Monday, June 21, 2010

Back in Durban

Nå er jeg vel tilbake i Durban. Etter rundt 30 varmegrader og høy luftfuktighet var det kaldt å lande i Johannesburg og minus 2 grader. Men Durban er heldigvis bedre, og jeg har kjøpt langerma gensre og varme jakker nå, så da skal det nok bli bra.

På lørdag var jeg på FIFA Fan Fest nede på stranda, med storskjerm, scene m diverse underholdning og god stemning. Det var koselig å sitte på sandstrand, se på folk som soler seg og slapper av og se på fotballkamp. Til tross for at det er vinter her nede, er det ganske deilig (og vesentlig varmere enn sommeren på Tynset, i følge mine informanter - her sitter tross alt folk i bar overkropp)!

Den andre kampen var mellom Ghana og Australia, og da nådde stemningen nye høyder, med vuvuzelaer og mange flagg og skjorter. Ikke fullt så mye feiring da Australia scora, men...

I morra kveld spiller Sør-Afrika igjen, så da blir det nok liv. Under åpningskampen var det visstnok 25.000 tilskuere på Fan-Festen på stranda, og under den andre kampen var det enda fullere, i følge en kamerat som var der. Det var et øredøvende bråk og liv, men ble stille som under en begravelse etter at baklengsmålene trilla inn... Får håpe det går bedre mot Frankrike i morra! Med noen måls seier, og med riktig resultat mellom Mexico og Paraguay er det faktisk håp om å gå videre.

Ellers var det en opplevelse å komme til Sør-Afrika nå. Flyet fra Hong Kong var fullt av japanere (Japan møtte Nederland i Durban dagen etterpa), og flyplassen i Johannesburg krydde av flagg og supporter-tskjorter i alle farger. Det var folk fra Brasil, Nederland, Tyskland, England, Japan som jeg allerede har nevnt, og mange flere. Skikkelig stemning. Det var veldig gøy.

Og onsdag drar jeg til flyplassen igjen for a plukke opp "småbrødrene" mine. Det blir kjempeartig!


Wednesday, June 16, 2010

Den himmelske freds plass

I Beijing bodde jeg ikke langt fra Den himmelske freds plass, og gikk/sykla forbi hver dag. Det var en spesiell følelse å stå der og se utover plassen som er så kjent for bildet av den enslige personen som stod stille og stoppa en rekke med tanks:


Våren 1989 var det masse studentdemonstrasjoner på Den himmelske freds plass, og 4. juni gikk haeren til angrep og massakrerte dem. Det er uvisst hvor mange som døde. Kinesisk Røde Kors meldte om noen tusen. Bildet av han enslige personen er fra dagen etterpå, dvs 5. juni. For en modig handling! Tenk dagen etter at hundrevis eller tusenvis ble drept - og så stå der foran krigsmaskinene...

Fra offisielt kinesisk hold benektes hele hendelsen.


Her er noen av de døde studentene:



Ved den nordlige enden av Den himmelske freds plass er Den himmelske freds port, og der skuer Mao utover plassen og alt som skjer (men han var død for lenge siden i 1989, og portrettet hans kan vel ikke klandres for å bevitne hendelsene i stillhet...)


Maos mausoleum er inne på selve plassen, og der ligger liket hans eller evt en voksdukke (når liket trenger vedlikehold, plasseres visstnok en voksversjon der). Jeg hadde tenkt meg inn en dag, men det var sa streng sikkerhet og derfor sa lange koer, at jeg ombestemte meg. Jeg er tross alt ikke noe fan av Mao, så det er begrensa hva jeg er villig til å gå igjennom for å se liket hans.

Noen dager senere leste jeg om datoene for studentopptøyene (tidligere hadde jeg bare lest "våren 1989") - og da skjonte jeg hvorfor det var så streng sikkerhet: Jeg var der 4. juni! Det gikk kaldt nedover ryggen min da jeg skjønte det.

Ups, internettida mi renner ut... Skriver fortsettelsen senere...

Tuesday, June 15, 2010

Kuala Lumpur

Na er jeg i Kuala Lumpur. Veldig bra. Skriver mer senere.

Sunday, June 13, 2010

Red Light District - noen andre kvinner i Hong Kong...

Første kvelden etter at Vishanthie (professoren min) og Preshanti (dattera hennes) kom til Hong Kong dro vi ut for å spise. Vi endte på en filippinsk horebar... Litt fordekt riktignok, og det var spiselig mat der, men staben hadde t-skjorter med stor 69-logo på og det foregikk definitivt sex-transaksjoner der.

Det er rart hvor skrudd i hodet jeg har blitt. Jeg synes det er interessant å se på og observere sex-markeder omtrent slik andre synes det er interessant å se på fotball eller strikkemønstre. Hver sin hobby, får man si... Jaja, litt yrkesskader må man vel leve med.

Det var en "vanlig" bar og restaurant, men etterhvert som vi haddet sittet der en stund var det ikke mulig å overse at alt kvinnelig klientell var unge filippinere og alt mannlig klientell var hvite og gjerne litt over middelalderen. Damene dansa med halverotiske bevegelser, og det var tydelig kamp om mennene. Noen av mennene tok fordel av det, og sussa på flere av damene. Andre hadde allerede bestemt seg for hvem de ville ha.

Da vi skiltes, og Vishanthie og Preshanti gikk til hotellet deres og jeg skulle finne t-banen, havna jeg midt i et mye mer eksplisitt sex-marked. Jeg ble gående og se på alt som foregikk istedet for å se etter t-banestasjonen...

Unge damer satt i dørene eller ved vinduene til "barer" og nattklubber kalt Show Biz og reklamerte for hva du kunne få kjøpe der inne (og det var mer enn øl), i skjørt som savidt dekka rumpa, bittesmå topper, kjempelange støvletter og mye sminke.

Det var som å vandre midt i en klisje. I vinduene var det røde blinkende lysskilt om "dansing" og "danseshow". Det var veldig annerledes enn det jeg er vant med fra Durban, og jeg ble gående å nesten måpe over hvor synlig og åpent det var.

Det hele var så eksplisitt at jeg begynte å lure på om prostitusjon og bordellvirksomhet faktisk var lovlig i Hong Kong, men jeg har senere hørt at det er offisiellt forbudt. Politiet ser tydeligvis gjennom fingrene på det, for å si det mildt, for jeg så til og med politimenn i området, men de forholdt seg helt rolige.

Jeg tok ikke opp kameraet selv, men her er et bilde fra google som viser litt:


Red Light District ligger veldig sentralt, og da vi så åpningskampen mellom Sør-Afrika og Mexico var vi pa en helt vanlig og "anstendig" bar midt imellom lange rekker med bordeller. Bare gjennom den lille døråpninga, hvis du så ut døra og over på andre sida av gata, så du tre såkalte nattklubber med rødlysende skilt om dansing og massasje. Surrealistisk.

Saturday, June 12, 2010

Noen kvinner i Hong Kong

I går var jeg på utflukt og besøkte et kvinnesenter her i Hong Kong. De holder til i den fattigste delen av Hong Kong, kalt Tai Wo.

Jeg hadde lave forventninger, fordi både Kina og Hong Kong overhodet ikke har gitt inntrykk av at det er kulturelt akseptert å vaere kritisk. Jeg så derfor for meg en overflatisk "glansbildeframvisning". Men jeg ble positivt overraska.

Kvinnesenteret var ganske radikalt, og er den eneste community-based (lokalsamfunnsbaserte) organisasjonen i Hong Kong som fokuserer på aktivisme (jeg tror det er den beste oversettelsen for advocacy?). Lederen understreka at det ikke er nok å hjelpe individuelle kvinner hvis problemet er strukturelt og ligger i politikkdokumentene (policy).

De etablerte Hong Kongs første krisetelefon for kvinner, og i motsetning til mange andre familierådgivningssentre fokuserer de på kvinnen som en hel person. De forklarte at kvinnens rolle er veldig sterkt knytta til familien, og at kvinner som regel ikke ses på som personer med sin egen rett - at det ikke anerkjennes at kvinner kan ha andre behov enn familiens.

Et av programmene ved senteret het "Caring for Carers" (Omsorg for omsorgsgivere), og det inkluderte mange ting, men jeg syntes det var spesielt interessant med en frivillighetsordning: Det forventes av kvinner i alle aldre å ta seg av familiemedlemmer, og noen er helt innestengt pga et pleietrengende familiemedlem. Frivillighetsordningen fungerer slik at kvinnesenteret sender en frivillig pleier for en time eller to, slik at hun som bor der kan ut for å klippe håret eller gå i banken eller andre dagligdagse gjøremål som hun ellers sliter med å få til.

Vi traff fire kvinner fra lokalsamfunnet som er aktive ved kvinnesenteret, og det var overraskende å høre dem fortelle fra livene sine. De hadde voksne barn, og følte at livet ble meningsløst når barna flytta ut. De hadde kun levd for å ha omsorg for barna sine, og når de ble voksne og selvstendige visste de ikke lenger hvordan de skulle leve. Det er vel ganske universelt å ha en livskrise når redet blir tomt, men det var overraskende å høre hvor intenst det var.

Ellers var det en del som tidligere har jobba i fabrikker, men som nå, etterhvert som Hong Kong automatiseres og manuelt arbeid flyttes til Kina eller andre billigere steder, er arbeidsledige. Mange av kvinnene som kvinnesenteret hjelper kommer fra fastlands-Kina, og blir møtt med mye stigma i Hong Kong. Sjefer tenker for eksempel ofte at "dette er en jeg kan utnytte".

De hadde ogsa et sterkt miljøfokus, og kombinert med innovasjon og "economic empowerment"-visjoner for kvinnene, resulterte dette blant annet i et hjemmelaget rengjøringsmiddel som de lager av appelsinskall, til bl.a. briller, speil, o.l.

Det var spennende med et innblikk i kvinners liv og strev i Hong Kong, og artig å besøke en slik energisk organisasjon.


Friday, June 11, 2010

Laduuuuumaaaa!

(Mål! eller Scoring! på Zulu - lær det først som sist, det er forhapentligvis et ord du vil fa mye bruk for under VM)

VM-feberen har nådd oss i Hong Kong også. Vi var en gjeng sør-afrikanere og noen andre som dro på bar og så apningskampen. Jeg sier "vi", for jeg er herved sør-afrikaner for noen uker, og åpningskampen ble feira som den stolte eier av Bafana Bafana-trøya.

Jammen dumt vi ikke vant, men vi scora i det minst VMs første mål, og det er jo ikke verst :-)

Målscoreren, Siphiwe Tshabalala, har jeg sett mange ganger. Han spiller nemlig for Chiefs som er yndlingslaget til noen venner av meg, så jeg har ofte vaert tilskuer på kamp med dem.

Men klokka er ett om natta her, og jeg har presentasjon i morra, så jeg må komme meg i seng nå...


Thursday, June 10, 2010

Konferansestart

Na er konferansen i gang!

Har tusen ting a fortelle, men er helt skutt, sa jeg gar og legger meg i stedet (klokka er midnatt her na).

Men goy er det i hvert fall!

Wednesday, June 09, 2010

Sykling i Beijing

La meg si det først som sist: Jeg falt pladask for Beijing. For en fantastisk by. Ville ikke hatt noe imot å bo der - i hvert fall for en stund.

Det beste med Beijing, tror jeg må være sykling.

En helt super fremgangsmåte. Ikke minst fordi det er så flatt (så selv jeg, som sannynligvis har norgesrekord i dårlig form, klarer å sykle lange distanser og i mange timer).

Det er et skikkelig adrenalinkick å ligge i rushtrafikken. Beijing er en STORby. Verken Norge eller Sør-Afrika har noe som kan sammenliknes. Så når hundretusenvis av biler og sykler fyller brede 6-baners gater som sild i tønne - ja, da kribler det i hele kroppen til en budeietuppe fra dalom.

Og for en mestringsfølelse det gir å manøvrere et stort kryss!

Motstykket er å sykle i de små smugene som kalles hutong. Det er den tradisjonelle boformen, og tidligere var hele Beijing dekket av hutonger, visstnok, men nå er mange jevna med jorda og enorme høyhus er bygd istedet.

Det er helt ubeskrivelig stemningsfullt å sykle i de trange smugene. En og annen bestefar stabber avgårde. Noen haster av sted på sykkel. Ellers er det stille. Jeg titta inn dørene jeg sykla forbi - inn i små portrom, med sykler parkert og klesvasken ute. Folk titter overraska opp på denne hvite syklisten, og hilser veldig blidt når jeg sier "Ni hao" (hei på mandarin). Plutselig kommer en diger Mercedes, som nesten ikke får plass - og jeg må stille meg på tå inntil en husvegg og trekke inn pusten for at bilen skal komme forbi.

Andre steder er det like fullt og travelt som på de brede seksbaners gatene, men alt er pakka sammen for å få plass på de to-tre meter brede bakgatene. Det kryr av folk som sykler lastesykkel stabla full med ting de selger eller med papir, plastikk og annet de samler for resirkulering. Unger stabber rundt, og det er folk overalt. Hyling og skravling og latter og en ørens lyd. A sykle i et sånt smug krever god balanse! Av og til måtte jeg rett og slett gå av sykkelen og trille for å unnga å kjøre over noen...

Ellers er det en ny opplevelse å være stor og sterk. Selv om jeg har sett noen enkeltpersoner som er høye - og en riktig diger en som både var høy og fet - er de aller fleste kineserne ganske små. F.eks. på sikkerhetssjekken for å komme inn på Den himmelske freds plass eller sikkerhetssjekken til immigrasjonen på togstasjonen på vei til Hong Kong pressa folk seg fram og det var ingen køkultur i det hele tatt. Da var det kjekt å vaere stor og stødig. Ingen klarte å dytte meg vekk fra plassen min, uansett hvor hardt de prøvde. I aller høyeste grad en uvant opplevelse for meg. Jeg er vant til sterke og kraftige Zuluer som enkelt utmanøvrerer meg med en saftig overarm, diger pupp, eller liknende...



Noen bilder

Her er noen bilder: Beijing 2010

.

Tuesday, June 08, 2010

Fra Beijing til Hong Kong

Endelig har jeg tilgang til bloggen igjen! I dag kom jeg til Hong Kong, og tiden med internettsensur er over for denne gang.

Har hatt en FANTASTISK tid i Beijing, og kunne skrevet minst 5 blogginnlegg fra hver dag, så jeg klarer neppe ta igjen det tapte, men noen smakebiter kommer det nok med raske mellomrom nå.

Jeg kom til Hong Kong nå i ettermiddag (lokal tid, dvs 6 timer foran dere i Norge) etter en herlig 24-timers togreise fra Beijing. Jeg koste meg så innmari at jeg kunne ønske reisa varte en dag til.

Jeg lå i mellomkøya, og kunne ikke sitte oppreist, men var heldig og satt på et lite sete ved vinduet i gangen, og har hatt nydelig utsikt under hele reisa.

Beijing er helt flatt og det er også området rundt og sørover. Fra Beijing og helt til det ble mørkt, dvs ca 7 timer, så jeg ikke en eneste liten ås eller hump. Og bortsett fra der det var bygninger var det hveteåkre så langt øyet kunne rekke. Tenk dere det! Hveteåkre nesten non-stop (dvs kun avbrutt av bygninger) så langt øyet rekker i alle retninger i 7 timer! I begynnelsen var de nesten modne, og lenger sørover ble de mer og mer modne og skurtreskerne ble flere og flere.

Da jeg våkna neste morgen hadde landskapet endra seg. Det var grønne åskammer så langt øyet kunne se. Fortsatt veldig mye dyrka mark, men mye mer variert, med rismarker, banantraer, pumpkins, og masse andre vekster jeg ikke vet hva er.

Det var helt sykt mye matproduksjon, men det er kanskje ikke så rart med tanke på hvor stor befolkning det er i Kina. Det må til rimelig mye mat for å fø dem. En hver liten jordflekk var utnytta - til og med gravplasser! Jeg ble nesten kvalm... Noen steder var det en liten gressflekk ved gravstøtta, men andre steder var det dyrka overalt og gravstøttene bare stakk plutselig opp fra åkeren.

Ellers hadde jeg en hyggelig reise, og ble tatt under vingene av en gjeng bestemødre som var på tur. Stasjonsområdet til Hong Kong-toget er avskjerma fra resten av togstasjonen (Hong Kong regnes fortsatt som utland, med passkontroll og påfølgende strenge sikkerhetsregler og ikke-kontakt med resten av stasjonen - til tross for at Hong Kong ble overlevert til Kina i 1997), så jeg fikk ikke kjøpt mat slik jeg hadde planlagt.

Ingen fare - bestemor i køya under meg gestikulerte ivrig og putta i meg et egg. De satt tre damer og skravla og skravla og smilte - og når jeg ikke skjønte hva de sa til meg, lo de høylytt og helhjerta. Når jeg svarte dem pa engelsk og de ikke skjønte hva jeg sa, lo de like hjertelig.

I morges lå jeg halvveis oppe i senga og skrev dagbok, og bestemor gestikulerte og sa jeg måtte gå og vaske ansiktet mitt. Hahaha, hun tok virkelig vare på meg. De satt forøvrig og spilte kort mesteparten av turen. Jeg var skrubbsulten, så maten gikk ned på høygir. Jeg gofla i meg egg og en slags lefse, og bestemødrene var overlykkelige.

Nå er jeg altså i Hong Kong, og her er det hektisk og kaotisk. Snart begynner konferansen, og det blir nok spennende.