Et godt år

Et år går mot slutten - et veldig bra år.

Det begynte tidlig med en fantastisk tur til Drakensberg-fjellene og Lesotho første helga i februar. Snakker om balsam for sjelen for en bymus i Durban:

Den turen satte dessuten anslaget for det som skulle bli a new best friend - Rooney. Og gode vennskap er jo noe av det beste en kan tilegne seg her i livet.

Og så en tur for livet til Kongo. Fullstendig uforglemmelig med desperasjon i flyktningeleire og håp i sentre for voldtatte kvinner. Jeg håper livet mitt vil inneholde mye mer derfra, og etterhvert være en kilde til forandring for det gode.

Noe av det som har prega året mest for meg er arbeidet med ungdommene som bor på gata i Durban. Det har vært tøft og fælt og rørende og godt og vondt - på en gang. Det første halvåret var mye prega av babyer; det siste halvåret av tenåringsjenter. Også neste år vil nok være mye prega av dem - la det også innebære forandring til det bedre og håp.

Og mye moro og sprell, takk til Siphiwe og andre venner i Durban!

Og en fantastisk avslutning, med fakkeltog for Obama og håpet om en vending til det bedre i verden på det storpolitiske nivå (og jeg fikk et glimt av Barack og Michelle!!)

Så la det bli fanfaren inn i 2010: Change! Hope! Yes we can!

Slumdag i Nairobi

Jeg var i Nairobi et par dager og besøkte Ingunn, og ene dagen ble dedikert slummen, med besøk i Mathare på dagen og musikalforestilling om slumlivet på kvelden.

Her er Ingunn og jeg i Mathare:

Vi besøkte en skole:

Her er Ingunn og rektoren på hans kontor:

Jeg ble fascinert av geitene:

og av barna:

Besøk i horehus

Ikke alt jeg gjør her er akademisk - i kveld ramla jeg innom et horehus!

Vi hadde tenkt å oppleve litt mer av Addis, siden stort sett alt vi har sett er konferansebygningen (et digert FN-kompleks som forsåvidt er interessant nok i seg selv) og hotellet. Og du kan trygt si at vi fikk oppleve mer...

Først tusla vi rundt blant suvernirboder og Ladaer (drosjene er Lada, malt i blått og hvitt) i sentrum, men etter hvert ble vi lei av det, og tenkte oss tilbake til hotellet. En mann som jobber som rengjøringsassistent ved hotellet var med oss og viste oss rundt, og han foreslo å dra et sted hvor vi kunne se tradisjonell etiopisk dansing. Det takka vi selvfølgelig ja til, og havna et sted med dansende jenter. Det tok ikke veldig lang tid før vi skjønte at det ikke akkurat var bare tradisjonell dansing de kunne utføre, og de inviterte oss helt tydelig til noe mer... Jeg skriver 'oss' fordi til og med jeg var inkludert i invitasjonen!

Jeg er jo vant til å omgås jenter som selger sex, så det var forsåvidt ikke noe problem, det. Og i stedet for noe kjøp og salg, hadde vi heller en liten hyggelig prat om dagligdagse ting - om landsbyen hjemme, om de forskjellige kulturene i Etiopia, osv.

Men det var ganske fælt. En diger hvit mann satt i en sofa omringet av jenter når vi kom, men forsvant snart til et privat avlukke når vi kom og forstyrra. Jeg vet ikke akkurat alderen deres, men jeg antar de var tenåringer og i tidlig tjueårene. Jeg oppdaga at jeg har blitt litt blind, eller at jeg ikke har sett skogen for bare trær, når det gjelder sexsalg. Jeg hadde liksom blitt så vant til det at jeg ikke var rysta lenger. Kanskje det jeg trengte for å våkne opp igjen var å se det i en ny kontekst. For nå tenker jeg virkelig at det er motbydelig utnyttelse. Han feite, rike mannen, og de unge, fattige jentene. Jeg får vondt inni meg når jeg tenker på dem.

På en eller annen måte må vi få bukt med fattigdom. Jenter og gutter, kvinner og menn, må få muligheter til å leve i frihet fra undertrykkelse og utnyttelse.

Første doktorgrad i landet

I går kveld var jeg på en festmiddag for å feire den første doktorgraden i sosialt arbeid i Etiopias historie!

En avdeling for sosialt arbeid startet for fem år siden ved universitetet i Addis Ababa, og de har hatt flere masterstudenter siden da - og i går altså den første studenten som oppnådde doktorgrad.

Jeg menger meg som sagt med professorer her, og ble derfor invitert til denne spesielle feiringa. Det var veldig gøy - masse glede og stolthet, taler, mat og drikke.

20 arsjubileum

Jeg har nettopp skrevet en lang post som ble borte fordi internett er sa darlig her... Men jeg skal prove a skrive litt igjen... I ar er det 20 ar siden konvensjonen for barns rettigheter ble vedtatt i FN, og jeg er med pa noe av markeringen her i Addis Ababa. Jeg er her pa en konferanse som heter "Children's Rights at a Cross-roads. A Global Conference on Research and Children's Rights" som arrangeres av UNICEF, Childwatch og AFRC. Det er spennende, fordi det er mye debatt rundt veien videre, og overraskende vilje blant noen til a se (selv-)kritisk pa hva som gjores na - og det er oppmuntrende. Punkt nr 1, hvis noe skal vaere meningsfylt, ma vaere viljen til a vaere aerlig, og punkt nr 2 mot til a innromme feil og svakheter og a peke pa en annen vei videre.

Det er oppmuntrende a oppleve et driv for endring og engasjement for barns ve og vel.

Det er dessuten litt av en opplevelse for meg a vaere her - blant alle ekspertene. Jeg menger meg med professorer som jeg bare har lest artikler av tidligere, og det er goy :-) Mange spor meg hva doktoravhandlinga mi er om, og jeg ma forklare at jeg har langt igjen enna - jeg har nettopp skrevet siste eksamen i bachelorgraden min... Sa jeg er jammen priviligert som kan vaere her.

Men jeg var ikke sa veldig hoy i hatten da jeg hadde en presentasjon i dag. Folte meg som en liten mus i forhold til alle ekspertene, og lurte pa om jeg turde a si noe til dem... Men det gikk bra, og jeg har faktisk fatt flere svaert positive tilbakemeldinger. Mine to temaer var metodologier og etiske standarder i forskning med barn, sa det var forholdsvis heavy, men jeg bygde det rundt egne erfaringer og var ganske modig i mine ytringer. Jeg framholdt kritiske og frigjorende teorier som avgjorende for god forskning med barn, og at malet med forskning ma vaere forandring til det bedre og at man derfor ikke kan vaere sakalt noytral og distansert som forsker, men ma involvere seg menneskelig.

Men na er det over midnatt og jeg ma legge meg. Ma opp tidlig hvis jeg vil ha varmtvann til dusjen i morra tidlig...

Mer folger om ikke sa lenge :-)

Ankomst Addis Ababa

I dag tidlig ankom jeg Addis Ababa i Etiopia. Har vaert og besokt Ingunn i Nairobi forst, og jeg skal fortelle derfra senere. Har mange bilder, blant annet, men internett er for tregt til a laste det opp na.

Dro fra Nairobi klokka 3 om natta, sa jeg var groggen da vi landa, og jeg stupte mer eller mindre rett til sengs nar jeg kom til hotellet. Har sittet litt pa balkongen, men det er det eneste av Addis jeg har opplevd sa langt. Det er fotballbane under rommet mitt, og gutter har spilt fotball hele dagen. Ellers er det noen fine fjell i bakgrunnen, behagelig og kjolig temperatur - kort og godt, Addis virker som en kjempefin by.

Mer kommer snart!

Uten personnummer = uten eksistens = nesten uten muligheter

En av mange ting som har skjedd i det siste er at en venn av meg nå offisielt eksisterer! Det er kanskje ikke til a tro for norske lesere, men her i landet kryr det av folk uten personnummer - og dermed uten offisiell eksistens.

A ikke ha personnummer betyr at det ikke er mulig å få formell jobb, studere, åpne bankkonto, få visse medisiner (f.eks. ARVs som man må ha for ikke a dø av AIDS), få førerkort, kjøpe tomt eller hus, og mye mer - kort sagt alt det vanlige vi gjør som ikke-lutfattige innbyggere og som gjør det mulig for oss å ha en viss levestandard.

Så å få personnummer er som å få et nytt liv. Et hav av muligheter åpner seg. Alt du drømmer om er nå teknisk mulig - og det gir en enorm motivasjon til innsats for et bedre liv. Plutselig blir det et poeng å lære å lese bra nok til å kunne ta teoriprova, slik at du får lappen, for eksempel. Og det gir mening å skifte ut dag-til-dag og hånd-til-munn-mentaliteten, fordi et annerledes liv faktisk er mulig. Det går an å få seg et hjem. Det går an å få seg en jobb.

Og det er ikke enkelt å få personnummer når du har vaert hjemløs siden du var 5 år. Skuffelsene har vært mange de siste to årene, for hindringene har syntes uoverkommelige, men NA! Nå har det vanskelige skjedd.

Så nå er livet nytt! En gavepakke i form av et personnummer.

Personnummer = eksistens = mange muligheter = HURRA!

Bachelor og bachelorette

Det er ca 100 år siden forrige bloggoppdatering... Beklager, igjen... Det er hektisk med ferie, nemlig :-)

Forrige fredag skrev jeg min siste eksamen - og nå er jeg ferdig med graden! Hurra! Så nå er jeg bachelor og bachelorette - dvs med grad og singel. Graden inkluderer en honours, så med tulleoversettelse blir det 'ungkarskvinne med ære' - og det passer jo godt :-)

Så nå har jeg fri fra innleveringsfrister for en stund, og disponerer tida fritt, og det er deilig! Sommeren har kommet for fullt også. Foreløpig synes jeg det er litt for varmt til å klare å nyte det, men jeg omstiller meg forhåpentligvis snart, slik at jeg kan nyte ferien med noen dager på stranda. Livet er godt!

Uten et hjem = kriminell?

Bare et lite pip igjen. Det har vært mye bråk med politiet og folk fra gata i det siste, og jeg undrer meg på hvor dette vil ende.

Jeg og min studentkollega Sthe skulle treffe noen av jentene på onsdag, men kunne ikke finne dem, og fikk høre at de var tatt av politiet tidligere på morgenen. Vi dro til politistasjonen og fikk beskjed om at de "kjørte rundt omkring i byen med dem". Det virker helt meningsløst, og jeg skjønner ikke annet enn at det må falle innunder definisjonen av tortur. De blir kjørt rundt i mange timer, uten vann eller tilgang på toalett, og det blir ikke oppgitt noen annen grunn for det enn for å plage dem. Vi fikk beskjed om at de ville komme til politistasjonen snart (sannsynligvis fordi politifolkene skulle ha matpause), og ganske riktig, snart kom en politilastebil. Anslagsvis 30 gutter og menn var stuva inn i den, men ingen av jentene "våre". Politifolkene sa at det kom en bil til, og at de sannsynligvis var der. Vi bad om vann pa vegne av de arresterte, og de fikk etter hvert slippe ut av lastebilen og sitte på gresset, og de fikk vann.

En stund senere kom en lukka pickup, altså en bil med et temmelig lite lasterom - men jeg kunne knapt tro det jeg så, når folk trilla ut i noe som virka som en endeløs rekke. Det må ha vaert minst 20 folk stappa inni den bilen. 2 av jentene våre var også der, og de fatta nok håp når de så oss...

Vi ønska å få dem løslatt, slik vi opplevde for noen uker siden. Det har jeg kanskje ikke fortalt om, forresten. Vel, det er en lang historie, men for noen uker siden var en av jentene arrestert og etter å ha besøkt opptil flere politistasjoner i byen fant vi henne til slutt og hun og to andre jenter under 18 ble løslatt. Politiet/retten visste rett og slett ikke hva de skulle gjøre med dem, og ble letta da vi dukka opp og ønska dem.

Vi håpa på en liknende reaksjon denne gangen også, men den gang ei. Noen av politimennene ble rett og slett ganske truende, og sa morskt at vi ville bli arrestert og få trøbbel hvis de fant noen av dem på gata i morra. Selvfølgelig vil de finne dem på gata i morra - enten de løslater dem fredlig nå eller dumper dem et sted i kveld/natt, så det hele var nonsense.

Jeg skrev under på en løslatelseerklæring, til tross for truslene deres. For det første trodde jeg ikke noe særlig på dem og for det andre tenkte jeg at de må bare prøve seg - jeg skal nok vise dem. Litt internasjonal oppmerksomhet på behandlingen av hjemløse ungdommer i forkant av fotball-VM er jo ingen dårlig ide. Så de vil nok fort angre seg hvis de prøver seg på noe mot meg.

Det gikk heldigvis bra, da. Alle 50 ble løslatt litt senere på dagen, og jeg har ikke blitt arrestert.

Men det er virkelig et problem nå. De blir arrestert i henhold til løsgjengerloven, så politiet har sitt på det tørre. MEN hjemløshet er først og fremst et sosialt problem, og ikke et sikkerhetsproblem. Tilnærmingen fra regjeringen er malplassert og hensiktsløs. Byen blir ikke tryggere, og de hjemløse barna, ungdommene og voksne får det ikke bedre.

My first publication!

Min første akademiske publikasjon er utgitt! Jeg er så kry at jeg knapt kan stå på ett bein ;-)

Her er forsida av boka "Critical Edge Issues in Social Work and Social Policy. Comparative Research Perspectives":

Og her er innholdslista. Sjekk ut forfatterne av kapittel 6:
(Check out the authors of chapter 6!)

Ok, det vises ikke så godt, la meg prøve med et nærbilde:


(for my colleagues in South Africa, and others with knowledge on anti-oppressive practice, check out the author of chapter 3 as well!)

Her er begynnelsen av kapittelet vårt, "Critical Action Research: Transferring Lessons from the Streets of New Delhi to the Streets of Durban":


Så nå er det bare å keep it up! May it be the first of many, many more to come!

Gud griper inn

Det har lenge ant meg at jeg har overnaturlig beskyttelse. Det er ikke normalt å være helskinna - med tanke på hvor lenge jeg har vært her og hvor mye jeg beveger meg i `mindre trygge` områder. Jeg tror egentlig ikke på flaks, men jeg har ikke vært sikker på hva jeg skal tro når det gjelder velsignet beskyttelse heller. For hva med dem som blir drept? Så jeg har prøvd å la være å tenke på det - holdt ærbodig avstand i frykt og beven. Men nå har jeg hørt noe som gjør meg enda mer skjelven.

Som jeg skrev i forrige bloggpost har det vært få oppdateringer i det siste, og det har skjedd mye på både godt og vondt. Jeg vet ikke riktig om dette faller innunder 'godt' eller 'vondt'. Muligens litt av begge deler. Det er definitivt godt, men det er litt vondt også...

For noen dager siden, fortalte en av guttene fra gata om hva som skjedde første gang han så meg:

Han så denne hvite jenta - og bestemte seg umiddelbart for å robbe meg. Når han fortalte meg dette, spesifiserte han hvor han hadde bush-kniven sin, og han la en vanntett plan. De har sitt eget kodespråk innad i gjengen, slik at han kunne kommunisere med de andre guttene, hvis det ble nødvendig.

Da kjenner han et hardt grep i nakken. En usynlig hand holder ham fast. Han prøver å riste seg løs, men han blir holdt tilbake og klarer ikke røre seg.

Han så det som et tegn eller befaling fra oven, og bestemte seg for aldri mer prøve å robbe meg, men i stedet bli med i arbeidet vi gjør.

Jeg blir helt skjelven når jeg tenker på det. Ikke fordi det var så nære på (for det vet jeg jo egentlig fra før av), men fordi det er en så sterk åndelig men fysisk inngripen. Og konsekvensene... for min livskvalitet og mitt liv - men også for hans. Kjære Gud... Keep up the good work. Må vi fortsatt ha din nåde og velsignelse i våre liv... Ta ikke din hånd vekk fra meg!

Et pip

Sorry at det tar sa lang tid mellom hver bloggoppdatering her hos Ingrid i Verden... Det gar som hakka mokk her, men tenkte jeg skulle skynde meg a skrive et lite pip. Forbereder og har unnagjort opptil flere presentasjoner pa konferanser, og det er jo goy med eksponering og med nettverkbygginga som folger. Ellers er det mye som skjer, bade pa godt og vondt, sa jeg skal snart prove a fa satt meg ned og skrevet litt mer. Et hoydepunkt na er jo at vi slo Sor-Afrika i fotball i gar kveld. Det var goy ;-) Jeg satt med en gjeng deprimerte venner og veiva det norske flagget og sang seierssanger!

Simbas lunsj

Ja, jeg ble nesten Simbas lunsj i helga: omringet av løver som prøvde å komme seg inn i bilen for å spise oss! Dette må være noe av det nærmeste jeg har vært døden...

Vi var i løveparken ved Pietermaritzburg. Jeg har vært der tidligere og det er vanligvis helt ufarlig. Sist gang var det til og med kjedelig fordi løvene bare lå og sov i skyggen. Denne gangen stoppa vi og spiste på vei dit. Vi stod på parkeringsplassen og brukte bilpanseret som bord og serveringsdisk. Tenkte ikke at det ville få konsekvenser...

Så dro vi altså til løveparken. Først hadde vi det gøy med elefantene. Deretter kjørte vi inn i det avgjerda området for lovene. Først lå de bare der i skyggen og sov - og jeg tenkte æsj så kjedelig! Jeg hadde håpa på mer action. Og mer action skulle det bli!

Først reiste en hannløve seg og kom mot bilen. Det var gøy og spennende. Men snart ble han litt vel nærgaende. Han begynte å slikke panserlokket og gjorde tegn til å ville klatre opp. Da gikk det opp for oss: han lukter KFC-lunsjen vår!

Snart var vi omringa av løver på alle kanter. De var veldig nærgående og forsøkte å klatre opp på bilen både foran og bak. Jeg har fortsatt potemerker på bagasjelokket etter et par av dem. Jeg forsøkte å kjøre unna, men det var vanskelig siden de var både foran og bak oss, og det var ingen `ledige` steder hvor jeg kunne kjøre. Klutsjfoten min rista - vel, den hoppa! - så innmari at jeg holdt på å kvele motoren flere ganger. Løvene stirra inn vinduet. Ett dytt med de svære labbene og ruta ville gitt etter - og vi ville vært løvemat.

Når jeg prøvde å flytte bilen, ble løvene enda mer intense. Det var som om de ble provosert og oppjaga av at `byttet` deres forsøkte å komme unna. Men jeg skjønte at hvis vi ble værende, ville det bare være et tidsspørsmal før en løve ville dytte inn et vindu og få tak i oss, så vi måtte ut. Jeg lirka og lura og fikk etterhvert rygga nesten helt til porten. Men da stilte løvefar seg opp med to bein på panseret og stengte veien for oss. Når jeg prøvde å `dytte` han vekk, satte han bare potene enda lenger opp på panseret. Endelig gikk han litt til sida, og jeg trøkka inn gassen og kjørte ut i sikkerhet.

Så dagens råd: ikke spis lunsj på bilpanseret før du besøker løver!

PS: Takk Gud at vi fortsatt lever!

2010

For meg betyr `2010` bare en ting: VM i fotball i Sør-Afrika! Og akkurat nå betyr det en ting til; jeg har nemlig bestemt meg for hva jeg skal gjøre til neste år: og det blir ett år til i Durban, mastergrad i sosialt arbeid, og fulltidsfokus på gatearbeidet. Så det blir bra :-)

Sitter med søknadspapirene til mastergraden nå, slik at alt kan vaere klart og jeg får visum i tide... Forskningsrapporten jeg skriver på nå kan ikke bli så stor, pga at det ikke er en master (enda vi har nok stoff til en PhD!), så jeg gleder meg til å kunne fortsette det vi gjør og kunne dokumentere mye mer av livsvirkelighetene til ungdommene på gata.

Et av høydepunktene blir fotball-VM for gatebarn i mars. Gatebarn fra Sor-Afrika (selvfolgelig), Brasil, Vietnam, Ukraina og noen flere land som jeg ikke husker i farta skal komme hit til Durban. Jeg har vel skrevet litt om politivolden og mishandlingen fra myndigheten tidligere. Det er virkelig et stort problem, og ungdommene jeg jobber med rapportere flere ganger ukentlig om grove overgrep. Politifolk holder dem nede og tramper på dem med støvlene sine, de arresterer dem i politi-trucker og sprayer taregass inn gjennom vinduene, de river klaerne av jenter, de tar fra dem medisiner (inkludert medisiner mot tuberkulose som du dør av uten riktig medisinering), de ydmyker og fornaermer dem verbalt (de kaller for eksempel jentene et ekstremt nedsettende ord for hore - mine (kristne) venner nekter å uttale ordet når jeg ber dem om zulu-hjelp, så nedsettende er det), og lista kunne fortsatt i det uendelige.

Ungdommene frykter hva som kommer til å skje under VM i juni og juli. De vet de blir sett på som byens søppel og avskum, og at myndighetene kommer til å prøve å `rydde` dem vekk. Når mishandlinga er så ille nå, har de god grunn til å frykte hva som kommer til å skje da...

Så tanken bak gatabarnas fotball-vm er å rette søkelyset så kraftig på gatebarn og deres situasjon like før VM, slik at myndighetene rett og slett ikke kan ta altfor ekstreme virkemidler i bruk. I tillegg er det en feiring av dem som barn og ungdommer, og en feiring av talentene deres.

Dette kommer til å bli gøy! Woza 2010! (= kom 2010)

Ps: sjekk ut http://www.streetchildworldcup.org/ for mer info

Vondt i hjertet!

Livet er vanvittig tøft. Jeg sitter og griner over side opp og side ned med transkribering av intervjuer vi har gjort, og det er bare helt forferdelig. Forrige gang klarte jeg å slå av en spøk når jeg skrev om hva det går i for tida (sex og babyer, voldtekt, sexarbeid, graviditet, osv) - men det gjør jeg ikke denne gangen. Fy fillern det er så hjerteskjærende og rått at jeg kan fly på veggen. Jeg får bare lyst til å hyle og skrike og slå. Men det hjelper selvfølgelig ikke...

Forrige helg leste jeg igjennom alt mitt skriftlige materiale fra i fjor - journaler, rapporter, osv. Og jeg satt og gråt - når jeg så hvem som var ivrig da, men som har blitt borte nå, for eksempel. I løpet av uka har jeg heldigvis hatt det for travelt til å fortsette (både med lesinga og sippinga), men jeg har gått igjennom transkriberinga av ett intervju fra august: Det er 21 sider langt, og hver side inneholder noe om mishandling, voldtekt eller annen voldsutøvelse.

Noe av det som gjør det så overveldende er `tettheten` av truslene - det finnes ingen pusterom, ingen trygge steder eller trygge folk. Volden utøves av familiemedlemmer, av venner på gata, av fiender på gata, av tilfeldige på gata, av politiet. Vold (og særlig seksuell vold) ser ut til å være en uunngaelig del av livet og hverdagen - umulig å flykte fra. Det er så innmari smertefullt å sitte og lytte til dette. Det er umulig å gjøre det upersonlig eller fjerne seg fra smerten - stemmene tilhører jenter som jeg kjenner og er veldig glad i. Jeg sitter og ber og banner om hverandre. For noe av det er bare helt forjævlig.

Kjære Gud, jeg vet ikke engang hva jeg skal be. Må hapet tennes i hjertene deres. Må de bevare et snev av verdighet og følelse av verdi. Må de vite at de er elsket. Må de få et nytt liv.

Elefant

Jeg sa jeg skulle poste noen bilder av et naermote med en elefant:

Det var litt av en opplevelse nar han kom naermere og naermere. Saerlig for en elefantelsker som meg! Elefant er mitt yndlingsdyr nr 1!

Dessverre forlot han oss etter en stund...

Long time, no see - igjen...

Jeg er jammen en dårlig blogger for tida. Nå har det vaert stille lenge igjen... Livet går sin vante, travle gang her i jungelen :-) Kommer nok til a legge ut noen bilder snart - ikke minst av et naermøte med en elefant! Jippi :-)

Denne uka gjør vi oss ferdige med analyseringen av råmaterialet i forskningsstudien vår, dvs vi skal bli ferdig med transkriberingen av alle intervju og utregning av resultatene av spørreundersøkelsen. Vi har blitt akseptert ved en nasjonal sosialt arbeid-konferanse - og til og med, som eneste bidragsyter, blitt gitt en hel seksjon til disposisjon (vanligvis deler 3 bidragsytere en seksjon). Så nå må vi virkelig forberede oss og gjøre det bra!

Ellers går det mye i sex og babyer - sexarbeid, voldtekter, en ny graviditet, en omsorgssak i retten, ringe politiet/barnevernet om omsorgen av en annen baby. Så man kan bli gal av mindre - jammen godt det er stille på private fronten, haha :-)

Heldigvis er sommeren på vei - og foreløpig er det bare varmt og godt, og ikke varmt og vondt, så jeg nyter det til fulle. Begynner allerede å lengte etter aircondition i bilen, så vi får se hvordan det blir om noen måneder - da far nok pipen en annen låt...

Vel, hasta la vista og take care!

Gata samler seg mot politivold

En av de mer spennende tingene som skjer nå er at vi er midt i en prosess hvor barna og ungdommene som bor på gata samler seg og reiser seg mot volden de utsettes for av politiet her i Durban.

En del av forskningsprosjektet som jeg er med på var en spørreundersøkelse. Den ble lagd av ungdommer fra gata (med meg som sekretær), og et team av dem og oss i studentteamet gikk sammen ut på gata og intervjua barn og ungdommer. Vi er fortsatt i en analyseringsprosess når det gjelder funnene av undersøkelsen, men det som allerede er et tydelig mønster er at de utsettes for mye fysisk, psykisk og seksuell vold fra politiet. Ikke en eneste en av de mellom 110 og 120 ungdommene har en udelt positiv erfaring med politiet. Det aller vanligste er fysisk vold - ca 88% av ungdommene nevner det som et problem for dem. Konfiskering og/eller brenning av klær og dokumenter er et annet hyppig problem. Noen spesifiserte for eksempel at ID-dokumentet deres var blitt oppbrent av politiet. Seksuell vold er et svært ømtålelig tema, og ikke alle ønsket å svare på det. I spørreundersøkelsen kom det allikevel fram at flere har blitt voldtatt av politiet - både gutter og jenter.

Dette er jo ille, og vi er nå i en fase hvor vi må handle på funnene. Dette er ikke et forskningsprosjekt hvor kunnskap i seg selv er målet, men hvor vi ønsker å bruke kunnskapen vi tilegner oss til å handle for å oppnå forandring.

Ungdommene tok initiativ til å invitere alle organisasjonene som jobber med gatebarn til et møte for å diskutere strategien framover. De gikk selv ut og inviterte, og de valgte fire ungdommer til å være møteledere og talere. Torsdag var den store dagen - og det var utrolig moro å se dem stå foran der og presentere saken sin til de oppmøtte (inkludert ledere for flere organisasjoner).

Dette er selvfølgelig et tidlig skritt i en lang prosess. Forhåpentligvis kommer det mange og oppglødde oppdateringer fra meg om denne saken i løpet av semesteret... Dette er ikke en tid for å tie, og handling må til. Det ligger et moralsk imperativ i funnene våre så langt. Samtidig må ungdommene selv styre prosessen og bestemme hva som skal gjøres. De lever med konsekvensene hver dag - og skulle politiet bli sint og ta hevn er det ungdommene det vil gå utover, ikke meg og de andre studentene. Det er veldig utfordrende å støtte opp om og oppmuntre initiativene deres og samtidig beskytte dem og ta deres behov for forsiktighet til etterretning. En krevende balansegang...

The Mercury, byens seriøse avis, sendte en veldig bra journalist, og dagen etterpå var det oppslag:

(artiklene i nettavisene er som regel bare tilgjengelig for abonnenter, så jeg får ikke posta selve artikkelen her, men du kan i hvert fall se overskriften "Street children can be city envoys").

Lang tids stillhet...

Nå har det vært lang tids stillhet... Mye har selvfølgelig skjedd i mellomtida, og mye skjer nå i denne stund. Jeg har til og med vært i Norge en liten snartur. Anledningen var trist, nemlig at Besta gikk bort fra livet på jorda, men oppholdet ble allikevel hyggelig, ikke minst fordi det er så mange gode minner etter henne.

Her er et bilde av en kamel, til ære for Besta. Da jeg var liten dro nemlig hun til Israel, og det jeg husker aller best er at hun fortalte at hun hadde ridd på en kamel. Mange år senere gjorde jeg det samme i Arabiske Emirater - og det er litt av en opplevelse når kamelen reiser seg, så konklusjonen er: Besta var tøff!

Matspising - kriminalitet eller menneskerettighet?

Forrige uke demonstrerte foreningen for arbeidsledige i Sør-Afrika her i Durban - ved å spise mat fra butikkhyllene. 100 mennesker ble arrestert, og butikkledelsen gikk ut i harnisk over denne 'kriminelle handlingen'.

Ja, er det virkelig kriminelt å spise? Selvfølgelig er det kriminelt å ta noe fra en butikk uten å betale, men hva gjør du når du ikke har penger? Alle må spise mat for å overleve, og det burde derfor vaere en selvfølgelig menneskerettighet. Ansvaret for mat til alle ligger riktignok ikke hos Pick'n'Pay (lokal variant av Rema, Mega, o.l.), men det er kanskje ikke like enkelt å gå inn i husene til regjeringsmedlemmene og spise fra kjøleskapet der...

Og det er i hvert fall ikke enkelt for arbeidsledige mennesker fra Sør-Afrika å gå inn i husene til statsledere, businesseiere og vanlige folk fra Europa, USA og ellers i verden. Så spising fra butikkhyller var ikke så dumt sånn rent praktisk - og det var i hvert fall en symbolsterk aksjon.

(Bilder fra www.iol.co.za)

Knivblad, kino og kjaerlighet

Tror du ikke en av gutta trakk fram en kniv og ville slåss over meg idag? Joda, jeg er virkelig tilbake til hverdagslivet i Durban og det livet går sin turbulente gang... Men alt gikk bra, altså. Ikke noe blod rant. Ingen grunn til panikk.

Nå har jeg nettopp sett filmen "Izulu lami" eller "My secret sky" på engelsk. Veldig bra. To unger på landsbygda mister mora si, og de forviller seg til byen (Durban). Der blir de tatt hånd om av noen gategutter, og det var overraskende å se hvor autentisk filmen er. Kjenner igjen veldig mye, bortsett fra at virkeligheten er litt råere. Jeg satt hele tida og venta på at jenta skulle bli voldtatt, men det skjedde ikke. Det var jo en lettelse, men det ville garantert skjedd i virkeligheten. Limsniffing, prostitusjon av unge gutter, stjeling og vold er alle deler av virkeligheten, men det som var minst like bra er at filmen ogsa får fram mange av de 'gode' sidene ved gatelivet. Vennskap og støtte, deling av mat og andre ressurser, leking på stranda, oppfinnsomhet og masse latter og moro.

I enkelte områder regner man med at 20% har mista foreldrene sine. "Vanligvis" skal det vaere ca 1%. Det gir grunn til panikk - eller i hvert fall bekymring. Det er helt utrolig at så mange klarer seg så bra. Støtten fra storfamiler og lokalsamfunnet må vaere utenfor min fatteevne. For selv om det er ganske mange barn på gata, er jeg mer overrasket over at det ikke er flere.

Selv om det finnes enkelte unntak - som han idioten med kniven idag - er de aller fleste bare så utrolig gode. Jeg er så glad i noen av dem at hjertet mitt nesten kan sprekke. Vennskap og optimisme, glede, oppfinnsomhet og tillit. Jeg har i løpet av disse dagene fundert på hvor komplekse mennesker kan være, og særlig med disse ungdommene - den skremmende råheten er virkelig, men det er også den hjertevarme godheten. Og det er så rart at begge deler kan eksistere så sterkt i ett og samme menneske. Mer om det senere - sannsynligvis.

Good to be back

Det er godt å være tilbake i Durban, selv om det er så kaldt at planen i morra er å kjøpe både pledd og jakke... Skolearbeidet er fortsatt overveldende - særlig forskningsdelen, men satser på at det går bra. Onsdag og torsdag møtte jeg ungdommene fra gata igjen - det var kjempekoselig! I morra skal jeg se noen av dem spille fotballkamp, og på søndag skal hele gjengen se film. En filmskaper har lagd film om noen av dem, og den skal vises under Durban International Film Festival som pågår akkurat nå - og vi har fatt invitasjon, så det blir stas.

More mountains and cows

Oh sweet taste of happiness, there is little that can match days in the mountains. I spent some days in Hamar (which is a town, for all you ignorant foreigners, haha) after the last blog post about cows and mountain, but took the train back to the mountain side after a few days. One of the first things I did when I got up there was to sit down and pee in the wilderness - there is nothing like bowing down to the grass and heather and feeling the wind on your naked butt. The ultimate sense of freedom. (Unfortunately I don't have a picture of the event...)

My mum and I went walking and climbing the mountain one day. It was steep and we took seven hours. I felt almost like Greg Mortenson from the extraordinarliy inspirational book I am currently reading, "Three Cups of Tea" (a must-read about a climber who builds schools for girls in areas surrounding the Himalayas).

Here is mum climbing:

And taking a small break, admiring the fantastic view:

I honestly wasn't sure if I was going to make it, since I am terribly unfit from the city life of Durban - but here I am, on the top:

My parents have a small mountain cabin, where we stayed. It has no running water or electricity. Somehow that has a healing effect on me. I get this deep deep feeling of contentment when I am there. It was my duty to fetch water from the well (just a few metres from the door, so it is an easy task) while my mum poured bark in the outdoor toilet to prevent bad smell. As long as we go down to civilisation to do laundry (especially jeans, which I think are a hassle to handwash), I really enjoy the simple mountain life. Although it was great to come back to the village and have a hot shower, I'm not gonna lie about that :-)

Here I am outside the cabin:

We had cows here too. One morning we found a calf who was only 1-2 days old.
Isn't he cute? He was just the most adorable little thing. His mum had left him and gone with the flock, so we were a little nervous she would not come back. But in the evening she came, mooing loudly. The calf drank his milk happily, and gained enough strength to walk with his mum a short distance until she hid him again.

I must also include some pictures of my grandfather. He was 96 years old in February, but still amazingly fit.

We walked to the cabin he has built:

Well, that's probably all the cows and mountains I'll experience this vacation. I now have some days in civilisation again (of which the greatest pleasure, besides hot showers, is the internet!) before I head back to Durban.

Cows and mountains

I'm home in Norway, enjoying the cold weather (it's supposed to be summer, but i'm not convinced) and the fresh air. We went on a small mountain trip today and it was lovely. Check the hail storm (and the cows; they came running down the field to find shelter under the trees)!

I am glad to say that we had already sought shelter under the roof of the veranda of a small mountain ranch, watching the hail storm without getting wet and enjoying our lunch pack, hot tea and chocolate.

I loved the freshness - although it doesn't look like I do, but it was really windy and cold even behind the shelter of this landmark at the top, so it's hard to smile and look happy.

This is me, my cousin's daugther Siri and my mum - three fit ladies who wouldn't be beaten by the weather. Come thunder, wind, rain or hail - we made it to the top! (ok, it is a small top and nothing much to brag about, but still, I haven't been outside for so long in a while, so let me just be proudly happy)

And we made it down again too. Here is me and my cousin's two children. We have just climbed the "gate" you can see in the background, and now we can almost see the car waiting to take us back home.

This is why I have to go to Norway each (northern hemisphere-) summer. The air is so fresh and clean; my wasted Durban city lungs are utterly confused and happy. Drinking the tap water here in my parents' village has the same confusing effects on my taste buds, which are too used to the chlorine water of Durban. When I first came to Durban, I had to dilute the tap water with bottled water so that I could drink it without puking. Walking in the mountain and breathing mountain air is like buying spring water - for the lungs. And the sense of freedom!! I love South Africa, but this freedom cannot be replaced - not for all the elephants in the world.

Nyfødt baby

Mandag dro jeg fra Durban til Norge, og søndag fødte ei av jentene fra gata en gutt - akkurat i tide så jeg fikk hilse på. Her er nurket:

Bilder fra flyktningeleire i Goma

Sjekk ut det nye fotoalbumet Refugee camps in Goma til hoyre i bloggen. Noen utvalgte bilder fra besokene i flyktningeleirene der.

Babyer pa gata

I går hadde vi invitert til åpent møte og mellom 30-40 ungdommer fra gata pluss en del fra organisasjoner som jobber på gata var samla for å diskutere "Babyer på gata. Hva bør gjøres?".

Vi har møtt mange unge mødre i arbeidet vårt på gata, noen babyer og en del som er gravide. Mange er redde for å oppsøke hjelp, fordi det går rykter om at noen i hjelpeapparatet stjeler babyer og selger dem til utlandet. Det er dessverre tolkningen av det som skjer når et barn må omplasseres pga barnevernsloven. En baby skal ikke bo på gata. Så når en baby blir sendt til et barnehjem, hender det at mora blir veldig fra seg - og opplever at barnet ble 'stjålet' fra henne.

En kan tenke seg smerten over å miste et barn. Og dette er ikke lett, for det skjer jo (delvis) pga fattigdom - mor (og far) klarer ikke å ta vare på barnet godt nok i henhold til loven. Men å leve med babyen ute er jo heller ikke noe godt alternativ - uten mat og varme, med mye vold og rusmidler (vi hører om voldsutøving flere ganger daglig, og ofte med knuste flasker, skrutrekkere eller andre våpen). Og nesten alle mødre, og andre, sier at de ikke ønsker det samme livet for barnet sitt som det de lever selv.

Vi hadde en oppheta diskusjon, men kom ikke så langt at vi ser noen løsningsforslag. Men med mer diskusjon til uka kan det jo hende at vi kommer et stykke framover. Vi tror det er viktig å ta med ungdommene på slike diskusjoner og de tok virkelig bladet fra munnen og snakka fra levera til oss. Ideelt sett skulle vi hatt en helhetlig hokuspokusplan, som hjelper alle til å få et godt hjem - mødre, fedre og babyer. Men i virkeligheten er det fryktelig vanskelig. Det er mye rusavhengighet blant ungdommene på gata, så det å komme seg ut av gatelivet er ikke bare bare. Og mange andre ting som gjør det veldig kompleks - men det kommer jeg kanskje tilbake til senere...

Long overdue update

Ja, nå har det virkelig vært "long time, no see", så her kommer en liten oppdatering... Jeg skrev semesterets siste eksamen i går - deilig å være ferdig! Det har vært fryktelig travelt og jeg har nok stressa litt for mye - jeg skjønte det når jeg en morgen fant meg selv på vei til skolen uten sko! Vi har nylig hatt om mental helse, og det var jo litt foruroligende å plutselig oppdage at jeg går i tøfler på vei til campus, hahaha.

Nå er det tut og kjør med forskningsoppgaven. Vi er ute på gata nesten hver dag og samler inn data. Forrige uke hadde vi en ganske skummel opplevelse - vi var i et område hvor vi ikke er kjent, og ble ikke akkurat ønsket varmt velkomne, men det gikk heldigvis bra. (Nå skal vi være i områder der vi allerede er godt kjent, så ingen grunn til bekymring :-)

Ellers er det vinter her nå. Fryktelig kaldt om morgenen, så det er uggent å stå opp. Jeg sover med ullsokker og dobbel dyne. Men det sier mer om hvor pinglete jeg er enn hvor kaldt det er, for jeg tror ikke det har vært under 15 grader, og neppe noe særlig under 20 i løpet av natta... Vi er heldige her i Durban, for i andre steder i landet har det til og med vært minusgrader! Men det er varmt om dagen, heldigvis, så det er deilig å sitte og tine i sola.

SURPRISE

Jeg stressa til skolen fredag morgen, på vei til et møte med en foreleser - trodde jeg. Da jeg kom inn i møterommet, ble jeg møtt med et stort 'SURPRISE!'

Her er meg og noen av lurekoppene:

De hadde ordna med kake og greier:

Jeg fikk hjelp av Thola til å skjaere kaka: Eller hjelp og hjelp fru blom:
Men hevnen er søt: Siphiwe fikk også gjennomgå: Så vi spiste og mora oss: