"Griske stortingsgriser"

I Kenya planlegger de folkevalgte politikerne i parlamentet å øke (ca. doble) sin egen lønn, og folk protesterer i dag i Nairobi mot det de mener er griske politikere. Foran parlamentet er det masse griser og masse blod, og mange av grisene har påskriften "MPigs" (som er et ordspill på MPs = Members of Parliament / engelsk for stortingspolitikere).

Også i Kongo vedtok parlamentspolitikerne for ikke så lenge siden å øke lønnen sin - med 220% - til noens irritasjon og/eller skuffelse. Deres lønninger var vel ikke de aller dårligste fra før av, med tanke på hva den vanlige mannen og kvinnen må klare å leve på... Men så vidt jeg kjenner til førte ikke folks frustrasjon til noen store demonstrasjoner, og lønnsforhøyelsen gikk igjennom i parlamentet.

Så får vi se om demonstrasjonen i Nairobi får de kenyanske politikerne på andre tanker eller ikke...

PS: sjekk ut #occupyparliament og #MPigs på Twitter for mer informasjon og bilder

Oljefondets investeringer i diktaturer

Oljefondet lånte 241 millioner kroner til Egypt, Tunisia og Bahrain like før de to førstnevnte regimene i landene ble veltet i den arabiske våren, skrev Dagbladet i går. Nå arver nye makthavere gjelda.

Dette er bare siste bit av et isfjell av problematisk gjeld, som jeg dessverre ikke har tid til å gå inn på akkurat nå, men kanskje jeg skriver mer senere, eller så kan du gå inn på f.eks. slettgjelda.no og lese mer. Uansett så er poenget nå bare å slå fast at det er en del problematisk gjeld mellom land, og at det heller ikke er uproblematisk at oljefondet tar del i det å gi lån til diktaturer.

Statssekretær Hilde Singsaas i Finansdepartementet sier til Dagbladet at "det er viktig å ikke bruke fondet som et utenrikspolitisk tiltak" og derfor bevisst lar være å ta med menneskerettigheter, diktatur/demokrati, o.l. i vurderingen av fondets forvaltning.

Oppsiktsvekkende, spør du meg, og jeg kan bare gjenta meg selv: forvaltningen av så mye penger har utenrikspolitiske konsekvenser uansett, enten de er bevisste og tilsiktede eller ikke. Å gi lån til diktaturer har politiske konsekvenser: det hjelper diktorene til å holde på makten. Jeg vet ikke om forvalterne av oljefondet vet dette og ønsker å støtte de som støttes ved dagens forvaltning - og altså bare later som når de sier at det er viktig å ikke bruke fondet som et utenrikspolitisk tiltak? Eller om de faktisk er så naive at de ikke innser dette?

Gode oljenyheter

Ser ut som om Uganda tar noen seriøse skritt i retning å sikre at oljerikdommen kommer befolkningen til gode!

I en av mine lynraske titt på twitter (selv om jeg egentlig ikke har tid, eller plass i hodet) kunne jeg ikke unngå å legge merke til en melding om at det ugandiske parliamentet krever åpenhet rundt salg av landets olje til utenlandske selskaper. Både politikere som støtter regjeringen og de i opposisjon har gått sammen om dette, og avtaler kan nå ikke ferdigstilles før en reguleringsmekanisme er på plass.

I Norge tror vi gjerne at vi har det så godt fordi vi har olje - dvs at det er pga oljen at vi har råd til å ha så gode sosiale ordninger. Men det er jo ikke sant. I de aller fleste land med olje lever flertallet av folket i fattigdom.

Oljeindustrien er en skitten business. Utenlandske selskaper bryr seg bare om profitt. Lokale ledere bryr seg også bare om profitt - sin egen private, vel og merke.

Vi har det så godt i Norge fordi vi har et godt lovverk og et sterkt sivilt samfunn.

Derfor er det oppmuntrende å se et samlet ugandisk parliament gå i bresjen for lovgivning om åpenhet og kvalitetssikring av salg av landets olje. Og at lokale organisasjoner er med i dette. At folk mener at de har rett til innsyn, og at de håper at oljen kan bidra til arbeidsplasser og ellers forbedringer som vil komme folk flest til gode. Ja til grasrotmakt!

Norske selskaper har sannsynligvis noen svin på skogen i utlandet, dessverre. Derfor er det også bra med god internasjonal lovgiving. EU introduserte tidligere denne uka en lov om åpenhet om økonomiske aktiviteter for hvert eneste oljeutvinnende prosjekt (eller andre mineraler, tømmer, osv) et selskap er med i.

Les mer her.

Drømmen hennes vil fortsette

Skriver et lite innlegg før jeg begynner på dagens dyst. På lørdag, altså dagen etter at årets fredsprisvinnere ble annonsert (3 kvinner, hvorav 2 fra Afrika), ble Afrikas første kvinnelige nobelprisvinner gravlagt: Wangari Maathai, som døde av kreft for et par uker siden.


Jeg husker da hun fikk fredsprisen. Jeg var på Landsbrukshøyskolen på Ås den høsten (da forøvrig vedtaket om navneendring ble gjort; institusjonen heter nå Universitetet for miljø og bioteknologi) og altså i nærheten av Oslo, og dro inn for å være med på fakkeltoget. En magisk opplevelse! Kenyanske (og muligens andre afrikanske) damer dansa og sang foran balkongen på Grand hotell, og plassen var full av begeistring.


Wangari Maathai var altså den første kvinnen fra Afrika som fikk prisen. Hun var en foregangskvinne og først ute på flere områder. Blant annet var hun den første kvinnen i øst- og sentral-Afrika som tok doktorgrad. Og selvfølgelig startet og ledet hun bevegelsen hun ble kjent for - Grønt belte-bevegelsen for bærekraftig utvikling. Alt sammen til tross for at hun var født inn i en fattig familie. For en inspirasjon!


Hun tok også del i demokratiseringsprosessen i Kenya, fra å være i opposisjon mot diktatoren Moi til å være folkevalgt i nasjonalforsamlingen, og dessverre til å oppleve opptøyene og volden rundt presidentvalget for et par år tilbake. Det samme har Koigi Wa Wamwere gjort - han som var politisk flyktning her i Norge og nå er folkevalgt i den kenyanske nasjonalforsamlingen. (Jeg husker forøvrig at han hadde en fast spalte i Klassekampen mens jeg gikk på videregående). M&G skriver: "I want to tell Wangari that her dream will continue. We will continue with her struggle," said Koigi Wawamwere, a renowned Kenyan activist once jailed by Moi. "This is what we shall re-dedicate ourselves to." 

Hurra for fredsprisen

For en dag det var i går! Herlige fredsprisutnevnelser, og bursdag til Desmond Tutu. Jeg må innrømme at jeg sitter med nesa for dypt i transkripter (eller hva det nå heter på norsk, altså avskriftene av lydopptak/intervjuer) for tida til å lese og følge opp så mye som jeg gjerne skulle gjort. Jeg vet altfor lite om alle tre damene, men det er over en uke mellom innleveringsfristen min og selve prisoverrekkelsen, så jeg får lese meg opp da :) 


Enn så lenge tenker jeg i stikkordsformat:


- superkult at Leymah Gbawee fikk prisen! Jeg hadde faktisk hørt om sexnekt-kampanjene i Liberia og hvordan kvinnene brukte det som et maktmiddel for å få mennene til å slutte å krige. Rett og slett überkult. 


- (jeg undrer meg riktignok over hvordan det var mulig - at mennene ikke ble voldelige mot konene og voldtok dem som motsvar, men det er kanskje fordi jeg sitter med nesa så dypt i historier fra gata i Durban, der menn som nektes sex svarer med mer vold. Jeg skal prøve å passe meg for å generalisere utover gateverdenen, og tar til meg med entusiasme eksemplet fra kvinnene i Liberia!)


- også spennende med den plassen bønn og ellers tro hadde i den samme fredsbevegelsen (der både kristne og muslimske kvinner kom sammen). Vi lever i et sekularisert samfunn i Vesten, og særlig Europa, og ikke minst Norge, og det finnes til og med en bred oppfatning om at religioner er kilden til krig. Det passer ikke med det jeg har opplevd andre steder i verden. Ikke minst i Kongo så jeg (utfra det lille jeg så, riktignok, jeg skal ikke påberope meg hele sannheten her og nå) at tro på Gud var en kilde til håp, til å jobbe for nasjonsbygging, til å motstå krigens redsler og ondskap, og til å bygge fred og forsoning. Likeledes så jeg i India at religion og tro var en kilde til å kjempe mot undertrykking og for fredelig og rettferdig framgang.


- jeg registrerer at noen mener presidenten i Liberia, Ellen Sirleaf-Johnson, ikke fortjener prisen, blant annet fordi hun ikke har gjort nok for å bekjempe korrupsjon. Min førstereaksjon er at en slik uttalelse er eurosentrisk og at de som sier dette ikke aner noe om den virkeligheten hun står i, men det tar for stor plass hvis jeg skal forklare, så det lar jeg ligge. Derimot tar jeg kritikk om at hun ikke har gjort nok for de fattigste i landet mer alvorlig. Men jeg leste en meget god kommentar i Dagsavisen, som sa noe om at det at hun har politiske motstandere og at opposisjonen angriper henne i politikken, og ikke gjennom kuppforsøk, viser at hun er prisen verdig. Jammen sant, med tanke på den blodige historien i landet. 


- Tawakkul Karman var et ukjent navn for meg. Men flott at prisen retter søkelyset mot "den arabiske våren"! Og kjempebra at kvinner kommer i front som aktive deltakere og pådrivere, og ikke bare som ofre. 


Men nå er det blitt sent (jeg ble avbrutt av et måltid og etterpå har jeg glemt å fortsette...) og jeg skal sove. God natt og god helg! 

Voldtektsforsøk av sjuåring: skade "ikke alvorlig"

Fy faen for en sjokkerende avisartikkel å våkne opp til - og beklager språket, jeg banner ikke til vanlig, men i dette tilfellet eier jeg ikke sivilsert språk som dekker hvor sjokkerende og frastøtende det jeg leste er; en henvisning til djevelen er ikke alltid utidig...

I Sør-Afrika er den høyeste rettsinstansen grunnlovsdomstolen. Der skal det snart utpekes ny sjefsdommer, og president Jacob Zuma - som er på besøk i Norge for tiden - har nominert en mann som heter Mogoeng Mogoeng. Jeg har tidligere lest at nominasjonen var kontroversiell, og at Mogoeng ikke regnes verken som den beste faglig kvalifiserte kandidaten eller den mest moralske, men ble ikke særlig sjokkert. Jacob Zuma har klart å sno seg gjennom voldtekts- og korrupsjonssaker på sin vei til presidentembetet, så hva slags nominasjon kan man egentlig forvente fra ham?

Men i morges leste jeg en artikkel om denne Mogoeng, som er så hårreisende sjokkerende at jeg må skrive av meg litt hissighet for å kunne gå videre til dagens arbeid.

Mogoeng har avsagt noen vanvittige dommer i saker om voldtekt av barn. I et tilfelle reduserte han dommen til en mann dømt for voldtektsforsøk. I dommen skriver han blant annet: "Den fornærmede er sju år gammel. Skaden hun led var ikke alvorlig." Fy faen, er det mulig!? Hvordan går det an å si noe sånt? Hvordan er det mulig å bruke ordene "ikke alvorlig" i forbindelse med et tilfelle av seksuelt misbruk av en sjuåring? Og hvordan går det an å nominere en som sier noe sånt til landets høyeste juridiske sete, som sjefsdommer ved grunnlovsdomstolen?!

Jenta ble fysisk skada på de ytre kjønnsleppene tror jeg ("vestibule" på engelsk, er ikke helt sikker på hva det er på norsk??). Mogoeng gjør et poeng av at man ikke vet om gjerningsmannen brukte penis eller en finger, da kjolen til jenta dekka til ansiktet hennes så hun ikke så hva han gjorde.

I en annen sak kommenterte Mogoeng at gjerningsmannen må ha vært oppmerksom på offerets unge alder og derfor vært forsiktig med henne for ikke å skade henne nedentil, bortsett fra tilfeldig eller ved en ulykke da han penetrerte henne.


I nok en annen sak reduserte Mogoeng straffen for en mann dømt for voldtekt av en sjuåring til minimumsstraffen for slike saker i SA. Han sa at retten hadde funnet "betydelige og tvingende" grunner til å redusere straffen, og ramset opp at voldtektsmannen var 31 år, ugift, arbeidsløs, led av kronisk epilepsi, og bodde hjemme hos sin arbeidsløse mor. Men han forklarte ikke hvordan eller hvorfor disse faktorene er relevante. Kanskje fordi han ikke visste det selv?

Artikkelen i den sør-afrikanske avisa Mail & Guardian kan du lese her.

Død - privat og politisk tragedie

Jeg har lenge ønsket å skrive om Somalia og Afrikas horn, men synes det er vanskelig å få ordene ut, og det har ikke blitt noe blogginnlegg. En av grunnene er at jeg knapt orker å lese om hungersnøden pga bildene som følger med artiklene. Og uten å lese, har jeg heller ikke noe å skrive. Bildene av utsultede og radmagre mennesker er grusomme i seg selv, men det som får meg til å bli svimmel og uvel er at synet av skjeletter bare dekket med hud vekker så sterke minner, så ubehagelige minner. Spesielt om gutten som døde i oktober i fjor som jeg skrev litt om. Jeg får flashbacks av å løfte ham ut av bilen min - skjelett med litt hud på, hud dekket av et rart, hvitt puss.

Han var selvfølgelig et aktivt individ som tok valg og gjorde ting som fikk konsekvenser for ham, men friheten hans var definert av politiske prosesser som satte betingelser for hvilke valg som var mulig å ta og hvilke forutsetninger han hadde. Fryktelig dårlig og vanskelig tilgang på helsetjenester var det som umiddelbart ble hans bane. Men bakenforliggende finnes mer: sosioøkonomiske og politiske strukturer der enorm ulikhet og gigantisk arbeidsledighet bare er to eksempler på en syk verden. Og jeg sier verden med overlegg, og ikke for eksempel nasjon. For selv om sør-afrikanske myndigheter og andre aktører innenfor den nasjonale sfæren må ta en stor del av ansvaret, er også deres valgfrihet båndlagt av globale politiske prosesser. Det å være 17 år og hjemløs er ikke bare et privat anliggende, men politisk og globalt. For ikke å snakke om å være 17 år, hjemløs og død.

Tilsvarende konklusjon gjelder Afrikas horn. Der finnes tusenvis av hjerteskjærende, private tragedier - som ikke er kun private, men politiske. Det er et utall politiske prosesser som ligger bak, og jeg skal ikke nevne alle, men bare noen få. Først, den mest nærliggende av alle: Hungersnøden var varslet. Allikevel ble den ikke avverget. Kommentarer er vel overflødige - det hele er hårreisende og dypt forstyrrende, spesielt fordi vi alle er innbefattet: hungersnøden var varslet i hele verden, allikevel avverget vi den ikke.

En annen og litt vanskeligere å nå handler om hvordan økonomien i Afrika som kontinent i stor grad er rettet mot å tilfredsstille behov i andre (og mer velstående) deler av verden og hvilke konsekvenser dette får for mennesker på det afrikanske kontinentet. Men det er en innviklet prosess med kronglete røtter dypt tilbake i historien, så det tror jeg at jeg skal skrive mer om en annen gang.

Til slutt en gladhistorie for å øke endorfinene våre :) En ung kvinne, som ble født i Somalia men som nå bor og studerer i USA, forteller at en del av den kulturelle ryggsekken hennes er å hjelpe og gi tilbake til lokalsamfunnet, og hun driver nå et barnehjem i Mogadishu.

Et moralsk akseptabelt voldtektsoffer

Det spekuleres høylytt om voldtektssaken mot Dominique Strauss-Kahn (DSK) vil falle bort, og om han kan bli presidentkandidat i Frankrike allikevel - fordi kvinnen som anklager ham har utelatt opplysninger om hvilke rom hun gikk til etter voldtekten. Er det jeg som trenger briller, eller er den logiske sammenhengen så dårlig som den ser ut? Forklaringen hennes om selve voldtekten, nemlig at DSK kom løpende naken ut av toalettet og grep brystene og vaginaen hennes "med så stor kraft at han skadet henne" (ref. forsvareren i Dagsavisen 2. juli), har hun ikke forandret. Den forklaringen støttes dessuten av medisinske bevis. Men det kan vise seg å være betydningsløst i forhold til at hun unnlot å si at hun vasket et annet rom og gikk tilbake til rommet til DSK og begynte å vaske det før hun meldte fra om voldtekten.


Hallo? Hva er det jeg ikke har fått med meg? Når ble det så fryktelig feil å vaske? Når ble det så forferdelig viktig å si nøyaktig hvilke rom du har befunnet deg i etter en voldtekt? Den kriminelle handlingen er faktisk voldtekten, og den som gjør noe galt (i både moralsk og legal forstand) er kun overgriperen. Det er ikke personen som har blitt voldtatt som skal bevise sin uskyld - egentlig ikke, i hvert fall, skjønt man kan begynne å lure på hvordan dette fungerer i virkeligheten. Som Cattan, lederen for organisasjonen Kvinners Ord, har sagt til New York Times: Kvinner som har blitt voldtatt og som vil åpne sak mot voldtektsforbryteren vil nå måtte bevise at de er moralske, at de har et rent rulleblad og at de aldri har løyet.


Noe tilsvarerende så vi i voldtektssaken mot nåværende president i Sør-Afrika Jacob Zuma, der kvinnen som anklaget ham for voldtekt ble forsøkt strippet for troverdighet blant annet ved å brette ut sexlivet hennes. Mer om det kommer sikkert her på bloggen snart, for jeg leser en masteroppgave om den rettssaken i forbindelse med mitt eget litteraturkapittel for tiden.


Har vi et voldtektsofferideal, der du må være nær sagt helgenaktig med et plettfritt liv, både sexliv og annet liv, for at samfunnet skal fordømme voldtekt som en forbrytelse mot deg? Hvordan skal du bli trodd og hørt og få rettslig oppreisning hvis du i stedet for å være en helgen er et helt vanlig menneske - som har løyet en gang eller to i løpet av livet, for eksempel?


Vanskelighetene som kvinner som har blitt voldtatt møter i rettssystemet er ikke nytt eller unikt i DSK-saken, men pga den internasjonale interessen er saken en katalysator for temmelig universelle holdninger rundt kjønn som gir seg ulike lokale utslag mange steder i verden - inkludert Norge.


Her i Norge var det nylig en sak som illustrerer noe av det ironiske i forholdet mellom kjønnsholdninger, voldtekt og rettssystem: Saken mot en mann som har voldtatt en 21 år gammel kvinne ble henlagt nå i juni fordi kvinnen hadde avlagt falsk forklaring om forhold etter voldtekten. Hun innrømmet å ha iscenesatt et falskt overfall og skrevet falske trusselbrev. "Jeg forklarte meg falskt. Det stemmer at vi har gjort det selv. Jeg har vært så desperat etter å få [tiltalte] i fengsel for det han har gjort. Jeg holder fortsatt fast ved forklaringen om det som skjedde den natta", sa den 21-årige kvinnen i retten i følge Dagbladet. Redselen for ikke å bli trodd, for ikke å bli tatt på alvor, var altså grunnen til den falske forklaringen - om forhold som skjedde etter voldtekten. Merk at forklaringen om selve voldtekten ikke er blitt trukket i tvil. Politiet innrømmer at det er stor sannsynlighet for at voldtekten har funnet sted, men pga de falske forklaringene om det som skjedde etter voldtekten, er kvinnens troverdighet svekket og saken henlagt. Erkjennelsen av at det er vanskelig å få en voldtektsforbryter straffet ble det som ødela saken for denne kvinnen. 


Ikke bare må voldtektsofre altså ha vært moralsk lytefrie i hele sitt liv - de må også handle logisk og rasjonelt etter voldtekten. De må ikke la seg følelsemessig affisere av den kriminelle og krenkende handlingen som er gjort mot dem, men heve seg over smerte, fortvilelse, skam, redsel eller andre følelser de måtte ha, og sørge for å hele tiden holder hodet kaldt og gjør det som andre mener er "riktig" i en slik situasjon. De må for all del ikke gjøre noe for å prøve å øke sjansen for at voldtektsforbryteren blir straffet. Eller gå og vaske et annet rom før de sier i fra om hva som har skjedd... Da vil han som faktisk begikk en kriminell handling kunne gå fri. 

Politikere i skjørt og gjørmebryting

Jeg har kjørt mye bil de siste to dagene, og derfor hørt mye på P2. Det er som regel spennende, lærerikt og oppfriskende, og denne gangen var intet unntak. Mye debatt dreide seg om voldtektssaken mot Domenique Strauss-Kahn og den nye vendingen i saken (at han er løslatt fra husarrest pga tvil om kvinnens troverdighet). Jeg har sånn halvveis lest noen overskrifter om saken og visste ikke mye, og ble helt sjokkert over hva som har kommet fram om fransk politikk i kjølvannet av saken - ikke bare rundt Strauss-Kahns person, men generelt i den franske politiske verdenen. Sportsministeren (beklager, men franskkunnskapene mine er elendige og jeg klarte ikke å få med meg navnet hennes) har fortalt at hun ikke kan gå i skjørt i parlamentet fordi hun får så mange slebrige kommentarer av mannlige politikere da. Hun går derfor konsekvent i bukser. Har du hørt på maken? Er de en gjeng hunder eller hva feiler det dem? Hvordan er det mulig at selv en maktperson som en minister kan bli behandlet så respektløst fordi hun er kvinne? Og - det mest skremmende - dette er ikke et enkeltstående tilfelle, men bare et eksempel på de generelle forholdene i politikken.

Jeg har vært sjokkert over kjønnsholdningene i Sør-Afrika mange ganger, og tenkt at det har med umoderne, patriarkiske holdninger som samfunnet vil vokse av seg, og blir overraska og skuffa over at moderne franskmenn ikke er det spor bedre. Minister Dlamini-Zuma eller andre sør-afrikanske ministre som er kvinner ville for eksempel aldri bli behandlet så respektløst som den franske ministeren i parlamentet.

Apropos kvinner og politikk: På P2 hørte jeg også en kommentar om amerikanske kvinner med politiske ambisjoner: Sarah Palin og Michele Bachmann. Sistnevnte har annonsert at hun vil stille som presidentkandidat for republikanerne. Førstnevnte har så langt ikke sagt noe om sitt kanditatur, men hun oppfører seg som om hun også ønsker å stille som presidentkandidat. Bachmann har nylig sagt noe om at media ønsker å se de to "jentene" gjørmebryte - billedlig talt, selvsagt, men det er godt sagt, for det er en metafor med seksuelle overtoner som sier en hel del om kjønn. Det finnes flere mannlige mulige presidentkandidater også, men de blir ikke stilt opp mot hverandre og hausa opp på samme måten som de to kvinnene. Hvorfor så stor forskjell i fremstillingen fra media og publikum på mannlige og kvinnelige kandidater? Nå er det riktignok ikke lett å ta en presidentkandidat som tror at Afrika er et land, som ikke visste forskjell på Nord- og Sør-Korea, osv, seriøst. Men jeg skal prøve å ikke la Bachmann lide pga Palins dumheter, inntil hun selv eventuelt viser seg som like uvitende, og prøve å la mannlige kandidater bli like latterliggjort for sine dumheter som de ville blitt hvis de var kvinner...

Mangel på gatebarn

Noen yrkesskader er uunngåelige, og å se etter gatebarn er en av mine. I Beijing så jeg ingen.

Nå var jeg selvfølgelig ikke overalt, i hver eneste gate og hvert eneste område av hele byen, så det kan hende det finnes noen som jeg ikke så, men allikevel - det typiske storbyfenomenet, der man ikke kan unngå å se dem, vil jeg påstå at ikke eksisterer.

Det er mulig det har med ettbarnspolitikken å gjøre - at det ene barnet man får ha blir så høyt verdsatt at de vanlige årsakene til å flytte hjemmefra og dra til gata ikke er gjeldende eller framtredende i dette samfunnet. Én vanlig årsak er mishandling, spesielt i kombinasjon med å føle seg uønsket - og det er jo ikke helt ulogisk å tenke at uønskete barn er heller sjeldent i et samfunn med ettbarnspolitikk. En annen vanlig årsak er fattigdom. Fattigdom finnes også i Kina og i Beijing, men opplevelsen til barna er sannsynligvis annerledes enn i andre samfunn. Mens foreldre, og kanskje særlig mødre, i de fleste samfunn prioriterer barna høyt og heller ofrer noe av sin egen mat for at barna skal få nok, for eksempel, er det ikke nødvendigvis enkelt å gjøre det i tilstrekkelig grad for alle barna i en stor barneflokk. Har man bare ett barn, derimot, er det enklere å gi henne eller ham nok mat, skolegang, osv.

Vi så mange små barn som ble tatt med rundt av besteforeldrene, og det stemmer med det jeg har lest om at foreldrene er opptatt med å jobbe og tjene penger, mens besteforeldrene passer barna. Med fire besteforeldrene på ett barnebarn er det klart at det blir mye oppmerksomhet, og det kan kanskje stemme at det er færre gatebarn fordi det er lite vanskjøtsel og omsorgsforsømmelse.

Nå høres det kanskje ut som om jeg prøver å si at ettbarnspolitikk er bra, men det er ikke meninga. Jeg observerte bare at det ikke var noen (synlige) gatebarn i Beijing, og tenker høyt om hva som kanskje kan være (deler av) forklaringa. Forrige gang jeg var i Kina kom jeg i snakk med en unggutt på toget, som fortalte at det var vanskelig å være enebarn, blant annet fordi det er for mye press på dem i forhold til å realisere foreldrenes drømmer. Og apropos lite vanskjøtsel og omsorgsforsømmelse: seksuelt misbruk finnes i alle samfunn, og jeg kan aldri tenke meg noe annet enn at det finnes i Kina og Beijing også - uansett hvor dyrebart det ene barnet de får ha er og hvor godt det blir passet på. Seksuelt misbruk er den vanligste årsaken til å komme på gata blant jentene jeg kjenner i Durban. Forhåpentligvis finnes det andre steder for barna i Beijing å gå.

Men jeg innrømmer at jeg har meninger om størrelsen på barneflokker - og kanskje de er politiske ukorrekte. Jeg synes det er leit å ha flere barn enn man har kapasitet til å ta seg av. Jeg vil riktignok presisere at jeg mener det er et samfunnsproblem og ikke et individuelt/moralt problem. I land uten statlig sosialt sikkerhetsnett, må man ha forholdsvis mange barn for å sikre seg. I samfunn med høy barnedødelighet og høy arbeidsledighet, samtidig som det er avkommet sin oppgave å sørge for foreldrene i alderdommen, er det temmelig risikabelt å bare ha to barn. Dessverre er det også i disse samfunnene at det er veldig vanskelig å ta seg godt nok av barna sine - spesielt hvis de er mange.

Tenk deg selv at du er arbeidsledig, og det finnes ingen dagpenger og ingen sosialhjelp, og du har fem barn å brødfø. Dessuten må du betale skolepenger - fryktelig mye skolepenger - hvis de skal gå på en skole som er bra nok til at de virkelig har en reell sjanse til å komme seg oppover i livet. Hvordan i alle dager skal du få til det? Og så dør søstra di, og du får ansvaret får hennes fire barn i tillegg. Hva skal du gjøre nå? Hvordan skal disse barna fysisk overleve, først og fremst, dernest få god utdanning og helseoppfølging, og helst også få god sosial og emosjonell utvikling, kjenne seg elska og ønska, få nok oppmerksomhet og omsorg fra deg?

Dette er virkeligheten for kvinner jeg kjenner i Durban. Noen av dem har barn som lever på gata.

Slik jeg ser det er arbeidsledighet og dårlig offentlig skolevesen roten til om ikke alt ondt så i hvert fall det meste som er vondt her i verden.

Tilbake fra Beijing og tilbake på bloggen

Nå er vi tilbake fra Beijing. Har hatt en kjempetrivelig tur med familien. Det er vanskelig å vite hvor jeg skal begynne etter en toukers tur stappfull av alle mulige inntrykk. Det er mye som har samla seg opp å skrive om, siden jeg ikke har fått skrevet noe underveis. Det var som jeg trodde på forhånd ja - internettsensuren gjelder fortsatt og jeg kom meg ikke inn på bloggen.

Apropos sensur: det er ikke så mye man ser av den politiske undertrykkelsen med det blotte øyet. Folk virker opptatt av dagligliv og å bli rike, og politikk er usynlig. Noen glimt av den knallharde politiske kontrollen vises allikevel. For eksempel måtte resepsjonisten rapportere til myndighetene hvem av oss som skulle dra når, og når vi misforstod litt og trodde han lurte på romutsjekk, og derfor ikke gav ham de svarene han var ute etter, ble den vanligvis så vennlige og blide resepsjonisten opprørt og småhissig. Han var tydeligvis veldig redd for implikasjonene av å ha feil eller unøyaktigheter i rapporten.

Ellers er det mye politi å se - spesielt rundt Den himmelske freds plass. Kinesiske myndigheter skal visstnok være svært skremt av revolusjonen i den arabiske verdenen, og har økt sikkerheten, særlig rundt denne plassen som har så stor historisk og symbolsk verdi. Jeg kan vanskelig forestille meg at noe kan skje der nå, men man vet aldri: Jeg leser med forbløffelse hvordan forholdene var våren 1989. De som var aktive i planleggingen av demokratidemostrasjonene var oppgitt over folk flests likegyldighet og passivitet (slik demokratiaktivister også er nå), og politinærværet var enormt. Hele plassen var faktisk stengt av - i hvert fall i forkant av noen av demonstrasjonene - og omringet av politistyrker og -kjøretøy. Allikevel samlet folk seg til store, ikke-voldelige demonstrasjoner, så kraftfulle at myndighetene tok til massakre og stridsvogner i et forsøk på å stilne dem.

7 pommes frites-biter og bugnende kjøkkenhage

Jeg skrev om tilgangen til behandling for HIV/AIDS, og fortsetter der jeg slapp tråden. Internasjonale patentregler og farmasøytisk økonomisk vinning er kapitler for seg og jeg skal ikke skrive mye om det nå, annet enn at det er store internasjonale økonomiske interesser som har mye innflytelse på tilgang til behandling, og som dermed har en del blod på hendene.

 

 

Men i tillegg er kosthold en utfordring. Jeg har kritisert tidligere president og tidligere helseminister i SA mye for fokuset på sitroner og hvitløk i stedet for medisiner, og jeg tar ikke tilbake kritikken, men nok mat og riktig mat er utfordringer som vi i Norge knapt kan forestille oss.

Bestevenninna til ”Dør aldri” døde i fjor. Etter knallhard slåssing mot helsebyråkratiet (blant annet fordi hun var hjemløs og ikke hadde en adresse), fikk hun medisiner. Men medisinene er sterke og hun skal egentlig ta dem sammen med et måltid – to ganger om dagen. Og hva gjør du da, når du ikke spiser to ganger om dagen? Og gjelder 7 pommes frites-biter plukka fra en søppelkasse som et måltid?

Tilgang på behandling, og dermed overlevelse, har fryktelig mye med fattigdom å gjøre. Det gjelder statlig fattigdom – statens evne til å kjøpe medinser, og personlig fattigdom – personens evne til å spise mat, for eksempel. Jentene som bor på gata er et ekstremt eksempel. Matrester plukka fra søppelkasser er ett eksempel på matkilde for dem. Et helt annet eksempel er MacDonalds-burgere kjøpt til dem av menn som kjøper sex. Ingen av delene er ideelle med tanke på et balansert og næringsrikt kosthold.

Mye mer typisk er ”hjemmefattigdom”, og den kan også være ekstrem. Arbeidsledigheten er på over 40%. Det finnes ingen dagpenger. Heller ikke sosialhjelp. Har du ikke inntekt, har du ikke inntekt, punktum. Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan noen overlever.

Jeg ble med to brødre og besøkte mammaen deres ene dagen, og hun hadde flytta til et hus fra staten (et av løftene fra overgangen fra apartheid var hus til alle, og myndighetene jobber fortsatt hardt for å oppfylle det), med en jordlapp rundt. Hun var som en storbonde! Det grodde matvekster overalt. Spinat, tomat og hva det nå var alt sammen. Hun har opplevd og overlevd perioder med sult fordi hun ikke har jobb, og var kjempegira over muligheten til å kunne dyrke mat selv. Selv uten inntekt, vil hun ha noe å spise – til og med noe næringsrikt.

En slem leders utgang

Makt kan fort endre seg, og var du slem da du hadde makt, kan du virkelig få en sviende hevn om vinden snur. Jeg tenker ikke bare på diktatorer i arabiske eller afrikanske land, men også på sjefer i gatemiljøet. En gutt har av mange blitt trukket fram som den slemmeste av de slemme. Han kunne bare gi en hvilken som helst kommando, og den ble utført, og han gav mange kommandoer som ikke ble godt likt. Det blir gjerne trukket fram at han var veldig slem mot små gutter - og det betyr i klartekst at han kommanderte dem til å ha rumpesex med seg. Han kunne også få en hvilken som helst jente ved å knipse med fingrene - og det var kanskje også verst for andre gutter, for han utkommanderte gjerne ei jente som var kjæreste med en annen (laverestående) gutt i gjengen, til dennes store fornærmelse og ydmykelse. 

Men makten til denne gutten var bygd opp av frykt, og så ble han syk og svak, og da forsvant de andres frykt. Han kunne ikke lenger kommandere noen som helst til å gjøre noe som helst. Siste gangen jeg så ham satt han, mager og skjelvende, utenfor en butikk og tagg penger og mat av forbipasserende. Borte var dagene da andre på gata måtte gi ham mat de hadde skaffa - nå måtte han skaffe seg mat selv. 

Ingen likte ham eller brydde seg om ham. Ingen kom og besøkte ham på sykehuset. Ingen var lei seg da han døde. Tvert imot. Så det ble ingen heltebegravelse eller hedrende minnestund for ham, enda så stor han hadde vært i gjengmiljøet bare noen måneder tidligere. 

Det lønner seg i lengden å være snill...

Dø og drepe for hverandre

Kamper med døden til følge i Libya dominerer nyhetsbildet for tida. Også Sør-Sudan har hatt harde kamper denne uka, dog uten så mye internasjonal oppmerksomhet. Det er innmari interessant å se på gruppetilhørighet, identitet, hvordan vi er villige til å dø for hverandre og en viktig sak, og hvordan vi er villige til å drepe for hverandre og en viktig sak. Men jeg skal hoppe glatt over funderinger om det, og heller hoppe rett til mikroparalleller på Durbans gater, som jeg har tenkt på i det siste.

For gata i Durban er det stedet der jeg har sett og opplevd denne drivkraften sterkest: Kødder du med vennene mine, kødder du med meg! Jeg vet vel ikke om noen som har drept for en annens ære eller beskyttelse - bare pga egen ære - men mye slåssing og blod har det i hvert fall vært. Urettferdighet kan være en utålelig fornærmelse for hele gjengen, og de som er større og sterkere slåss for de mindre og svakere. Som ei jente sa om samholdet jentene i mellom: "Hvis noen kommer og slåss med oss, så vil vi ikke tillate det. F.eks. Lilly som er så liten, vi lar ingen komme og slå henne." Og dette er ikke jenter med silkehansker - de tar gjerne en murstein og kaster den i hodet på deg om det trengs.

Det er mye undertrykkelse og vold på gata, og mye er "organisert" vold innad i gjengene. Dvs at avhengig av rangen din har du lov til å være slem med de som er under deg, eller du må finne deg i mye dårlig behandling av de som er over deg. Det kan f.eks. være å gi fra deg maten din - eller få mat andre har skaffet, gi eller få sex på kommando, gi fra deg eller få klær, osv. Det kan være misnøye rundt undertrykkelsen, men så lenge ledelsen oppfattes som sterk er det stor lydighet. Innimellom slår noen av de svakere partene seg sammen, og det kan hjelpe på. Jentene forteller for eksempel ofte om hvordan de hjelper hverandre, sover sammen for å beskytte hverandre mot overgrep, og at "ingen kan gjøre meg noe så lenge Liza er der".

Kongenes Konge i Afrika?

Gaddafi har utnevnt seg selv som "Kongenes Konge i Afrika", men er vel mer en giftslange i paradis enn noe annet. F.eks. har Janjaweed som står bak folkemord i Darfur muligens røtter og forbindelser til hærer og krigføring Gaddafi satte i gang for å arabifisere Nord-Afrika. Og apropos folkemord: det er mange kritiske røster til militærinvasjon, og det er lett å forstå pga oljen og den overveiende muligheten for "alternative" motiver i verdenssamfunnet. Men samtidig tenker jeg på dårlige erfaringer av unnlatenhet og manglende vilje og evne til å involvere seg i såkalte interne konflikter i afrikanske land. Tanken på hva FN gjorde, eller snarere ikke gjorde, for å beskytte sivile i Rwanda er i hvert fall fryktelig skremmende.

Dette er ugjennomtenkte tanker og det er mulig jeg blir uenig med meg selv etter at jeg har fått tenkt meg litt om og fått motargumenter, men akkurat nå er dette de frustrerte tankene jeg tenker. Jeg mistenker at Gaddafi har tjuvstarta paradislivet med nytelse av et harem av unge kvinner og fått syfilis på hjernen. Hvordan skal man ellers kunne forklare slik dødelig galskap?

Bilde fra http://maybeyourcupoftea.tumblr.com/

Brød til folket

Frihet til folket - brød til folket! Tiår med urettferdighet, med økende sosiale forskjeller, og med myndigheter som ikke makter å overbevise om omsorg for befolkningen er bakgrunnen for folkemotstanden i Tunisia, Egypt, Sudan, m.m. - og det er det som gjør det så inspirerende. Folk har fått nok av urettferdig lidelse, og reiser seg opp og protesterer.

Vi i Vesten tenker ofte på såkalte sivile og politiske rettigheter når vi tenker menneskerettigheter - f.eks. ytringsfrihet, forsamlingsfrihet og pressefrihet. Det finnes mangfoldige eksempler på brudd på slike rettigheter - både under regimene før folk begynte protestene og nå under protestene. Jeg mener overhodet ikke å disse politiske rettigheter og de er selvfølgelig kjempeviktige, men jeg må innrømme at sosiale rettigheter rører meg enda sterkere. Artikkel 23 i Verdenserklæringen om menneskerettighetene: "Enhver har rett til arbeid", artikkel 25: "Enhver har rett til en levestandard som er tilstrekkelig for egen og ens families helse og velvære, og som omfatter mat, klær, bolig, helseomsorg, ..."

Mange kommentatorer og mange av protest-aktivistene som intervjues peker nettopp på brudd på sosiale rettigheter som det som har satt i gang misnøyen og frustrasjonen og protestene. Folk får ikke arbeid (og dermed ikke lønn). Folk har problemer med å skaffe mat. I Egypt lever anslagsvis halvparten av befolkningen under fattigdomsgrensen. Landet opplever en god økonomisk vekst - men veksten kommer bare noen til gode. I Tunisia nevnte jeg tidligere at protestene startet med at en arbeidsledig mann satte fyr på seg selv i frustrasjon over å ikke kunne brødfø seg og sine. I Sudan er kravene demokrati og bedre levestandard.

Et av problemene med brudd på sosiale rettigheter er at de er så vanvittig utbredt. Dvs, fattigdom er så vanvittig utbredt. Ja, godene må fordeles jevnere - både internt i land og på globalt nivå. Mye kan gjøres av rike aktører på den globale spillarenaen. Men 60 år med vestlige utviklingsprosjekter i Afrika har også lært oss at lokalt initiativ, lokalt eierskap, lokal drivkraft, lokale ideer og lokale løsninger er fryktelig viktig for meningsfulle og gode endringer.

Det som derfor får adrenalinet mitt til å pumpe i spenning og begeistring er folkebevegelsene vi vitner i Tunisia, Egypt og etter hvert stadig flere andre land. Det er ikke vi forståsegpåere i Vesten som har tatt initiativet og vil at diktatorer må gå. Folket selv har fått nok, har reist seg, taler ut med sterk røst og krever endring. De som har levd i stille undertrykkelse har tatt bladet fra munnen. Gratulerer!

Frihet til folket

Det er spennende tider - litt for spennende hvis du er en despotisk langtidshersker som håpet på livstidstjeneste som president i et afrikansk land...

Tunisia, Egypt - hva blir det neste?

Folket reiser seg opp og sier sin mening også i andre land. Sør-Sudan har stemt for uavhengighet. Elfenbenkysten har også stemt - men det er uvisst hva som faktisk vil skje. Mens den afrikanske unionen (AU) og det vestafrikanske økonomiske fellesskapet (ECOWAS) tidligere har gitt sin tydelige støtte til presidentkandidaten som vant valget, har Sør-Afrika - er det ikke typisk! - begynt å så tvil om veien videre. Zuma foreslår å forhandle fram en løsning der begge presidentkandidatene vinner og ingen trenger å gå av. Altså har han tatt opp en skuffende arv etter Sør-Afrikas forrige president Thabo Mbeki, som til høylytte protester fra hele verden støttet Mugabe i kampen om å holde på makten i Zimbabwe - til tross for valgresultater som viste at opposisjonskandidaten hadde vunnet valget.

Vel, jeg skal ikke dømme altfor hardt. Jeg har tidligere nevnt hvordan det er vanskelig - og feil - å holde prinsipper høyere enn menneskeliv, så jeg vil si at det er verdt en høy pris å unngå borgerkrig. Lidelser og tap av menneskeliv må holdes nede så mye som mulig. Og jeg vet ikke hva som vil gi minst lidelse i Elfenbenkystens tilfelle.

Enn så lenge er det mange spennende nyheter å følge med på. Og mye inspirasjon å hente fra folk som reiser seg mot urettferdighet og undertrykking.

Fruktselgere til besvær

I midten av desember satte en ung, arbeidsløs akademiker fyr på seg selv da politiet stoppet ham fra å selge frukt og grønnsaker for å ha noe å leve av. Dette var i Tunisia og satte i gang en bølge av demonstrasjoner som nå har ført til at presidenten har flyktet landet. Men det kunne like gjerne vært i Sør-Afrika og Durban, og vært en av de uutdannete og sultne unge fyrene som jeg kjenner - eller en av de utdannete som jeg ikke kjenner så godt. Det finnes mange av dem også (altså med utdanning men uten arbeid) i Durban, ikke minst flyktninger og innvandrere, som prøver å livnære seg ved å selge frukt, potetgull, fake parfymer, plastsmykker eller solbriller.

Blant guttene jeg har jobba med er frustrasjonen stor når det gjelder hvor vanskelig det er å selge ting i fred for politiet. Dette er gutter som ellers er forholdsvis hardcore kriminelle, og som generelt livnærer seg ved ran. Jeg tenker at det er kjempeflott når de istedet ønsker å livnære seg som selgere av peanøtter eller plastsmykker. Det er bedre for dem (jeg mener bestemt at det ikke er godt for et menneske å være voldelig mot andre) og for de som ellers ville vært ofrene deres.

For politiet burde dette være helt klart: la dem starte små businesser og vær en oppmuntring og støttespiller i forsøkene på å komme bort fra et voldelig liv. Men neida, fordi guttene ikke har formell tillatelse til å selge, blir de behandla som kriminelle allikevel. De blir anholdt og ransaka, sakene deres blir konfiskert og de blir ilagt bøter. Det skumle med å få bøter for folk som har så lite penger er at de kan bli arrestert og fengsla i stedet for, hvis de ikke kan betale boten. Eller hvis de ikke kan betale bestikkelsen politiet ønsker for å sette dem fri.

I Durban er det en del av guttene som derfor åpenlyst sier at de heller vil stjele. Det kan de. De kan triksene for ikke å bli tatt. Det er lett å stikke av og løpe fra politiet. Hvis de selger noe uten tillatelse, blir de gjerne tatt på fersken mens en kunde driver og kjøper en ananas fra dem, og da er det vanskeligere å stikke av eller late som om det ikke var dem. Hvis de raner noen er det bare å rive av seg t-skjorta mens de runder et gatehjørne i fullt firsprang, og så er det ingen som kan kjenne dem igjen - og dermed blir de ikke tatt.

Dessuten gir ran raskere og større penger. Og det er lite motiverende å jobbe lange timer for mindre penger med større risiko for å bli tatt - noe som er realiteten for de som prøver seg som selgere på stranda.

Så her må det til en politisk endring - og ikke bare i Tunisia. Gjør det mer gjennomførbart for redelige mennesker som ønsker å skaffe seg et ikke-voldelig levebrød. Ikke legg opp til at unge gutter foretrekker å ta livet sitt eller å overfalle og rane folk framfor å selge frukt og peanøtter.

Maria Amelie

Jeg fikk boka av Maria Amelie, "Ulovlig norsk", i gave av FO-studentene da jeg var i Norge i oktober, og begynte såvidt å lese i den før jeg dro. Boka var en av tingene jeg trakk fram som noe jeg kunne glede meg til ved å flytte tilbake til Norge. Pulsen føk derfor rett i været når jeg så overskriftene på nettaviser om at Maria Amelie var blitt arrestert. Hun "kjenner" jeg jo liksom litt. Jeg har lest noen av tankene og følelsene hennes. Hun er en person for meg - og ikke bare en statistikk, overskrift, eller noe annet upersonlig.

Det er MYE å si om saken, prinsippene, følelsene, politikerne og byråkratene. Her er bare noen begynnende stikkord om noen av mine tanker.

I denne saken skulle retten kun avgjøre varetektsfengsling, og altså ikke vedtaket om avslag e.l., men det minner meg allikevel om muligheten som dommere, advokater, andre personer innen juss, og andre som tar juridiske avgjørelser (forsåvidt også innen UDI/UNE) har for å bevisst ta politiske avgjørelser for å forme nasjonen i retning av det samfunnet de ønsker. Det er for eksempel kjent fra Iran og Zimbabwe. Poenget mitt er altså at selv om lovverket er det man har, kan man, om man har mot til det, alltid kunne endre nasjonen ved hvordan man tolker og praktiserer det lovverket. (I Maria Amelies tilfelle erkjenner Utlendingsnemnda at hun har "en sterk faktisk tilknytning til Norge", men velger å ikke la det bli avgjørende - for eksempel.) I tillegg til endringer i praksis, er det også en del mulige lovendringer som saken til Maria Amelie kan sette fokus på.

Nå bør jeg nok forte meg å si at jeg ikke er tilhenger av spesialbehandling av Maria Amelie. Det kryr av kommentarer på twitter og andre stedet om at det ikke må være slik at fordi noen er søte og flinke så skal de få asyl. Det burde være unødvendig å presisere det, men jeg sier for sikkerhets skyld: Jeg er heller ikke tilhenger av en slik praksis. I mange tilfeller vil det være de som ikke blir ansett som søte og pene som trenger beskyttelse - så den typen resonnement er helt på jordet. Det er også resonnementet at fordi noen engasjerer seg for Maria Amelie så mener de at søte og flinke søkere skal få tilslag. Maria Amelie har stor betydning fordi hun er ansiktet utad til tusenvis av andre papirløse og "ulovlige" asylsøkere. Jeg lar meg engasjere av saken til Maria Amelie og er kjempeglad for engasjementet fra befolkningen fordi hun setter søkelyset på at det er lover og praksiser i asylpolitikken som bør endres.

All verdens kampanjeforsøk fra organisasjons-Norge kunne ikke satt i gang det enorme engasjementet vi ser nå. Jeg er enig med Wasim Zahid at det er trist at saken til Fathia Ahmed Omar ikke vekket det samme engasjementet. Det er ikke til å stikke under en stol at med et "muslimsk" navn som hennes vil det være vanskeligere å få samme enorme reaksjon og støtte som Maria Amelie. Men det er ikke et gyldig argument for å la være å engasjere seg nå. Tvert imot. Det er nettopp på grunn av alle de andre umenneskelige utsendelsene at det er så viktig med engasjement. Jeg ønsker ikke spesialbehandling av Maria Amelie. Jeg ønsker god asyl- og innvandringspolitikk, som tar vare på enkeltmenneskers sikkerhet og velferd og på nasjonens sikkerhet og velferd. Som er i samsvar med menneskerettighetene. Som er i samsvar med alminnelig logikk og oppfatning av hva som er rett og galt og rimelig.

Norge har for eksempel forpliktet seg til Barnekonvensjonen, og den er integrert i norsk lov. Men hvordan er lovene og praksisen for mindreårige asylsøkere? Er norsk praksis å sette barnets beste først - foran andre lover og hensyn - slik konvensjonen krever? Eller bryter vi internasjonal lov ved praksisen vår?

Dette burde vi allerede vært indignert over for lenge siden. Og jeg er ikke uenig i at vi burde gått i fakkeltog for lenge siden også - for andre, for alle - analfabeter og universitetsutdannete, europeere og afrikanere, kristne og muslimer, med og uten bart, med og uten slør, svarte, gule, brune og all verdens farger.

Men jeg bejubler at engasjement nå endelig blusser opp. Jeg mener at det er bra at vi ser at asylpolitikken er så streng at selv de vi ønsker og de vi synes fortjener å være her blir kastet ut. Kvinner i Fathia Ahmed Omars situasjon vil kunne nyte konsekvensen av det, slik også analfabetiske og "skumle" afrikanere (uttrykk sett på twitter) kan. Nå er det mulighet for endring - på makroplan.

15-årig jente i Sør-Sudan

Ei 15 år gammel jente i Sør-Sudan har større sjanse for å dø mens hun føder enn hun har til å fullføre grunnskolen. Og dette er bare et av mange eksempler på de enorme sosiale utfordringene sør-sudanesere lever under og de nye myndighetene må ta fatt i.

Det er mye fokus på Sudan, og særlig Sør-Sudan, nå i forkant av søndagen, da Sør-Sudan skal stemme over uavhengighet. Det er ikke så mye spenning knyttet til selve resultatet - vi kan være sikre på at folket vil stemme for uavhengighet.

Men det er noe spenning knyttet til hva som skjer videre og reaksjonen til de sentrale myndighetene i Sudan. Heldigvis har Sudans president Bashir nylig uttalt seg svært positivt om dialog og samarbeid for å sette uavhengigheten ut i praksis på en fredelig måte. Det lover godt.

For de nye myndighetene vil trenge arbeidsro og gode relasjoner til naboer og rike venner i nord skal de ha sjangs til å gjøre noe med de mange sosiale utfordringene de står ovenfor. Sør-Sudan vil ikke bare bli verdens nyeste nasjon, men også en av de aller fattigste. Forhåpentligvis vil stemmegivningen på søndag markere slutten på tiår med konflikt. Fredlige forhold vil kunne muliggjøre fattigdomsbekjemping og betydelig forbedring av levekårene til den jevne sør-sudaneser.

Oxfam skriver at det dør flere mødre under fødsel her enn i noe annet land, med unntak av Sierra Leone, og at Sør-Sudan er blant de ti landene i verden med høyeste spebarnsdødelighet - 1 av 10 babyer dør før de fyller 1 år. Ikke så rart at mødre- og spebarnshelsa er dårlig, for det finnes bare 100 godkjente jordmødre i hele området med en befolkning på 8.2 millioner!

Det står ikke noe særlig bedre til på utdanningsområdet. Sjokkerende 80% av den voksne befolkningen antas å ikke kunne å skrive og lese, og under 2% av barna fullfører grunnskolen.

Krig og konflikt har vanvittig alvorlige, ødeleggende og langtrekkende konsekvenser for generell utvikling og velferd av en befolkning og et land. Det går langt utover de som dør direkte i kamphandlinger. Jeg så noe av det i Kongo, og jeg ser det i det jeg leser fra Sudan nå også. Det har selvfølgelig store konsekvenser for helse og utdanning. Alt faller sammen, og i Sør-Sudan har altså hele generasjoner gått glipp av skolegang. Man mangler stabiliteten som skal til for at vaksinasjonsprogrammer og andre forebyggende helsetiltak skal fungere, og resultatet er bl.a. at Sør-Sudan har blant verdens dårligste vaksinasjonsdekning og at 90% av barna ikke er tilstrekkelig vaksinert. Det antas at så mye som 75% av befolkninga ikke har tilgang til grunnleggende helsetjenester - og det 5 år etter at fredsavtalen ble undertegna og bombene slutta å falle. Forresten så er "fred" et svevende begrep, og over 200.000 ble "displaced" (altså at de flyktet) på grunn av angrep av rebeller både i 2009 og 2010 - henholdsvis 4 og 5 år etter undertegnelsen av fredsavtalen.

Nettopp fortsettelsen av vold og krigshandlinger er et kjerneproblem i et annet eksempel på fatale resultater av krig og konflikt: konsekvensene for mattilgang. Et veldig fruktbart område i Sør-Sudan som kunne fungert som brødkurv for hele regionen, for eksempel, blir nesten ikke dyrket fordi brutale angrep fra LRA-rebellene har gjort bøndene for redde til å dyrke jorda og gjort handelsrutene for farlige til å ferdes og frakte matvarer på.

Jeg hørte akkurat samme historier fra kvinner og menn jeg snakka med i flyktningeleirene i Goma i Kongo.

Men det som gjør meg håpefull i Sør-Sudans tilfelle er alle rapportene om optimisme blant befolkningen. Avisene skriver om høye forventninger til framtiden hos folk. Det gir meg også forventninger om en bedre framtid. Med håp, optimisme og pågangsmot er ingen ting for vanskelig. Hvis folk og myndigheter drar sammen i samme retning - og får god, konstruktiv hjelp fra venner fjernt og nært - da kan mye oppnås.

Kanskje vil den 15-årige jenta i Sør-Sudan snart kunne fullføre grunnskolen?

(Se f.eks. Oxfam, Mail & Guardian, BBC og allAfrica for mer.)