Friday, February 29, 2008

Home sweet home

Bare en kort liten post for a si at jeg er vel framme i Durban igjen. I dag ble jeg endelig ferdig med registreringen - dvs at jeg har tilgang pa datasal og bibliotek.

Har masse skolearbeid a ta igjen, sa det blir en travel stund framover...

Kommer snart med bilder fra Dubai - og selvfolgelig kommentarer rundt livet i Sor-Afrika.

Sunday, February 24, 2008

Gatebarnas egen bank

Her er Mohammad Hassan og Ingrid:
Mohammad Hassan er elleve ar, og har vaert medlem av gatebarnas bank siden juni i fjor. Pa fredag hadde han 30 rupi pa kontoen sin. Men han setter stadig innen slant, og tar stadig ut, sa summen varierer. En liten sjarmor og toffing (sjekk den kule skinnjakka!).

Pa fredag besokte jeg banken for siste gang - Children's Development Bank som den heter internasjonalt, eller Bal Vikas bank som den kalles i India (Bal = barn, Vikas = utvikling pa hindi).

Jeg har kommet til veis ende og reiser grytidlig i morra tilbake til Sor-Afrika, med en stopp i Dubai underveis. Hensikten med oppholdet her i India har vaert a laere om denne banken som drives av og for gatebarn, og fa noen ideer til hva vi kan gjore med gatebarna i Durban. Bildene er fra avdelingen i Fatehpuri, som er en av de fa med fysiske strukturer og en skranke. De fleste stedene samles de i en park e.l. og utforer bankoppdragene (uttak og inntak). Men her er det altsa en skranke:

Gatebarna velger banksjef (bankmanager), en stilling som gar pa omgang. Banksjefen handterer pengene og noterer i regnskapsbokene og holder orden pa alt. Pa de mindre stedene far banksjefen hjelp fra en voksen, men her i Fatehpuri ordna han alt selv. En voksen hjelper bare gikk over bokene til slutt og sjekka belopene og at sluttsummen stemte.
Banken koordineres av Butterflies (den organisasjonen jeg besoker). De har jobba med gatebarn siden 1989, og har mange programmer innen skole, helse, media, osv. Barna her i Delhi tjener penger ved a samle soppel som selges til resirkulering, eller ved a selge te, magasiner, penner, sape osv. Men det var vanskelig for dem a oppbevare pengene trygt. Eldre tenaringer, eller voksen, kunne komme og ta pengene fra dem. Noen oppbevarte penger hos butikkeiere, men de matte betale for det, og ofte fikk de ikke pengene sine tilbake nar de onsket det. Det var derfor vanskelig for dem a spare, legge en plan for framtida, tenke langsiktig. De hadde penger, men kunne ikke bruke dem for a komme seg oppover.
Derfor ble banken starta. Den drives som et kooperativ, og her kan alle barn som bor og/eller jobber pa gata bli medlemmer. De kan spare til utdanning, eller til a investere i en business (f.eks. gronnsaksbod).
Her er noen stolte medlemmer og eiere:
Jeg skal fortelle noen solskinnshistorier om hva noen av disse gatebarna har fatt til etterhvert. Har ogsa en del historier fra landsbyene utenfor Lucknow som jeg har lyst til a fortelle. Sa det far komme i "bits and pieces" innimellom historiene fra Sor-Afrika...

Wednesday, February 20, 2008

Avreise Manavodaya

Jeg har kommet til veis ende ved Manavodaya-instituttet for denne gang, og i natt tar jeg toget tilbake til Delhi. Selve senteret er veldig vakkert, med blomster og traer og mye skjont for oyet.






Det siste bildet er fra bak rommet mitt, og her er det en medisinsk hage hvor de dyrker urter og planter med medisinske effekter:




Matte ta med bildet av Bach. Jeg ser rett ut pa det skiltet fra vinduet mitt, og kunne onske det var riktig arstid sa den blomstra/vokste slik at jeg kunne se hvordan planten Bach ser ut :)

Her samles vi hver morgen til morgenbonn og morgenstund:

Varun spiller da pa dette trekkorgelet (som et trøorgel, bare at "trøinga" skjer med venstre hand mens den hoyre spiller, og ikke med fottene). Tangentrekka ligger under lokket, og belgen er pa baksida. Her er den delen som jeg bor i (men vinduet mitt er i andre retningen). Utenfor dora er den lille gongonen som Anil slar pa for a samle til morgenstunden:


Jeg har hatt et rikt opphold her. Laert mye og tenkt mye. Er ikke enig i alt jeg horer eller ser, men alt har vaert godt i den forstand at det far meg til a tenke.


Monday, February 18, 2008

Langsiktige virkninger - bygging eller nedbryting av identitet?

Jeg begynte a skrive om noen av opplevelsene fra i gar, da vi dro ut til to landsbyer, men fant ut at for at det jeg skriver skal gi noe saerlig mening, ma jeg fortelle litt om selvhjelpsgruppene.

Tenk deg India - et enormt stort land, mer som et kontinent, men omkring en milliard mennesker. Tenk deg det rurale India - der flertallet lever, i sterkt kontrast til de nyrike (og gammelrike), der mennesker ma streve for livet. Millionvis av utviklingsprosjekter har blitt lansert og gjennomfort her og i liknende omstendigheter andre steder i verden (les: ikke minst Afrika). Hva er resultatene? Hva slags forandring har skjedd? Hva har disse prosjektene gjort for menneskene her og livene deres?

Resultatene er sma, materielt sett. Det er lite forandring. Flertallet ma fortsatt streve for livet. Det er lite endring i maktbalansen mellom den rike eliten og det fattige flertallet.

Resultatene er nedslaende og negative, hvis vi ser bakenfor det materielle. Folk ser utad for hjelp. "Oi, en hvit mann! Han vil sikkert gjore noe. Han ma vi fa noe av!" Jeg har bare hatt et lite kort glimt inn i India, og ser det derfor tydeligere i Afrika. Identiteten baerer kostnadene av hjelp utenfra. Identiteten tilhorer en mottaker, et tomt kar. Bevisstheten om og stoltheten over egen historie, egen kunnskap, egne evner, egen styrke, troen pa seg selv, vissheten om at man kan finne losninger innenfor egne rekker - har fatt seg en knekk (eller mange), er brukket, har brister. Sinnet er fortsatt kolonisert. Folk er avhengige av ytre inngrep.

Sa nok et utviklingsprosjekt for a bedre levestandarden (redusere barnedodeligheten, oke leseferdigheten, gi tilgang til drikkevann, innfore nye jordbruksmetoder) kan vaere forstaelige nok i et snevert perspektiv av kortsiktig, materiell levestandard. Ja, behovene er der, jeg benekter ikke det. Men prosjektet vil bekrefte "sannheten" om at andre ma ordne opp, om egen hjelpesloshet. Det vil forsterke avhengigheten. Koloniseringen av sinnet fortsetter.

Pa denne bakgrunnen ble selvhjelpsgrupper startet. Gruppene er et sted for diskusjon rundt egne liv. Mennesker som ikke har hatt en stemme oppdager langsomt at de kan bade tenke og snakke og bli lyttet til. Mennesker som ikke har hatt en stemme samles og ser at de er ikke alene.

Og de sparer. Hver gruppe blir enig om sine egne regler - hvor mye som skal spare. Mange er svaert fattige mennesker, og det kan vaere at det eneste de har a spare er en handfull ris. Men over tid og med felles innsats vokser det. Sa kan et medlem soke om et lan - for a kjope sykkel slik at familien kan selge gronnsaker pa markedet, for eksempel.

Den materielle verdien av en slik spare gruppe er enkel a se, og tilsvarer de millionvis av mikrokreditt-gruppene som finnes over hele verden (Yunus som startet Grameen Bank i Bangladesh fikk Nobels fredspris for mikrokreditt-arbeidet, for de som husker ham).

Like viktig, eller viktigere, er de ikke-materielle resultatene. Det er vanskelig a forestille seg hvor undertrykte en del av disse menneskene har vaert. Nar jeg sier at de ikke har hatt en stemme, mener jeg det virkelig. Kvinner vet kanskje ikke navnet sitt engang, for de blir alltid referert til som noens datter eller kone. De er nederst pa rangstigen. Det er ingen som bryr seg om dem. I gruppene laerer de at de kan tenke og snakke og lytte. De laerer a ta avgjorelser sammen (de ma bestemme reglene for tilbakebetaling av lan, for eksempel). De oppdager at de kan diskutere temaer som gjor livene deres vanskelige. Det kan vaere at laereren ved skolen er en latsekk som ikke gjor jobben sin. I fellesskap blir de enige om hva de skal gjore - og de gjor det.

Dette gjor noe med identiteten. Dette gjor noe med troen pa seg selv. Vissheten om at det finnes losninger innenfor egne rekker. Det er en langsom prosess av legedom.

Men na har jeg skrevet veldig mye ser jeg. Haper noen orker a lese... Mer om opplevelsene fra landsbyene kommer snart :)

Friday, February 15, 2008

Landsbybesok

Pa onsdag var jeg med pa landsbybesok. En fra Sri Lanka som heter Taranga er her pa Sor-Sor-utveksling (i regi av Fredskorpset) og temaet for utvekslingen er okologisk jordbruk. Vi dro blant annet rundt og sa hvordan det stod til med "mark-dyrking" i noen av landsbyene:



Den indiske landsbygda er veldig idyllisk - fjernt fra storbyens kjas og mas, som har vaert hverdagen sa langt i indiaoppholdet:
(Her er en landsbyleder. Potetaker i forgrunnen. Sennep i bakgrunnen.)




Jeg fikk god kontakt med en del av damene - det var ganske morsomt for vi forstod ikke hverandre men satt og snakka pa hver vare sprak... Men smil er selvfolgelig universelt, og det kommer man langt med. Her er jeg og ei eldgammel dame - dessverre kommer det ikke sa godt fram pa bildet hvor gammel hun var - men veldig vital og sprek:

Kjernen i Manavodayas arbeid er selvhjelpsgrupper/sparegrupper. Jeg kommer sannsynligvis til a skrive mer om det senere. Denne kvinnen er lederen for en slik gruppe i denne landsbyen, her star hun foran et av hullene for markedyrking (altsa meitemark-mark, ikke eng-og-aker-mark):

Da vi kom tilbake til senteret sent pa kvelden, ble jeg spurt om mine inntrykk, blant annet nar det gjaldt fattigdom. Svaret mitt var at jeg ikke hadde sett fattigdom - og det overraska dem. Jeg har tenkt litt mer pa dette og kommet fram til at for at jeg skal si at noe er fattigdom, ma det vaere en slags desperasjon, et direkte uttrykk for lidelse. Mangel pa innlagt vann, strom, solide hus (her var alle hus av jord) kan selvfolgelig kalles fattigdom hvis du sammenlikner med en norsk levestandard. Men jeg tror ikke lenger pa a spre den vestlige ideen av modernitet og velstand. Man kan leve svaert godt, selv om man lever annerledes. Bare tenk pa den intense lykkefolelsen mange av oss opplever nar vi gar i fjellet, og kanskje tar inn pa en hytte eller saeter uten hverdagslivets duppedingser.

Mitt besok pa onsdag var selvfolgelig svaert kort og overflatisk. Mye kan skjule seg under overflaten som jeg ikke ser. For eksempel leste jeg her om dagen om et tilfelle der de fattigste i en landsby bekymret seg for regntida som snart kom, fordi elva som rant gjennom landsbyen da ble demt opp for at innbyggerne skulle fange fisk. Problemet var at demningen forte til at elvevannet rant utover og odela husene til de fattigste. En utenforstaende som kommer pa besok (slik som meg i dette tilfellet) vil ikke kunne oppfatte dette, fordi det er ikke synlig na (bekymringen gjelder regntida som enna ikke har kommet). Jeg skal derfor ikke si at det ikke finnes desperasjon eller direkte lidelse i landsbyene jeg besokte. Det finnes mye, mye som jeg ikke oppfattet - ikke minst fordi jeg mangler sprak. Men mitt inntrykk var ikke av fattigdom i min forstand av desperasjon og lidelse.

Thursday, February 14, 2008

Hello Lucknow

Og na er jeg vel framme i Lucknow. Jeg kom fram rundt kl 13 pa tirsdag, og brukte resten av dagen til innledende samtaler, lesing og mye hvile. Jeg hadde statt opp kl 3.30 for a vaere sikker pa a rekke toget, litt for tidlig til a fungere for full maskin resten av dagen... En gang vi var pa internett sent, oppdaget vi at kl 22.30 stenges mange gater med jernporter. Vi kom oss nesten ikke tilbake til gjestehuset vart, men en gutt hjalp oss a finne en vei som gikk igjennom et hus... (Veien vi vanligvis brukte var stengt, fordi klokka var 22.40). Sa jeg var derfor ikke sikker pa hvordan jeg skulle komme meg til togstasjonen. Det er ingen som snakker engelsk, sa jeg fant ut at jeg heller fikk sta opp tidlig, slik at jeg hadde tid til a lete litt. Og det trengte jeg. Akkurat som jeg hadde forutsett var gata fortsatt stengt sa tidlig pa morgenen, sa jeg tok sekken pa ryggen og bena fatt - og vandret rundt etter et smutthull. Heldigvis fant jeg et, og da jeg kom meg ut pa hovedgata fant jeg raskt en autorickshaw og kom meg til togstasjonen i rett tid.

Togturen gikk greit. God standard, med utdeling av vannflasker, dagens aviser, te og varm lunsj. Vel framme i Lucknow hadde jeg fatt veiforklaring, og fant fram uten problemer til Manavodaya (se www.manavodaya.org.in). Her ble jeg tatt imot som en datter. "Solveig er min gode venn, sa du er som min datter", forklarte Varun, som er lederen for senteret.

Manavodaya er et treningssenter for folk som jobber med utvikling pa grassrotniva. Det fokuseres pa verdier og holdninger. Utviklingen ma skje nedenfra og innenfra. Og dem som jobber innen utvikling ma ogsa se pa seg selv og sin egen utvikling.

I gar (onsdag) var jeg med ut til tre landsbyer, men mer om det i morra :)

Monday, February 11, 2008

Bye bye Delhi

I dag er min 17. dag i India og Delhi, og det er pa tide at ferden gar videre. I morgen tidlig kl 6.15 gar toget til Lucknow. Na skal jeg fa oppleve instituttet og menneskene som mor motte da hun var i India - og som gjorde sa sterkt inntrykk (selv pa meg som ikke var der) at det alltid har vaert en drom for meg siden a komme dit.

Her er rommet som har vaert hjemmet mitt her i Delhi:


Jeg har balkong, hvor jeg sitter og varmer meg nar det er sol... Og ser pa naboungene spille cricket:

Et bilde av badet. Varmtvannstanken vises ikke, dessverre, enda den er det viktigste av alt - hadde ikke klart a sta opp til et kaldt bad sa frysende kaldt som det er her...


Det gule banneret er det som gjor at vi finner veien hjem igjen... Gatebildet er generelt litt kaotisk for en utlending, sa det er viktig a finne landemerker som gjor at man kjenner igjen veien :) Ved dette gule banneret (Modern Studio Colour Lab) tar vi inn til venstre for a komme til guesthouset:





Og her er gata i andre retningen (mot internettkafeen, blant annet):


Den vakne leser har kanskje merket seg at jeg de siste dagene har skrevet "jeg" istedet for "vi", og at det ikke lenger er noen bilder av Chris her. Vel, det har skjedd noen endringer. Sonnen hans ble syk, sa han matte dra tilbake til Durban torsdag morgen. Jeg har derfor vaert alene de siste dagene. Det har gatt veldig fint. Merker riktignok at det er utrolig deilig a ha mannlig reisefolge, men det har ikke vaert plagsomt a vaere alene heller. Jeg ma si jeg finner indiske menn svaert sa respektfulle - med bare noen fa unntak.

Jeg har benyttet anledningen til a skjemme meg selv bort - med massasje og ayurvediske behandlinger som tidligere beskrevet og tempelbesok, men ogsa med VESTLIG MAT! Hurra! Pizza Hut har vaert redningen min denne helga



Nam! Ingenting er sa godt som pizza...



Jeg forsokte meg pa en Lemonade Masala til avisa mens jeg venta pa pizzaen, men det ble altfor indisk for meg, ja. Takke meg til vann! Ma bare ha en pause fra alt som smaker indisk krydder...



Men helga har gjort meg godt, og jeg er na klar for en ny uke med indisk mat. Har faktisk tenkt a droppe Pizza Hut ikveld, til fordel for stamstedet Karnataka. Der har ikke regningen folge av sjokolade eller drops, men et fat med anis. Veldig forfriskende og godt, og dessuten bra for fordoyelsen. Bare ett eksempel av mange, pa hvor sunn og helhetlig den indiske kulturen er (etter min opplevelse/oppfatning).


Til slutt en elefant - midt i Delhis travle gater:

Sunday, February 10, 2008

Lotustemplet

Jeg besokte Lotustemplet i dag:

Det tilhorer Baha'i-troen, men alle er velkomne til a komme og til a be og meditere slik en matte onske. Det kalles Lotus fordi arkitekturen er inspirert av lotusblomsten - som forovrig er et symbol pa blant annet renhet. Her er et oversiktsbildet (ikke tatt av meg) der dere kan se templet og bassengene rundt:


Jeg tar med et bilde til ogsa, bare fordi det er sa fint:

Jeg var i mine unge ar veldig facsinert av baha'i-troen, saerlig dens vektlegging av enhet og fred appellerte sterkt til meg. Prinsippene er:

• The oneness of God, mankind and religion.

• The independent investigation of truth.

• The equality of women and men.

• Harmony of science and religion.

• Elimination of extremes of wealth and poverty.

• Universal peace.

• A world common-wealth of nations.

• A universal auxiliary language.

• Spiritual solutions to economic problems.

• Universal education

Mye her jeg kan tro pa - ikke minst eliminering av ekstrem velstand og fattigdom. Den klare politiske agendaen tiltrekker meg - de ti prinsippene inneholder politiske uttalelser om blant annet okonomiske problemer, utdanning og likestilling. Man kan finne et politisk og sosialt engasjement i andre religioner ogsa (inkludert kristendommen der Jesus kan tolkes som en svaert sa radikal fyr), men i det store og hele foler jeg at i de store, etablerte religionene oversvommes den sosiale/politiske delen av krangling om hva som er riktig tro...

Og det er ingen annen tro som sa eksplisitt uttaler seg til fordel for likestilling mellom kjonnene. Baha'i-troen bruker et bilde: Menn og kvinner er som to vinger pa en fugl - begge ma vaere utviklet for at fuglen kan fly. (Men det kan vaere forskjell pa liv og laere - alle de store profetene og lederne i Baha'i var menn, inkludert Bab, Baha'u'llah og Abdul-Baha...)

Saturday, February 09, 2008

Ayurveda - a taste of heaven

Mmmmmh, i dag har jeg opplevd noe deilig. Shirodhara og Abhyangam. Ayurvediske behandlinger som foles bedre enn en hel ferie pa fjellet...

Shirodhara er en behandling med varm olje som renner pa panna fra en bolle, sammen med hodemassasje:

Det skal lindre stress og gi fred i sinnet, og jeg ble ikke skuffa. Virkningen var nesten overveldende i begynnelsen, og opplevelsen var sa sterk at tarer pipla fram. Etter en stund senket den store freden seg.

Abhyangam er oljemassasje for hodet og kroppen. Hun brukte generost med olje, og masserte hodet og ansiktet mildt, og kroppen foran og bak med raske, store bevegelser. Fikk virkelig fart pa blodomlopet!

Det deiligste var nesten det avsluttende badet. Forst skylte hun varmt vann over meg, og sa masserte hun meg inn med en gronn urteblanding som vaska bort restene av olje. Og sa botter med varmtvann skylt over meg igjen. Dette skal jeg gjore igjen...

Friday, February 08, 2008

Delhi og Durban - to forskjellige virkeligheter

Det er spennende og inspirerende a vaere her i Delhi, men det er ogsa tydelig at dette er en annen verden enn Durban. Vi kan bli i fyr og flamme over hva de gjor her, men det er ingen automatikk i at ideene kan overfores til en annen kontekst.

Et eksempel: Barn som tigger eller stjeler/nasker far ikke lov til a bli med i banken her i Delhi. I Durban lever gatebarna av stjeling, og sper pa med tigging...

Noe er fundamentalt forskjellig, og ingenting kan bare duplikeres. Vi far se hva framtida bringer - hva som er mulig og ikke.

Wednesday, February 06, 2008

Litt kunst og litt til

Har vaert og besokt hovedbanken i dag, og skal fortelle mye mer derfra senere. Men de opplevelsene ma tenkes igjennom og bearbeides forst. Sa i denne omgang bare et bilde av meg, Chris og han som er nasjonal koordinator for banken i India, Sebastian:


Og et bilde av skranken:


Og litt kunst.

Her er fra inngangen - vi blir mott av hilsende barn "Namaste":



Og her er helseklinikken:



Litt pedagogikk:



Og sommerfugler:

Tuesday, February 05, 2008

En reisendes dagligdagse gleder og sorger

Hver gang jeg reiser, er det visse ting som gar igjen. Jeg kaller det en reisendes dagligdagse gleder og sorger. Gledene er relatert til a finne mat som en liker og taler, et vellykket toalettbesok, og liknende. Sorgene er tilsvarende - mindre vellykkete toalettbesok og mat som synes uoverkommelig...

Jeg er veldig darlig pa krydra mat. I Durban har jeg opplevd flere ganger at jeg ikke har nubbesjangs til a spise det jeg far servert - det er bare altfor sterkt. Derfor var det med en viss frykt jeg landa i India - landet som er beromt for krydder.

Og ja, jeg ma innromme at det har vaert noen utfordringer i matveien for meg. Vi ser pa en meny, og forstar ikke ett ord. Vi ser hjelpeslost opp pa en kelner som ser like hjelpeslost ned pa oss. Vi snakker ingen felles sprak. Hvordan forklare en som er vokst opp med krydder hvor avsindig folsom gane jeg har?

Men man laerer gjennom proving og feiling, og na har jeg en viss peiling pa hva jeg kan ha og ikke pa en meny. Dessuten har vi fatt oss et stamsted, og de kjenner smaken var na (Chris: litt krydra, meg: absolutt ikkeno krydra). Men selv med det som her gar innunder kategorien "absolutt ikkeno krydra", ma det vaere en del krydder. For sammenliknet med norsk mat er det veldig smakfullt.

Vi er mer eller mindre vegetarianere, for stamstedet vart er vegetarisk, og stort sett alt vi finner av spisesteder er det. Men innimellom ser vi en "non-veg restaurant" og da er det mange fristelser for slike vanekjottetere som oss. I gar hadde jeg fisk for forste gang. Det var nok egentlig kjempegodt, men det var litt for sterkt for meg, sa derfor kan jeg bare klassifisere det som litt godt... Men vegetarmat er nydelig, og jeg savner ikke kjott i det hele tatt (bortsett fra nar jeg ser det i en non-veg restaurant...). Vi foler oss sa sunne som spiser masse gode gronnsaker, krydder og urter - og selvfolgelig ris, ris og atter ris. For ikke a glemme de fantastiske brodene som er her - naan og roti.

I begynnelsen var maten noksa overveldende for meg, og jeg har aldri tidligere opplevd at jeg har savna norsk mat intenst ved begynnelsen av en reise. Etter bare to dager kunne jeg grine ved tanken pa grovt brod, pastasalat eller musli... Jeg folte munnen min brant konstant, og det brant til og med i rumpehullet nar jeg gikk pa do. Det var bare brann, brann, brann pa alle kanter. Men NA, nar jeg har funnet noen trygge retter, nyter jeg livet og vet at jeg kan leve lenge uten norsk mat uten a fa panikk :)

Tenk a dra til India og klage pa maten... Huff a meg, for en pingle jeg er. Jaja, hver sin svakhet - og min (en av dem) er en overfolsom gane. Heldigvis har den ikke tatt knekken pa meg, men jeg har funnet en mate a forsone den med sine krydrete omgivelser pa.

Sunday, February 03, 2008

Verdighet - kan kjopes, ikke mottas?

Jeg har allerede skrevet noe om hvor radikalt Butterflies praktiserer deltakelsesprinsippet, og det er ikke det eneste prinsippet de praktiserer radikalt. Et annet er at de ikke gir noe gratis, for det vil ikke ha noen verdi for dem som mottar det, men streber etter a ivareta verdighet og ansvarlighet i alt de gjor. Vi fikk oss litt av et sjokk forste gangen vi besokte et kontaktpunkt, og sa hvordan matutdelingen foregikk...


Hvert kontaktpunkt har en fast tid daglig da en eller flere laerere og en eller flere facilitatorer/tilretteleggere (de kalles Child Rights Facilitators) kommer til stedet, og de har skole. Etter skoletida er over og de leker, far de ogsa mat - men det deles ikke ut gratis. Barna betaler! Et maltid koster 2,50 rupi, hvorav 1 rupe gar til barnets konto i banken (gatebarnbanken som er grunnen til at jeg og Chris er her).


Ingen tvinges til a betale, og hvis et barn ikke kan betale en dag, for hun eller han allikevel spise. Men barna er kjempeivrige etter a betale, slik at hvis noen ikke kan betale i dag, betaler de som regel dobbelt i morra. En viktig motivasjonsfaktor er sparingen (1 rupi som gar til kontoen deres). Men, jeg tenker at hvis det var eneste motivasjon, kunne de like gjerne sette inn 1 rupi pa kontoen hver dag og la vaere a betale for maten (da ville de spart 1,50 pr dag), sa det ma finnes andre motivasjonsfaktorer i tillegg. Butterflies argumenterer at det gir verdighet - a tjene til maten.


Mottakelse av donasjoner gir ikke verdighet til noen. Her er det sitatet jeg provde a huske i en tidligere blogg: " A child is not an object of pity. Services provided for children are his/her right and not an act of charity."


Et par bilder. Her har maten ankommet kontaktpunktet, og noen av barna organiserer den:





Og her nytes den: