...

 Supertravle dager, så bare en linje for å si at jeg lever og har det bra!

Hvem skal få hjelp?

Jeg leste nettopp i Aftenposten om en studie fra Institutt for global helse og samfunnsmedisin ved Universitetet i Bergen, om hvem som bør hjelpes av underernærte barn for at fleste mulig skal overleve. Interessant å lese, og bra å få informasjon om hva forskning viser. Dette med å prioritere er en kjempekrevende utfordring når man skal hjelpe. Verden fungerer nå engang slik at vi som regel har begrensa ressurser, og ofte står ovenfor store behov...

De skriver at i tilfellet med underernærte barn er den vanligste praksisen å gi mat til så mange barn som mulig. Det høres jo bra ut, men konsekvensen er at det blir få kalorier per barn. I studien det vises til har de fulgt 5600 barn her i Kongo i halvannet år, og det de fant var at det er best om bare de aller mest underernærte barna får hjelp, men at de til gjengjeld får nok hjelp, altså hele dagsbehovet for kalorier. Da vil flest overleve.

Dette er nyttig info, spesielt i katastrofesituasjoner der matutdeling kan være nødvendig. Her i Kongo tenker jeg allikevel at det beste må være å bygge lokal kapasitet når det gjelder matdyrking, når det gjelder økonomisk framgang, info om helse og tilgang til helsetjenester. Med en krig som snart har pågått i 20 år - med mer eller mindre kritiske og rolige perioder - blir det helt fruktesløst å snakke om akutt katastrofe og akutte nødhjelpstiltak. Da bare bygger vi oppunder apati og håpløshet. Midt i den ustabile situasjonen, midt i oppblussing og nedblussing av kriging, midt i alt det som gjør det fryktelig vanskelig å bygge, tenke og leve langsiktig, er det allikevel nettopp det vi må gjøre.

Jeg lengter etter å se store og små prosjekter som istandsetter mødrene og fedrene til de underernærte barna til å brødfø dem selv. Hva kan vel gjøre et mors- eller farshjerte lykkeligere enn det å brødfø sine barn?