Monday, June 27, 2011

Mangel på gatebarn

Noen yrkesskader er uunngåelige, og å se etter gatebarn er en av mine. I Beijing så jeg ingen.

Nå var jeg selvfølgelig ikke overalt, i hver eneste gate og hvert eneste område av hele byen, så det kan hende det finnes noen som jeg ikke så, men allikevel - det typiske storbyfenomenet, der man ikke kan unngå å se dem, vil jeg påstå at ikke eksisterer.

Det er mulig det har med ettbarnspolitikken å gjøre - at det ene barnet man får ha blir så høyt verdsatt at de vanlige årsakene til å flytte hjemmefra og dra til gata ikke er gjeldende eller framtredende i dette samfunnet. Én vanlig årsak er mishandling, spesielt i kombinasjon med å føle seg uønsket - og det er jo ikke helt ulogisk å tenke at uønskete barn er heller sjeldent i et samfunn med ettbarnspolitikk. En annen vanlig årsak er fattigdom. Fattigdom finnes også i Kina og i Beijing, men opplevelsen til barna er sannsynligvis annerledes enn i andre samfunn. Mens foreldre, og kanskje særlig mødre, i de fleste samfunn prioriterer barna høyt og heller ofrer noe av sin egen mat for at barna skal få nok, for eksempel, er det ikke nødvendigvis enkelt å gjøre det i tilstrekkelig grad for alle barna i en stor barneflokk. Har man bare ett barn, derimot, er det enklere å gi henne eller ham nok mat, skolegang, osv.

Vi så mange små barn som ble tatt med rundt av besteforeldrene, og det stemmer med det jeg har lest om at foreldrene er opptatt med å jobbe og tjene penger, mens besteforeldrene passer barna. Med fire besteforeldrene på ett barnebarn er det klart at det blir mye oppmerksomhet, og det kan kanskje stemme at det er færre gatebarn fordi det er lite vanskjøtsel og omsorgsforsømmelse.

Nå høres det kanskje ut som om jeg prøver å si at ettbarnspolitikk er bra, men det er ikke meninga. Jeg observerte bare at det ikke var noen (synlige) gatebarn i Beijing, og tenker høyt om hva som kanskje kan være (deler av) forklaringa. Forrige gang jeg var i Kina kom jeg i snakk med en unggutt på toget, som fortalte at det var vanskelig å være enebarn, blant annet fordi det er for mye press på dem i forhold til å realisere foreldrenes drømmer. Og apropos lite vanskjøtsel og omsorgsforsømmelse: seksuelt misbruk finnes i alle samfunn, og jeg kan aldri tenke meg noe annet enn at det finnes i Kina og Beijing også - uansett hvor dyrebart det ene barnet de får ha er og hvor godt det blir passet på. Seksuelt misbruk er den vanligste årsaken til å komme på gata blant jentene jeg kjenner i Durban. Forhåpentligvis finnes det andre steder for barna i Beijing å gå.

Men jeg innrømmer at jeg har meninger om størrelsen på barneflokker - og kanskje de er politiske ukorrekte. Jeg synes det er leit å ha flere barn enn man har kapasitet til å ta seg av. Jeg vil riktignok presisere at jeg mener det er et samfunnsproblem og ikke et individuelt/moralt problem. I land uten statlig sosialt sikkerhetsnett, må man ha forholdsvis mange barn for å sikre seg. I samfunn med høy barnedødelighet og høy arbeidsledighet, samtidig som det er avkommet sin oppgave å sørge for foreldrene i alderdommen, er det temmelig risikabelt å bare ha to barn. Dessverre er det også i disse samfunnene at det er veldig vanskelig å ta seg godt nok av barna sine - spesielt hvis de er mange.

Tenk deg selv at du er arbeidsledig, og det finnes ingen dagpenger og ingen sosialhjelp, og du har fem barn å brødfø. Dessuten må du betale skolepenger - fryktelig mye skolepenger - hvis de skal gå på en skole som er bra nok til at de virkelig har en reell sjanse til å komme seg oppover i livet. Hvordan i alle dager skal du få til det? Og så dør søstra di, og du får ansvaret får hennes fire barn i tillegg. Hva skal du gjøre nå? Hvordan skal disse barna fysisk overleve, først og fremst, dernest få god utdanning og helseoppfølging, og helst også få god sosial og emosjonell utvikling, kjenne seg elska og ønska, få nok oppmerksomhet og omsorg fra deg?

Dette er virkeligheten for kvinner jeg kjenner i Durban. Noen av dem har barn som lever på gata.

Slik jeg ser det er arbeidsledighet og dårlig offentlig skolevesen roten til om ikke alt ondt så i hvert fall det meste som er vondt her i verden.

Sunday, June 26, 2011

Tilbake fra Beijing og tilbake på bloggen

Nå er vi tilbake fra Beijing. Har hatt en kjempetrivelig tur med familien. Det er vanskelig å vite hvor jeg skal begynne etter en toukers tur stappfull av alle mulige inntrykk. Det er mye som har samla seg opp å skrive om, siden jeg ikke har fått skrevet noe underveis. Det var som jeg trodde på forhånd ja - internettsensuren gjelder fortsatt og jeg kom meg ikke inn på bloggen.

Apropos sensur: det er ikke så mye man ser av den politiske undertrykkelsen med det blotte øyet. Folk virker opptatt av dagligliv og å bli rike, og politikk er usynlig. Noen glimt av den knallharde politiske kontrollen vises allikevel. For eksempel måtte resepsjonisten rapportere til myndighetene hvem av oss som skulle dra når, og når vi misforstod litt og trodde han lurte på romutsjekk, og derfor ikke gav ham de svarene han var ute etter, ble den vanligvis så vennlige og blide resepsjonisten opprørt og småhissig. Han var tydeligvis veldig redd for implikasjonene av å ha feil eller unøyaktigheter i rapporten.

Ellers er det mye politi å se - spesielt rundt Den himmelske freds plass. Kinesiske myndigheter skal visstnok være svært skremt av revolusjonen i den arabiske verdenen, og har økt sikkerheten, særlig rundt denne plassen som har så stor historisk og symbolsk verdi. Jeg kan vanskelig forestille meg at noe kan skje der nå, men man vet aldri: Jeg leser med forbløffelse hvordan forholdene var våren 1989. De som var aktive i planleggingen av demokratidemostrasjonene var oppgitt over folk flests likegyldighet og passivitet (slik demokratiaktivister også er nå), og politinærværet var enormt. Hele plassen var faktisk stengt av - i hvert fall i forkant av noen av demonstrasjonene - og omringet av politistyrker og -kjøretøy. Allikevel samlet folk seg til store, ikke-voldelige demonstrasjoner, så kraftfulle at myndighetene tok til massakre og stridsvogner i et forsøk på å stilne dem.


Friday, June 10, 2011

Destination: Beijing

Nå står jeg på farten til Beijing. Hele familien skal på tur. Tror det blir veldig artig og bra!

Sist jeg var der kom jeg ikke inn på bloggen pga kinesisk internetsensur, og jeg antar at ikke noe er endra siden da. Så vi får se om jeg får til å skrive noe. 

Hvis ikke, snakkes om to uker!

Tuesday, June 07, 2011

Godt liv lever fortsatt


Noen av dere husker kanskje Godt liv, som jeg skrev om i januar? Hun ble født på nyttårsaften, rett før jeg dro, og jeg fikk gi henne et navn, og gav henne navnet Godt liv. Zulunavn har en betydning, og man gir gjerne et navn ut fra hva man ønsker for barnet. Som oftest er det en eldre person i familien som gir babyer navn, men bestemora bad meg om å navngi denne lille jenta. Jeg hadde fulgt mammaen gjennom graviditeten og var utrolig glad for at hun flytta fra gata og bor trygt og godt i et hjem sammen med babyen, og jeg visste umiddelbart hva jeg ville kalle babyen, hva jeg ønsker for henne: et godt liv.

Gjensynsgleden var av en annen verden da jeg steg inn i huset. De bor et stykke fra bilveien, og jeg gikk litt i surr i stiene ned til huset deres, og holdt nesten på å gi opp da jeg endelig fant riktig sti og så huset. Bestemora hoppa og dansa av fryd, og kunne ikke stoppe å danse og prise Gud av pur glede. Innimellom hilste og klemte vi, men så satte hun i en takkedans igjen.

Omsider viste hun meg lille Godt liv, som lå og sov, men våkna da jeg kom og lå og smilte og strålte. For en skjønn unge! Hun lo opp mot meg og kunne smelta en stein. 


Monday, June 06, 2011

7 pommes frites-biter og bugnende kjøkkenhage

Jeg skrev om tilgangen til behandling for HIV/AIDS, og fortsetter der jeg slapp tråden. Internasjonale patentregler og farmasøytisk økonomisk vinning er kapitler for seg og jeg skal ikke skrive mye om det nå, annet enn at det er store internasjonale økonomiske interesser som har mye innflytelse på tilgang til behandling, og som dermed har en del blod på hendene.
 
 
Men i tillegg er kosthold en utfordring. Jeg har kritisert tidligere president og tidligere helseminister i SA mye for fokuset på sitroner og hvitløk i stedet for medisiner, og jeg tar ikke tilbake kritikken, men nok mat og riktig mat er utfordringer som vi i Norge knapt kan forestille oss.

Bestevenninna til ”Dør aldri” døde i fjor. Etter knallhard slåssing mot helsebyråkratiet (blant annet fordi hun var hjemløs og ikke hadde en adresse), fikk hun medisiner. Men medisinene er sterke og hun skal egentlig ta dem sammen med et måltid – to ganger om dagen. Og hva gjør du da, når du ikke spiser to ganger om dagen? Og gjelder 7 pommes frites-biter plukka fra en søppelkasse som et måltid?

Tilgang på behandling, og dermed overlevelse, har fryktelig mye med fattigdom å gjøre. Det gjelder statlig fattigdom – statens evne til å kjøpe medinser, og personlig fattigdom – personens evne til å spise mat, for eksempel. Jentene som bor på gata er et ekstremt eksempel. Matrester plukka fra søppelkasser er ett eksempel på matkilde for dem. Et helt annet eksempel er MacDonalds-burgere kjøpt til dem av menn som kjøper sex. Ingen av delene er ideelle med tanke på et balansert og næringsrikt kosthold.

Mye mer typisk er ”hjemmefattigdom”, og den kan også være ekstrem. Arbeidsledigheten er på over 40%. Det finnes ingen dagpenger. Heller ikke sosialhjelp. Har du ikke inntekt, har du ikke inntekt, punktum. Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan noen overlever.

Jeg ble med to brødre og besøkte mammaen deres ene dagen, og hun hadde flytta til et hus fra staten (et av løftene fra overgangen fra apartheid var hus til alle, og myndighetene jobber fortsatt hardt for å oppfylle det), med en jordlapp rundt. Hun var som en storbonde! Det grodde matvekster overalt. Spinat, tomat og hva det nå var alt sammen. Hun har opplevd og overlevd perioder med sult fordi hun ikke har jobb, og var kjempegira over muligheten til å kunne dyrke mat selv. Selv uten inntekt, vil hun ha noe å spise – til og med noe næringsrikt.

Sunday, June 05, 2011

"Dør aldri": ei jente som overlever

I dag, 5. juni, er det 30 siden det første tilfellet av AIDS ble rapportert. Mye har skjedd siden den gang, og HIV er ikke lenger en dødsdom. Det er en virkelighet som til og med har nådd gata i Durban, og ei av jentene viste meg en nylig oppfølgingstest som viste at hun fortsatt må vente litt før hun kan begynne med behandling. Hun tar slike oppfølgingstester regelmessig, og holder kontakten med noen slektninger hjemme, for hun vet at hun må ha en hjemadresse for å få medisiner, og det er ikke bare bare for folk som lever på gata.

Hun har sett flere venner og uvenner på gata dø, og jeg er vanvittig imponert over henne – at hun ikke gir opp, blir apatisk eller fatalistisk, men tar noen ansvarlige grep (slik som oppfølgingstester og kontakt med hjemmet). Hun har tydeligvis ingen planer om å dø, og heller ingen illusjoner om at hun bare kan ”ønske” seg helse eller liv. Hun er faktisk handlekraftig når det gjelder. Det er ikke uten grunn at kallenavnet hennes er ”Dør aldri”!

Hun har overlevd mye allerede. Jeg klarer ikke engang å telle alle arrene hennes, og har mista oversikten over alle forskjellige materialer som har blitt brukt som våpen på henne. Men hun er ”Dør aldri”.

Men tilbake til HIV: Francoise Barré-Sinoussi, som sammen med Luc Montagnier fikk Nobelprisen i medisin for oppdagelsen av HIV-viruset, skriver at AIDS ikke lenger er den dødsdommen det var, men at den langsiktige tilgangen til behandling på steder med fattigdom er ekstremt usikker. Sør-Afrika er ikke blant de fattigste landene, men har vært veldig treg når det gjelder behandling. Heldigvis er ting på bedringens vei, slik at selv ”Dør aldri” som lever fra hånd til munn på gata vet at å ha HIV ikke betyr at hun må dø snart. 

Saturday, June 04, 2011

Den første klemmen

Den første klemmen fikk jeg fra en annen gutt - og han er ikke akkurat en av godguttene. Sannsynligvis vet han ikke at jeg vet så mye om ham, for da hadde han neppe hoppet opp for å klemme meg før noen av jentene eller de andre som satt der da jeg kom ruslende. Han røyker whoonga (et Durban-drug som har spredt seg) og det gjør at han blir desperat, voldelig og brutal når han trenger penger til en ny dose, og spesielt jentene er redde for ham.

Senere fikk jeg vite at han har drept en annen gutt på gata siden sist jeg så ham. Denne gutten hadde sex med andre gutter. For øyeblikket har jeg det ikke helt klart for meg om han ble drept fordi han voldtok andre gutter, eller om sexen var frivillig og at han ble drept fordi han var homse. Uansett er de fleste enige i at han fikk som fortjent, og til tross for at drapet er godt kjent, går gutten som drepte ham fri og er tilsynelatende bekymringsløs.

Virkeligheten er knallhard, og jeg tror oppholdet i Norge har gjort at jeg nå har sett råheten klarere enn før. Det er utrolig hva man kan bli vant til og normalisere hvis man oppholder seg i et miljø, og det var interessant å se hvordan jeg opplevde ting nå i forhold til tidligere. Drapet er et brutalt uttrykk for identitet og seksualitet, og er dermed midt i smørøyet på masteroppgaven min.

Jeg kunne ønske at jeg kunne skrive at den andre, tredje og fjerde klemmen, osv, var hyggeligere, men det ligger vonde historier bak mange av dem - skjønt heldigvis ikke drap bak så mange...

Ankomst Durban

Jeg kjente kribling i hele meg da flyet nærma seg Durban, og jeg så rullende grønne åser under meg, havet ute til venstre, og så: en stripe av høyhus og by mellom det grønne og havet – Durban!

Det var helt uvirkelig å kjøre gjennom byen, som å være i en drøm eller i en boble. Alt var likt – lukter, lyder, synsinntrykk. Trafikken (mye høyere fart på motorveiene enn i Norge), sola som stekte (jeg skjønte raskt at jeg hadde med meg alt for varme klær), og tissetrengtheten (jeg vet ikke hva det er med Durban, men jeg må alltid tisse når jeg er i sentrum).

Jeg hadde snakka med flere fra gata på telefon fra Norge, og ryktene hadde spredd seg, så de visste at jeg kom. Jeg hadde sagt at jeg kom et par dager senere slik at jeg hadde litt tid til å gjøre akademiske ting før jeg dro ut, men når jeg først var i Durban var det helt umulig å holde seg unna – jeg savna dem såååå.

Så jeg parkerte ved et gatehjørne og rusla inn i passasjen der en gjeng holder til. Det ble masse overraska utrop og klemming og gjensynsglede. En av godguttene lå og sov. De har bygd en slags – jeg vet ikke riktig hva jeg skal kalle det. Det er ikke en hule, for det er ikke noe tak, men det er et lite, nokså avskjerma område bygd av steiner og sementklosser og liknende – akkurat slik at en person eller to, tre kan få plass. Ei av jentene ble med meg og vi klatra innover, og så ham under et teppe. Ansiktet hans – jeg har dessverre ikke ord til å beskrive uttrykket hans da han titta opp og ikke kunne tro sine egne øyne da han så meg. Jeg holdt nesten på å gi ham et hjerteinfarkt (men det gikk heldigvis bra). 

Friday, June 03, 2011

Hilsen fra Afrika...

3 uker i Durban er til ende. Tre stappfulle uker, som jeg hadde tenkt skulle få bloggen til å renne over, men den gang ei. Masse problemer med internettforbindelsen gjør at dette er første bloggposten - og jeg sitter på flyplassen i Johannesburg. Jeg har altså allerede forlatt Durban og er på vei hjem igjen...

Alt har egentlig vært som før. Det er som om en pauseknapp ble slått av, og livet fortsatte sin vante Durban-gang. Babyer, personnummer, politi, fotball, litt slåssing, mye tull og lek: det er kortversjonen. Langversjonen kommer forhåpentligvis her på bloggen etterhvert - stykkevis og delt.

Nå ville jeg bare skrive et kort innlegg mens jeg fortsatt er på Afrikas jord. Det har vært helt fantastisk å være tilbake. Godt å kjenne at jeg virkelig har et hjem her. Hjertet renner over av gode følelser og takknemlighet.

Jeg gråt selvfølgelig da jeg dro. Jeg hadde sagt hadet til noen og kjørte for å treffe noen andre, og kjørte forbi plassen der ene godgutten min "bor", og tanken på ham, der, nå når det er vinter... Men, men. Sånn er virkeligheten. Sånn er livet.

Jeg satser på å komme tilbake på besøk ofte!