på antibiotika og er stuptrøtt om kveldene, så jeg orka ikke å være med da. Men selve vielsen og den kirkelige velsignelsen på lørdag formiddag var en flott opplevelse! Det var Bulambo som giftet bort datteren sin (han som fikk Raftoprisen for noen år tilbake, som jeg skrev for et par uker siden).

For en gledesfest! Vi antar at det var minst tusen gjester til stede under vielsen, så det var en stor fest. Og gleden var uimotståelig. Det var langt i fra en stille andektig forsamling. Da bruden kom skridende ned midtgangen, plystra og "ulululua" folk og blåste i russefløyter.

Selve seremonien var høytidelig, og jeg har aldri tidligere fått så sterkt inntrykk av pakten som en ekteskapsinngåelse er - for better, for worse; for richer and poorer, osv. Det var en hellig og uforglemmelig stund.

Her er brudeparet på vei ut igjen - lykkelig og godt gift:

Og det var en stolt far. Her holder han en liten tale til brudeparet. Etterpå holdt kona en tale - full av energisk glede!

En herlig dag! En fest og feiring av kjærligheten.

O lykke!

For en dag!

For det første: Vi har strøm. Overraskelse er ikke et dekkende begrep - det er nærmere et sjokk. Strømmen har vært borte denne uka og vi fikk beskjed om at det er en stor kabel nede i gata som var ødelagt og at det kom til å ta et par dager å reparere den. Jeg er visst blitt uforholdsmessig pessimistisk, for jeg tenkte "hvor i all verden skal de få reservedeler fra?" og forberedte meg psykisk på et par måneder uten strøm. Men jeg får legge Ludvig til side, og finne fram igjen Solan! Strømmen er tilbake allerede!

For det andre: Jeg sitter og spiser lakris!! Helt alene, uavhengig av strømstatus, så er det nok til overskriften "O lykke!" Et besøk fra Norge kom i morges, og fram fra håndbagasjen kom to poser lakris!! Jeg ble så glad at jeg fikk tårer i øynene. Jeg prøvde å beherske følelsene mine - jeg satt tross alt til bords med hardbarka misjonærer som har flyktet fra kriger og kommet tilbake, levd midt i alt som finnes av elendighet her, og jeg lever i grunnen midt i ganske mye elendighet selv, så det sømmer seg ikke å bli bokstavelig talt hoppende glad av noe så trivielt som lakris. Men, sannheten er at jeg hadde lyst til både å hoppe og gråte av glede. Så nå sitter jeg og nikoser meg, og Ludvig sier "kanke jeg få en lakrisbit til a?" ;)


Oi, jeg kom forresten på enda en god nyhet. Kongo har kobla seg på en optisk fiberkabel for internett, og i går fikk vi beskjed fra nettleverandøren vår at vi snart kan vente oss raskere nettforbindelse! Lyst på en prat? Kom deg på skype!

Inntrykk fra Bideka

Ja, nå har jeg vært tilbake fra helgeturen i snart en uke allerede. Tida flyr, spesielt den tida med strøm og internett tilgjengelig...

Jeg var i Bideka, bare noen få timers kjøretur herfra. Det var en flott tur, spennende og givende og trivelig. Og en vanskelig tur, krevende og trist. Det siste har med fattigdom å gjøre. Hvordan kan jeg beskrive fattigdommen jeg møter her i Kongo? Den likner ikke noe jeg har sett i noe annet land. Jeg opplever at den er dypere her. Ta for eksempel barn med kwashiorkor. Det har jeg knapt sett tidligere. Her er det mange. Folk er sultne, mer enn jeg har opplevd i noe annet land.

Jeg opplever det selvfølgelig her i Bukavu også, men jeg blir enda mer eksponert for det når jeg er på tur. Her i Bukavu lever jeg i et fint område av byen, gjør mine fransklekser, og lever mer mitt eget liv. På en tur, slik som turen til Bideka, er det færre filtre, færre barrierer mellom meg og mennesker i nød. Ikke minst fordi de ikke ser hvite mennesker i sin midte så ofte, og fordi de tror og håper at et hvitt menneske betyr hjelp, og dermed er det mange som passer på å benytte anledningen når de ser meg til å fortelle om barna sine, barnebarna, søsknene, naboene, osv.

Heldigvis var det ikke bare mye nød som møtte meg i Bideka, men også mye engasjement blant folk. Folk som tar seg av foreldreløse, folk som engasjerer seg i søndagsskolen, folk som organiserer klubber og grupper. Det var grupper for tidligere soldater (noen barn, noen voksne), for soldatkoner, for mammaer, for hiv-positive, for damer som strever med å brødfø familien sin, og enda flere. Grupper og klubber av mange slag. Det er oppløftende å se. Slike grupper skaper solidaritet og samhold. 1 + 1 + 1 er mye sterkere enn 3. 

Jeg tenker på Paulo Freire, og drømmer om hva som ville skjedd om alle disse gruppene forente seg i samarbeid. De har jo alle samme mål. Tenk om handelsgruppene til kvinnene kunne vært med og støttet de som tar seg av foreldreløse barn. Tenk om kvinneopplæringsgruppene kunne dratt opp i fjellene der det bor så mange barn med kwashiorkor og lært opp foreldrene i jordbruk.  

Vel, vel, det er lov å drømme. Det er vel til og med drømmer og håp som holder oss i live. Jeg avslutter med et sitat av Albert Einstein: "Logic will get you from A to B. Imagination will take you everywhere."

Vær

Et lite glimt fra hverdagslivet og frokostsamtalen: Ingeborg nevnte "kuldebølgen" som er tilbake. Bakgrunnen? Jeg har syntes det har vært kaldt å legge seg og sove de siste kveldene - med bare et stykke tøy (mer som et laken) over meg og begynner å vurdere å finne meg et tjukkere teppe. Tipper at det har vært under 20 grader de siste par nettene, men neppe under 16 (og vi snakker plussgrader, selvfølgelig). Alt er relativt, eller hva, nordboere (ser at noen spår at snøen kan komme til Østlandet i helga i Aftenposten)? ;)

Jeg skal på tur nå. Sitter og venter på han som skal følge meg. Han er forsinka pga gjørme. Så vi har vær her også, altså! Og apropos kulde: jeg skal til 1800 m.o.h. og har pakka sokker.

Innovasjon: drikkekartonger til isolasjon

Selv om jeg nå er godt plassert i Kongo, må jeg ta med en nyhet fra mitt gamle hjemland, Sør-Afrika. Leste inspirerende stoff derfra i morges. En gruppe studenter ved universitetet i Stellenbosch utvikler en iShack, en "improved shack". Shacks er sånne plankeskur/blikkskur som folk bor i i slummer - ofte satt opp ulovlig uten at man eier tomta, og oftest bygd av materialer man har tilgjengelig  - blikkplater, plankebiter, plastduker, o.l. De kan bli varme som stekeovner når sola står på. De kan regne bort når regntida inntreffer. I Sør-Afrika og mange andre land settes de opp på uregulerte områder, og mangler derfor et sanitær-/septiksystem, tilgang på drikkevann/vannkraner, strøm, osv.

iShacken er bygd slik at den skal være varm om vinteren og kjølig om sommeren. De bruker f.eks. drikkekartonger til isolasjon, og har nøye gjennomtenkte plasseringer av dør og vinduer (for å få varme og gjennomstrømming av luft). De har også en løsning for å samle opp regnvann.

Et lite solcellesystem gir energi til noen lyspærer og til mobillader.

Det siste er bra. Mobiltelefoner tar nemlig helt av i det meste av Afrika. Til og med innen helsesektoren i noen land finnes det innovative systemer som gjør nytte av mulighetene mobiltelefoner gir, f.eks. når det gjelder oppfølging av tuberkulosepasienter.


Nå jobber de med forbedringer - hvordan bruke mer gjenvinnbart materiale, f.eks. - og oppskalering, deriblant til Ghana. Spennende!

Du kan lese mer her og her.

Hevnlyst

I en gruppe med foreldreløse gutter - alle har mista foreldrene sine i krigen - står en gutt og holder en machete i været. Den brukes på åkeren. Men den kan også brukes til hevn.

Hvis han får høre hvor interahamwe-militsen holder til, sier gutten, vil han dra dit og drepe noen.

Fryktløs og hevnlysten.

Det er så mange sår og traumer som må heles for å kunne skape fred...

Hjemme hos-reportasje

Dette er ikke noen interiørblogg, men her kommer allikevel et innlegg om hvordan det ser ut hjemme hos meg. Om ikke annet, så kan jeg jo unnskylde det med at "interiør" er et av mange franske ord vi har i det norske språket. "Interessant" er et annet. Så det passer jo bra :) (og vi har til og med ganske riktig uttale, i og med at vi sier "interessang" - litt mer "æ"-aktig åpningsvokal og litt ekstra nasal klang på "ang"-en, så blir det riktig bra!)

Jeg begynner med senga - et viktig møbel!

Enda viktigere er myggnettet. Det er regntid, så beskyttelse mot malaria er nødvendig. Noen av dere kjenner kanskje igjen noen gaver på nattbordet? Gullrammen med kalligrafiskrift fikk jeg allerede på videregående, så den har vært med på mye. De andre er av nyere dato. Uansett et koselig område på rommet mitt - og i skuffen gjemmer det seg en sjokolade...

Om vi går ut av rommet mitt, så kommer vi til en liten gang med dører til to lagerrom og til Ingeborgs soverom. Og trapp ned til førsteetasjen. Pluss døra til badet. Et annet viktig sted.

Det ser kanskje fancy ut å ha vannklosett, men jeg vet neimen ikke. Vi har sjelden vanntilførsel, og et vannklosett uten vann er slett ikke så fancy som man skulle tro. Spesielt ikke om man har diaré. Det har vært stunder da jeg har ønsket meg et hull i bakken i stedet. Der forsvinner i det minste ting (apropos - de som ønsker seg et hull i bakken å forsvinne i når de er flaue aner ikke hva de ønsker seg! Uansett hvor pinlig situasjonen måtte være - å forsvinne ned i et slikt hull er ikke å foretrekke...). Her løper jeg i stedet til vanntønna som ses i forgrunnen og fyller bakebollen (som aldri brukes til baking!) og heller vannet i do - fram og tilbake, fram og tilbake.

Og når vi først er inne på dette med vanntilførsel... Som oftest er det ikke vann i springen her, men når det endelig kommer, er det i større eller mindre grad fylt av jord. Slik at det f.eks. ser slik ut, omtrent like sterk farge som sjampoen min:

Jeg har gitt opp "hvitvask", for å si det sånn... Farga klær er bra! Og de som ikke var farga før, kan nå få være lysegulbrune :)  Det er visst ikke slik til vanlig, men nå i regntida er det mye erosjon.

Apropos (også fransk! "à propos de..." = "siden vi snakker om...") tilførsel eller mangel av tilførsel - ikke bare er vanntilførselen ustabil, det er også strømmen. Skjønt, så veldig ustabil er den i grunnen ikke. Vi har fast strømbrudd hver ettermiddag/kveld - så fast at du nesten kan stille klokka etter det. Og det er veldig kjekt, for da går det an å planlegge deretter. Når strøm og/eller internett forsvinner uforutsett (noe som som regel skjer...), er det hakket mer frustrerende. Men den faste strømpausen hver ettermiddag/kveld er faktisk litt hyggelig. Her sitter jeg i lenestolen på rommet mitt - med beina på bordet - og leser i lyset av ei hodelykt:

Ofte sitter jeg nede i stua med telys og parafinlampe. Leser kanskje mens det ennå er litt dagslys, men etter at det er ordentlig mørkt holder ikke telyset som leselys, og vi bare sitter og slapper av, skravler, tenker, drikker te, spiser hjemmebakt flatbrød og det lille vi har igjen av brunost. Den stunda etter at dagslyset har forsvunnet og før strømmen kommer tilbake er ei sånn hvile- og pustestund.

Vel, omvisning i førsteetasje får bli en annen dag. Au revoir!