Å nei, ikke enda en afrikansk leder med syfilis på hjernen
... var det jeg tenkte da jeg leste om Gadaffi's planer om United States of Africa (USA) og om at han selv skulle bli konge i det nye store kongedømmet.
Med "ikke enda en" refererer jeg til Mugabe i Zimbabwe hvis galskap jeg ikke kan forklare på noen annen måte enn at han har syfilis på hjernen. Det kan jo så klart bare være den gode gamle folkesykdommen at makt går til hodet på folk, men jeg synes han er litt for gal til at en sånn forklaring er tilstrekkelig.
Og nå ser det altså ut til at kollegaen i Libya har blitt smittet...
Saturday, June 30, 2007
Wednesday, June 20, 2007
Om krykker
Selv om det er norgesferie, fortsetter vi litt med kommentering av aktuelle temaer i Sør-Afrika, og muligens andre steder. Leste en tankevridende artikkel om statlige trygdeordninger i Business Day
Trygdeordninger har blitt framstilt som krykker av motstandere, og argumentet er at krykkene ikke må bli en sovepute, men at folk må lære å stå og gå på egne ben. Artikkelforfatteren er ikke uenig i krykkemetaforen, men sier at selv om man ikke har lyst til å gå med krykker, så er det av og til nødvendig - og hvis du kaster bort krykkene for tidlig kan du virkelig få problemer, og i hvert fall ikke komme deg noe sted.
Problemet er jo ikke krykkene, men beina.
Løsningen for å unngå usunn avhengighet av trygdeordninger er heller ikke å kaste vekk de eksisterende tilbudene (krykkene), men man må finne andre måter å bekjempe massefattigdom på. Det er massefattigdommen som er problemet (og beina, i metaforen vår).
For dagens trygdeordninger er en elendig løsning. Dobbelt så mange av de som mottar trygdeytelser strever med å dekke matbehovet hver måned, i forhold til de som har inntekt (enten formell eller uformell). Den vanligste trygdeytelsen er child support grant (dvs støtte til barn), og den er på 200 rand i måneden (litt under 200 kroner). 40 prosent av arbeidsløse lever av trygdestøtte (og det finnes ingen arbeidsledighetstrygd, så det betyr at de er avhengig av andre typer trygdeordninger, der barnetrygden er den vanligste). Det sier seg selv at å brødfø en familie på 200 rand i måneden bryr på store problemer.
Prisnivået er lavere enn i Norge, men det er nokså høyt i forhold til andre utviklingsland. Hvis du forestiller deg hvordan du skulle klare å betale husleie, strøm, vann, mat, osv for familien din med bare 400 kroner måneden, får du et visst inntrykk.
En annen artikkel i Business Day tar i bruk en annen velkjent metafor, nemlig: "Hvis du gir en mann en fisk, har han mat for en dag. Hvis du lærer han å fiske, har han mat resten av livet."
Metaforen har et poeng. Gaver og veldedighet fører lettere til avhengighet enn frihet fra fattigdom. Men også denne metaforen har noen svakheter. For det første må det være et sted å fiske. For det andre må det være tilgang til disse fiskeplassene. Og for det tredje må det være fisk i dem.
Veldig ofte vil fattige folk finne at store selskaper (gjerne multinasjonale) har alle fiskerettighetene. Kanskje finnes det ikke flere fiskekort å få kjøpt, eller kanskje selges de så dyrt at mange holdes utenfor. Da hjelper det ikke om du har fått en fiskestang, slik at du skal bli fri og selvstendig og komme ut av fattigdom ved egen hjelp.
Og i noen dammer finnes det ikke fisk. I Sør-Afrika er det rundt 40% arbiedsledighet. Da holder det ikke å dele ut fiskestenger. Selv om vi som sosialarbeidere skulle ta hver enkelt arbeidsledige person i samtaleterapi - jobbe med jobbintervjuteknikker, finne interesseområder, arrangere kurs for å bedre kompetansen - så er det ikke nok.
Det er ikke individuelle problemer/svakheter som må utbedres for at folk skal få jobb. Det er strukturelle problemer. Det er mangelen på arbeidsplasser. Det må til mer fisk i elva for at fiskestengene kan være til nytte.
Selv om det er norgesferie, fortsetter vi litt med kommentering av aktuelle temaer i Sør-Afrika, og muligens andre steder. Leste en tankevridende artikkel om statlige trygdeordninger i Business Day
Trygdeordninger har blitt framstilt som krykker av motstandere, og argumentet er at krykkene ikke må bli en sovepute, men at folk må lære å stå og gå på egne ben. Artikkelforfatteren er ikke uenig i krykkemetaforen, men sier at selv om man ikke har lyst til å gå med krykker, så er det av og til nødvendig - og hvis du kaster bort krykkene for tidlig kan du virkelig få problemer, og i hvert fall ikke komme deg noe sted.
Problemet er jo ikke krykkene, men beina.
Løsningen for å unngå usunn avhengighet av trygdeordninger er heller ikke å kaste vekk de eksisterende tilbudene (krykkene), men man må finne andre måter å bekjempe massefattigdom på. Det er massefattigdommen som er problemet (og beina, i metaforen vår).
For dagens trygdeordninger er en elendig løsning. Dobbelt så mange av de som mottar trygdeytelser strever med å dekke matbehovet hver måned, i forhold til de som har inntekt (enten formell eller uformell). Den vanligste trygdeytelsen er child support grant (dvs støtte til barn), og den er på 200 rand i måneden (litt under 200 kroner). 40 prosent av arbeidsløse lever av trygdestøtte (og det finnes ingen arbeidsledighetstrygd, så det betyr at de er avhengig av andre typer trygdeordninger, der barnetrygden er den vanligste). Det sier seg selv at å brødfø en familie på 200 rand i måneden bryr på store problemer.
Prisnivået er lavere enn i Norge, men det er nokså høyt i forhold til andre utviklingsland. Hvis du forestiller deg hvordan du skulle klare å betale husleie, strøm, vann, mat, osv for familien din med bare 400 kroner måneden, får du et visst inntrykk.
En annen artikkel i Business Day tar i bruk en annen velkjent metafor, nemlig: "Hvis du gir en mann en fisk, har han mat for en dag. Hvis du lærer han å fiske, har han mat resten av livet."
Metaforen har et poeng. Gaver og veldedighet fører lettere til avhengighet enn frihet fra fattigdom. Men også denne metaforen har noen svakheter. For det første må det være et sted å fiske. For det andre må det være tilgang til disse fiskeplassene. Og for det tredje må det være fisk i dem.
Veldig ofte vil fattige folk finne at store selskaper (gjerne multinasjonale) har alle fiskerettighetene. Kanskje finnes det ikke flere fiskekort å få kjøpt, eller kanskje selges de så dyrt at mange holdes utenfor. Da hjelper det ikke om du har fått en fiskestang, slik at du skal bli fri og selvstendig og komme ut av fattigdom ved egen hjelp.
Og i noen dammer finnes det ikke fisk. I Sør-Afrika er det rundt 40% arbiedsledighet. Da holder det ikke å dele ut fiskestenger. Selv om vi som sosialarbeidere skulle ta hver enkelt arbeidsledige person i samtaleterapi - jobbe med jobbintervjuteknikker, finne interesseområder, arrangere kurs for å bedre kompetansen - så er det ikke nok.
Det er ikke individuelle problemer/svakheter som må utbedres for at folk skal få jobb. Det er strukturelle problemer. Det er mangelen på arbeidsplasser. Det må til mer fisk i elva for at fiskestengene kan være til nytte.
Tuesday, June 19, 2007
Hjem, kjære hjem
Nå er jeg på Tynset igjen. Deilig å være hjemme hos mor og far. Sove lenge, rusle til tynsetbyen, ligge på sofaen - jada, dette er late dager :)
Flyturen gikk bra. Jeg spydde ikke en eneste gang, og det er slett ikke verst med tanke på alle de ti lettingene og landingene jeg måtte igjennom i løpet av turen. Jeg reiste med Knut til London - kjempekoselig med reisefølge.
Vel fremme i Norge var det jentefest. Ingunn, Cathrine og meg. Cathrine serverte treretters middag og mangfoldige typer drikke - og det ble skravling til langt på natt. Eller rettere sagt tidlig morgenkvist.
Så bar det avgårde oppover Rørosbanen, og på Tynset stasjon stod mor og far. De var knallbrune, og nok en gang er jeg den blekeste i familien - enda jeg kommer fra nesten ett år i Afrika. Men det er fordi det er vinter der nede nå (pluss at jeg har sittet inne og lest til eksamener). Bare vent til jeg kommer i juleferien - da skal jeg banke alle!
Fint å være i Norge igjen. Passelig temperatur, og godt vann fra springen. For ikke å snakke om den deilige, friske kulturmjølka.
Nå er jeg på Tynset igjen. Deilig å være hjemme hos mor og far. Sove lenge, rusle til tynsetbyen, ligge på sofaen - jada, dette er late dager :)
Flyturen gikk bra. Jeg spydde ikke en eneste gang, og det er slett ikke verst med tanke på alle de ti lettingene og landingene jeg måtte igjennom i løpet av turen. Jeg reiste med Knut til London - kjempekoselig med reisefølge.
Vel fremme i Norge var det jentefest. Ingunn, Cathrine og meg. Cathrine serverte treretters middag og mangfoldige typer drikke - og det ble skravling til langt på natt. Eller rettere sagt tidlig morgenkvist.
Så bar det avgårde oppover Rørosbanen, og på Tynset stasjon stod mor og far. De var knallbrune, og nok en gang er jeg den blekeste i familien - enda jeg kommer fra nesten ett år i Afrika. Men det er fordi det er vinter der nede nå (pluss at jeg har sittet inne og lest til eksamener). Bare vent til jeg kommer i juleferien - da skal jeg banke alle!
Fint å være i Norge igjen. Passelig temperatur, og godt vann fra springen. For ikke å snakke om den deilige, friske kulturmjølka.
Thursday, June 14, 2007
South Africa: A society still polarised by apartheid
Daily Nation (Kenya), by Rasna Warah (Kenya)
June 11, 2007
Jeg vil avslutte semesteret med å poste denne artikkelen fra Daily Nation:
Many believe that South Africa is a model for all African nations that are aspiring to combine a productive capitalistic economy with a caring social welfare system. But a recent trip to South Africa forced me to wonder whether economic growth and subsidies are enough to heal the wounds of a nation torn apart by apartheid.
With an economy growing at more than six per cent a year, healthy exports and a large manufacturing base, South Africa is considered sub-Sahara Africa’s success story. Almost 60 per cent of its population lives in urban areas and its GDP per capita in 2004 was $4,675, nearly 10 times that of Kenya.
However, despite impressive economic indicators, South Africa continues to suffer from the legacy of apartheid. The country ranks as among the most unequal societies in the world, with the richest 10 per cent of its population hogging 45 per cent of the country’s income, a level of inequality comparable only to that of Brazil, which partially explains the high crime rates in both countries. Violent crime is still the most talked-about problem in Nelson Mandela’s rainbow nation. One of the first things I was told by my hosts when I arrived in Johannesburg was not to walk in the city at night and not to trust anyone. This meant that I was under a self-imposed curfew during much of my stay there.
On the surface, Johannesburg has all the qualities of what are known as “world cities”. It is a regional hub of international capital flows and connectivity, which have earned it the title of “Africa’s only world class city”.Every major multinational company has a representative there and roads and other infrastructure have an air of Europe or America about them. And rising domestic consumption of goods and services is expanding to meet the needs of a rapidly growing black middle class.
But beneath the glossy surface lies a host of problems, which that manifested by insecurity and lingering mistrust between the different races. Fear stalks the streets of South Africa’s commercial capital. On the day I arrived, mini-bus taxi operators had been rioting just a few yards from my hotel. The sound of shots and police sirens filled the air. (For a while, if felt like I was in Nairobi.) But unlike Nairobi, where pedestrians outnumber drivers, many parts of Johannesburg look like ghost towns, with virtually no human traffic. In other world cities such as London and New York, walking on the streets is considered one of the benefits of city life, but in Johannesburg, people are prisoners of their cars.
One resident told me that if you are seen walking on the streets, and if you are black, it probably means you are too poor to afford a car or public transport, or that you are unemployed. (If the latter, you are also likely to be a mugger, he added.) Since the dismantling of apartheid in 1994, the government of South Africa has tried to introduce various subsidies to bridge the rich-poor divide.In the last 12 years, South Africa has built over two million houses, each measuring 30 square metres, for former shack dwellers and each household — regardless of income level — is entitled to 200 litres of free water per day.
Government subsidies are generous and tend to be given through participatory methods that involve local communities, and which are disbursed through decentralised mechanisms. A broad social security system now provides income support to nearly 12 million people, or nearly a quarter of the country’s population. But despite all these policies, change is clearly not happening fast enough for South Africa’s black majority. The effects of apartheid can still be felt in the free housing provided to people living in former “dormitory settlements” that once housed single migrant miners and factory workers.
Here, unemployment among urban youth is still high and violent crime is an everyday occurrence. (Fortunately, subsidies have averted the growth of Mungiki-like cartels that extort money from the poor in exchange for services.) Although there is a dire need of skilled labour, the domestic labour market cannot adequately fill white-collar jobs because it is ill-trained or under-educated. While South Africa has successfully managed to put in place affirmative action policies to uplift the living standards of the poor, the policies have clearly not kept pace with the rising expectations of South Africans.
As one South African told me, “When people are given free housing, free water and free education, they want more — they want a car, a nice job and all the other things that apartheid denied them, and they want them now.” The lesson Kenya can learn from the South African experience is that economic growth and subsidies cannot completely make up for past injustices. To fully recover from historical injustices, a nation must also heal its emotional wounds — and that is a much more daunting task.
Jeg er uenig i en del ting, blant annet at subsidiene er generøse. De er vanvittig lave, og - viktigere - de er utilstrekkelige. Jeg mener det skulle vaert Basic Income Grant her (ca tilsvarende arbeidsledighetsstotte i Norge,), noe alle kan få som trenger det, slik at man ikke må vaere syk (Disability Grant) eller ha fosterbarn (Foster Care Grant) for å få støtte. Slik ordningen er nå, har den en del uheldige konsekvenser. Et eksempel er at mennesker med hiv slutter med de gratis medisinene (ARVs) fordi de blir friske da og dermed mister støtten - og så dør de tidlig, i stedet for å vaere levende, friske og sterke nok til å ta vare på barn m.m. Det samme skjer med tuberkulose - og resultatet er XDR-TB (ekstremt resistent tuberkulose) og dødelige utganger av en sykdom som skulle vaert mulig aa behandle og overleve.
Men det er interessant å lese hva folk som kommer utenfra med høye forventinger ser og tenker når de kommer hit. Sør-Afrika er et glansbilde utad, men virkeligheten er langt fra så lykkelig som betegnelsen "regnbuenasjon" kan gi inntrykk av.
Men det er i hvert fall mye liv. Mye kamp for et bedre liv. Forhåpentligvis er det fremgang.
Daily Nation (Kenya), by Rasna Warah (Kenya)
June 11, 2007
Jeg vil avslutte semesteret med å poste denne artikkelen fra Daily Nation:
Many believe that South Africa is a model for all African nations that are aspiring to combine a productive capitalistic economy with a caring social welfare system. But a recent trip to South Africa forced me to wonder whether economic growth and subsidies are enough to heal the wounds of a nation torn apart by apartheid.
With an economy growing at more than six per cent a year, healthy exports and a large manufacturing base, South Africa is considered sub-Sahara Africa’s success story. Almost 60 per cent of its population lives in urban areas and its GDP per capita in 2004 was $4,675, nearly 10 times that of Kenya.
However, despite impressive economic indicators, South Africa continues to suffer from the legacy of apartheid. The country ranks as among the most unequal societies in the world, with the richest 10 per cent of its population hogging 45 per cent of the country’s income, a level of inequality comparable only to that of Brazil, which partially explains the high crime rates in both countries. Violent crime is still the most talked-about problem in Nelson Mandela’s rainbow nation. One of the first things I was told by my hosts when I arrived in Johannesburg was not to walk in the city at night and not to trust anyone. This meant that I was under a self-imposed curfew during much of my stay there.
On the surface, Johannesburg has all the qualities of what are known as “world cities”. It is a regional hub of international capital flows and connectivity, which have earned it the title of “Africa’s only world class city”.Every major multinational company has a representative there and roads and other infrastructure have an air of Europe or America about them. And rising domestic consumption of goods and services is expanding to meet the needs of a rapidly growing black middle class.
But beneath the glossy surface lies a host of problems, which that manifested by insecurity and lingering mistrust between the different races. Fear stalks the streets of South Africa’s commercial capital. On the day I arrived, mini-bus taxi operators had been rioting just a few yards from my hotel. The sound of shots and police sirens filled the air. (For a while, if felt like I was in Nairobi.) But unlike Nairobi, where pedestrians outnumber drivers, many parts of Johannesburg look like ghost towns, with virtually no human traffic. In other world cities such as London and New York, walking on the streets is considered one of the benefits of city life, but in Johannesburg, people are prisoners of their cars.
One resident told me that if you are seen walking on the streets, and if you are black, it probably means you are too poor to afford a car or public transport, or that you are unemployed. (If the latter, you are also likely to be a mugger, he added.) Since the dismantling of apartheid in 1994, the government of South Africa has tried to introduce various subsidies to bridge the rich-poor divide.In the last 12 years, South Africa has built over two million houses, each measuring 30 square metres, for former shack dwellers and each household — regardless of income level — is entitled to 200 litres of free water per day.
Government subsidies are generous and tend to be given through participatory methods that involve local communities, and which are disbursed through decentralised mechanisms. A broad social security system now provides income support to nearly 12 million people, or nearly a quarter of the country’s population. But despite all these policies, change is clearly not happening fast enough for South Africa’s black majority. The effects of apartheid can still be felt in the free housing provided to people living in former “dormitory settlements” that once housed single migrant miners and factory workers.
Here, unemployment among urban youth is still high and violent crime is an everyday occurrence. (Fortunately, subsidies have averted the growth of Mungiki-like cartels that extort money from the poor in exchange for services.) Although there is a dire need of skilled labour, the domestic labour market cannot adequately fill white-collar jobs because it is ill-trained or under-educated. While South Africa has successfully managed to put in place affirmative action policies to uplift the living standards of the poor, the policies have clearly not kept pace with the rising expectations of South Africans.
As one South African told me, “When people are given free housing, free water and free education, they want more — they want a car, a nice job and all the other things that apartheid denied them, and they want them now.” The lesson Kenya can learn from the South African experience is that economic growth and subsidies cannot completely make up for past injustices. To fully recover from historical injustices, a nation must also heal its emotional wounds — and that is a much more daunting task.
Jeg er uenig i en del ting, blant annet at subsidiene er generøse. De er vanvittig lave, og - viktigere - de er utilstrekkelige. Jeg mener det skulle vaert Basic Income Grant her (ca tilsvarende arbeidsledighetsstotte i Norge,), noe alle kan få som trenger det, slik at man ikke må vaere syk (Disability Grant) eller ha fosterbarn (Foster Care Grant) for å få støtte. Slik ordningen er nå, har den en del uheldige konsekvenser. Et eksempel er at mennesker med hiv slutter med de gratis medisinene (ARVs) fordi de blir friske da og dermed mister støtten - og så dør de tidlig, i stedet for å vaere levende, friske og sterke nok til å ta vare på barn m.m. Det samme skjer med tuberkulose - og resultatet er XDR-TB (ekstremt resistent tuberkulose) og dødelige utganger av en sykdom som skulle vaert mulig aa behandle og overleve.
Men det er interessant å lese hva folk som kommer utenfra med høye forventinger ser og tenker når de kommer hit. Sør-Afrika er et glansbilde utad, men virkeligheten er langt fra så lykkelig som betegnelsen "regnbuenasjon" kan gi inntrykk av.
Men det er i hvert fall mye liv. Mye kamp for et bedre liv. Forhåpentligvis er det fremgang.
Hjemreise
Nå står hjemreisa for døra. Har vaska ut av rommet nå, etter at noen sterke gutter hjalp meg med å baere alt jeg har til oppbevaringsrommet (det var mye og tungt!). Før det hadde vi hatt restefest, og spist opp all maten vi hadde igjen som ikke kunne lagres over ferien.
I morra tidlig henter drosja meg kl 7, så drar vi og henter Knut i blokka der han bor, og så kjører vi til flyplassen. Det er fortsatt streik her, så vi er blitt anbefalt å beregne veeeldig god tid på flyplassene - både her og i Johannesburg.
Vi flyr med Ethiopian Airlines fra Johannesburg til London, så det betyr stopp i Addis Abeba og Roma langs veien. I Addis skal vi bytte fly, så der får vi noen timer. I Roma er det bare stopp uten å forlate flyet. I London skilles jeg og Knut - han skal fly til Sandefjord, og jeg til Gardermoen. Jeg ankommer kl 15.55 norsk tid, lørdag 16. juni. Da kommer Ingunn og Cathrine og moter meg - JIPPI! Jeg skal sove hos Cathrine, så det blir supert å få skravla litt norsk igjen :)
Søndag tar jeg toget til Tynset - og da er jeg HJEMME! Gleder meg :)
Gleder meg ikke fullt så mye til flyturen. Durban - Johannesburg - Addis Abeba - Roma - London - Oslo. Det blir veldig mange ganger opp og ned. Intet mindre enn 10 ganger, faktisk. Og jeg blir så lett flysjuk under letting og landing... En beiler har kjøpt ingefaerte til meg, så jeg skal drikke det og håpe at det hjelper. Det skal i hvert fall bli deilig å ta tog siste biten - og å komme frem...
HASTA LA VISTA
Nå står hjemreisa for døra. Har vaska ut av rommet nå, etter at noen sterke gutter hjalp meg med å baere alt jeg har til oppbevaringsrommet (det var mye og tungt!). Før det hadde vi hatt restefest, og spist opp all maten vi hadde igjen som ikke kunne lagres over ferien.
I morra tidlig henter drosja meg kl 7, så drar vi og henter Knut i blokka der han bor, og så kjører vi til flyplassen. Det er fortsatt streik her, så vi er blitt anbefalt å beregne veeeldig god tid på flyplassene - både her og i Johannesburg.
Vi flyr med Ethiopian Airlines fra Johannesburg til London, så det betyr stopp i Addis Abeba og Roma langs veien. I Addis skal vi bytte fly, så der får vi noen timer. I Roma er det bare stopp uten å forlate flyet. I London skilles jeg og Knut - han skal fly til Sandefjord, og jeg til Gardermoen. Jeg ankommer kl 15.55 norsk tid, lørdag 16. juni. Da kommer Ingunn og Cathrine og moter meg - JIPPI! Jeg skal sove hos Cathrine, så det blir supert å få skravla litt norsk igjen :)
Søndag tar jeg toget til Tynset - og da er jeg HJEMME! Gleder meg :)
Gleder meg ikke fullt så mye til flyturen. Durban - Johannesburg - Addis Abeba - Roma - London - Oslo. Det blir veldig mange ganger opp og ned. Intet mindre enn 10 ganger, faktisk. Og jeg blir så lett flysjuk under letting og landing... En beiler har kjøpt ingefaerte til meg, så jeg skal drikke det og håpe at det hjelper. Det skal i hvert fall bli deilig å ta tog siste biten - og å komme frem...
HASTA LA VISTA
Sunday, June 10, 2007
Frastjålet
Husker dere at jeg skrev for en stund siden om det høye kriminalitetsnivået her i Sør-Afrika, at jeg nesten gjorde narr av en mann jeg så ble frastjålet mobilen på gata midt på lyse dagen fordi han var dum nok til å snakke i den, og at jeg aldri tok med mobilen min til byen?
Vel, i dag gjorde jeg et unntak, og det straffa seg...
Jeg skulle til byen med ei venninne, og fordi vi skulle møtes underveis, og ikke dra sammen fra studentblokka, tok jeg med telefonen slik at vi kunne kommunisere hvis en ble sen eller vi ikke fant hverandre. (Og det var slett ikke dumt, for hun ringte underveis for å si ifra om at hun var sen, men at hun kom.)
Vi hadde en morsom dag. Vi dro på kasino faktisk. Jeg spilte for 20 kr. Vant 27, ble overmodig, satsa dem og tapte alt...
Før vi dro hjem, måtte jeg innom et kjøpesenter (Workshop, for de lokalkjente) for å handle inn kjøtt til et avskjedsgrillparty som vi skal ha i morra. Det var tjukt av folk utenfor, for det var en slags konsert der. Jeg ble satt fast mellom noen folk, de dytta og tråkka på meg, og jeg brukte all konsentrasjon på å ikke tråkke på et lite barn som satt der. Da jeg kom løs, tenkte jeg at det var noe mystisk med opptrinnet, og sjekka lommene mine. Og ja da - mobilen var borte.
Heldigvis hadde de ikke tatt noe fra de andre lommene - der jeg hadde masse cash til å kjøpe kjøtt med...
Så nå håper jeg at forsikringa mi dekker det. Det kan bli problematisk å få bekreftelse fra politiet om at jeg anmelder tyveriet, for som nevnt i forrige post er det streik her. Deler av politiet skal vaere på jobb, i folge rykter jeg har hørt - siden ikke alle er tatt ut i de "viktigste" jobbene (inkl leger og politi). Dessuten er militaeret satt i arbeid for å dekke inn noe av det som mistes under streiken (sykehusene er, for eksempel, fulle av militaerfolk, fordi sykepleierne er tatt ut i streik). Så vi får håpe på det beste.
Jeg er uansett glad for at de bare tok noe fra meg på en fredelig måte - at jeg ikke ble skada på noe vis. En tapt mobiltelefon er verken uerstattelig eller tragisk.
Husker dere at jeg skrev for en stund siden om det høye kriminalitetsnivået her i Sør-Afrika, at jeg nesten gjorde narr av en mann jeg så ble frastjålet mobilen på gata midt på lyse dagen fordi han var dum nok til å snakke i den, og at jeg aldri tok med mobilen min til byen?
Vel, i dag gjorde jeg et unntak, og det straffa seg...
Jeg skulle til byen med ei venninne, og fordi vi skulle møtes underveis, og ikke dra sammen fra studentblokka, tok jeg med telefonen slik at vi kunne kommunisere hvis en ble sen eller vi ikke fant hverandre. (Og det var slett ikke dumt, for hun ringte underveis for å si ifra om at hun var sen, men at hun kom.)
Vi hadde en morsom dag. Vi dro på kasino faktisk. Jeg spilte for 20 kr. Vant 27, ble overmodig, satsa dem og tapte alt...
Før vi dro hjem, måtte jeg innom et kjøpesenter (Workshop, for de lokalkjente) for å handle inn kjøtt til et avskjedsgrillparty som vi skal ha i morra. Det var tjukt av folk utenfor, for det var en slags konsert der. Jeg ble satt fast mellom noen folk, de dytta og tråkka på meg, og jeg brukte all konsentrasjon på å ikke tråkke på et lite barn som satt der. Da jeg kom løs, tenkte jeg at det var noe mystisk med opptrinnet, og sjekka lommene mine. Og ja da - mobilen var borte.
Heldigvis hadde de ikke tatt noe fra de andre lommene - der jeg hadde masse cash til å kjøpe kjøtt med...
Så nå håper jeg at forsikringa mi dekker det. Det kan bli problematisk å få bekreftelse fra politiet om at jeg anmelder tyveriet, for som nevnt i forrige post er det streik her. Deler av politiet skal vaere på jobb, i folge rykter jeg har hørt - siden ikke alle er tatt ut i de "viktigste" jobbene (inkl leger og politi). Dessuten er militaeret satt i arbeid for å dekke inn noe av det som mistes under streiken (sykehusene er, for eksempel, fulle av militaerfolk, fordi sykepleierne er tatt ut i streik). Så vi får håpe på det beste.
Jeg er uansett glad for at de bare tok noe fra meg på en fredelig måte - at jeg ikke ble skada på noe vis. En tapt mobiltelefon er verken uerstattelig eller tragisk.
Saturday, June 09, 2007
Minister, I strike because I have no other choice
Det streikes i offentlig sektor i Sor-Afrika for tida. Her er et leserinnlegg fra Cape Argus som jeg syntes var bra:
I strike in honour of the men and women who selflessly pioneered unionism, often at great risk to themselves and their families, in their bid to keep the greed of their bosses in check, and in the process providing a voice for workers. I honour these men and women because without their efforts we would still be working 14-hour days, large corporations would still be using child labour in the ongoing quest to maximise profits, and labour laws as we know it, would not exist.
I strike because I understand that it is in your best interest to pay me as little as possible for as long as possible, all the while trying to extract as much from me as possible. I also need to fight your greed and hypocrisy. I strike because not doing so would rob me of my dignity and self-respect. I strike because morally, there really is no other choice. Minister Fraser-Moleketi, as I pen this letter, there's yet another petrol hike and an expected increase in the interest rate.
It is also generally accepted that the salaries of teachers and other public servants have progressively regressed in relation to other sectors, a situation that is compounded by continuous measly increases. And within this context, you wish for me to accept the offer of a 6% increase? Minister, are you not meant to serve? As such, are you and your ilk not public servants too? Why then is it okay for you to accept staggering increases in excess of 30% (not the first time), while I must be satisfied with yet another insulting offer?
Minister, I struggle to follow your reasoning, and I'm almost sure there is an element of hypocrisy at play here. No, I do not want 50%, or even 20% for that matter. All I want is a reasonable 12%. I do not wish to listen to you intellectualising about why it is that I should be contented with your offer. Do not appeal to my cognitive senses, when you have absolutely no interest in meeting my basic needs. Do not speak to me about "multi-term" agreements, and how I may benefit in the distant future, when my need is now!
Appease my basic needs and, perhaps, then I may be more inclined to listen to the grand scheme you have mapped out for my future. How is it possible that in a country like ours with its violent history, where people have sacrificed their lives and others have toiled in prison for years, there are those among us who haven't walked a single step in protest against injustice? I'm sure though that when it comes to reaping the benefits of our struggle, these people will not be very far behind in gleefully accepting their share of the spoils.
So, Madam Minister, in spite of some of my colleagues failing me, I strike not because I enjoy it, and certainly not because I'm reckless. I strike because it is incumbent on me to do so, and because you leave me no other choice …
*Envil Wertheim, Aloe High School, Mitchell's Plain
Det streikes i offentlig sektor i Sor-Afrika for tida. Her er et leserinnlegg fra Cape Argus som jeg syntes var bra:
I strike in honour of the men and women who selflessly pioneered unionism, often at great risk to themselves and their families, in their bid to keep the greed of their bosses in check, and in the process providing a voice for workers. I honour these men and women because without their efforts we would still be working 14-hour days, large corporations would still be using child labour in the ongoing quest to maximise profits, and labour laws as we know it, would not exist.
I strike because I understand that it is in your best interest to pay me as little as possible for as long as possible, all the while trying to extract as much from me as possible. I also need to fight your greed and hypocrisy. I strike because not doing so would rob me of my dignity and self-respect. I strike because morally, there really is no other choice. Minister Fraser-Moleketi, as I pen this letter, there's yet another petrol hike and an expected increase in the interest rate.
It is also generally accepted that the salaries of teachers and other public servants have progressively regressed in relation to other sectors, a situation that is compounded by continuous measly increases. And within this context, you wish for me to accept the offer of a 6% increase? Minister, are you not meant to serve? As such, are you and your ilk not public servants too? Why then is it okay for you to accept staggering increases in excess of 30% (not the first time), while I must be satisfied with yet another insulting offer?
Minister, I struggle to follow your reasoning, and I'm almost sure there is an element of hypocrisy at play here. No, I do not want 50%, or even 20% for that matter. All I want is a reasonable 12%. I do not wish to listen to you intellectualising about why it is that I should be contented with your offer. Do not appeal to my cognitive senses, when you have absolutely no interest in meeting my basic needs. Do not speak to me about "multi-term" agreements, and how I may benefit in the distant future, when my need is now!
Appease my basic needs and, perhaps, then I may be more inclined to listen to the grand scheme you have mapped out for my future. How is it possible that in a country like ours with its violent history, where people have sacrificed their lives and others have toiled in prison for years, there are those among us who haven't walked a single step in protest against injustice? I'm sure though that when it comes to reaping the benefits of our struggle, these people will not be very far behind in gleefully accepting their share of the spoils.
So, Madam Minister, in spite of some of my colleagues failing me, I strike not because I enjoy it, and certainly not because I'm reckless. I strike because it is incumbent on me to do so, and because you leave me no other choice …
*Envil Wertheim, Aloe High School, Mitchell's Plain
Thursday, June 07, 2007
Ferdig med eksamen
Naa har jeg nettopp skrevet semesterets siste eksamen. Hadde tenkt aa skrive litt her og skrive masse mail, men jeg har vondt i albuen, haandleddet, skuldra, nakken, oynene, osv osv - saa jeg tror det maa vente litt... Men det kommer altsaa oppdatering noksaa snart.
PS: Naa kunne jeg teoretisk sett satt meg paa flyet til Norge......... Neste fredag skal jeg gjore det i realiteten ogsaa - GLEDER MEG!
Naa har jeg nettopp skrevet semesterets siste eksamen. Hadde tenkt aa skrive litt her og skrive masse mail, men jeg har vondt i albuen, haandleddet, skuldra, nakken, oynene, osv osv - saa jeg tror det maa vente litt... Men det kommer altsaa oppdatering noksaa snart.
PS: Naa kunne jeg teoretisk sett satt meg paa flyet til Norge......... Neste fredag skal jeg gjore det i realiteten ogsaa - GLEDER MEG!
Monday, June 04, 2007
Bilder
Kjersti har sendt meg bilder fra da hun kom på besøk - her er noen av dem:
Her er Kjersti på stranda:
Og meg på stranda:
Her er fra rommet mitt - det er som regel enda mer rotete enn det ser ut som her...
Av og til klatrer jeg opp på taket på bygningen vår (dvs jeg går vanlige trapper opp til det øverste kjøkkenet i guttefløya, og klatrer den siste biten opp på taket). Det er en aldeles fantastisk utsikt der - over byen, havna og havet. Her er meg og Gloria:
Her er litt fra campus - grønt og fint, eller hva?
Og her er utsikten fra utenfor biblioteket - litt av byen og havna (pluss taket til Student Union-bygningen...):
Subscribe to:
Posts (Atom)