Vi har nettopp vært enda en tur til Kalonge. Med bare ei uke eller to igjen til det begynner å regne, og med en invitasjon til landsbyen Chaminunu, bestemte vi oss for å få til en tur nr 2 i denne tørketida. Det er lenge til neste (juni 2017!), så vi må bare gripe de sjansene vi får!
Chaminunu ligger der fire områder - alle med mer eller mindre aktivitet av væpna grupper - møtes: Kalonge, Bunyakiri, Nindja og Shabunda. Jeg skulle til å si at det bærer landsbyen preg av, men det gjør den forsåvidt ikke. Glade barn med skolefri, de unge guttene spilte fotball på skoleplassen. Vakker natur som overhodet ikke gir inntrykk av noe annet enn paradisisk idyll. Over tusen mennesker til stede på gudstjenesten på søndagen, som var full av sang og sangglede.
Helsesenteret har nylig fått beskjed fra helsemyndighetene at skal oppskaleres til et sykehussenter med lege (nå er sjefssykepleier den høyeste fagpersonen der). Lokalbefolkningen har allerede båret stein og er klare for å lage grunnmuren. Helsesenteret er et potensielt viktig sted for folk i mange kilometers omkrets, og pasienter kommer fra alle fire områdene nevnt over.
Over døra på et av klasserommene på barneskolen står det "Ekstraklasserom for flyktninger fra Nindja" da landsbyen har tatt i mot masse flyktninger derfra.
Bare 8 av over 50 sjetteklassinger strøk på eksamen, langt over førti bestod, så det er bra jobba! Det er slett ikke alle skoler så langt ut i gokk som gjør det så bra.
Så er det altså det underlige - midt i glade mennesker, lekende barn, gode skoler, godt helsesenter, vakker natur, det triveligste og mest idylliske stedet du kan tenke deg - midt i alt det gode er det frykt og vold. En rebellgruppe som er fryktelig aktiv. CAMPS har i den landsbyen opplevd en kjempeboom av antall kvinner og jenter i alle aldre som kommer og søker hjelp etter voldtekter de siste cirka seks ukene. Noen barnesoldater kommer også og ønsker hjelp - og får det (det håper jeg å skrive om ganske snart).
Jeg traff noen av kvinnene. Antoinette fortalte at hun hadde "mista vettet". Hjelp til detraumatisering var første skritt på veien til et godt liv. Hun har fortsatt noen steg igjen, men hun har fått vettet helt tilbake. Og smilet også. Rørende sterkt å se henne smile.
Stor og varm menighet, et godt helsesenter som myndighetene vil at skal utvides, en god skole der de aller fleste består og der flyktninger tas imot, kvinner som har overlevd seksuell vold som smiler igjen, barnesoldater som får hjelp til et fredlig liv. Rebellene til tross, Chaminunu er en varm og god landsby. En favoritt for å få påfyll i håp-beholderen. Et forbilde å leve etter.
Chaminunu ligger der fire områder - alle med mer eller mindre aktivitet av væpna grupper - møtes: Kalonge, Bunyakiri, Nindja og Shabunda. Jeg skulle til å si at det bærer landsbyen preg av, men det gjør den forsåvidt ikke. Glade barn med skolefri, de unge guttene spilte fotball på skoleplassen. Vakker natur som overhodet ikke gir inntrykk av noe annet enn paradisisk idyll. Over tusen mennesker til stede på gudstjenesten på søndagen, som var full av sang og sangglede.
Helsesenteret har nylig fått beskjed fra helsemyndighetene at skal oppskaleres til et sykehussenter med lege (nå er sjefssykepleier den høyeste fagpersonen der). Lokalbefolkningen har allerede båret stein og er klare for å lage grunnmuren. Helsesenteret er et potensielt viktig sted for folk i mange kilometers omkrets, og pasienter kommer fra alle fire områdene nevnt over.
Over døra på et av klasserommene på barneskolen står det "Ekstraklasserom for flyktninger fra Nindja" da landsbyen har tatt i mot masse flyktninger derfra.
 |
| Klasserommet til 6. klasse på Chaminunu barneskole. Noen planker stilt opp mot veggen er tavle. |
Bare 8 av over 50 sjetteklassinger strøk på eksamen, langt over førti bestod, så det er bra jobba! Det er slett ikke alle skoler så langt ut i gokk som gjør det så bra.
Så er det altså det underlige - midt i glade mennesker, lekende barn, gode skoler, godt helsesenter, vakker natur, det triveligste og mest idylliske stedet du kan tenke deg - midt i alt det gode er det frykt og vold. En rebellgruppe som er fryktelig aktiv. CAMPS har i den landsbyen opplevd en kjempeboom av antall kvinner og jenter i alle aldre som kommer og søker hjelp etter voldtekter de siste cirka seks ukene. Noen barnesoldater kommer også og ønsker hjelp - og får det (det håper jeg å skrive om ganske snart).
Jeg traff noen av kvinnene. Antoinette fortalte at hun hadde "mista vettet". Hjelp til detraumatisering var første skritt på veien til et godt liv. Hun har fortsatt noen steg igjen, men hun har fått vettet helt tilbake. Og smilet også. Rørende sterkt å se henne smile.
Stor og varm menighet, et godt helsesenter som myndighetene vil at skal utvides, en god skole der de aller fleste består og der flyktninger tas imot, kvinner som har overlevd seksuell vold som smiler igjen, barnesoldater som får hjelp til et fredlig liv. Rebellene til tross, Chaminunu er en varm og god landsby. En favoritt for å få påfyll i håp-beholderen. Et forbilde å leve etter.
