7 pommes frites-biter og bugnende kjøkkenhage

Jeg skrev om tilgangen til behandling for HIV/AIDS, og fortsetter der jeg slapp tråden. Internasjonale patentregler og farmasøytisk økonomisk vinning er kapitler for seg og jeg skal ikke skrive mye om det nå, annet enn at det er store internasjonale økonomiske interesser som har mye innflytelse på tilgang til behandling, og som dermed har en del blod på hendene.

 

 

Men i tillegg er kosthold en utfordring. Jeg har kritisert tidligere president og tidligere helseminister i SA mye for fokuset på sitroner og hvitløk i stedet for medisiner, og jeg tar ikke tilbake kritikken, men nok mat og riktig mat er utfordringer som vi i Norge knapt kan forestille oss.

Bestevenninna til ”Dør aldri” døde i fjor. Etter knallhard slåssing mot helsebyråkratiet (blant annet fordi hun var hjemløs og ikke hadde en adresse), fikk hun medisiner. Men medisinene er sterke og hun skal egentlig ta dem sammen med et måltid – to ganger om dagen. Og hva gjør du da, når du ikke spiser to ganger om dagen? Og gjelder 7 pommes frites-biter plukka fra en søppelkasse som et måltid?

Tilgang på behandling, og dermed overlevelse, har fryktelig mye med fattigdom å gjøre. Det gjelder statlig fattigdom – statens evne til å kjøpe medinser, og personlig fattigdom – personens evne til å spise mat, for eksempel. Jentene som bor på gata er et ekstremt eksempel. Matrester plukka fra søppelkasser er ett eksempel på matkilde for dem. Et helt annet eksempel er MacDonalds-burgere kjøpt til dem av menn som kjøper sex. Ingen av delene er ideelle med tanke på et balansert og næringsrikt kosthold.

Mye mer typisk er ”hjemmefattigdom”, og den kan også være ekstrem. Arbeidsledigheten er på over 40%. Det finnes ingen dagpenger. Heller ikke sosialhjelp. Har du ikke inntekt, har du ikke inntekt, punktum. Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan noen overlever.

Jeg ble med to brødre og besøkte mammaen deres ene dagen, og hun hadde flytta til et hus fra staten (et av løftene fra overgangen fra apartheid var hus til alle, og myndighetene jobber fortsatt hardt for å oppfylle det), med en jordlapp rundt. Hun var som en storbonde! Det grodde matvekster overalt. Spinat, tomat og hva det nå var alt sammen. Hun har opplevd og overlevd perioder med sult fordi hun ikke har jobb, og var kjempegira over muligheten til å kunne dyrke mat selv. Selv uten inntekt, vil hun ha noe å spise – til og med noe næringsrikt.