Tilbake fra krigsskadet sted

Tilbake fra tur til et av de mest isolerte og krigsmerka stedene jeg noensinne har vært. At det ikke engang finnes Cola der (eller Bralimas øl) sier noe om hvor isolert det er. Hvor herja og merka av krig... vel, hvor skal jeg begynne?

To fra landsbyen var med i bilen da vi kjørte dit på fredag. Vi kjørte igjennom utrolig vakre skoger og fjellterreng med beitelandskap, kuer, sauer og geiter. Det var så idyllisk for øyet. Men ikke for øret: De to fortalte om hvordan de pleide å gå til fots, hele veien til Bukavu (4 timer med bil, vet ikke riktig hvor langt). Som flyktninger. Alltid redde for å møte på soldater, fra den ene eller den andre grupperinga. En bestemt sving var berømt som et sted å bli stoppet og mishandlet av soldater på. Og disse som fortalte var ikke bare tilfeldige passasjerer vi hadde plukka opp, men nære medarbeidere. Å se dem for seg på flukt, i høyspent skjul for soldater...

Vel framme - var det ingen grenser for historier om menneskers lidelser og utrolige overlevelser. Det har vært fryktelige herjinger, og folk har rømt - til omkringliggende landsbyer eller rett og slett bare bodd i skogen: sovet blant trærne og overlevd på uforståelig vis. I den ene landsbyen har folk bare helt nylig begynt å komme tilbake. De har sådd i åkrene sine, men har bare rukket å begynne å høste bønner - det andre har ikke rukket å bli modent ennå.

Mer kommer etterhvert. Det finnes nok ingen grenser for menneskets ondskap. Det er ufattelig hva mennesker kan gjøre mot hverandre. Heldigvis ser det ut til at det heller ikke er grenser for menneskets utholdenhet og overlevelsesevne. Det er ufattelig hva et menneske kan overleve og allikevel leve videre.

Kvinnebønnedag 8. mars

-->

Jeg har vært med på kvinnebønnedag i dag. Det var en utsatt markering av Kvinnenes internasjonale bønnedag som var forrige fredag, med program laget i Frankrike og med flyktninger som tema: ”Jeg var en fremmed og dere tok i mot meg” (Matt 25,35). Det var en veldig fin markering av kvinnedagen. Og veldig spesielt å være sammen med disse kvinnene i en bønnegudstjeneste med fokus på flyktningekvinner. 

Vi markerte dagen på tre forskjellige steder i Bukavu-området i dag. Jeg var med i Bagira. Her er et bildet jeg tok i høst av den kirka: 

Fotoapparatet mitt er dessverre ødelagt nå, men jeg vil prøve å beskrive litt med ord.

Jeg og kvinnelederen kom først, og kirka var helt tom. Så kommer en gammel dame, med slitte sandaler på føttene, slitt bluse i altfor stor størrelse, slitt kikwembe (et slags omslagsskjørt). Vi hilser, hun forteller at hun heter Anna. At hun er fra skogene lenger inn i landet. Hun forteller at interahamwe-rebellene drepte mannen hennes. Og barna hennes. Hun har født 12 barn, 10 levde opp, men bare 1 datter er igjen – de andre er drept. Selv flyktet hun til byen. Hun forteller hvordan hun lider, mangler et sted å sove, mangler mat.

I programmet laget i Frankrike, står det fortellinger fra flyktninger og innvandrere i Europa som kan leses høyt i gudstjeneste i de forskjellige landene rundt omkring i verden som er med på denne bønnedagen. Her hos oss i Bagira trenger vi ikke lese opp historier fra Europa. Vi har krig og flyktninger tett på oss.

Tidlig i gudstjenesten leser vi fra 3Mos19,33ff: ”Når en fremmed bor hos deg skal du ikke plage henne, men hun skal være som en av deres egne, du skal elske henne som deg selv”. Anna blir spurt om hun vil fortelle fra livet sitt, og det vil hun gjerne. Her er det søsterskap; mange gråter når hun forteller – noen av gjenkjennelse.

Jeg kom på hva som skjedde en søndag i kirka her i Bagira en gang i høst: 3 kvinner reiste seg. De hadde vært holdt fanget i skogene av en væpna gruppe i flere måneder, men hadde unnsluppet og flyktet. Da de etter lang tids gange i skogen omsider kom på en vei, ante de ikke hvor de var. Men noen pekte nedover veien og sa: "gå i den retningen til dere kommer til kirka". Det er "krisesenteret" her; det er "voldtektsmottaket".

Men tilbake til dagens bønnegudstjeneste: Så kom Kyrie-delen. ”Tilgi oss når vi glemmer loven om å ikke plage den fremmede iblant oss. Tilgi oss når vi ikke bryr oss.”

Kvinnene her i Bagira legger dessuten til noe som ikke står i programmet fra Frankrike. De takker for at de lever i fred akkurat nå, at de sover i hjemmene sine, at de ikke er på flukt. De takker for at ingen væpna grupper herjer i Bukavu og landsbyene omkring i dag. Kvinnene i Frankrike kunne kanskje ikke skrive det inn i programmet, men her lyder det ikke hult. Det er en ekte og genuin takknemlighet. De fleste – jeg antar alle – har opplevd væpna konflikt og flukt.

Og så ber vi for søstrene våre i Rutshuru og  omegn i Nord-Kivu, og i Fizi og Shabunda i våre egen provins, der det er kamper og herjing nå og tusenvis på flukt.