Juledagen

Som jeg skrev i forrige post, hadde vi pizza på julaften. Og juledagen hadde vi grillfest! Joel med familie og Ezekiel med kone kom til Marc og Lene Elisabeth, og så grilla vi sammen alle sammen. Kameraet til Lene og Marc er borte, men så kom vi på at det går an å ta bilder med videokameraet. Vi kom på det litt sent, så det ble ikke så mange bilder, men her er noen:

Her er "baba wa Afrika" og meg:
Og her er han med sin fru':


Og her er minstejenta deres sammen med Milka Kathrin:

Jesus er født

Vi har vært i kirka på julegudstjeneste nå, og der var det liv i heimen. Vi jubla og sang "Jesus er født - halleluja, halleluja!" og folk dansa rundt og vifta med hvite lommetørklær og tøystykker og hva det nå var alt sammen. Litt tidligere hadde et kor sunget, og de hadde med seg en baby fram som gråt i mikrofonen og minna oss om at nå er Jesus født, og en annen baby ble båret rundt og damene løp og dansa rundt og jubla. Ikke akkurat typisk norsk julestemning - litt mindre høytidelig og litt mer jublende - men i hvert fall en skikkelig julefeiring.

Vi feira norsk julaften i går (her feires ikke julaften, bare juledagen). Det begynte med brunost til frokost. Vi besøkte et amerikansk ektepar for noen dager siden, og de hadde fått TINE Ekte Geitost av noen nordmenn tidligere i høst(Øyvind fra Toppen og Yvonne faktisk!), og serverte oss. Det falt så i smak, både hos meg, Lene Elisabeth og Milka Kathrin at de gav oss resten da vi dro. Jeg pleier ikke å spise brunost i Norge, men jeg skrev vel her i bloggen for noen uker siden at jeg har hatt så lyst på brunost på rista brød. Vi har ikke brødrister her, men vi tørrsteker brødskivene litt i panna, og da blir de akkurat som rista. Og så fortsatte det med pizza til middag, og browniemousse til dessert/nattmat. Det skulle egentlig være en brownie-kake, men det ble så bløt at det ble sjokolademousse i stedet for - og det er jo om mulig enda bedre enn brownies :)

Lene ringte hjem til familien som var samla i Norge mens vi spiste. De skulle gjette hva vi spiste til julemiddag, og tippa ris og kylling. Det er et godt tips, for det går mye i ris og kylling her, men riktig svar varr pizza og da lo de godt over pinnekjøttet sitt. Milka Kathrin sang "Et barn er født i Betlehem" med mormor. Vi har sunget mye julesanger her. Et barn er født, Jeg er så glad hver julekveld, og Vi klapper i hendene (jeg husker ikke hvordan den begynner nå - det er klappebiten som er morsom, så det er den vi synger mest). Så vi har egentlig mye julestemning. Og nå har vi til og med fått juleduk på bordet. Lene og Marc har venta lenge på en kontainer med ting fra Norge. Mest utstyr til klinikken, barnehjemmet og verkstedet (se www.tachedo.com for info om arbeidet deres), men også litt private ting til dem, deriblant julepynt. Kontaineren kom fram lille julaften, så det var den beste julegaven de kunne få. Øynene til Lene Elisabeth strålte, og hun åpna eskene mer ivrig enn en unge på julaften:)

Etter pizzaen ringte mobilen min - og det var Gammelveien! Først snakka jeg med mor, så med far og til slutt med Mikael. Det var veldig koselig å høre stemmene deres igjen. Det er begynner å bli en stund siden sist. Det var rarest å høre stemma til mor - men jeg passa på å ikke bli følsom så jeg skulle begynne å gråte... Stemma til far var den som var mest slik jeg huska - det føltes som om vi har snakka på tlf hver uke, av en eller annen merkelig grunn. Det var morsomst å snakke med Mikael - jeg holdt på å le meg skakk da han fortalte om jula si: nesten ingen gaver siden han er konfirmert nå, ikke noe snø og ingen søsken. Stakkars... Jeg skal se om jeg finner en ny gave og sende til deg, jeg:)

Men jula handler jo om mer enn mat og gaver - den handler om at Gud ble menneske. Tenkte på det i kirka i dag (det blir for slitsomt å sitte å prøve å konsentrere seg nok til å skjønne hele prekna på swahili, så jeg sitter og lar tankene fly litt), hvor spesielt det er at Gud ble menneske. Det er jo det som skiller kristendommen fra andre religioner - at ellers så prøver menneskene å klatre opp til Gud, men i kristendommen kommer Gud ned til menneskene. Vi er flinke til å viske ut det skillet da, men. Man kan jo lett få inntrykk av at alt handler om hva du må og ikke må i kristendom også - ikke drikke, ikke røyke, ikke ha sex, særlig ikke hvis du er homofil, men be og lese i bibelen og være snill, ellers blir det verst for deg etter at du dør. Det får fort preg av å dreie seg om å klatre opp til Gud, å være god nok. Så noen mennesker gjør kristendom helt lik en hvilken som helst religion. Men grunnideen er annerledes. Den egentlige historien handler om at Gud ble menneske. At Gud klatret ned.

Og han gjorde det på en bakoversveisende måte. Alle som leser tror kanskje ikke på Gud, men bare forestill deg som et tankeeksperiment at Gud finnes. Gud har skapt jorda og hele universet og er ubegripelig stor. Så finner han ut at han skal komme på jorda som menneske. Han kunne jo komme som USAs president, eller den neste Kim av Korea, eller noe annet stort. Med jagerflyeskorte og salutter, med ekte stjerneskudd, med brennende asteroider. I det minste et symfoniorkester og Pavarotti som synger "Our God is a mighty God". Men, for det første, han blir født som en baby. Helt hjelpeløs. Gråter og tisser og bæsjer på seg. Helt avhengig av at noen tar seg av han, og gir han mat og kjærlighet. Og, for det andre, han blir født i fattigdom. Ikke på et sykehus eller en fødeklinikk. Ingen sterile intstrumenter, men midt blant husdyr og halm og møkk. Tenk på hygienen! Både Maria og Jesus kunne fort fått infeksjoner og dødd. Å føde under slike forhold er ganske hårreisende å tenke på for en nordmann. Ikke fullt så hårreisende å tenke på her, men så er det også mange flere mammaer og nyfødte babyer som dør her enn i Norge... Familien er ikke rik og berømt. Ikke Angelina og Brad. Ikke Melinda og Bill Gates. Ikke en gang Kong Harald og Dronning Sonja. Nå i våre tider er jo Josef og Maria berømte, men de var jo bare to helt anonyme, fattige folk. Helt vanlige.

Jeg ELSKER denne historien. At Gud ble født fattig. Han har nok et annet både verdenssyn og menneskesyn og i det hele tatt syn på det meste enn oss. Vi bruker jo jula til å forspise oss og forgjelde oss... Men Jesus ble født fattig.

Gledelig jul, alle sammen.

Bilder

Her er familien samlet - Marc, Milka Kathrin og Lene Elisabeth:

Og her er sjarmtrollet:

Julemiddagsfantasier

Jeg og Lene Elisabeth har drevet og fantasert om julemiddager og andre gourmetiske muligheter, og kommet fram til en super plan for julaften. Jeg har lengtet etter hjemmelaga pizza siden i september, men har ikke noen stekeovn i Durban og kjenner heller ingen som har det. MEN Lene Elisabeth og Marc har stekeovn! Så dette byr på uante muligheter :)

Vi snakka om pinnekjøtt - det er jo mye geitekjøtt her i hvert fall, som likner på norsk sauekjøtt, det sauekjøttet som er her er veldig beskt (altså omtrent motsatt av i Norge hvor geita er besk), og forskjellige andre muligheter, men ingenting slår pizza. Så julaften skal vi ha pizza til middag - HURRA!!! Vi har planlagt hvor vi skal få tak i kjøttdeig og ost - vi har allerede oregano, mel og gjær. Jeg gleder meg så sinnssykt at jeg kan ikke få sagt det. Vi bestemte oss allerede på mandag, og flere ganger om dagen, kommenterer vi hvor innmari vi gleder oss.

Det er jo masse deilig fersk frukt her: appelsiner, ananas, bananer, papaya og mye mer, så til dessert skal vi skjære opp frukt, og så skal vi kjøre på butikken og kjøpe ISKREM!! (Vi har ikke fryser her, så vi kan ikke kjøpe på forhånd.) TJOHO!! Nå klarer jeg nesten ikke vente til julaften.

Men i dag skal vi bake sjokoladekake, for vi skal ha med kake til Mary og Don (de to amerikanerne) som dessert til lunsj i dag. Så det hjelper på ventetida :)

Mh, jeg har lyst til å flytte til et sted med stekeovn..........

Arusha

Jeg tror jeg glemte å si i forrige post at jeg er i Arusha. Jeg traff Marc i Dar es Salaam og vi kjørte sammen oppover på fredag ettermiddag/kveld/natt (det ble litt natt for vi fikk en punktering underveis). Og Arusha er altså byen jeg bodde i da jeg var i Tanzania den vinteren etter folkehøyskoleåret. Marc (og Joel og David og Ezekiel fra forrige post) ble jeg kjent med da, og vi ble venner for livet.

Joel ble reservepappaen min, og tok meg med hjem og tok seg av meg, så jeg fikk et nært forhold til hele familien. Særlig lille Joshua (som nå er blitt ganske stor), som var en hjerteknuser uten like. Jeg klarte ikke å si hadet til han da jeg dro, husker jeg, for hver gang jeg prøvde bare knakk jeg sammen i gråt... Men gjensynet ble dessto mer gledelig :)

Og Marc ble reservebroren min - nei, ikke bare reservebror, men ordentlig bror. Jeg hadde nok verken lært meg swahili eller tort å spille i bandet hvis det ikke var for han. Og nå er jeg altså hjemme hos han i Arusha. Han og Lene Elisabeth og Milka Kathrin (og en baby i magen som vi ikke vet hva heter ennå) flytta nedover fra Norge nå i høst. Jeg har ikke sett Milka Kathrin siden hun var liten baby. Hun var veldig søt da også, men nå er hun noe helt aldeles usannsynlig skjønn. Jeg får ikke til å legge til bilder akkurat nå, men jeg skal prøve igjen senere, så dere får se vidunderbarnet.

På mandag dro vi (dvs Marc, Lene, Milka og meg) til landsbyen der Marc kommer fra. Den heter Mwika og ligger ved foten til Kilimanjaro. Det er et kjempefruktbart område, med svære bananåkre, kaffeåkre og maisåkre, og det er veldig frodig og grønt og flott der. Jeg hadde ikke truffet mammaen og søsknene til Marc før, så det var koselig å hilse på dem. Og det var morsomt å treffe igjen pappaen hans - han har jeg ikke truffet siden bryllupet i Norge. Da var jeg oversetteren hans, siden han ikke kan så mye norsk og engelsk...

GJENSYNSGLEDE

AAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAA
AAAAAAAAAAAAAAHHHHHHHHHHHHHHHHHHHHHHHHHHHHHh!!!!!!!!!!!!!!!
Vi dro til kirka i gaar - og gjett hvem jeg traff?!?!?!?!?! JOEL og EZEKIEL!!!

Marc hadde tlfnr til Joel, saa jeg ringte han lordag kveld. Det var saaaaa koselig aa hore stemmen hans igjen. Vi avtalte at vi skulle motes i kirka, saa naar vi kom dit, kunne jeg ikke konsentrere meg om noe annet - jeg bare saa om jeg kunne finne han. Jeg saa en bakfra, som likna paa Joel. Han stod ved miksepulten. Og saa lofta han tommelen i vaeret, for aa kommunisere med musikerne paa scena, og da visste jeg at jo det var Joel, for han har en spesiell tommel. Jeg hadde bare lyst til aa lope fram og kaste meg rundt halsen paa han. Men man bor jo oppfore seg litt i en kirke, saa jeg gikk i stedet fram noksaa rolig. Paa veien framover, saa jeg Jemima som jeg ogsaa kjenner. Hun satt paa benken bak Joel, saa jeg satte meg sammen med henne. Etter litt snudde Joel seg, og det var bare saa vidt vi klarte aa ikke hyle høyt av glede :) Han prikka borti sidemannen - og for en overraskelse - det var Ezekiel!! Jeg holdt paa aa ramle av benken. Jeg har ikke visst hvordan jeg skulle faa kontakt med han, for jeg vet ikke hvor han bor lenger, eller tlfnr hans, saa naar han snudde seg og jeg saa ansiktet hans, kunne jeg nesten besvimt av glede.

Vi gikk ut, for det var tidlig i gudstjenesten og vi kunne ikke vente med aa gi litt uttrykk for følelser :) Da jeg kom ut ble jeg overfalt av kona til Joel, Lucy, som klemte meg og kyssa meg til vi snubla bortover veien og holdt paa aa falle begge to. Jeg kunne ikke stoppe aa le, jeg var saa glad, det var helt fantastisk aa treffe dem igjen. Vi kunne ikke stoppe aa klemme og le, alle sammen, og jeg vet ikke hvem som var mest overraska.

Men Ezekiel og Joel var lydteknikere, saa de maatte inn igjen. Strommen gikk, saa de maatte faa igang generatoren. Alle inviterte meg hjem til seg, og jeg ville hjem til alle og visste ikke hva jeg skulle gjore. Men jeg har savna lille Joshua saa faelt, og ville ikke vente ett sekund ekstra med aa se han, saa det endte med at jeg ble med Joel og Lucy hjem. Jeg har ikke vaert i Arusha siden jula for tre aar siden, og hjelpe meg som barna har vokst. Joshua har blitt kjempestor, men han er fortsatt en sjarmør. Og paa kvelden motte jeg David, saa i lopet av en dag hadde jeg plutselig mott alle de "viktige". Jeg var helt utslitt av alle følelsene og inntrykkene, og sovna som en stein naar jeg kom hjem igjen. Men det var virkelig en helt fantastisk dag.

Norsk asylpolitikk

Folg linken og les. Og hvis du synes det er viktig og riktig - gi din underskrift.

Mer fra Dar es Salaam

Her gaar livet sin gang og jeg fortsetter aa nyte det daffe ferielivet. Jeg bor hos Sam, kjaersten til min Afrika-Ingunn, og noen andre studenter. De er midt i eksamensrushet, stakkars, og har det travelt. Saa det gjor at jeg nyter slaraffenlivet ekstra mye - siden jeg ser kontrasten, hehe:)

Sams bror, Dick, har tatt seg av meg disse dagene, og i gaar dro vi paa strandtur. Vi tok ferje over til en halvoy som jeg ikke husker hva heter, og minibuss til en fantastisk deilig strand. Det var nydelig aa ligge og slange seg i skyggen - saa nydelig at jeg nesten ikke kom meg opp og uti vannet. Men da jeg omsider fikk karra meg opp fra solsenga og uti bolgene, angra jeg absolutt ikke. Vannet var glovarmt! Nesten paa grensa til aa vaere ubehagelig, men det var definitivt fortsatt behagelig. Passe store bolger. Jeg laa og flot paa ryggen, og ble nesten dyssa i sovn... (Ja, tenk, lille meg med vannskrekk ligger og flyter paa ryggen i bolgene - det er hva jeg kaller framgang.) Jeg hadde selvfolgelig glemt bikinien naa ogsaa, saa jeg svomte i samme utstyr som i Lake Malawi. Hadde ikke med noe haandkle, for jeg hadde tenkt aa bruke kangaen, men den var jo enda vaatere enn meg etter svommeturen, og det gikk tregt aa torke seg, siden sola var paa vei ned.

Det ble etter hvert morkt og stjernehimmelen aapenbarte seg over oss. Det var saa vakkert at det gjorde vondt i ribbeina - stjernehimmelen over oss, lyden av bolgene, en varm bris fra havet. Det var utrolig fristende aa sove der paa stranda, men vi var skrubbsultne, og det var ikke noe mat i naerheten. Saa vi dro tilbake og ferja til byen igjen.

Jeg vet ikke om det var saltvannet eller maten vi omsider fikk i oss, men jeg hadde i hvert fall en troblete natt med mageknip og suppebaesj. Jaja, shit happens... Men jeg er kanskje litt dehydrert, saa dere faar unnskylde hvis jeg skriver litt uforstaaelig. Hjernen henger ikke helt med. Saa naa maa jeg hjem og drikke mer vann. Tuwasiliane:)

Dar es Salaam

Her er det varmt!!! Det er ikke sikkert at temperaturen er saa ekstremt hoy, men det er vanvittig fuktig, og svetten renner absolutt hele tida - enten jeg er inne eller ute, i skyggen eller sola, men vifte eller uten. Men det er deilig, jeg bare slapper av og nyter livet, spiser og drikker og sover. Fant En folkefiende av Henrik Ibsen paa engelsk - An enemy of the people - som jeg driver og leser. Veldig bra og interessant! Og saa kjoper jeg aviser og prover aa oppdatere meg.

Jeg hadde kjopt julegaver til Mikael, mor og far i Mzuzu, Malawi, men det lokale postkontoret kunne ikke sende post til Norge, saa jeg tok med meg pakka over grensa og planla aa sende den herfra. Hadde ogsaa skrevet julebrev og -kort til morfar, besta, tante Inger, onkel Jon, Hege, Monica - alle med familier - og bursdagskort til Karen Anni og Silje - skrevet i SOr-Afrika men ikke sendt pga eksamensstress. Men den pakka ble dessverre borte i busskaoset. Kunne ikke finne den igjen da jeg skulle gaa av i Dar... Men jeg fant heldigvis sekken min, og jeg klarte aa komme meg av selv, saa jeg er fornoyd allikevel. Kanskje jeg skriver nye kort og brev herfra, vi faar se...

Jeg er i Dar es Salaam for aa ordne visum til reisa videre etter nyttaar. Har besokt ambassaden i Rwanda i dag, og det virka fort gjort, saa jeg drar sannsynligvis videre til Arusha i lopet av uka.

Hasta la vista! Eller, tutawasiliana!

Ekstrembusstur

Framme i Dar es Salaam! Ankom busstasjonen litt for midnatt, etter den mest ekstreme bussturen jeg har vaert borti. Trodde liksom at bussen fra Joburg til Lilongwe var trang, for vi satt fem paa rekka (og ikke fire som normalt), pluss midtgang, uten at bussen var noe bredere. Og bussen fra Lilongwe til Mzuzu var trang, og honene kakla under fottene paa oss, og Chris smilte sitt bredeste smil og sa at "Dette er Afrika". Men denne bussturen, fra Mzuzu i Malawi til Dar es Salaam i Tanzania, stiller i en kategori for seg selv.

Jeg hadde kjopt billett noen dager tidligere, og ante fred og ingen fare da jeg gikk paa bussen. Billett=sitteplass, tenkte jeg, naiv som jeg var. Jeg tok grundig feil. Bussen hadde starta i Lilongwe, og vi som gikk paa i Mzuzu fikk ikke sitteplass. Jaja, jeg kan jo sitte paa gulvet, tenkte jeg da, og ante fortsatt ikke mye fare, men jeg var litt for optimistisk. Vi ble stuva sammen, mer enn sild i tonne. Jeg kunne ikke rore meg en centimeter - ikke en gang nok til aa sjekke klokka. Vi dro i ettida paa natta, og det ble en lang natt. En gammel, fet bestemor lente seg tungt over meg, saa beina mine knapt klarte aa holde oss oppe. Det eneste som mangler naa er aa bli bussjuk og spy, tenkte jeg, og jeg hadde ikke for tenkt tanken, for vi starta en forferdelig nedklatring fra et fjell. Bussen bremsa ikke paa giret, maa du tro, saa det gikk i ujevne rykk og napp, med harde traakk paa bremsa og plutselige oppslippinger, og en tilsynelatende endelos rekke av svinger. Det tok meg ca 1 minutt aa bli kvalm, men det var ikke mye aa gjore med det, bortsett fra aa lukke oynene og be om at jeg ikke maatte spy og at bremsene ikke skulle gaa varme og svikte. Og Gud horte bonnen, heldigvis.

Om morgenen ankom vi grensa til Tanzania, og grenseovergangen var vel det eneste som gikk som smurt paa hele turen. Jeg fikk visa uten problemer. Etter at vi hadde kryssa grensa gikk noen av, saa det ble litt bedre plass. Jeg fikk lene meg mot en seterygg eller armlene store deler av dagen, saa jeg slapp aa baere all kroppstyngden med beina. Men bedre plass forte til at flere forsokte aa sette seg paa gulvet, saa beinplassen ble mindre og mindre, og jeg klarte etterhvert ikke aa staa paa begge beina samtidig, men stod paa ett bein til det var utslitt, og skifta til det andre, til det var utslitt, osv.

Som om ikke det var nok, fikk jeg mensen ilopet av dagen. Vet ikke riktig naar, for jeg merka ingenting selv. Det var noen damer som saa at jeg blodde... PINLIG! Det er en uke for tidlig, saa jeg var helt uforberedt. Det var ikke saa mye jeg kunne gjore - jeg stod paa ett bein og kunne ikke akkurat skifte der i midtgangen. En av damene gav meg heldigvis en kanga til aa ta rundt buksa og skjule meg med. Etter flere timer stoppa endelig bussen, og jeg sprang paa do, og damene hadde dessverre rett. Saa jeg starta det tilsynelatende umulige prosjektet aa finne bagasjen min. Jeg hadde dopapir i en veske inne i bussen, og tampong og ren truse i bagasjerommet, og jeg vet ikke hva som var vanskeligst aa faa tak i. Bussen var saa stappa, at jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det for dere. Men 'nod laerer naken kvinne aa spinne', og det gikk til slutt. Stoppen var turens eneste matpause, men jeg hadde brukt hele tida paa aa faa tak i tingene mine og paa do. En av medpassasjerene hadde heldigvis kjopt et eple til meg, men det var det eneste jeg spiste paa hele turen. Jeg hadde lyst til aa kjope noe fra selgerne som solgte mat og drikke bare vi stoppa ved et veikryss omtrent, men det var fullt - jeg klarte ikke aa faa tak i pengene mine...

Jeg var ikke den eneste som var uheldig - ei jente spydde og en mann hadde et diareuhell... Sistnevnte syns jeg er verre enn mitt uhell, saa til tross for 'bad timing', troster jeg meg med at det kunne vaert verre. Vi punkterte ved Mikumi nasjonalpark, saa det ble en lengre stopp ute i odemarken. Jeg syntes det var godt, for jeg fikk sette meg ute i gresset. Men det tok paa tida, og vi var alle utaalmodige etter aa komme fram. Det var tydeligvis den ene av bussjaaforene ogsaa, for han som kjorte den siste etappen, kjorte som et svin. Vi var mer i motsatt kjorefelt enn vaart eget, og vi hadde saa mange nestenulykker med motgaaende trafikk at det var helt usmakelig. Vanligvis ville jeg gaatt fram og bedt sjaaforen pent om aa roe ned, men det ville tatt meg minst en halvtime aa klatre over alle som var i midtgangen mellom meg og sjaaforen - hvis jeg i det hele tatt ville faatt det til - saa jeg droppa det.

Det var saaaa deilig naar vi endelig naadde Dar. Fantastisk aa vaske seg, og enda mer fantastisk aa legge seg! Jeg var saa sliten at jeg knapt visste hva jeg het. Turen tok 22,5 timer - og jeg hadde ikke sittet i et sete (eller paa gulvet for den saks skyld) ett sekund. Jeg blodde paa tre taer etter aa ha blitt traakka paa igjen og igjen, og fottene, anklene, leggene, knaerne, laarene - hele meg verka.

Men turen var ikke bare ille. Det var en opplevelse aa folge med paa naturen, landbruket og dagliglivet utenfor vinduene mens det var dagslys. Fra grensa og til Mbeya var ubeskrivelig vakkert - gronne og frodige aakre. Teplantasjer fulle av plukkere saa langt oyet rakk. Langs hele turen var det aakre av alle slag, og hver lille landsby full av folk og liv. Og saa var det befriende aa skjonne hva folk rundt meg sa, selv om det ikke angikk meg eller var av interesse engang alltid, saa var det veldig godt aa folge med paa alt og vite hva som foregaar.

I natt sov jeg vanvittig godt, og jeg har sovet mange timer i lopet av dagen i dag ogsaa. Jeg var bare oppe og dusja og spiste frokost for jeg la meg igjen, og da stod jeg ikke opp for middag :) Beina er overraskende friske, og jeg har ikke vondt et eneste sted. Men jeg kommer definitivt ikke til aa glemme disse 22,5 staaende timene med det forste...

I have become a brunette



...and got a new style;)

Well, this is my last day in Malawi. Tonight its another bus and on the road again - heading for Dar es Salaam.

I have had a wonderful time. Thanks a lot Chris! (and Elvin and Alberto!)

Lake Malawi, continued

It was extremely hot. Albert got his dad's cap as a protection.


I had to seek refuge in the shade. Some girls came and kept me company. We had alot of fun. They chatted in some local language which I didnt understand, sang and danced.

One of the girls suddenly farted - and was immediately beaten by the others. But they soon followed and some kind of farting competition took place. I didnt participate in the competition, but was probably the one laughing highest and most. We had a lot of fun.

Lake Malawi

We went to the lake last Saturday. Really idyllic.

Elvin and Albert enjoyed the warm water

And so did I

(yes, I am swimming wearing a cap - the sun was burning beyond imagination - I didnt dare take the cap off for a second)

It was a refreshment that restored my soul. It was absolutely lovely. The water was warm and nice. The waves washed silently over us. I have no words to describe how lovely it was.

(and yes, I did of course forget my bikini at home, so I swam in white underwear, covered by this kanga)

Chris was the biggest swimmer of us all, but since he is the photographer, there is no picture of him, unfortunately. You should have seen Albert's face and heard his rejoice when Chris entered the water. And you should have seen Chris - the proudest dad on this earth. Albert was not scared of the water at all, but wanted to jump in and swim, and enjoyed the waves washing over him.

MALAWI

We arrived early Wednesday morning last week and finally were Mr and Mrs Mhone happily reunited

Albert and mummy were happy to have daddy back again

And I was happy to sit in the shade and relax

The beautiful entrance to their house

Albert is one charmer

And Elvin is a hard worker and good wife - preparing maize flour to cook nzima to Chris :)

Her har hun spredt maiskorn utover til tork. Etter noen timer i sola, tok hun dem til molla som er naermeste nabo, og malte til mel. Etter det ble melet spredt utover igjen for en ny omgang med soltorking.

Livstegn

Bare et lite livstegn for aa si at jeg lever:) Det er stadige strombrudd og ikke akkurat topp internettforbindelse her, men ellers er Malawi flott. Slapper av og koser meg. Gaar turer paa egenhaand, og det er ubeskrivelig aa kunne rusle rundt uten aa bekymre seg for sikkerheten. Gikk en tur i en skog her om dagen - furuskog - det var balsam for sjelen. Vekker saa klart en hel del oppsikt, for jeg har ikke sett mange andre hvite fjes her i Mzuzu. Men alle er bare nysgjerrige og vennlige. En HELT annerledes virkelighet enn den jeg kommer fra i Durban. Barna roper etter meg og ler og staaker. En av de forste kveldene oppdaga jeg plutselig en gjeng unger som satt og titta inn vinduet og glodde paa meg - slik foles det altsaa aa vaere tv :) Sondag var forste dagen jeg gikk ut paa egenhaand. Jeg gikk langs veien fra huset der Chris bor, og alle vinka og hilsa. En syklist holdt paa aa velte med hele lasset sitt:)

Jeg vet ikke hva slags bilde dere har av Afrika, men Malawi oppfyller for meg de mest idylliske bilder av Afrika. Det er sjelden jeg ser en kvinne uten at hun baerer noe paa hodet, og/eller har et barn i et klede paa ryggen. Jorda er rod og vakker. Det er smaa aakerlapper over alt. Mennene sykler omkring (det er veldig faa biler her) - gjerne med hoye lass av forskjellig slag paa bagasjebrettet. Vi spiser maisgrot fra hjemmedyrka mais, papaya og mango fra egen hage. Vi staar opp tidlig (nesten med sola) - jeg vaakner faktisk av meg selv for klokka seks nesten hver morgen - og legger oss tidlig, vanligvis i 8-tida. I gaar kveld var ny rekord for meg i Malawi - jeg la meg ikke for halv ti! Da satt vi og saa paa video - nigerianske filmer er superpopulaere her, og jeg begynner aa faa sansen jeg ogsaa.

Jeg har kjopt meg myggnetting, for de forste nettene ble jeg holdt vaaken av innpaaslitne mygg og kloende stikk. Og magen er i orden igjen etter en litt utfordrende tilpassingsperiode... Hadde diare de forste dagene og gikk ingen steder uten dopapir og saape - begge deler mangler paa de fleste toaletter i byen...

The TRIP - part III

The drivers chose a different route than normal and drove us to a border crossing closer to Lilongwe. Unfortunately this border crossing closes at around 4-5pm, and we arrived just too late to proceed. The bus was filled with Malawian business women, and all luggage has to be taken out and checked by the customs authorities, and tax has to be paid before we can proceed. The bus had a huge trailer and was overfilled with luggage. It took several hours to pack it, and it would take many hours to unload everything, check it and load it again. Here is Chris in action:

So we prepared ourselves to spend the night at the border. I wasnt too devastated - it was lovely to feel the fresh air, to stretch my legs and just relax after days and nights in the bus. The sun was about to set, and the sky was beautiful beyond words. There was no electricity around, so later when the night came, it was dark and we could see billions and billions of stars. Perfect.

On our left hand side was Mozambique, and on our right hand side Malawi. Here is me the next morning with Malawian mountains in the background:

There was a toilet in the customs office, and it felt like heaven when I could undress, wash myself with baby wipes (my best friend on this trip) and change underwear... The bus didnt have toilets as promised, so this toilet came like a blessing :) I felt as a new person.

Here is our bus:

Ok, this is taking time and getting expensive. Let me continue with Malawi another time... But we have arrived Mzuzu safely and are enjoying ourselves!

The TRIP - part II

The driver helped me - thank God, and after a long while, we entered Mozambique and was one step closer to our goal - Malawi.

Here is Mozambique:

Idyllic villages spread along the road.

And here is Zambezi river:

The TRIP

We left Durban at 10 pm on Saturday, and arrived Park Station in Joburg at 5am the next morning. It was freezing cold. Here is me at the Park Station - eating my last South African Wors (en veldig god polse) for a while:

Our bus from Joburg, South Africa to Mzuzu, Malawi should leave from outside the station, and around 8 am we walked to Vaal Africa (the bus company). Chris had a lot of luggage, and one guy helped him carry all the stuff. It was raining and the guy moved fast, so I came running a bit after the guys. It wasn't a friendly experience - some guys threw empty cans after me and shouted some stuff I didn't understand... Well, well. The bus was very late. We were suppoed to leave at nine, but the bus had some problems so we waited for another bus to come from Maseru (Lesotho). We left at 4 pm. After having waited in 11 hours in Joburg, it was a relief to be on the road again.

We arrived the border to Zimbabwe around midnight if I'm not mistaken. It was so beautiful to walk under the stars. I had to pay for my visa although Norwegian citizens are allowed free visas to Zimbabwe. But the guy behind the desk didn't agree, so what could I do? I just had to pay.

Zimbabwe was dry. I saw only two big fields/plantations - I guess most of them are in the west? They were using big tractors. Some farmers at smaller fields were using oxes. And women were using their handheld equipment everywhere where there was some extra space. Everyone was waiting for rain. Here is Zim:

A big baboon was chasing another baboon across a field - they were really big and scary. I was glad I was inside the bus... We also saw antilopes grassing near the road.

The boarder crossing to Mozambique gave me trouble. They refused to give me a transit visa, and said that there was some new rules saying that transit visa could only be issued at embassies. So then I asked for a tourist visa, but the guy behind the desk said that since my purpose of visit was transit, he could give me a tourist visa. He said I had to go back to Harare and apply at the embassy. I soon realised that I couldnt get anywhere with him, so I called the bus driver and handed the case over to him. So I sat down in the shadow of a tree, and waited and waited, and waited, and waited.

Ok, this thing doesnt want to cooperate anymore. Let me publish this, and try to write another post afterwards.

Good bye Durban

Julegaveonskeliste

- bilder (av familie og venner aller helst, evt. sno, Norge, Trondheim, Gammelvn, etc)
- musikk
- litteratur (baade skjonnlitteratur og faglitteratur)
- rekedalpolse
- BREV
- norsk flagg (til 17.mai-feiring og andre passende anledninger)
- pizza fra Gammelveiens pizzeria (selv om jeg vet at det er umulig)
- brunost (pleide ikke aa spise det i Norge, men naa har jeg skikkelig lyst paa rista brod med brunost...)

Kommer ikke paa noe mer, men lista utvides kanskje etterhvert... Rekedalpolse og brev er viktigst :)

Ut paa tur - snart...

Naa er det under en uke igjen til juleferien starter, og dette blir livets bussturjuleferie, ser det ut til. Neste lordag kveld braker det los, med avreise Durban (avmerket rodt, noksaa langt nede, til hoyre i bildet).

Onsdag kveld, uka etterpaa, ankommes forste reisemaal hvis alt gaar etter planen: Mzuzu i Malawi (avmerket med rodt noksaa langt oppe).

Jeg har siste eksamen lordag formiddag, og lordag kveld er det altsaa avreise. Jeg skal nemlig reise sammen med Chris fra klassa som har forferdelig hjemlengsel, og ikke klarer aa vente med aa reise hjem til kone og barn. Vi ankommer Johannesburg sondag morgen, og skifter buss der. Vi skal kjore gjennom Zimbabwe og litt gjennom Mozambique, for vi ankommer Blantyre langt sor i Malawi og hovedstaden Lilongwe litt lenger opp. Der skal vi skifte buss igjen, til hjembyen hans Mzuzu.

Her er forste halvdel av turen - fra Durban til Johannesburg om natta, fra Johannesburg til Zimbabwe neste dag (sondag) (grensa er avmerka blaatt, ved Messina). Vet ikke riktig hvor langt vi kommer i lopet av dagen og natta, men tror vi skal vaere i Harare (se neste bilde) i lopet av mandagen en eller annen gang.

Og her er andre halvdel av turen. Blir litt ulogisk, siden jeg reiser nordover, men... Tror som sagt vi skal ankomme Harare i Zimbabwe i lopet av mandagen. Reisa gaar videre nordover - krysser grensa til Mozambique ved Nyamapanda (avmerket blaatt). Kjorer gjennom en liten arm av Mozambique, og krysser grensa til Malawi ikke langt fra Blantyre. I Lilongwe skal vi stoppe hos noen venner av Chris, saa vi faar dusja og hvilt oss litt, for siste etappe til Mzuzu i den nordlige delen av Malawi.

Det blir nok noen lange dager - skjont dagene er ikke saa ille, for da kan vi sitte og se ut - paa landskap og folk. Det blir spennende aa reise gjennom "halve" Afrika. Men nettene... Ukomfortablelt i et bussete, ingen dusj - jeg har advart Chris at det kan hende jeg blir litt grinete, men at jeg skal prove aa oppfore meg :)

Heldigvis har jeg minidisc-spilleren - og jeg har gjenoppdaget hvor mye bra klassisk musikk jeg har der. Haydns to cellokonserter, Griegs pianokonsert, Sinding og Sibelius' fiolinkonserter, en hel del Vivaldi, pluss, pluss, pluss. Mh, jeg begynner aa glede meg - lange timer med deilig musikk, spennende utsikt og masse tid til tanker. Jeg klarer ikke aa lese i bussen, men jeg har masse aa bearbeide og fordoye og tenke paa, saa det blir nok ikke noe problem allikevel. Kanskje noen slike dogn der jeg blir tvunget til aa sitte stille og tenke bare er sunt.

Og jeg blir noen uker i Malawi, for ferden gaar videre nordover i retning ekvator, saa jeg skal alltids faa beveget meg og faatt igang blodomlopet igjen.

Eksamen

I dag har jeg hatt semesterets forste eksamen. Den var i Social Work, og gikk forholdsvis greit. Ingen store overraskelser, men manglet litt tenning til aa gjore det helt store.

Heldigvis var det overskya, litt smaaregn og kjolig i dag, saa det gikk greit aa konsentrere seg. Det har vaert fryktelig varmt noen dager naa, og jeg har problemer med aa konsentrere meg da - vil bare sove og drikke vann og ta kalde dusjer... Sa jeg haaper dette vaeret holder seg en stund, for flere eksamner er underveis.

Har blitt dehydrert flere dager paa rad. Tror huden min maa fordampe forferdelig masse vaeske, for jeg synes jeg er ganske flink til aa drikke. Det er i hvert fall ubehagelig, blir helt slaatt ut og ikke i saerlig hyggelig humor... Stakkars de folkene som maa holde ut med humorsvigningene mine.

Har kjopt meg caps for aa beskytte hjernecellene. Foles av og til som om hjernen min frityrstekes, og det er jo ikke noe saerlig. Foler meg som en traktor-rype, men, men. Skal legge ut bilde snart. (Skal legge ut flere bilder snart, det er bare litt vanskelig aa koordinere tid med alle involvert parter (kamera, ledning, pc) i disse eksamenstider.)

Nytt pass

I dag har jeg vaert paa Det kongelige norske konsulat i Durban og hentet mitt nye pass:

Jeg er veldig fornoyd med passbildet:

...fordi jeg i 10 aar har gledet meg til den dagen jeg kunne faa nytt pass og slippe aa rodme i passkontroller pga dette horrible bildet i det gamle passet:

Endelig slipper jeg aa se ut som en mannlig straffange. "Now you look like a woman" kommenterte en kamerat da han saa det nye passet mitt idag.

Det er ogsaa ganske kult at passutsteder er "Kgl. Norsk Ambassade Pretoria" og ikke "Gudbrandsdal politikammer". Ikke et vondt ord om Gudbrandsdalen, men dette faar meg til aa fole meg som en verdensborger :)