Friday, February 19, 2016

Mål for 2016: Mont Ngafula-skolen i Kinshasa

Det er fint å se bakover på hva vi har vært med på i 2015 (se Årskavalden), men det er også fint å se framover og hva vi håper å være med på i 2016. Og da er et av hovedmålene å redde skolen som vi besøkte i Kinshasa, nemlig Mont Ngafula-skolen.


Skolen har stått halvferdig i 6-7 år, i regn, høy luftfuktighet og alt slags vær, og nå holder betongen på å bli ødelagt og vi frykter for at hele bygget må rives. Derfor var hovedformålet med turen vår til Kinshasa før jul å inspisere skolebygget og lage en plan.


Her ser vi at jernet har blitt synlig og begynt å ruste i taket til førsteklassingene på bildet over.


Førsteklassingene holdt på med fransk grammatikk (stakkars unger! ;) )



Takket være hjelp fra Lærernes misjonsforbund fikk vi reddet nesten halve bygget i 2014, med takkonstruksjon og nytt lag med sement på resten av det åpne/tomme taket.


Nå er vi godt i gang med å skaffe nok midler til å få dekket resten av bygget med takplater og reparere innertaket (hjertelig takk til søstermisjonen på Lena og Filadelfia Ålesund så langt), og sammen med en stor innsats fra foreldrene håper vi at bygget kan reddes og alle klasserommene fylles med skoleelever og læring. 



Å få oversikt over sykehusene, helsesentrene og skolebyggene som ble stående halvferdige da prosjektsamarbeidet ble stoppa rundt 2009 er en viktig målsetning i det pågående helse- og utdanningsprosjektet nå som prosjektsamarbeidet er gjenoppstarta - og forhåpentligvis lage en plan for hvordan de kan bli ferdigstilt. Men denne skolen i Kinshasa er en hastesak, og det er ikke tid til å vente på noen konklusjon på en slik oversikt neste år - så det er et høyt prioritert mål sammen med skoleledelsen og foreldrekomiteen å få reddet skolen i løpet av dette året og aller helst så snart som mulig.

Sunday, February 14, 2016

Årskavalkade: For et godt, gammelt år!

Vi er langt uti februar allerede men jeg holder fortsatt på med årsrapporter for 2015, og det er faktisk veldig oppløftende - så utrolig mye bra og herlig, vanskelig og viktig, vi fikk være med på i løpet av fjoråret.

Noen høydepunkter:



Flere episke turer til Nindja og sykehuset der - det ble oppblussing i væpna aktivitet, men så ble det våpenhvile eller i alle fall fredeligere igjen slik at vi AKKURAT rakk å bygge vanntank før tørketida satte inn. Og de høygravide mødrene som venter på å føde fikk madrasser i stedet for å ligge på tørka gress, og etter hvert et ventehus, og i august var det stooor fest da sykehuset ble innviet. Umulig å ikke smile når jeg tenker på dette.

Flere turer til Kaziba også, særlig for å prøve å finne ut av hva som var galt med kraftverket der og å prøve å reparere det, og jammen fant vi ikke ut av det med skikkelig teaminnsats, og nå går kraftverket bedre enn det har gjort på årevis!

Mange menighetsbesøk - jeg holdt på å skrive "utallige", men så mange er det ikke - jeg har telt cirka førti forskjellige menigheter i løpet av fjoråret. Kafindjo står i en særstilling - å stå opp grytidlig om morgenen før det er ordentlig lyst og så klatre oppover fjellet og komme fram nesten i tide til gudstjenesten begynner og bli tilbudt et fat kaldt vaskevann av pastoren - det var en herlig opplevelse. Men de fleste er nærmere byen: i Kabare, Nyangezi og i Bukavu by. Barnekor, ungdomskor, mammakor og felleskor, og et og annet mannskor. Stor gjestfrihet, mange gode måltider sammen med menighetslederne etterpå, og mange egg som gaver med hjem.



Uka før regntida begynte igjen, hev vi oss rundt og fikk besøkt Itombwe-fjellene. Ubeskrivelig sterkt å høre folk fortelle om forsoningen de har arbeidet for og oppnådd. Fryktelige stammemotsetninger, der de har tatt livet av hverandre til og med innad i kirka. Og så står de side om side og fyller kirka
 med lovsang!

Turen til hovedstaden var også uforglemmelig. Arbeidet for gatebarn rørte meg. Kinshasa er en moderne storby som fikk oss bønder fra Sør-Kivu til å glo med store øyne! Å spise fisk ved Kongo-flodens bredder var prikken over i-en.



Jeg har fortsatt mye igjen å fortelle derfra, ikke minst om det som var hovedformålet med turen: å se på skolen som står der halvbygd og vurdere om det fortsatt er mulig å redde den.



Og så ved årsslutt: besøke Christina og Scott og arbeidet i Ituri, bl.a. skole for døve barn, og feire jul og nyttår sammen.



Utover høsten var mye av fokuset på arbeidet for kvinner som har overlevd seksuell vold, og på senhøsten åpnet vi "antenner" (lytteposter) i de mest avsideliggende og vanskeligst fremkommelige stedene i Sør-Kivu der det fortsatt er flere aktive væpna grupper. Vi har arbeidet og banket på dører for å videreføre arbeidet for barn og ungdommer som har vært med i væpna grupper, inkludert jenter som har vært med i væpna grupper, og de spesielle behovene og utfordringene de står i for å bli integrert i samfunnet og det sivile liv igjen. Nå blir dette nye året et viktig forberedelsesår for å videreføre dette arbeidet.

Et skoleår tok slutt og et nytt skoleår begynte. Over 800 skoler drives av CELPA rundt omkring i landsbyer og hundretusenvis av barn får dermed muligheten til å gå på skole. Mange foreldreløse barn har fått hjelp til skolegang, og mange "rebellunger" som alle er så redd at skal bli som fedrene sine - men som alle håper at om de får gå på skole så er det en stor sjanse for at de vil bli gode fredelige samfunnsborgere.

Det er vanskelig å komme på en god avslutningssetning eller kommentar. Kunne jo blitt matt av mindre - jeg blir helt overvelda når jeg ser tilbake på året som gikk. Når jeg står midt oppi det, kan jeg bli overvelda av behov og problemer og alt som er vanskelig - hvor mange meldinger per uke får jeg ikke om ulykker, avblåste tak, syke barn, sultne barn, ufred og mye mer. Men det gjør godt å se tilbake på alt arbeidet som faktisk har blitt gjort. Tenk at sykehuset i Nindja hadde vann gjennom hele tørketida. Tenk at sykehuset i Kaziba nå har et kraftverk som fungerer hele døgnet, hele uka, hele måneden. Tenk på alt det gode arbeidet som gjøres for kvinner i de mange titalls menighetene vi har besøkt. Tenk på alle barna som har fått gått på skole. Da blir ikke fjorårets overskrift "vanskeligheter", men heller "håp" og "takknemlighet".

Monday, February 08, 2016

Fotballfeber!

Hoooiii! I går ble Kongo afrikanske mestre! Fotballfeberen her i byen har bare økt og økt de siste par ukene, og nådde sitt store høydepunkt i går da finalen i African Nation Championship (CHAN) gikk av stabelen i Kigali, Rwanda. Tusenvis av folk valfarta herfra og over grensa. Alle fly i Kongo søndag og mandag var innstilt og sendt til Kigali for å fly prominente gjester. Noen pastorer fikk visstnok alle barna til å gå ned på kne i stua og be til Gud om hjelp (det er litt juks, men...)

Og Kongo ikke bare vant, men vant storveies: 3-0 over Mali.

Bilde fra Radio Okapi.
Det er vanskelig å forestille seg støynivået her i byen for den som ikke opplevde det, men om noen fortsatt husker fotball-VM i Sør-Afrika i 2010, så husker dere antakelig det episke blåseplast-instrumentet vuvuzela? De ljoma over byen i går, og jeg er ganske sikker på at jeg hørte messing-korps-instrumenter også. Hundrevis av biler tuta. Titusenvis av folk hyyylte.

Første gang jeg hørte slike fotballhyl (det begynner å bli et par år siden nå), trodde jeg at det var brutt ut krig - at en bombe hadde slått ned eller noe sånt - for plutselig hyles og skrikes det over hele byen som om det er en krisealarm. Jeg lurte på om jeg skulle kaste meg ned på gulvet eller løpe til sikkerhetsrommet (som ikke har vinduer), men så var det bare at noen hadde scora mål i en fotballkamp.

Det er herlig å oppleve den nasjonale stoltheten - alle er ett og enige når det gjelder landslaget, også i et politisk spent år som i år (som kanskje blir valgår og kanskje ikke). Absolutt alle samtaler jeg har hatt i dag, enten på telefon eller in person har begynt med "gratulerer med kampen" og så noen jubelscener, høy latter og høy stemning.

Ja, så høy er stemninga at det går rykter om at det av sikkerhetsmessige årsaker ikke blir noe av en turné med trofeet. Det sies at det var planlagt å dra via Goma og kanskje Bukavu og noen andre byer før den endelige hjemkomsten i hovedstaden med trofeet, men at folka her i Kivu er for gærne og gira og kommer til å skyte hverandre i pur glede og ekstase... Nå ja, jeg vet ikke om det stemmer - man skal jo ikke tro alt man hører. Men moro er det lell - at Kongo er mestre! Landet kommer jo fryktelig dårlig ut på de fleste statistikker, lister og sammenlikninger, MEN i fotball er de nå best! Que vivent les Léopards!