Jeg begynte a skrive om noen av opplevelsene fra i gar, da vi dro ut til to landsbyer, men fant ut at for at det jeg skriver skal gi noe saerlig mening, ma jeg fortelle litt om selvhjelpsgruppene.
Tenk deg India - et enormt stort land, mer som et kontinent, men omkring en milliard mennesker. Tenk deg det rurale India - der flertallet lever, i sterkt kontrast til de nyrike (og gammelrike), der mennesker ma streve for livet. Millionvis av utviklingsprosjekter har blitt lansert og gjennomfort her og i liknende omstendigheter andre steder i verden (les: ikke minst Afrika). Hva er resultatene? Hva slags forandring har skjedd? Hva har disse prosjektene gjort for menneskene her og livene deres?
Resultatene er sma, materielt sett. Det er lite forandring. Flertallet ma fortsatt streve for livet. Det er lite endring i maktbalansen mellom den rike eliten og det fattige flertallet.
Resultatene er nedslaende og negative, hvis vi ser bakenfor det materielle. Folk ser utad for hjelp. "Oi, en hvit mann! Han vil sikkert gjore noe. Han ma vi fa noe av!" Jeg har bare hatt et lite kort glimt inn i India, og ser det derfor tydeligere i Afrika. Identiteten baerer kostnadene av hjelp utenfra. Identiteten tilhorer en mottaker, et tomt kar. Bevisstheten om og stoltheten over egen historie, egen kunnskap, egne evner, egen styrke, troen pa seg selv, vissheten om at man kan finne losninger innenfor egne rekker - har fatt seg en knekk (eller mange), er brukket, har brister. Sinnet er fortsatt kolonisert. Folk er avhengige av ytre inngrep.
Sa nok et utviklingsprosjekt for a bedre levestandarden (redusere barnedodeligheten, oke leseferdigheten, gi tilgang til drikkevann, innfore nye jordbruksmetoder) kan vaere forstaelige nok i et snevert perspektiv av kortsiktig, materiell levestandard. Ja, behovene er der, jeg benekter ikke det. Men prosjektet vil bekrefte "sannheten" om at andre ma ordne opp, om egen hjelpesloshet. Det vil forsterke avhengigheten. Koloniseringen av sinnet fortsetter.
Pa denne bakgrunnen ble selvhjelpsgrupper startet. Gruppene er et sted for diskusjon rundt egne liv. Mennesker som ikke har hatt en stemme oppdager langsomt at de kan bade tenke og snakke og bli lyttet til. Mennesker som ikke har hatt en stemme samles og ser at de er ikke alene.
Og de sparer. Hver gruppe blir enig om sine egne regler - hvor mye som skal spare. Mange er svaert fattige mennesker, og det kan vaere at det eneste de har a spare er en handfull ris. Men over tid og med felles innsats vokser det. Sa kan et medlem soke om et lan - for a kjope sykkel slik at familien kan selge gronnsaker pa markedet, for eksempel.
Den materielle verdien av en slik spare gruppe er enkel a se, og tilsvarer de millionvis av mikrokreditt-gruppene som finnes over hele verden (Yunus som startet Grameen Bank i Bangladesh fikk Nobels fredspris for mikrokreditt-arbeidet, for de som husker ham).
Like viktig, eller viktigere, er de ikke-materielle resultatene. Det er vanskelig a forestille seg hvor undertrykte en del av disse menneskene har vaert. Nar jeg sier at de ikke har hatt en stemme, mener jeg det virkelig. Kvinner vet kanskje ikke navnet sitt engang, for de blir alltid referert til som noens datter eller kone. De er nederst pa rangstigen. Det er ingen som bryr seg om dem. I gruppene laerer de at de kan tenke og snakke og lytte. De laerer a ta avgjorelser sammen (de ma bestemme reglene for tilbakebetaling av lan, for eksempel). De oppdager at de kan diskutere temaer som gjor livene deres vanskelige. Det kan vaere at laereren ved skolen er en latsekk som ikke gjor jobben sin. I fellesskap blir de enige om hva de skal gjore - og de gjor det.
Dette gjor noe med identiteten. Dette gjor noe med troen pa seg selv. Vissheten om at det finnes losninger innenfor egne rekker. Det er en langsom prosess av legedom.
Men na har jeg skrevet veldig mye ser jeg. Haper noen orker a lese... Mer om opplevelsene fra landsbyene kommer snart :)
No comments:
Post a Comment