Jeg kjente kribling i hele meg da flyet nærma seg Durban, og jeg så rullende grønne åser under meg, havet ute til venstre, og så: en stripe av høyhus og by mellom det grønne og havet – Durban!
Det var helt uvirkelig å kjøre gjennom byen, som å være i en drøm eller i en boble. Alt var likt – lukter, lyder, synsinntrykk. Trafikken (mye høyere fart på motorveiene enn i Norge), sola som stekte (jeg skjønte raskt at jeg hadde med meg alt for varme klær), og tissetrengtheten (jeg vet ikke hva det er med Durban, men jeg må alltid tisse når jeg er i sentrum).
Jeg hadde snakka med flere fra gata på telefon fra Norge, og ryktene hadde spredd seg, så de visste at jeg kom. Jeg hadde sagt at jeg kom et par dager senere slik at jeg hadde litt tid til å gjøre akademiske ting før jeg dro ut, men når jeg først var i Durban var det helt umulig å holde seg unna – jeg savna dem såååå.
Så jeg parkerte ved et gatehjørne og rusla inn i passasjen der en gjeng holder til. Det ble masse overraska utrop og klemming og gjensynsglede. En av godguttene lå og sov. De har bygd en slags – jeg vet ikke riktig hva jeg skal kalle det. Det er ikke en hule, for det er ikke noe tak, men det er et lite, nokså avskjerma område bygd av steiner og sementklosser og liknende – akkurat slik at en person eller to, tre kan få plass. Ei av jentene ble med meg og vi klatra innover, og så ham under et teppe. Ansiktet hans – jeg har dessverre ikke ord til å beskrive uttrykket hans da han titta opp og ikke kunne tro sine egne øyne da han så meg. Jeg holdt nesten på å gi ham et hjerteinfarkt (men det gikk heldigvis bra).
No comments:
Post a Comment