I dag, 5. juni, er det 30 siden det første tilfellet av AIDS ble rapportert. Mye har skjedd siden den gang, og HIV er ikke lenger en dødsdom. Det er en virkelighet som til og med har nådd gata i Durban, og ei av jentene viste meg en nylig oppfølgingstest som viste at hun fortsatt må vente litt før hun kan begynne med behandling. Hun tar slike oppfølgingstester regelmessig, og holder kontakten med noen slektninger hjemme, for hun vet at hun må ha en hjemadresse for å få medisiner, og det er ikke bare bare for folk som lever på gata.
Hun har sett flere venner og uvenner på gata dø, og jeg er vanvittig imponert over henne – at hun ikke gir opp, blir apatisk eller fatalistisk, men tar noen ansvarlige grep (slik som oppfølgingstester og kontakt med hjemmet). Hun har tydeligvis ingen planer om å dø, og heller ingen illusjoner om at hun bare kan ”ønske” seg helse eller liv. Hun er faktisk handlekraftig når det gjelder. Det er ikke uten grunn at kallenavnet hennes er ”Dør aldri”!
Hun har overlevd mye allerede. Jeg klarer ikke engang å telle alle arrene hennes, og har mista oversikten over alle forskjellige materialer som har blitt brukt som våpen på henne. Men hun er ”Dør aldri”.
Men tilbake til HIV: Francoise Barré-Sinoussi, som sammen med Luc Montagnier fikk Nobelprisen i medisin for oppdagelsen av HIV-viruset, skriver at AIDS ikke lenger er den dødsdommen det var, men at den langsiktige tilgangen til behandling på steder med fattigdom er ekstremt usikker. Sør-Afrika er ikke blant de fattigste landene, men har vært veldig treg når det gjelder behandling. Heldigvis er ting på bedringens vei, slik at selv ”Dør aldri” som lever fra hånd til munn på gata vet at å ha HIV ikke betyr at hun må dø snart.
No comments:
Post a Comment