Morgenstund

... har gull i munn, eller i hvert fall kjærtegn på kinn.

De siste par ukene har jeg blitt visuelt og emosjonelt påminna at disse ungdommene virkelig bor på gata. Det hender folk spør meg hvor de sover, og jeg sier "på gata", og folk ikke tror meg, for de må jo sove inne på et shelter eller noe.

Men nei, de sover faktisk på asfalten, på fortauet ved et gatekryss.

Nå når vi har jobba med filmen har jeg og dramastudenten kommet til dem ganske tidlig, og hvis det er sol så er de våkne og oppe allerede, men de dagene det er kaldt, sover de alle sammen når vi kommer. Så da ligger det en rekke med teppeklumper bortover asfalten. De fleste er helt tildekka, så ingen liten flik i teppet skal slippe inn kald luft.

Så jeg setter meg ned på huk og løfter forsiktig på et teppe som jeg synes har en gjenkjennelig form, for å se om det er gutten jeg ser etter. Hvis det ikke er han, brer jeg teppet forsiktig over ham igjen, men hvis det er riktig gutt stryker jeg ham forsiktig over håret og sier veldig mildt "god morgen".

Det er nok noe de virkelig nyter, for nå hender det at jeg ser at de er våkne når jeg kommer kjørende, men at de fort legger seg ned og later som om de sover, slik at jeg skal komme og vekke dem. Og de bruker laaang tid på å våkne, så det skal bli så mye rusking som mulig. De er jo så søte at det river i hjerterota.

Jeg tenker litt på røverne i Kardemomme by: "og så er det så godt med mat som en dame har laget!", for det er nok også godt å bli vekket av en moderlig mild stemme og en myk damehånd på kinnet.

Nattskift

Nå er filmen snart ferdig! Wææh! Det er ikke til å tro. Vi filma de siste scenene i går, og det var med en blanding av vemod og lettelse. Vi jobba nattskift, og lagde bål og satt rundt og hadde en skikkelig stemningsfull sistescene. Natta er spesiell, for det er veldig stille i byen. Man kan høre vinden suse og det er nesten som å være på fjellet. Innimellom høres sirener og høy bilradio, så man blir dratt tilbake til byvirkeligheten igjen. Men uansett, stemningsfullt og spesielt med natt rundt bålet.

Barna til fuglemor

Ja her går det fra en ekstrem ende til en annen. Jeg er helt i ekstase - det er sååå artig å jobbe med filmen. Helt fantastisk å oppleve team-følelsen og sammensveisinga. Jeg blir så glad i disse guttene at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Tenk om vi kunne hatt et stort og varmt og godt hus - og tilrettelagt skolegang, og jobbmuligheter, og og og... et nytt og bedre kapittel!

Forhåpentligvis blir publikum også glad i dem når de ser filmen. En stund var jeg ganske bekymra. Alle scener de foreslo inneholdt vold og mange i tillegg stjeling. Alt de improviserte var voldelig. Det er veldig realistisk i forhold til hvordan livet på gata er, men vi ønsker jo at folk som ser filmen skal se forbi stereotypen "kriminell" eller "gangster", og se mennesket, hjertet, den gode gutten som finnes der et sted bak alt det harde.

Så jeg og dramastudenten bestemte at vi skulle ha med noen koselige scener også - at de leker på stranda, for eksempel, og en søt kjærestescene. Og så har vi en del nærbilder der vi ser ansiktet til en av guttene, og det river i hvert fall meg i sjelen. Dybdene av følelser griper meg i hjerterota. Hvem kan vel ikke bli glad i ham!? Og ønske alt det beste for ham - beskytte ham mot det vonde i livet. Jeg får i hvert fall lyst til å bre vingen over dem som en annen fuglemor.

Blodig helg

For en traumatisk helg. Det har vært mye slåssing og knivstikking blant noen av guttene i helga. En drepte kanskje en annen fyr. En holdt på å drepe en kamerat, men ble stoppet av en tredje kamerat. Blodet fløt og jeg har lekt sykepleier og vaska sår og bandasjert.

Jeg vil sannsynligvis aldri få bekrefta om han som kanskje ble drept faktisk ble drept eller om han overlevde. Han tilhører nemlig en helt annen gruppe. Øyevitnene jeg snakka med sa at det så ut som om han var død før ambulansen kom, men de visste ikke sikkert.

Volden i gjengkulturen er virkelig brutal. Fredag morgen jobba vi med filmen sammen med tre gutter. Vi hadde planlagt en scene, men avslutningen av scenen var ikke bestemt, så de skulle improvisere videre etter at de hadde delt og spist et brød. Utgangspunktet var virkelig idyllisk, med kameratslig deling av frokost. Så begynte "bjeffinga" mellom dem, og det eskalerte til slåssing på liv og død. En kniv ble trukket fram, og til slutt var det var én gjenlevende igjen.

Det var utrolig sterkt å se hva de produserte når de improviserer fritt som gruppe. Dynamikkene kommer fram, og det som starter som en liten krangel baller på seg og går helt ut av hengslene.

Det var enda sterkere å se og høre hvordan noe liknende faktisk skjedde senere samme helg (med noen andre gutter, men fra samme gatemiljø). Mindre krangler endte i brutal vold og blodsutgytelse. De er helt blinde av sinne der og da, og dæljer løs alt de har med kniven.

Men etterpå kom det noen tårer på skuldra mi...

Fra filmsettet

Dette har vært en fantastisk, spennende og artig uke, og vi har kommet veldig langt med filminga av en foreløpig navnløs film med arbeidstittelen "Hard Life".

En av guttene fra gata hadde ideen, og lurte på om vi ikke kunne lage et teaterstykke sammen. Han ønska å vise omverdenen noe av det harde livet på gata. Kanskje endre noen av de negative holdningene til folk flest ved å gi dem et menneskelig ansikt. Kanskje få noen unger som fortsatt bor hjemme men som har lyst til å rømme over på bedre tanker ved å vise at livet i byen ikke er så glamorøst som de tror.

Problemet med et teaterstykke er todelt. For det første, krever det at alle skuespillerne er tilstede når stykket framføres. Ungdommene på gata er ganske nomadiske og flytter mye rundt. En del drar hjem (i hvert fall for en kortere periode). Noen blir syke eller skada og har sykehusopphold. Mange blir arresterte og fengsla (for kortere og lengre perioder). Så å ha en fast teatertrupp er ikke enkelt.

For det andre krever et teaterstykke at skuespillerne ikke bare er fysisk tilstede, men også i god nok form til å framføre hver gang det er en forestilling. I tillegg til fysisk fravær, har vi mye mentalt fravær, særlig pga rusmidler. Mange er ofte rusa - enten på lim, hasj, sprit eller annet (jeg skal skrive om en lokal og svært populær blanding senere).

Så vi var veldig begeistra for ideen og initiativet til denne gutten, men noget skeptiske angående utførelsen. Et lyst hode kom på ideen om å filme stykket - og da var alle innvendinger blåst bort.

I flere uker har vi jobba oss langsomt framover. En dramastudent som er kreativ leder for prosjektet måtte bli kjent med ungdommene og med gata. Vi har nøsta fram historier - hvordan er livet på gata, hvordan var livet hjemme, historier om vennskap, desperasjon, vold.

Guttene fant det perfekte stedet for filminga, og denne uka kunne vi endelig si "Light! Camera! Action!" - bortsett fra at vi ikke bruker kunstig lys, men kun sola (og ikke-sola, når det var overskya og regna en dag)...

Det har vært kjempeartig å se dem utfolde seg foran kameraet. Mye mer om filminga og selve filmen kommer etter hvert!

Skolegutt skutt og drept

En skolegutt er skutt og drept av politiet i forbindelse med demonstrasjoner i nabolandet Mozambique.

Det har i noen dager foregått store demonstrasjoner i hovedstaden Maputo, der folk protesterer mot høye matpriser. Det er visstnok dårlig valutakurs som har fått prisene til å øke. Prisen på et brød har steget med 25%, og prisen på vann og drivstoff har også økt.

Sør-Afrika har stengt ambassaden sin i landet, og demonstranter har blokkert bilveien til Sør-Afrika som dermed også er stengt.

Politiet skjøt i dag mot demonstrantene - noen hevder de brukte ekte kuler og ikke gummikuler.

Noen medier melder om 4 drepte, andre om 6. Noen rapporterer om to barn blant de drepte, andre om ett.

Han ble visstnok skutt i hodet da han gikk i retning av demonstrantene, og ble liggende i en blodpøl med en skolebok ved siden av seg.