Sunday, October 31, 2010

Innelykke

Jeg blir så glad av å tenke på hvor bra det går med de som flytta innendørs for noen uker siden, og det minna meg om den første morgenen etter at de hadde flytta inn. Ut av døra strømma musikk: "I used to dream about the life I'm living now. I made it! I made it!" ("Jeg pleide å drømme om det livet jeg lever nå. Jeg har klart det!") (den sangen der Lil Wayne er med, vet dere). Og da jeg åpna døra, ble jeg møtt av lykkelige gutter som dansa i senga.

Det var en annen stemning enn en gang vi dro på besøk til noen av familiene deres, og de satte "No Love" med Eminem og Lil Wayne på repeat i bilen. Teksten der sier blant annet: "It's a little too late to say you're sorry now. You kicked me when I was down ... You showed me nothing but hate ... And I don't need you no more." ("Det er litt for sent å si at du er lei for det nå. Du sparka meg da jeg lå nede ... Du viste meg ikke noe annet enn hat ... Jeg trenger deg ikke mer.") Heldigvis har det endra seg. Men den nyopptatte kontakten med familiene skal jeg skrive om mer en annen gang.

Akkurat nå: Glede seg over lykken, verdigheten og troen som kommer med det å bo innendørs.

I used to dream about the life I'm living now!


Friday, October 29, 2010

Hjerterøtterykking

I dag tidlig våkna jeg og kjente at nå begynner gamlemor å glede seg til å reise nedover igjen.

Det er nydelig fantastisk deilig å være i Norge. Fred i sjel og sinn.

Men nå begynner det å rykke i hjerterøttene, så nå gleder jeg meg til å sette snuten nedover igjen.

Jeg snakket med noen av guttene i går kveld. Godt å høre at det går så godt med dem. Jeg var ikke helt sikker da jeg så et tapt anrop på mobilen - hva betyr nå det? Men ingen har knivstukket hverandre, og ingen sulter. Det var en gjeng blide og fornøyde gutter som bare var litt skravlesjuke. Så det lover godt for meg som driver og planlegger exiten min at det går så bra mens jeg er borte. Det er en stor lettelse og glede. Hurra, hurra!


Friday, October 22, 2010

Første høst siden 2005

Tro det eller ei, men dette er først høstopplevelse i Norge siden 2005! Det var faktisk litt herlig å komme ut på Gardermoen og kjenne den klare, kalde lufta. Fine farger på skogen langsmed jernbanen hele veien opp til Tynset. Fint hvitt florlett lag av frost eller snø på bakken. Vakkert ja!

Det var minus 13 grader da jeg stod opp idag, og jeg er tydeligvis ikke vant til å leve i kulde, for jeg har ikke engang klart å passe på å holde liv i vedovnen. Så nå må jeg fyre opp att, og så kanskje driste meg ut på en liten gåtur.

Har ringt "hjem" til Durban allerede. Det tok ikke mange timene etter at jeg dro før det ble problemer gitt. En av guttene har stjålet penger fra brussalget til en annen. Jaja, nå får de lære å ordne opp på egen hånd. Jeg ber bare om at det ikke blir for voldelig...

Gutten jeg snakka med på tlf var redd jeg ikke kommer tilbake, og sa han gråt i går kveld og ikke fikk sove. Huffameg, jeg gråt da jeg dro jeg også, så jeg skal ikke si noe. En av dem klemte meg akkurat litt for lenge da vi sa hadet til at jeg klarte å holde tårene tilbake. Men to uker er jo ingenting, og jeg kommer tilbake!

Men først: nyte familie, venner, natur og fred i Norge!


Wednesday, October 20, 2010

Gutten

I går kveld våkna jeg av en telefon fra sjukehuset: Gutten har fått sin utgang av dette livet.

På en måte er jeg letta at det skjedde mens jeg ennå var her, for jeg grudde meg til å dra når han var så sjuk. Jeg visste at når jeg kommer tilbake om to uker ville jeg ikke se ham. Og jeg visste ikke hvordan jeg skulle si hadet.

Nå står bildet av ham for meg - det bildet fra ID-boka - der han er rund og sunn og glad.

Mange sinte tanker om urettferdighet og "systemic constraints" (hva nå det er på norsk) nå. Men nå må jeg komme meg på beina, for jeg må rekke innom Home Affairs med personnummersøknader før flyet mitt går i dag. Det er fortsatt mye håp for andres liv.

Tuesday, October 19, 2010

Flyr

Tida flyr - og nå flyr snart jeg også! I morra sitter jeg på flyet. Det blir veldig fint med en snartur til Norge. Men trist å reise herfra, selv om det bare er for en kort stund...

Jeg sa hadet til noen i dag, og når digre karer på 40 år griner, da skjønner du at det ikke er enkelt å dra.

Men det blir nok godt for meg med en liten pustepause. Nå håper jeg bare at jeg finner det norske SIM-kortet mitt, så jeg kan ringe og høre hvordan det går med de morløse kyllingene mine mens jeg er borte.


Friday, October 15, 2010

Sjukehusbesøk

Nå sitter jeg på sjukehuset. Jeg rusha gutten hit i dag morges - han hadde panikk og følte han ikke fikk puste. Vi venter fortsatt på legen (over fem på ettermiddagen nå - er forberedt på å vente en del timer til), men jeg håper han omsider blir innlagt.

Tidligere denne uka holdt sjukehusbesøket å ta knekken på meg - det var så tungt på alle måter. Det var som et slag i magen da jeg så ham - han er bare et skjelett med litt hud på. Tenk bilder fra holocaust. Hodet hans er bittelite og man kan se alle konturene på hodeskallen; jeg tror jeg kan ta rundt låret hans med tommelen og pekefingeren min; han blør konstant fra nesa og under fingerneglene; tar tre innpust på et sekund; huden er full av hvitt puss; han hoster så han tisser og bæsjer på seg. Han stinker, men ikke av tiss eller bæsj. Lukta er mer råtten - jeg vet ikke riktig hvordan jeg skal forklare det. Så det var en kjempenedtur og et sjokk, for bare en uke tidligere hadde han vært mye sterkere og bedre.

Et annet slag i magen kom når jeg så ID-boka hans. Her i Sør-Afrika får folk en ID-bok (likner på pass men kan ikke brukes i utlandet) med personnummeret sitt, og det har et bilde. Jeg hadde helt glemt hvordan han egentlig ser ut, og det var så vondt å se bildet og huske den runde gode gutten han en gang var.

Han klarer ikke å gå, så da vi dro på sjukehuset tidligere i uka søkte jeg rundt på hele akutten og resepsjonsområdet etter en ledig rullestol, men kunne ikke finne noen. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, og lurte på om jeg måtte bære ham. Fysisk kunne jeg nok klare det, for han er bare skinn og bein og veier ikke mye nå, så jeg skal nok kunne bære ham et godt stykke om jeg tar han på ryggen. Men mentalt eller emosjonelt var jeg ikke sikker på om jeg kunne klare det. Heldigvis kom en reddende engel i form av en ambulansemann med en rullestol akkurat i det jeg skulle til å grine.

I dag er opplevelsen min bedre - og forhåpentligvis hans også. Han har fått ligge i en seng med oksygenmaske hele dagen, og har det etter forholdene så godt han kan ha det. Nå ønsker jeg ham bare fred - enten det er fred og helse, eller en fredlig utgang av dette livet. Må bare godhet og miskunnhet etterjage ham, lille vennen.


Wednesday, October 13, 2010

Hvordan det gar med noen av guttene

Gutten ble ikke innlagt nei, og fikk beskjed om at det finnes ingen hospicer e.l. han kan til. Det eneste sykehuset har å referere til er gamlehjem, men gutten er 21 år og får ikke komme inn der. Ikke fikk han medisiner heller - bare noen poser med energigrøt. Så det var nedslående. Jeg var så sliten etterpå at jeg hadde lyst til å ta en tur rundt hjørnet til gutta og ta en røyk med dem (og da mener jeg ikke sigaretter). Haha, nei, det er halvveis spøk. Men litt alvor også, kanskje. Får bare lyst til å rømme vekk av og til - en døende gutt som jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av er ingen spøk. Men jeg tok en middagshvil i stedet, og det gjorde jeg i går også, og du verden for en mye bedring løsning! Energien og livsgnisten er tilbake - så nå er det bare å stå på og håpe det beste! Litt mer søvn, litt mer mat, litt mer drikke - og håpet og tålmodet og styrken er tilbake.

Heldigvis går det bedre med andre. Fire gutter bor nå innendørs! Er ikke det FANTASTISK???!!! De har bodd innendørs i snart en uke allerede, og det er lengre enn jeg tippa på forhånd, så det lover bra. De lager mat og vasker og står på. Skikkelig artig å besøke dem. Det regner mye for tida, så det er innmari godt for dem å sove under tak, og de storkoser seg. Kjempespennende å se hvordan identiteten deres endrer seg fra "gatebarn" til "vanlige folk". Utrolig hvor stor forskjell det utgjør å bo i en leilighet. Det er virkelig oppmuntrende og artig å se.



Sunday, October 10, 2010

10.10.10

Dette er bare en post fordi det er en artig dato! Snart er klokka 10 pm også, så jeg burde vente til 10.10 pm, men må i seng før den tid. I morra må jeg nemlig på "jobb" i seks-tida. En av guttene er fryktelig sjuk og jeg skal ta han til sjukehuset. Han ligger vel egentlig for døden, men vi får prøve sjukehuset i tilfelle livet fortsatt kan reddes - og uansett fortjener han medisinsk tilsyn, stell og smertestillende hvis han virkelig er på det siste!

Fred over uka til alle dere!

Friday, October 08, 2010

Søppel eller mennesker?

I går kveld så jeg politiet komme med lastebil og SØPPELbil for å ta gatebarna rundt havna. For et syn!

Det symboliske i det er skrekkelig, for det er jo nettopp som søppel at gatebarna blir sett på og behandla som.

Det konkrete er ikke noe særlig bedre. Søppelbilen er riktignok ikke for barna selv (lastebilen er for dem), men for teppene og klærne deres. Det regna, blåste og var kaldt - og det var sent på kveld og tid for å sove - og politiet kom for å stjele teppene deres!

Jeg skjønner ikke hva som er strategien bak det. Det er jo ren sjikanering. Det gir ingen mening for meg. Det er ille nok at hjemløse barn og ungdommer blir sett på som et sikkerhetsproblem og ikke et sosialt problem, men selv innenfor myndighetenes sikkerhetsretorikk skjønner jeg ikke hvorfor det er en bra ting å ta teppene og klærne deres. Hvordan gjør det Durban tryggere at unger som sover ute på fortauet og i parkene ikke har tepper?

Noen av dem gjenkjente bilen min og kom styrtende inn og redda seg i sikkerhet.

En av guttene venta på meg. Jeg ga ham nemlig dyna mi for et par dager siden etter at politiet tok teppet hans, og klok av skade oppbevarer han dyna i bilen min, nettopp for å unngå at politiet tar den også. Det var derfor med hjertet i halsen at jeg så politiet med lastebil og søppelbil, siden jeg visste at gutten var i det området og venta på meg. Jeg var redd de hadde tatt ham, men han hadde heldigvis klart å løpe unna, og litt etterpå fant vi hverandre, og han fikk dyna og kunne sove god og varm.


Wednesday, October 06, 2010

Filmpremiere

Filmen vår "Street Life" hadde premiere forrige uke! Vi dro til Cape Town på konferanse med tre av guttene, og viste filmen og snakka etterpå. Det var en kjempeopplevelse!

Det var også ganske vanskelig. For å begynne med begynnelsen: Fordi de ikke har personnummer kan de ikke fly, så vi tok buss. 27 timer. Sittende rett opp og ned. Uten noen bevegelsesfrihet. Det er jo hardt nok for oss som er vant til å sitte ved en kontorpult eller på et fly - eller som er vant med litt struktur på livet og hverdagen. Men for dem som er vant til ekstrem frihet på gata var det enda verre.

Og uten dop. Litt abstinenser ja.

Men det var verdt det, for vi ble godt tatt i mot på konferansen, og det var nesten sjokkerende for guttene å oppleve så mye støtte fra folk. De var redde for reaksjonene etter filmpremieren, for filmen inneholder en god del vold og viser ikke akkurat noe glansbilde av dem. Men folk var kjempeimponerte over hva de har fått til (de har improvisert fram alle scenene og alle dialogene, og har oversatt alt og lagd teksting), og alle ønska dem det beste og gav dem oppmuntringer.

Vi hadde kjøpt klær for anledningen, og de var rett og slett vakre der de stod på podiet i dress og slips og blanke sko. Dramastudenten og jeg hadde dessuten kjøpt inn såpe, tannbørste og deodorant som overraskelsesgaver til dem, så de var rene og fine og lukta godt! Rett og slett vakre, var de.

Mer kommer snart...


Tilbake på nett

Nå har jeg vært uten internett fryktelig lenge, men i kveld kom jeg endelig på nett igjen, så nå kommer det snart blogginnlegg i bøtter og spann. MASSE har skjedd siden sist, og masse driver fortsatt og skjer, men nå er det midnatt og jeg må sove. I morra tidlig må jeg nemlig tidlig opp, for vi skal (forhåpentligvis!) finne et sted å bo for noen av guttene!

Hasta manana!