Gud gir rikdom og helse til de som har nok tro?

Her om dagen leste jeg en artikkel i Vårt Land om det religiøse landskapet i Afrika. Mye interessant. Men nesten helt nederst er det en setning jeg biter meg merke i: "I de fleste land mener mer enn halvparten av de kristne at Gud vil gi rikdom og god helse til mennesker som har nok tro." Det er en statistikk som jeg tror på, for jeg kjenner den igjen fra de afrikanske landene som jeg selv har (hatt) et forhold til. Men det er en påstand som ryster meg.

Det er forferdelig trist at fattigdom og lav levealder knyttes i så stor grad til en prestasjonstro. Det gir, etter min mening, et vrengebilde av Gud. Det står i skarp kontrast til selve kjernen i kristendommen, nemlig ufortjent nåde.

Det er også farlig fordi det gir et vrengebilde av en selv og av andre. At det er ens egen skyld at man er fattig eller syk. At det er fordi man fortjener det at man er rik eller frisk. Men det er ikke min fortjeneste at jeg ble født i velferdssamfunnet Norge. Det er ikke Maombis skyld at hun ble født i et krigsherjet Kongo.

Det er skadelig at fattige har en slik forståelse. Livet er hardt nok om man ikke attpåtil skal ta på seg personlig skyld for den globale urettferdigheten. Men det er også skummelt om vi som i et globalt perspektiv er velstående begynner å tro at det er fordi vi (enten individuelt eller "vi, alle i landet vårt") fortjener å ha det bedre enn andre.

Her er en tegneserie om det å være priviligert: 

Javisst, vi er mange som jobber hardt. Som til og med må jobbe med seg selv for å ta seg nok fri, ta vare på seg selv, være med venner og familie. Men vi har ikke gjort alt selv. The Secret to Our Success ligger mest i strukturelle faktorer, global fordeling av ressurser, som vi kan ta lite av æren for.

Frustrerte menn i fornedrelse

Jeg leser Trond Waages debattinnlegg om Boko Haram, og tenker på det han skriver mot slutten om "ekstremt fattige, frustrerte menn", "... unge menn som ikke har noe å tape". 

"Mange av dem har forsøkt seg på et liv i byen. Ti-tusenvis av unge kommer inn til byene i Sahel årlig, der forsøker de å finne seg et anstendig levebrød. Uten utdannelse, penger og nettverk er det svært vanskelig. Veldig mange lykkes ikke. De som mislykkes har rett og slett ikke så mange valg. I Boko Haram tjener de penger, kanskje for første gang i sitt liv, og de slår tilbake etter å ha levd i håpløs fornedrelse".

Her er det mye gjenkjennelse. Både fra gata i Durban og den ekstremt utbredte volden jeg var vitne til der, og her i Sør-Kivu i Kongo. Noen av ungdommene som kommer seg ut av væpna grupper her i Sør-Kivu forteller at det vanskeligste ved å vende tilbake til et sivilt liv er nettopp fornedrelsen i fattigdommen, sulten og mangelen på muligheter til å klare seg. Mens livet i ei væpna gruppe er tøft og forferdelig på mange måter, gir et våpen deg muligheten til å skaffe penger, mat, osv - det er et levebrød. For noen av ungdommene her var det kanskje også første gang i sitt liv at de opplevde det, slik Waage beskriver det for de unge mennene i Boko Haram. Og da er veien tilbake til våpenet og den væpna gruppa kort.

I storskala så trenger vi fattigdomsbekjemping, jobbskaping, og å øke mulighetene for å oppleve å lykkes i livet. Å bekjempe fornedrelse med muligheter til å skape seg et liv. 

(Det gjelder forøvrig også mye av volden og kriminaliteten i Vesten, inkludert i ekstremt ulike og klassedelte samfunn som USA.)

I småskala håper jeg at små og store tiltak vi er med på her i Sør-Kivu - f.eks. yrkesopplæring til ungdommer som kommer fra væpna grupper for at de skal kunne skape seg et liv uten våpen, men også yrkesskole for "vanlige" ungdommer som forebygging mot å bli rekruttert i væpna grupper - er med og drar menn og samfunnet i en god retning.

Birth Day

I år la Redd Barna til en ny indikator (i sin rapport om Tilstanden til mødre over hele verden som jeg nevnte i forrige bloggpost): Birth Day Risk, eller Fødselsdagsrisiko.

Det er ikke risikoen forbundet med å feire bursdag - enten det er faren for å spise for mye kaker, gjøre ville og gale ting og falle og brekke ankelen, eller melankoli pga livet som raser av gårde i full fart. (Jeg som har bursdag i dag kan kjenne litt på alle tre tingene... ;-)

Men risikoen forbundet med dagen du ble født, din aller første levedag. Risikoen for å ikke overleve den. 

Noen av disse landene har rett og slett veldig stor befolkning, og derfor ikke en høy spedbarnsdødelighet sett i prosent. Andre land har høy spedbarnsdødelighet - og Kongo, på femteplass, tilhører den gruppen. India stiller i sin egen skremmende kategori, med stor befolkning og høy spedbarnsdødelighet.

I mitt Afrika-hjerte må jeg innrømme at jeg tenker at her er "heldigvis" flere verdensdeler representert - det er ikke bare Afrika (i motsetning til de ti bunnlandene for mødre som alle ligger i et belte over det sentrale Afrika). Men, det er et men, over hele verden har spedbarnsdødeligheten gått ned bortsett fra i Afrika sør for Sahara (f.eks. gått ned 65%(!) i Øst-Asia, men økt 10% i Afrika sør for Sahara fra 1990-2011). Heldigvis finnes det foregangsland også i Afrika når det gjelder mødrehelse og spedbarnshelse. Skal se mer på hva de har gjort, og på hva jeg har sett i Kongo etter hvert!

Enn så lenge: Happy Birthday to me!

Oljepenger for en bedre eller verre verden?

Oljefondet hadde en avkastning på beskjedne 3,5% de siste fem årene. Statens Investeringsfond for Næringsutvikling i Utviklingsland (Norfund) hadde 13,8%. Adm.dir. Kjell Roland sier dessuten at avkastningen kunne vært enda høyere hvis de jobbet for å maksimere profitten (men det gjør de ikke fordi fondet er et bistandspolitisk virkemiddel).


Oljefondssjef Yngve Slyngstad har bedt om å gjøre om oljefondets retningslinjer som pålegger at 50% av aksjer og 60% av obligasjoner må kjøpes i Europa. Med krisetider i Europa betyr det dårlig forvaltning av oljefondet - avkastningen har falt med 8,8% de siste tre måendene, det nestdårligste kvartalet i fondets historie. Kanskje en idé å investere mer i utviklingsland?


Selvfølgelig må målet med oljefondet være å tjene mest mulig penger - det dreier seg tross alt om velferden i framtidas Norge. Samtidig er vi utrolig naive om vi tror at "penger bare er penger". Alt henger sammen med alt, for å si det med Gro, og ingen ting vi gjør - verken med penger eller andre ting - er nøytralt. Finansminister Sigbjørn Johnsen sier at oljefondet ikke er et utenrikspolitisk redskap. Men det er en logisk umulighet. Dersom oljefondet investerer i Europa og i selskaper involvert i klasevåpenproduksjon har dette konsekvenser. Slik er det, enten disse konsekvensene er tilsiktet og ønsket fra norsk side eller ikke.


Så hvorfor ikke ta bort skylappene og bevisst investere i land, selskaper og prosjekter som både gir økonomisk vinning og tilsiktede politiske effekter?


Nå investerer oljefondet hundrevis av milliarder i selskaper som beskyldes for grove brudd på menneskerettighetene og for miljøødeleggelser, og i selskaper involvert i klasevåpenproduksjon - til tross for at oljefondets egne retningslinjer sier : «Fondets midler skal ikke være investert i selskaper som selv eller gjennom enheter de kontrollerer: a)    produserer våpen som ved normal anvendelse bryter med grunnleggende humanitære prinsipper» 


Da må det være bedre, som Erik Solheim sier, å investere mer i miljø og fattigdomstiltak. Norfunds gode økonomiske resultater (spesielt sammenlikna med oljefondet slik det forvaltes i dag) viser at det til og med kan lønne seg rent økonomisk. Og det er tross alt ingen motsetning mellom å sikre velferden i Norge og å bidra til en bedre verden. 

(Denne bloggposten bygger først og fremst på førstesideoppslaget i gårsdagens Dagsavisen - dessverre finner jeg ikke artikkelen på nettet - dere får heller løpe og kjøpe :) Info om klasevåpen er fra Framtiden I Våre Hender, og bildet fra I Acknowledge Class Warfare Exists på Facebook.)

Død - privat og politisk tragedie

Jeg har lenge ønsket å skrive om Somalia og Afrikas horn, men synes det er vanskelig å få ordene ut, og det har ikke blitt noe blogginnlegg. En av grunnene er at jeg knapt orker å lese om hungersnøden pga bildene som følger med artiklene. Og uten å lese, har jeg heller ikke noe å skrive. Bildene av utsultede og radmagre mennesker er grusomme i seg selv, men det som får meg til å bli svimmel og uvel er at synet av skjeletter bare dekket med hud vekker så sterke minner, så ubehagelige minner. Spesielt om gutten som døde i oktober i fjor som jeg skrev litt om. Jeg får flashbacks av å løfte ham ut av bilen min - skjelett med litt hud på, hud dekket av et rart, hvitt puss.

Han var selvfølgelig et aktivt individ som tok valg og gjorde ting som fikk konsekvenser for ham, men friheten hans var definert av politiske prosesser som satte betingelser for hvilke valg som var mulig å ta og hvilke forutsetninger han hadde. Fryktelig dårlig og vanskelig tilgang på helsetjenester var det som umiddelbart ble hans bane. Men bakenforliggende finnes mer: sosioøkonomiske og politiske strukturer der enorm ulikhet og gigantisk arbeidsledighet bare er to eksempler på en syk verden. Og jeg sier verden med overlegg, og ikke for eksempel nasjon. For selv om sør-afrikanske myndigheter og andre aktører innenfor den nasjonale sfæren må ta en stor del av ansvaret, er også deres valgfrihet båndlagt av globale politiske prosesser. Det å være 17 år og hjemløs er ikke bare et privat anliggende, men politisk og globalt. For ikke å snakke om å være 17 år, hjemløs og død.

Tilsvarende konklusjon gjelder Afrikas horn. Der finnes tusenvis av hjerteskjærende, private tragedier - som ikke er kun private, men politiske. Det er et utall politiske prosesser som ligger bak, og jeg skal ikke nevne alle, men bare noen få. Først, den mest nærliggende av alle: Hungersnøden var varslet. Allikevel ble den ikke avverget. Kommentarer er vel overflødige - det hele er hårreisende og dypt forstyrrende, spesielt fordi vi alle er innbefattet: hungersnøden var varslet i hele verden, allikevel avverget vi den ikke.

En annen og litt vanskeligere å nå handler om hvordan økonomien i Afrika som kontinent i stor grad er rettet mot å tilfredsstille behov i andre (og mer velstående) deler av verden og hvilke konsekvenser dette får for mennesker på det afrikanske kontinentet. Men det er en innviklet prosess med kronglete røtter dypt tilbake i historien, så det tror jeg at jeg skal skrive mer om en annen gang.

Til slutt en gladhistorie for å øke endorfinene våre :) En ung kvinne, som ble født i Somalia men som nå bor og studerer i USA, forteller at en del av den kulturelle ryggsekken hennes er å hjelpe og gi tilbake til lokalsamfunnet, og hun driver nå et barnehjem i Mogadishu.