"Griske stortingsgriser"

I Kenya planlegger de folkevalgte politikerne i parlamentet å øke (ca. doble) sin egen lønn, og folk protesterer i dag i Nairobi mot det de mener er griske politikere. Foran parlamentet er det masse griser og masse blod, og mange av grisene har påskriften "MPigs" (som er et ordspill på MPs = Members of Parliament / engelsk for stortingspolitikere).

Også i Kongo vedtok parlamentspolitikerne for ikke så lenge siden å øke lønnen sin - med 220% - til noens irritasjon og/eller skuffelse. Deres lønninger var vel ikke de aller dårligste fra før av, med tanke på hva den vanlige mannen og kvinnen må klare å leve på... Men så vidt jeg kjenner til førte ikke folks frustrasjon til noen store demonstrasjoner, og lønnsforhøyelsen gikk igjennom i parlamentet.

Så får vi se om demonstrasjonen i Nairobi får de kenyanske politikerne på andre tanker eller ikke...

PS: sjekk ut #occupyparliament og #MPigs på Twitter for mer informasjon og bilder

"Vi krever fred og sikkerhet"

Mange av dere har sikkert hørt om attentatforsøket på Dr Mukwege for litt over tre uker siden. Han ble angrepet av væpna menn i det han kom hjem til huset sitt her i Bukavu, og overlevde kulene ved å kaste seg ned på bakken. Dr Mukwege er gynekolog og kirurg, og er kjent over hele verden for sitt arbeid for voldtatte kvinner. Han er både en praktiker som utfører mange operasjoner på sjukehuset, og en aktivist og talsmann for kvinners lidelser i krig i FN og andre fora.

Han har vel visst det før, men nå er det i alle fall tydelig hvor inderlig høyt elsket han er her. Kvinneorganisasjoner har hatt mange innlegg på radioen i forbindelse med nyhetssendinger med en appell til myndighetene om å sørge for at Dr Mukwege kan vende trygt tilbake hit og fortsette arbeidet.

Ved rundkjøringa i et av hovedkryssene i byen henger det store bannere med samme budskap: "Vi krever fred og at Dr Mukwege kan vende trygt hjem".

For et par uker siden organiserte sivilsamfunnsorganisasjoner en slags streik, "død by" kaltes det. Folk stengte og holdt seg hjemme fra skoler, butikker og kontorer for å uttrykke at de ønsker at Dr Mukwege skal kunne komme tilbake og leve i sikkerhet og et generelt ønske om fred og trygghet.

Tidligere denne uka organiserte de også en markering.

Det er fryktelig alvorlig at en menneskerettighetsaktivist som Dr Mukwege blir et personlig attentatmål. Men midt i det hele er det oppmuntrende å se engasjementet som vekkes hos folk. Det ville vært lett å forstå om folk her hadde blitt apatiske og krigstrøtte, etter så mange tiår med kriger og uroligheter. Men dette har vekket både harme og engasjement hos mange.

Tilbake fra Beijing og tilbake på bloggen

Nå er vi tilbake fra Beijing. Har hatt en kjempetrivelig tur med familien. Det er vanskelig å vite hvor jeg skal begynne etter en toukers tur stappfull av alle mulige inntrykk. Det er mye som har samla seg opp å skrive om, siden jeg ikke har fått skrevet noe underveis. Det var som jeg trodde på forhånd ja - internettsensuren gjelder fortsatt og jeg kom meg ikke inn på bloggen.

Apropos sensur: det er ikke så mye man ser av den politiske undertrykkelsen med det blotte øyet. Folk virker opptatt av dagligliv og å bli rike, og politikk er usynlig. Noen glimt av den knallharde politiske kontrollen vises allikevel. For eksempel måtte resepsjonisten rapportere til myndighetene hvem av oss som skulle dra når, og når vi misforstod litt og trodde han lurte på romutsjekk, og derfor ikke gav ham de svarene han var ute etter, ble den vanligvis så vennlige og blide resepsjonisten opprørt og småhissig. Han var tydeligvis veldig redd for implikasjonene av å ha feil eller unøyaktigheter i rapporten.

Ellers er det mye politi å se - spesielt rundt Den himmelske freds plass. Kinesiske myndigheter skal visstnok være svært skremt av revolusjonen i den arabiske verdenen, og har økt sikkerheten, særlig rundt denne plassen som har så stor historisk og symbolsk verdi. Jeg kan vanskelig forestille meg at noe kan skje der nå, men man vet aldri: Jeg leser med forbløffelse hvordan forholdene var våren 1989. De som var aktive i planleggingen av demokratidemostrasjonene var oppgitt over folk flests likegyldighet og passivitet (slik demokratiaktivister også er nå), og politinærværet var enormt. Hele plassen var faktisk stengt av - i hvert fall i forkant av noen av demonstrasjonene - og omringet av politistyrker og -kjøretøy. Allikevel samlet folk seg til store, ikke-voldelige demonstrasjoner, så kraftfulle at myndighetene tok til massakre og stridsvogner i et forsøk på å stilne dem.

Bilvakt i studentdemonstrasjon

En av guttene jeg har hatt litt tlf-kontakt med ringte meg gledesstrålende for noen dager siden (når jeg skriver "ringte meg" betyr det forresten at noen ringer slik jeg ser et tapt anrop fra et sørafrikansk nummer, og skjønner at noen vil snakke med meg, og ringer tilbake - vi snakker tross alt om hjemløse ungdommer her, ikke rikinger som meg som kan ringe utenlands til stadighet) - men tilbake til den gledestrålende gutten på tlf: han hadde nettopp blitt utskrevet fra sjukehuset. Jeg hadde ikke en gang fått med meg at han var blitt innlagt, men det viste seg at han var blitt skadet i forbindelse med en studentdemonstrasjon der han passer biler.

Studentdemonstrasjoner er en årlig foreteelse, men det kan virke som om det blir villere og villere for hvert år. Jeg har så vidt vært med på noen, og sett på flere. Demonstrasjonene i min studenttid gjaldt litt forskjellige ting. Noen gjaldt økonomisk ekskludering av studenter, dvs at studenter som ikke klarte å betale skolepenger ble ekskludert fra universitetet. Flere venner av meg har vært truet med det, men alle har heldigvis klart å gjøre opp for seg og blitt uteksaminert. Men det er noe grunnleggende feil med høye skolepenger (på toppen av boutgifter o.l. - i Norge har vi ingen skolepenger, kun boutgifter, og enda strever vi med å få den offentlige støtten fra Lånekassa til å strekke til) - spesielt i et land med utbredt fattigdom, der fattigdommen i stor grad følger hudfarge, og med en av verdens største forskjeller mellom fattige og rike.

En annen studentdemonstrasjoner var vel offisielt for et godt studentformål - flere studentboliger, e.l. - men viste seg å egentlig være en støttedemonstrasjon for president Jacob Zuma som samme uke var i retten anklaget for korrupsjon. Den demonstrasjonen var en av de jeg bare så på, og ikke deltok i...

Tilbake til gutten i telefonen: I sentrum er det en del studenthybler (som eies av studiesteder og leies ut til studenter), blant annet i den gata han jobber som bilvakt. En populær jobb blant guttene på gata er nemlig å passe biler, dvs en slags parkeringsvakt. Det var forresten han som lærte meg å lukeparkere. Da jeg kom til Durban hadde jeg ikke lukeparkert siden kjøreopplæringa for mange Herrens år siden, og når jeg attpåtil satt på "feil" side i en bil beregna på venstrekjøring, gikk det ikke akkurat som på skinner. Han og mange andre med lang fartstid som parkeringsvakter er derimot eksperter. De vet akkurat når du skal svinge hvilken vei, når du må skifte retning på rattet, o.l,. og han som aldri hadde kjørt bil ble læremesteren min. Han veiva og dirigerte, så jeg kom perfekt på plass i én glidende bevegelse.

Parkeringsvaktene er ikke formelt organisert, og slik sett er det en ypperlig jobb for disse guttene, som ikke er vant til veldig strukturerte liv, og som ikke klarer like bra å komme tidsnok på jobb, hver dag, i god form, osv. Men de har sine egne lover og regler, og det er for eksempel ikke bare å komme og stille seg opp på hvilken som helst gate, men har faste soner. I den faste gata til denne gutten er det altså noen studentblokker, og det har vært store demonstrasjoner der den siste tida. Politiet kommer med vannkanoner og gummikuler, og det kan gå ganske hett for seg. Han her gutten prøvde å komme seg unna en vannkanon og løp ut i gata uten å se seg for - og ble påkjørt av en bil. Han brakk begge håndleddene, så nå er det ikke så greit. Han kan vel så vidt jobbe litt som parkeringsvakt fortsatt, men har mye vondt og får ikke til å bevege armene sine noe særlig - og en viktig del av jobben er jo å dirigere sjåførene inn i en smooth lukeparkering. Da er sjansen for å få en slant større.

Tjenestene til bilvaktene er frivillig og gratis og bilførerne er ikke forplikta til å gi noe som helst. De fleste bruker likevel å gi en mynt, for å støtte opp om tiltaket (det er tross alt mye bedre enn å stjele og slå) og kanskje for å minske sjansen for å bli rana selv. En sulten bilvakt som ikke har fått noe kan komme til å slå inn ruta og stjele noe fra bilen din. Jeg vet det, ikke fordi det har skjedd bilen min, men fordi det har skjedd med noen av bilvaktene jeg kjenner...

Kongenes Konge i Afrika?

Gaddafi har utnevnt seg selv som "Kongenes Konge i Afrika", men er vel mer en giftslange i paradis enn noe annet. F.eks. har Janjaweed som står bak folkemord i Darfur muligens røtter og forbindelser til hærer og krigføring Gaddafi satte i gang for å arabifisere Nord-Afrika. Og apropos folkemord: det er mange kritiske røster til militærinvasjon, og det er lett å forstå pga oljen og den overveiende muligheten for "alternative" motiver i verdenssamfunnet. Men samtidig tenker jeg på dårlige erfaringer av unnlatenhet og manglende vilje og evne til å involvere seg i såkalte interne konflikter i afrikanske land. Tanken på hva FN gjorde, eller snarere ikke gjorde, for å beskytte sivile i Rwanda er i hvert fall fryktelig skremmende.

Dette er ugjennomtenkte tanker og det er mulig jeg blir uenig med meg selv etter at jeg har fått tenkt meg litt om og fått motargumenter, men akkurat nå er dette de frustrerte tankene jeg tenker. Jeg mistenker at Gaddafi har tjuvstarta paradislivet med nytelse av et harem av unge kvinner og fått syfilis på hjernen. Hvordan skal man ellers kunne forklare slik dødelig galskap?

Bilde fra http://maybeyourcupoftea.tumblr.com/

Brød, frihet og verdighet

"Brød, frihet og verdighet" har vært et slagord både i Tunisia og Egypt. Av de tre kravene i slagordet er det kanskje verdighet de har oppnådd mest av så langt, etter min mening. Grunnen er at de har holdt fast ved fredelige demonstrasjoner. De har vunnet den moralske seieren. Gjennom standhaftighet og mot har de uttrykt et høylytt budskap - uten å ty til vold. Nettopp deres fredelige metoder har gjort budskapet sterkere: et ønske om genuin og god forandring ville ikke virket like troverdig hvis det ble skrevet i blod i stedet for på plakater.

En annen forutsetning for gjennomslagskraften i disse folkebevegelsene tror jeg er "the power of numbers" - at de har samlet så mange. Myndighetene har ikke klart feie demonstrasjonene ut på sidelinja fordi støtten i folket har vært så stor og bred. Dette er ikke utført av en liten gruppe, kjøpt og regissert av USA eller Al-Qaida. Som jeg var inne på i en tidligere post, vi er vitne til lokalt initiativ og lokal drivkraft. Folkesjela har fått nok og gått til aksjon for forandring.

Jeg driver og leser litt i Nelson Mandelas selvbiografi "Long Walk to Freedom" på si, og det er spennende å lese hans tanker rundt dette med at folket må være klart. Kampen mot apartheid var en veldig lang og langsom kamp. I den harde kjernen i motstandsbevegelsen var det til tider mye utålmodighet, og noen ville gå til større (fredelige) aksjoner og til væpna motstand mye tidligere enn det motstandsbevegelsen faktisk gjorde. Argumentet for å vente var alltid det samme: at støtten i folket først måtte være stor nok.

Jeg må innrømme at jeg blir litt bekymra pga det jeg har lest om Mandelas tanker og erfaringer. Det står jo ingen godt organisert opposisjon klar til å ta over og gå de neste stegene sammen med folket i verken Tunisia eller Egypt. De spontane folkebevegelsene i begge land har vunnet en stor delseier - diktatorene har gått av. Men dette er bare begynnelsen. Forhåpentligvis vil prosessene fortsette med det samme, brede engasjementet i folket og med samme standhaftighet og mot til å stå på for en bedre (og dermed ikke-voldelig og ukorrupt) framtid. Fortsetter de å vinne verdighet på denne måten, vil brød og frihet utvilsomt bli deres.

Brød til folket

Frihet til folket - brød til folket! Tiår med urettferdighet, med økende sosiale forskjeller, og med myndigheter som ikke makter å overbevise om omsorg for befolkningen er bakgrunnen for folkemotstanden i Tunisia, Egypt, Sudan, m.m. - og det er det som gjør det så inspirerende. Folk har fått nok av urettferdig lidelse, og reiser seg opp og protesterer.

Vi i Vesten tenker ofte på såkalte sivile og politiske rettigheter når vi tenker menneskerettigheter - f.eks. ytringsfrihet, forsamlingsfrihet og pressefrihet. Det finnes mangfoldige eksempler på brudd på slike rettigheter - både under regimene før folk begynte protestene og nå under protestene. Jeg mener overhodet ikke å disse politiske rettigheter og de er selvfølgelig kjempeviktige, men jeg må innrømme at sosiale rettigheter rører meg enda sterkere. Artikkel 23 i Verdenserklæringen om menneskerettighetene: "Enhver har rett til arbeid", artikkel 25: "Enhver har rett til en levestandard som er tilstrekkelig for egen og ens families helse og velvære, og som omfatter mat, klær, bolig, helseomsorg, ..."

Mange kommentatorer og mange av protest-aktivistene som intervjues peker nettopp på brudd på sosiale rettigheter som det som har satt i gang misnøyen og frustrasjonen og protestene. Folk får ikke arbeid (og dermed ikke lønn). Folk har problemer med å skaffe mat. I Egypt lever anslagsvis halvparten av befolkningen under fattigdomsgrensen. Landet opplever en god økonomisk vekst - men veksten kommer bare noen til gode. I Tunisia nevnte jeg tidligere at protestene startet med at en arbeidsledig mann satte fyr på seg selv i frustrasjon over å ikke kunne brødfø seg og sine. I Sudan er kravene demokrati og bedre levestandard.

Et av problemene med brudd på sosiale rettigheter er at de er så vanvittig utbredt. Dvs, fattigdom er så vanvittig utbredt. Ja, godene må fordeles jevnere - både internt i land og på globalt nivå. Mye kan gjøres av rike aktører på den globale spillarenaen. Men 60 år med vestlige utviklingsprosjekter i Afrika har også lært oss at lokalt initiativ, lokalt eierskap, lokal drivkraft, lokale ideer og lokale løsninger er fryktelig viktig for meningsfulle og gode endringer.

Det som derfor får adrenalinet mitt til å pumpe i spenning og begeistring er folkebevegelsene vi vitner i Tunisia, Egypt og etter hvert stadig flere andre land. Det er ikke vi forståsegpåere i Vesten som har tatt initiativet og vil at diktatorer må gå. Folket selv har fått nok, har reist seg, taler ut med sterk røst og krever endring. De som har levd i stille undertrykkelse har tatt bladet fra munnen. Gratulerer!

Fruktselgere til besvær

I midten av desember satte en ung, arbeidsløs akademiker fyr på seg selv da politiet stoppet ham fra å selge frukt og grønnsaker for å ha noe å leve av. Dette var i Tunisia og satte i gang en bølge av demonstrasjoner som nå har ført til at presidenten har flyktet landet. Men det kunne like gjerne vært i Sør-Afrika og Durban, og vært en av de uutdannete og sultne unge fyrene som jeg kjenner - eller en av de utdannete som jeg ikke kjenner så godt. Det finnes mange av dem også (altså med utdanning men uten arbeid) i Durban, ikke minst flyktninger og innvandrere, som prøver å livnære seg ved å selge frukt, potetgull, fake parfymer, plastsmykker eller solbriller.

Blant guttene jeg har jobba med er frustrasjonen stor når det gjelder hvor vanskelig det er å selge ting i fred for politiet. Dette er gutter som ellers er forholdsvis hardcore kriminelle, og som generelt livnærer seg ved ran. Jeg tenker at det er kjempeflott når de istedet ønsker å livnære seg som selgere av peanøtter eller plastsmykker. Det er bedre for dem (jeg mener bestemt at det ikke er godt for et menneske å være voldelig mot andre) og for de som ellers ville vært ofrene deres.

For politiet burde dette være helt klart: la dem starte små businesser og vær en oppmuntring og støttespiller i forsøkene på å komme bort fra et voldelig liv. Men neida, fordi guttene ikke har formell tillatelse til å selge, blir de behandla som kriminelle allikevel. De blir anholdt og ransaka, sakene deres blir konfiskert og de blir ilagt bøter. Det skumle med å få bøter for folk som har så lite penger er at de kan bli arrestert og fengsla i stedet for, hvis de ikke kan betale boten. Eller hvis de ikke kan betale bestikkelsen politiet ønsker for å sette dem fri.

I Durban er det en del av guttene som derfor åpenlyst sier at de heller vil stjele. Det kan de. De kan triksene for ikke å bli tatt. Det er lett å stikke av og løpe fra politiet. Hvis de selger noe uten tillatelse, blir de gjerne tatt på fersken mens en kunde driver og kjøper en ananas fra dem, og da er det vanskeligere å stikke av eller late som om det ikke var dem. Hvis de raner noen er det bare å rive av seg t-skjorta mens de runder et gatehjørne i fullt firsprang, og så er det ingen som kan kjenne dem igjen - og dermed blir de ikke tatt.

Dessuten gir ran raskere og større penger. Og det er lite motiverende å jobbe lange timer for mindre penger med større risiko for å bli tatt - noe som er realiteten for de som prøver seg som selgere på stranda.

Så her må det til en politisk endring - og ikke bare i Tunisia. Gjør det mer gjennomførbart for redelige mennesker som ønsker å skaffe seg et ikke-voldelig levebrød. Ikke legg opp til at unge gutter foretrekker å ta livet sitt eller å overfalle og rane folk framfor å selge frukt og peanøtter.

Maria Amelie

Jeg fikk boka av Maria Amelie, "Ulovlig norsk", i gave av FO-studentene da jeg var i Norge i oktober, og begynte såvidt å lese i den før jeg dro. Boka var en av tingene jeg trakk fram som noe jeg kunne glede meg til ved å flytte tilbake til Norge. Pulsen føk derfor rett i været når jeg så overskriftene på nettaviser om at Maria Amelie var blitt arrestert. Hun "kjenner" jeg jo liksom litt. Jeg har lest noen av tankene og følelsene hennes. Hun er en person for meg - og ikke bare en statistikk, overskrift, eller noe annet upersonlig.

Det er MYE å si om saken, prinsippene, følelsene, politikerne og byråkratene. Her er bare noen begynnende stikkord om noen av mine tanker.

I denne saken skulle retten kun avgjøre varetektsfengsling, og altså ikke vedtaket om avslag e.l., men det minner meg allikevel om muligheten som dommere, advokater, andre personer innen juss, og andre som tar juridiske avgjørelser (forsåvidt også innen UDI/UNE) har for å bevisst ta politiske avgjørelser for å forme nasjonen i retning av det samfunnet de ønsker. Det er for eksempel kjent fra Iran og Zimbabwe. Poenget mitt er altså at selv om lovverket er det man har, kan man, om man har mot til det, alltid kunne endre nasjonen ved hvordan man tolker og praktiserer det lovverket. (I Maria Amelies tilfelle erkjenner Utlendingsnemnda at hun har "en sterk faktisk tilknytning til Norge", men velger å ikke la det bli avgjørende - for eksempel.) I tillegg til endringer i praksis, er det også en del mulige lovendringer som saken til Maria Amelie kan sette fokus på.

Nå bør jeg nok forte meg å si at jeg ikke er tilhenger av spesialbehandling av Maria Amelie. Det kryr av kommentarer på twitter og andre stedet om at det ikke må være slik at fordi noen er søte og flinke så skal de få asyl. Det burde være unødvendig å presisere det, men jeg sier for sikkerhets skyld: Jeg er heller ikke tilhenger av en slik praksis. I mange tilfeller vil det være de som ikke blir ansett som søte og pene som trenger beskyttelse - så den typen resonnement er helt på jordet. Det er også resonnementet at fordi noen engasjerer seg for Maria Amelie så mener de at søte og flinke søkere skal få tilslag. Maria Amelie har stor betydning fordi hun er ansiktet utad til tusenvis av andre papirløse og "ulovlige" asylsøkere. Jeg lar meg engasjere av saken til Maria Amelie og er kjempeglad for engasjementet fra befolkningen fordi hun setter søkelyset på at det er lover og praksiser i asylpolitikken som bør endres.

All verdens kampanjeforsøk fra organisasjons-Norge kunne ikke satt i gang det enorme engasjementet vi ser nå. Jeg er enig med Wasim Zahid at det er trist at saken til Fathia Ahmed Omar ikke vekket det samme engasjementet. Det er ikke til å stikke under en stol at med et "muslimsk" navn som hennes vil det være vanskeligere å få samme enorme reaksjon og støtte som Maria Amelie. Men det er ikke et gyldig argument for å la være å engasjere seg nå. Tvert imot. Det er nettopp på grunn av alle de andre umenneskelige utsendelsene at det er så viktig med engasjement. Jeg ønsker ikke spesialbehandling av Maria Amelie. Jeg ønsker god asyl- og innvandringspolitikk, som tar vare på enkeltmenneskers sikkerhet og velferd og på nasjonens sikkerhet og velferd. Som er i samsvar med menneskerettighetene. Som er i samsvar med alminnelig logikk og oppfatning av hva som er rett og galt og rimelig.

Norge har for eksempel forpliktet seg til Barnekonvensjonen, og den er integrert i norsk lov. Men hvordan er lovene og praksisen for mindreårige asylsøkere? Er norsk praksis å sette barnets beste først - foran andre lover og hensyn - slik konvensjonen krever? Eller bryter vi internasjonal lov ved praksisen vår?

Dette burde vi allerede vært indignert over for lenge siden. Og jeg er ikke uenig i at vi burde gått i fakkeltog for lenge siden også - for andre, for alle - analfabeter og universitetsutdannete, europeere og afrikanere, kristne og muslimer, med og uten bart, med og uten slør, svarte, gule, brune og all verdens farger.

Men jeg bejubler at engasjement nå endelig blusser opp. Jeg mener at det er bra at vi ser at asylpolitikken er så streng at selv de vi ønsker og de vi synes fortjener å være her blir kastet ut. Kvinner i Fathia Ahmed Omars situasjon vil kunne nyte konsekvensen av det, slik også analfabetiske og "skumle" afrikanere (uttrykk sett på twitter) kan. Nå er det mulighet for endring - på makroplan.

Skolegutt skutt og drept

En skolegutt er skutt og drept av politiet i forbindelse med demonstrasjoner i nabolandet Mozambique.

Det har i noen dager foregått store demonstrasjoner i hovedstaden Maputo, der folk protesterer mot høye matpriser. Det er visstnok dårlig valutakurs som har fått prisene til å øke. Prisen på et brød har steget med 25%, og prisen på vann og drivstoff har også økt.

Sør-Afrika har stengt ambassaden sin i landet, og demonstranter har blokkert bilveien til Sør-Afrika som dermed også er stengt.

Politiet skjøt i dag mot demonstrantene - noen hevder de brukte ekte kuler og ikke gummikuler.

Noen medier melder om 4 drepte, andre om 6. Noen rapporterer om to barn blant de drepte, andre om ett.

Han ble visstnok skutt i hodet da han gikk i retning av demonstrantene, og ble liggende i en blodpøl med en skolebok ved siden av seg.

Taushetens time er forbi

Jeg har flere ganger på bloggen - og uendelig mange ganger utenfor - etterlyst den jevne sørafrikaners evne og vilje til sosial aksjon for sosiale endringer. Sør-Afrika har en fantastisk historie når det gjelder storstilt grassrotskamp. Og historien er så fersk at mange av de som var aktive i kampen mot apartheid potensielt kan være aktiv i kampen for et bedre samfunn nå også. De har personlig erfaring. De har bevist for seg selv og for verden at det går an.

Allikvel har jeg ofte vært uhorvelig frustrert over tausheten og oppgittheten som synes å råde i dag. Mange har uttrykt at de rett og slett ikke klarer å utøve kritikk mot regjeringspartiet ANC fordi de føler slik takknemlighetsgjeld til dem fra apartheid-tida. Det er jo forståelig, men det har gjort meg trist - for den som tier, samtykker - og konsekvensen har vært stille aksept av hårreisende fattigdom og sosial ulikhet.

Før jeg kom til Sør-Afrika forventet jeg å komme til et forholdsvis "europeiskliknende" samfunn - i stor kontrast til andre land i Afrika. Moderne, såkalt velutviklet, og med liten fattigdom. Jeg blir fortsatt sjokkert over hvor feil jeg tok. Ja, du finner moderne, europeisk-liknende tilstander - hos 10% av befolkningen. Men fattigdommen i Sør-Afrika er ikke noe mindre enn i andre afrikanske land. Og den fysiske nærheten mellom den enorme rikdommen og den enorme fattigdommen kan gjøre noen og enhver kvalm - eller deprimert og overveldet taus.

Ei av jentene jeg dro på hjembesøk med her om dagen bor 15-20 minutters kjøretur fra leiligheten min. Jeg bor i et palass. Huset hennes var tomt for mat. Bokstavelig talt tomt. De hadde ingenting å spise. Og ingen anelse om når eller hvordan de skulle få det. (Matskapet mitt bugner ikke akkurat det heller, men det kommer kun av dårlig tid og enda dårligere organisering av tida, og da jeg ikke kunne spise frokost i forigårs fordi det ikke var noe å spise, kjøpte jeg bare en brødskive på campus.)

Det finnes så mye som burde forandres og forbedres her i landet (og verden forøvrig), og jeg har vært lei meg over mangelen på pågangsmot og aktivisme. Men nå ser det jammen ut til at en del har rista av seg ærefrykten for myndighetene og at tausheten og lydighetens time er forbi. Streikinga blir bare mer og mer intens.

Og det er jo jammen fantastisk at folk protesterer mot urettferdigheten og sier at nok er nok. Endelig kjemper fagbevegelsen for arbeidstakernes beste, selv om det betyr å si noe annet enn regjeringspartiet ANC (det har knapt nok skjedd siden de ble født som tvillinger under apartheidregimet). Endelig danser svarte arbeidere i gatene i protest mot svarte politikere. Nå er det ikke bare det såkalte rasekortet som brukes (svart mot hvit), men folk både tør og klarer å protestere mot urettferdighet kun pga urettferdigheten.

Streikens ironi

Sykehuset åpna igjen tidligere denne uka - heldigvis. Og jeg sier ikke heldigvis fordi jeg ikke støtter streikens formål, men fordi jeg får helt vondt av streikens ironi: Det er det store flertallet av vanlige sør-afrikanere som lider. Den lille rike eliten setter ikke en tå innenfor et offentlig sykehus uansett. Enhver med helseforsikring kan bruke private sykehus der det ikke er streik. Det er millionene uten helseforsikring som lider. De som allerede har det enda verre enn de offentlige ansatte...

Mødrene til de for-tidlig-fødte babyene i kuvøse som ikke får tilsyn, for eksempel.

Men nå skal det visst trappes opp igjen. Politiet og fengselsbetjenter har varslet at de går ut i streik i morgen - og fagforeningene deres har sagt at alle skal streike, uavhengig av om de er i såkalt "essensiell tjeneste" og i følge loven ikke har lov til å delta i streik.

Da kan det hende sykehusene stenger igjen også, for det var politivaktene utenfor som sørget for at sykehuset var åpent tidligere denne uka i hvert fall.

Streiking er en grunnlovsgitt rettighet, men noen tjenester har ikke lov til å streike, inkludert visse deler av helsetjenesten (f.eks. akutten) og sikkerhetstjenesten (deler av politiet og grensevaktene), som klassifiseres som "essensiell tjeneste". Helsesektoren har blåst en lang marsj i begrensningen, og streikende sykepleiere har til og med blokkert inngangen til akuttmottaket og nekta ambulanser å komme inn.

Selv om streiken er viktig, er det ganske ekstremt at helsearbeidere er villige til å sette liv på spill for å kreve høyere lønn til seg selv. Det er ekstremt uansett hvem som gjør det, men ekstra heftig når det er helsearbeidere - som direkte jobber med å redde liv.

Det underliggende problemet er de skyhøye klasseforskjellene i landet her. En liten elite og et enormt flertall, med et hav i mellom seg. Lønningene i offentlig sektor må opp, og lønningene i lederstillinger innen alle sektorer bør ned. Det er selvfølgelig ingen enkel oppgave, og det er ikke noe som vil skje dersom flertallet bare står høflig med lua i hånda og spør pent. Vi mennesker er dessverre ikke sånn - vi deler ikke rettferdig naturlig. Så at storstilt klasseaksjon må til for å få til en endring er jeg ikke uenig i.

Men det dypt tragiske er at det er deres egne brødre og søstre som får føle vreden til de streikende. De som allerede lever i grotesk sosial urettferdighet.

Streik i harnisk

Det har vært streik i offentlig sektor her en god stund nå, og la meg slå fast aller først at jeg i utgangspunktet støtter streiken. Det er alt for lave lønninger blant det store flertallet av arbeidstakere i landet, og det er en skam at staten betaler lønn som bare hjelper til å holde folk i fattigdom. Mine kollegaer har en fire års universitetsutdanning bak seg, men får en luselønn som bare hjelper til med å holde hjulene i gang i familiene deres, og som knapt kan være en plattform til endring.

Det som gjør det ekstra ille er de enorme forskjellene på lønnsnivået. Selv i offentlig sektor er lederlønninger ekstremt mye høyere enn for arbeidsstokken. Det er vanskelig å forklare slik at norske lesere kan skjønne. Det finnes både mer fattigdom og mer rikdom her enn i Norge. Det er helt kvalmt.

Så forrige fredag var jeg faktisk med og marsjerte, i solidaritet med profesjonen min og for å generelt støtte formålene. Utjevning av sosiale forskjeller tror jeg er det aller viktigste som kan gjøres for Sør-Afrika. Demonstrasjon eller marsjering her kalles toyi-toyi, og er en blanding av synging og dansing. Fantastisk estetikk!

Bildet er fra Mail & Guardian, og viser noen som toyi-toyier. På fredag var vi omtrent 10.000, tror jeg, og det var en flott opplevelse å være en del av den syngende og dansende massen. Jeg klarer ikke å få med meg ordene på sangene (og kan nok ikke synge dem i all ærlighet hvis jeg hadde fått med meg ordene heller, for sangene kommer fra kampen mot apartheid og handler om svart frigjøring fra hvit undertrykkelse), men litt dansing ble det da på meg.

Men nå begynner streiken å gå over all støvleskaft. Regjeringen nekter å gi etter for kravene om lønnsøkning, og fagbevegelsen nekter å gi seg, så toyi-toyinga blir mer og mer aggressiv.

Her i Durban har en gruppe som kaller seg Bafana Bafana (som navn som på landslaget i fotball - aner ikke hvorfor) stengt sykehusene. Ei dame fødte i baksetet på en bil på parkeringsplassen til et sykehus. En operasjonssal ble invadert etter at en pasient var i narkose og operasjonen ble avbrutt.

Jeg hadde to ærend på et av de offentlige sykehusene her i byen i går. Det ene ærendet var å besøke jenta som ligger for døden. Jeg har nemlig fått tak i en nær venn av henne som hadde stort behov for å se henne. Men alle inngangene til sykehuset var stengt med lenker og hengelåser, og livredde sikkerhetsvakter gjemte seg inne. Hele sykehuset så mørkt og tomt ut - jeg lurer på om pasientene har fått noe tilsyn i det hele tatt? Jeg ser i media at pasienter har ligget sultne og møkkete i sengene sine fordi personalet ble nektet å komme inn av sinte demonstranter. Forhåpentligvis lever jenta fortsatt! Alt virker jo så kaotisk at jeg aner ikke hva som kan ha skjedd...

Det andre ærendet var en gutt som er på livreddende tuberkulose-behandling. Han får bare tabletter for en uke av gangen, og måtte ha ny dose. Men alle innganger var avstengt. Ikke en gang akutten var åpen. Jeg er jammen glad jeg ikke var i en trafikkulykke eller at noe annet skjedde så jeg hadde trengt medisinsk hjelp... Det ordna seg heldigvis for gutten, for vi kom til å tenke på en annen klinikk som også gir ut tuberkulose-medisiner, og der kom vi heldigvis inn.

Jeg var på sykehuset tidligere i uka også, med to ungdommer. Han ene ble sent tilbake og fikk beskjed om å komme igjen etter at streiken er over, fordi de kun har kapasitet til å ta seg av de mest akutte tilfellene. Hun andre fikk den behandlingen hun trengte. Så da gikk det da enda an. Men nå... Nå har de gått for langt, synes jeg.

Helseministeren har sagt at å stenge av hele sykehus og hindre at folk får livsviktig hjelp er kriminelt - han har til og med brukt uttrykket mord. Og jeg lurer virkelig på hvor mange menneskeliv som går tapt i denne streiken... Men ord hjelper lite, og demonstrantene har ikke blitt stoppet.

Hæren har blitt satt inn noen steder, for å gi både medisinsk og sikkerhetsmessig hjelp. Det sier litt om hvor kritisk situasjonen er. Men sykehuset nede ved stranda her i Durban er fortsatt avstengt av bøller.