Lys i beksvart strev?

Det er mye rart, og kanskje er det håp innimellom. Den nye koalisjonsregjeringa i Zimbabwe har, for eksempel, ikke klappet sammen ennå - og det er litt overraskende, må jeg innrømme at jeg synes. Det er ikke lenge siden situasjonen var slik:

Og nå er den blodige og forslåtte opposisjonslederen statsminister, og (det tidligere opposisjonspartiet) MDC har flere viktige regjeringsposter, inkludert finansminister. Det er ikke bare rosenrødt nå heller, riktignok. Viselandbruksministeren, som lenge har vært i eksil, ble arrestert da han kom til landet og er fortsatt fengslet - sammen med flere politiske ledere og journalister.

Men det er ikke bare beksvart heller. Lærerne har streika mer eller mindre et år eller så, men har nå avblåst streiken og skal tilbake til skolene på mandag. Den nye utdanningsministeren (også fra det tidligere opposisjonspartiet) virker imøtekommende og de håper på forandring. Det er lenge siden lønna deres mistet all verdi - den skal visstnok ha tilsvart mellom 1 og 2 kroner pr måned. Jeg tror jeg skrev tidligere at uttaksgrensa i minibankene ikke er nok til å kjøpe et brød, så vi kan bare såvidt ane hvor vanskelig det er å leve og overleve der...

En stor endring er at lærerne nå skal få utbetalt lønn i utenlandsk valuta. Det er temmelig ekstremt at offentlig ansatte får lønn i utenlandsk valuta, og det sier noe om hvor ufattelig kritisk situasjonen i Zimbabwe er nå, men det betyr mye for menneskelig overlevelse og velvære at inntektene blir verdt noe og kan brukes.

Det er ingen enkel eller raskt overstått jobb å bygge opp igjen landet etter så mange års vanstyre med Mugabe. Meldingene om sult og nød er ikke til å tro med tanke på at Zimbabwe var Afrikas brødkurv som hjalp andre land i matmangel. Nå er tusenvis døde og over 83 000 smittet av kolera, og mat er hjerteskjærende mangelvare. (Tegninga er litt gammel, Mugabe er 85 år nå.)

Men det er håp i hengende snøre, og nå er det tross alt noen lysglimt med bud om en bedre framtid.

Limer inn dette brevet fra Sabona, i tilfelle det er noen som ønsker å bidra:

Kjære venner,
Tusen takk for all den enorme støtten vi har fått fra dere og at dere fremdeles er med å bygge opp Sabona og hjelpe våre venner i Zimbabwe.
Jeg sender ut denne mailen til dere fordi Sabona er i en svært presset situasjon og vi trenger hjelp for å kunne fortsette å redde liv, drive prosjektene og fortsatt gjøre den viktige jobben i Zimbabwe.
Grunnet den forferdelige økonomiske situasjonen i Zimbabwe med 10-talls millioner inflasjon, daglige prisstigninger og ikke eksisterende varer og tjenester har Sabona sine prosjektkostnader økt dramatisk samtidig som situasjonen er mer horribel enn noen gang i Zimbabwe og vi trenger å kunne få ut mat til folket. Våre prosjekter er ikke bærende når menneskene sulter. Vi trenger all den hjelpen vi kan få fremover for å kunne fortsette det viktige arbeidet som dere er med på å bygge.
Vi trenger å opprettholde fadderordningen og hjelpefondet.Vi trenger å få delt ut medisiner og mat, men pengene strekker ikke til.
Vi trenger hjelp!
Sabonas kontonr er:1254.20.19814Cultura Sparebank
Send gjerne denne mailen til deres venner.
Tusen takk igjen for all støtte!
Hilsen Ynghild

eish

Jeg satt og skrev pa en blogpost na, og sa ble den borte... Jaja, sann kan det ga. Og na ma jeg stikke sa jeg far skrive mer en annen gang. Ville stort sett bare si hei :-)

Tragisk Valentines

Jeg håper dere alle hadde en koselig Valentines day på lørdag. Min var forferdelig trist. Ei av venninnene mine har mista forloveden sin, og begravelsen hans var den dagen. Kan du tenke deg noe mer tragisk enn å gravlegge forloveden sin på Valentines day...?!

Han ble skutt - vi gjetter at han ble skutt i hodet for det var ingen åpen kiste under seremonien slik som er vanlig her - visstnok av ranere som tok mobiltelefonen hans. Kan du tenke deg noe mer meningsløst enn a dø for en mobiltelefon??!!?!?

Slektningen som holdt åpningstalen under seremonien sa at de hadde planlagt en stor forsamling av familie og venner - nemlig bryllupet til avdøde og venninna mi. Nå var vi alle samlet i begravelse i stedet.

Han var laerer på barneskolen, og klassa hans var med på prosesjonen etter kista. Venninna mi og han fikk en gutt i fjor - han var også til stede.

Det hele var bare så trist og tragisk og meningsløst at jeg finner ikke ord. Et menneske for en mobiltelefon. Det er slike hendelser som får folk til å ønske tilbake dødsstraff her til lands. Menneskeliv betyr ingenting. Slik kan vi ikke ha det! Ikke 'øye for øye, tann for tann' - og definitivt ikke 'øye for negl, tann for flass' (hva annet kan du vel sammenlikne et menneske for en mobiltelefon med??). Men 'mister du din sjel, mister du hele verden' og 'å vinne visdom er mer verdt enn gull'.

Ny begynnelse, nytt håp?

Store nyheter i nabolandet - Zimbabwe's nye kabinett blir tatt i ed i dag. På tide, kan du si, siden valget var 29. mars i fjor... Opposisjonsleder Morgan Tsvangirai ble tatt i ed som ny statsminister på onsdag, og han holdt en inspirerende tale:

"Political violence must end today. We can no longer afford brother against brother, because one happened to have a different political opinion," Tsvangirai said to cheers.

"The transitional government will make food available and affordable," he said. "No Zimbabwean will ever go hungry again."

"Our hospitals must be places of healing ... On Monday, all schools must reopen. This Monday." (se her for mer)

Ja, la oss håpe han har rett!

Men ikke alle jubler:

Here is a man who won the elections in March last year under tyrannical circumstances, yet the Thabo Mbeki government and its allies refused to accept the outcome. What they did instead was make life hell for Tsvangirai. They tolerated assassination attempts, the murder of hundreds, unspeakable acts of torture and rape, passport withdrawals, all with the intention of rendering Tsvangirai powerless. (se her for mer)

Ja, det er jo ikke akkurat rosenrødt. Til og med nå, mens Tsvangirai ble tatt i ed, er det flere titalls politiske fanger i landet - mange fra Tsvangirais parti og journalister.

Men jeg leser Obamas bok 'The Audacity of Hope', og selv om det i dette tilfellet kanskje er litt naivt (med tanke på all manipulasjonen som har pågått for å gjøre Tsvangirai maktesløs) velger jeg å HÅPE at han vil ha reell politisk makt og vil bidra til å endre situasjonen i Zimbabwe til det bedre. We can no longer afford brother against brother.

Hei hei

Hjelpe meg, det går lenger og lenger mellom blogpostene her... Har vært en travel tid, og jeg har ikke hatt internettilgang hjemme, så det er bare å beklage. Nå er skolen i gang igjen. Andre skoledag er herved overstått og det ligger an til a bli et kjempeinteressant semester. HIV og kjønnsrelasjoner på tirsdager og familierelatert arbeid i fattige lokalsamfunn på mandager er det jeg vet om så langt. Ikke enkelt noen av delene...

Og så har vi jo utfordringene og gledene i gateprosjektet. Det blir spennende å se hva året vil bringe. En viktig lærdom blir ganske sikkert å skjelne mellom kjærlighet og overengasjement.

I helga dro jeg og en kamerat som heter Rooney til Drakensbergfjellene. Det var siste helg før forelesningene starta så vi fant ut vi måtte benytte sjansen og lade opp batteriene. Det var fantastisk deilig - balsam for sjelen og massasje for mitt indre menneske. Så nå er jeg klar for en ny tørn, 'kom arbeidslyst og treng deg på, her skal du [ikke] motstand finne!'