Endelig kunne jeg endre overskriften på denne bloggen til "Ingrid i Bukavu"! Ååååhh dette har jeg ventet lenge på!
I går kveld kom jeg. I ly av mørket og regnet. Det var som en drøm! Klyper meg fortsatt i armen og lurer på når jeg skal skjønne at dette er sant...
Jeg landet i Kigali i Rwanda i går morges. Det første som møtte meg var en plakat om at plastikkposer er forbudt. Inspirerende miljøengasjement! Det andre som møtte meg var en passkontroll uten problemer. Og det tredje som møtte meg var all bagasjen min! O lykke, tenk at alt var kommet fram!
En hyggelig drosjesjåfør tok meg til busstasjonen, og etter å ha kjøpt en bussbillett til meg selv og en til kofferten min, ble jeg stablet inn. Det var en minibuss, uten stort bagasjerom under, så vi stabla der vi kunne. Jeg satt med sekk, veske og fiolinkasse på fanget, innerst i hjørnet på baksetet, uten å kunne lee beina en centimeter. Kofferten hadde sin egen kjøpte plass - og stod på gulvet ved døra og fungerte som sete for et par unger. Men jeg var heldig og satt ved vinduet, og hadde en fantastisk reise.
Rwanda kalles "De tusen åsers land" (Land of thousand hills) og det er ingen overdrivelse. Enkelte steder hadde jeg over hundre åser i synsranden i ett og samme øyeblikk! Det er bare blåner på blåner utover og bortover. Det aller meste er dyrka mark. Vi kjørte igjennom endeløse områder med banantrær og kaffebusker, ispedd spinat, peanøtter og mye annet. Julestjerner så store som trær pynter opp innimellom. Og av og til kjørte vi gjennom små luftige skoger med cypresser og eukapyptustrær. Nederst i noen av dalene var det våte rismarker. Nærmere Kongo kjørte vi igjennom en nasjonalpark, der en del små, svarte aper med hvite ansikter hilste i veikanten.
Vi passerte også en stor flyktningeleir. Denne var nybygd og ordnet, og liknet ikke de jeg besøkte i Goma for noen år siden i det hele tatt. Teltene liknet på hus, i motsetning til de jeg så i Goma der folk lagde skjelettet av grener som de fant selv, og så fikk presenning som de la over etterpå. Her stod de på rekke og rad som soldater på geledd. Leiren er bygd for nye flyktninger fra Kongo. De flykter ganske mye lenger nord, men blir relokalisert hit. Det var spesielt å passere, og minnet om alvoret. Krig er først og fremst lidelser for vanlige folk som bor på feil sted...
Det var strålende sol hele dagen, inntil en time fra Kongo, da kom regnet. Åh! Lukta av regn! Fantastisk.
Jeg hadde ikke klart å spise flyfrokosten. Jeg blir fort kvalm i fly, og liker ikke søtt til frokost generelt, så kombinasjonen søt frokost på fly står jeg helst over. Må si jeg savna den fantastiske maten på British Airways (for ikke å snakke om mors hjemmebakte brød og Os-pølse!), da Kenya Airways serverte croissant med syltetøy... (Men ellers var det veldig bra å fly med Kenya Airways, ikke minst fordi alle beskjeder står på swahili -"Funga mkanda unapoketi" - "Fasten seatbelt while seated" osv.) Så jeg var skrubbsulten da bussen stoppet for en liten pause, og kjøpte med stor appetitt grilla maiskolbe og kokt egg med skall. Jeg hadde nesten ikke drukket hele dagen heller, og overraskelsen var derfor stor da tissetrengtheten meldte seg noen timer før Kongo. Lyden av regn gjorde det ikke akkurat bedre! Heldigvis fant jeg en do ved grensa, og tissa så lenge at jeg skalv i låra og var redd for å skli ned i hullet... Men lårmusklene holdt såvidt helt til blæra var tømt, heldigvis.
Grenseovergangen gikk som en lek, og på et blunk var jeg inne i Kongo.
Fortsettelse følger....
I går kveld kom jeg. I ly av mørket og regnet. Det var som en drøm! Klyper meg fortsatt i armen og lurer på når jeg skal skjønne at dette er sant...
Jeg landet i Kigali i Rwanda i går morges. Det første som møtte meg var en plakat om at plastikkposer er forbudt. Inspirerende miljøengasjement! Det andre som møtte meg var en passkontroll uten problemer. Og det tredje som møtte meg var all bagasjen min! O lykke, tenk at alt var kommet fram!
En hyggelig drosjesjåfør tok meg til busstasjonen, og etter å ha kjøpt en bussbillett til meg selv og en til kofferten min, ble jeg stablet inn. Det var en minibuss, uten stort bagasjerom under, så vi stabla der vi kunne. Jeg satt med sekk, veske og fiolinkasse på fanget, innerst i hjørnet på baksetet, uten å kunne lee beina en centimeter. Kofferten hadde sin egen kjøpte plass - og stod på gulvet ved døra og fungerte som sete for et par unger. Men jeg var heldig og satt ved vinduet, og hadde en fantastisk reise.
Rwanda kalles "De tusen åsers land" (Land of thousand hills) og det er ingen overdrivelse. Enkelte steder hadde jeg over hundre åser i synsranden i ett og samme øyeblikk! Det er bare blåner på blåner utover og bortover. Det aller meste er dyrka mark. Vi kjørte igjennom endeløse områder med banantrær og kaffebusker, ispedd spinat, peanøtter og mye annet. Julestjerner så store som trær pynter opp innimellom. Og av og til kjørte vi gjennom små luftige skoger med cypresser og eukapyptustrær. Nederst i noen av dalene var det våte rismarker. Nærmere Kongo kjørte vi igjennom en nasjonalpark, der en del små, svarte aper med hvite ansikter hilste i veikanten.
Vi passerte også en stor flyktningeleir. Denne var nybygd og ordnet, og liknet ikke de jeg besøkte i Goma for noen år siden i det hele tatt. Teltene liknet på hus, i motsetning til de jeg så i Goma der folk lagde skjelettet av grener som de fant selv, og så fikk presenning som de la over etterpå. Her stod de på rekke og rad som soldater på geledd. Leiren er bygd for nye flyktninger fra Kongo. De flykter ganske mye lenger nord, men blir relokalisert hit. Det var spesielt å passere, og minnet om alvoret. Krig er først og fremst lidelser for vanlige folk som bor på feil sted...
Det var strålende sol hele dagen, inntil en time fra Kongo, da kom regnet. Åh! Lukta av regn! Fantastisk.
Jeg hadde ikke klart å spise flyfrokosten. Jeg blir fort kvalm i fly, og liker ikke søtt til frokost generelt, så kombinasjonen søt frokost på fly står jeg helst over. Må si jeg savna den fantastiske maten på British Airways (for ikke å snakke om mors hjemmebakte brød og Os-pølse!), da Kenya Airways serverte croissant med syltetøy... (Men ellers var det veldig bra å fly med Kenya Airways, ikke minst fordi alle beskjeder står på swahili -"Funga mkanda unapoketi" - "Fasten seatbelt while seated" osv.) Så jeg var skrubbsulten da bussen stoppet for en liten pause, og kjøpte med stor appetitt grilla maiskolbe og kokt egg med skall. Jeg hadde nesten ikke drukket hele dagen heller, og overraskelsen var derfor stor da tissetrengtheten meldte seg noen timer før Kongo. Lyden av regn gjorde det ikke akkurat bedre! Heldigvis fant jeg en do ved grensa, og tissa så lenge at jeg skalv i låra og var redd for å skli ned i hullet... Men lårmusklene holdt såvidt helt til blæra var tømt, heldigvis.
Grenseovergangen gikk som en lek, og på et blunk var jeg inne i Kongo.
Fortsettelse følger....
Bildet er ikke så tydelig, så her er en liten gjenfortelling: 
