Tidligere denne uka holdt sjukehusbesøket å ta knekken på meg - det var så tungt på alle måter. Det var som et slag i magen da jeg så ham - han er bare et skjelett med litt hud på. Tenk bilder fra holocaust. Hodet hans er bittelite og man kan se alle konturene på hodeskallen; jeg tror jeg kan ta rundt låret hans med tommelen og pekefingeren min; han blør konstant fra nesa og under fingerneglene; tar tre innpust på et sekund; huden er full av hvitt puss; han hoster så han tisser og bæsjer på seg. Han stinker, men ikke av tiss eller bæsj. Lukta er mer råtten - jeg vet ikke riktig hvordan jeg skal forklare det. Så det var en kjempenedtur og et sjokk, for bare en uke tidligere hadde han vært mye sterkere og bedre.
Et annet slag i magen kom når jeg så ID-boka hans. Her i Sør-Afrika får folk en ID-bok (likner på pass men kan ikke brukes i utlandet) med personnummeret sitt, og det har et bilde. Jeg hadde helt glemt hvordan han egentlig ser ut, og det var så vondt å se bildet og huske den runde gode gutten han en gang var.
Han klarer ikke å gå, så da vi dro på sjukehuset tidligere i uka søkte jeg rundt på hele akutten og resepsjonsområdet etter en ledig rullestol, men kunne ikke finne noen. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, og lurte på om jeg måtte bære ham. Fysisk kunne jeg nok klare det, for han er bare skinn og bein og veier ikke mye nå, så jeg skal nok kunne bære ham et godt stykke om jeg tar han på ryggen. Men mentalt eller emosjonelt var jeg ikke sikker på om jeg kunne klare det. Heldigvis kom en reddende engel i form av en ambulansemann med en rullestol akkurat i det jeg skulle til å grine.
I dag er opplevelsen min bedre - og forhåpentligvis hans også. Han har fått ligge i en seng med oksygenmaske hele dagen, og har det etter forholdene så godt han kan ha det. Nå ønsker jeg ham bare fred - enten det er fred og helse, eller en fredlig utgang av dette livet. Må bare godhet og miskunnhet etterjage ham, lille vennen.
No comments:
Post a Comment