Påskefeiring i Maniema

Da jeg for et par dager siden skrev et blogginnlegg (om utdanning, væpna konflikt og Nindja), var det gått omtrent to hele måneder siden sist. Det er ikke fordi det har skjedd så lite de siste par månedene - heller tvert i mot. Etter et par uker med besøk fra familie i Norge, har jeg vært på konstant reisefot, til dels med liten tilgang til internett og stort sett hele tida med mye program. Skal prøve å fortelle litt etter hvert, og begynner med påskeuka som ble tilbrakt i Maniema.

For første gang i mitt liv kryssa jeg Kongo-floden! Juhuu! Jeg har stukket tåa nedi Kongo-floden før (da vi var i Kinshasa i desember i fjor), men dette var første gang jeg kryssa den. Det er kanskje rart å ikke ha gjort det før når jeg bor i Kongo, men landet er enormt og Bukavu ligger helt ytterst i periferien...

Kongo-floden er som en diger innsjø, som et hav nesten, enda her ved Kindu er den smal sammenliknet med hvordan den blir senere på sin ferd gjennom landet (Kisangani-Kinshasa).

På vei fra Kindu til Kasongo kryssa vi med denne ferja. Den var reserveferje fordi hovedferja ikke funka... Jeg må innrømme at jeg kikka over hvor langt det kan være til nærmeste land og innså at jeg klarer neppe å svømme hvis ferja skulle synke - men det er heldigvis mange piroger som krysser floden også, så jeg satsa på at vi ville fått hjelp hvis vi skulle trenge det. (Jeg kan i det minste å svømme. Chikuru som var med som tolk var en del hakk mer bekymra enn meg...)

Her ser vi en pirog full av folk, som en stappfull buss, og to roere som står og ror over. Her er de på vei mellom ei øy og fastlandet.

På vei tilbake igjen, fra Kasongo til Kindu, tok vi også en slik pirog. En gedigen stor uthult trestamme. For noen uforestillbare digre trær det er her.

Vi fulgte Pyms styreleder Torsten Mentzoni som hadde bibelundervisning for pastorer m.fl. - først i Kasongo og så i Kindu. Kasongo er der hvor misjonsarbeidet i Maniema startet, og de har ikke hatt besøk av gjester fra Norge siden en gang på begynnelsen av 90-tallet, så det var som en bortkommen forelder som kom hjem igjen å komme dit. Familiebånd er viktig i kulturen her, også i den åndelige familien, så det ble hjertelig mottakelse og stor glede.

Damene diska opp med masse mat, og ønska - og fortjente! - sitt eget bilde.

Vi besøkte bl.a. bibelskolen i Kasongo.

og misjonsstasjonen Salem i Kindu, som er der hvor kongolesiske pastorer startet misjonsarbeidet i Kindu. Vi besøkte også Faraghani og mange andre steder (for de som er lokalkjente).

Selve Påskemorgen deltok vi i en gigantisk gudstjeneste i Kindu med flere tusen til stede, med flinke kor og høy stemning. Lars Gustav hadde med seg tommestokken og viste hvordan vi "sammen med alle de hellige kan fatte bredden og lengden og høyden og dybden, ja kjenne Guds kjærlighet" (fra Efeserbrevet). Det ble knotete å skulle måle bredden på kirka alene, men med noen gode hjelpere ble det mye bedre!

Ellers var den delen av påskefortellinga som ble mest levende for meg den om kvinnene som lagde i stand krydderblandinger og salver mens de sørga over Jesu død, og som gikk for å salve liket hans. Mens alle mennene gjemte seg bak stengte dører - skuffa, sinte, redde - var disse kvinnene neppe noe særlig mindre lei seg eller forvirra. Alle hadde trodd at Jesus som Messias skulle redde seg selv og gjøre slutt på okkupasjonen av romerne. Så døde han i stedet, en fornedrende død utført av de romerske undertrykkerne. Ikke rart om de var skuffa eller forvirra. Men disse kvinnene fortsatte å elske allikevel. De fortsatte å arbeide og å tjene. De var trofaste, også etter at alt var over og Jesus var død. I sin trofasthet og kjærlighet - da de gikk for å stelle liket - fikk de se en tom grav og ble de første vitnene til Jesu oppstandelse.

Det er et forbilde for livet. Å ikke gjemme seg. Å ikke stenge dørene. Ikke la skuffelse få slukke kjærligheten eller motet.

Jeg leste nettopp en kommentar om Robinson Crusoe, som brukte 22 dager på å hogge ned det treet som han ville lage en båt ut av for å komme seg bort fra den øde øya han var på. 22 dager på å hogge ett eneste tre (det må ha vært på størrelse med de digre trærne som blir brukt som piroger her...)! Så ikke steng dørene. Fortsett å hogge. Fortsett arbeidet. Fortsett i kjærlighet. Fortsett i trofasthet.

Nyttårsfestreise

For ei herlig nyttårshelg vi har bak oss! I år var nyttår virkelig spesiell.

Om kvelden nyttårsdagen kom vi fram til Mambasa, der en ring glade, gjestfrie folk satt ute under stjernehimmelen i lykta av ei parafinlampe tok i mot oss. Afrikalydene, varmen, bekmørket, stjernehimmelen og parafinlampa - du kan ikke få det mer idyllisk og eventyrlig enn dette!

Vi hadde kjørt gjennom landsby på landsby med feirende og dansende pygmeer med pynt og fjær på hodet! Selv om vi hadde lagt oss tidlig nyttårsaften, ble nyttårsfeiringa på nyttårsdagen dessto mer eksotisk.

Vi kjørte også igjennom skiftende landskap, fra savanner til mer og mer palmer og regnskog. Sola sank lavere og lavere, og landskapet lyste mer og mer gyllent.

Da vi omsider kom fram, ble vi møtt med varme klemmer og festmåltid under stjernehimmelen.

For en god start på 2016! Må året by på mer vakker natur, mer varme klemmer og mer velsmakende mat!

Jeg håper å skrive mer om opplevelsene fra jule- og nyttårsturen vår til Ituri snart, inkl arbeidet vi så og de gode folkene vi besøkte (takk til Christina og Scott!). 

Gamle Wenga æres med blomster

I helga var jeg invitert til Kitutu i Urega, på fest for å "gi blomster" til gamle Wenga Mwenga. Han har vært evangelist siden 1956, og har gjort et stort arbeid i Urega og Shabunda, og bygd mange menigheter og mange skoler. Her er jeg sammen med kona hans etter ettermiddagsgudstjenesten på lørdag.

Selve festen var på søndag, med utendørs festgudstjeneste før en egen seremoni med takketaler og gaveoverrekkelser. På bildet under får han diplom for lang og tro tjeneste fra menigheten.

Uttrykket "å gi blomster" ("kumpatia maua") er ment symbolsk, men mange kom med blomsterkranser og fargesprakende papirkranser (i tillegg til det de har rundt halsen er det en hel balje full av kranser på bakken). I tillegg ble det gitt noen kyr, mange geiter, noen haner og mange konvolutter.

Jeg ga også ei geit, og holdt en liten tale, på vegne av alle misjonærer gjennom tidene - fra Eriksens som starta her i Kitutu (i 1947?) til Gerd Mjelde idag. 

Det var en kjempeflott fest. Wenga var rørt til tårer da en nesten jevnaldrende fortalte fra vanskelige og fine opplevelser opp igjennom tidene. Skolekoordinasjonen takka for alle skolene han har hjulpet å bygge, og selve nestlederen for hele kirkesamfunnet talte og takket på vegne av CELPA. Famile og slekt kom dansende i lang lang rekke som "aldri" tok slutt - med blomster, geiter, høner og klemmer. Fantastisk!

For et bra initiativ - å si gode ord og gi gaver nå mens han fortsatt lever, så han får oppleve det sjøl og bli oppmuntra, i stedet for å vente til begravelsen hans når han ikke får noen glede av det vi sier og gjør allikevel. Bravo til den lokale menigheten i Kitutu som tok initiativet til dette!

Må også ta med noen ord om veien... På vei til Kitutu ble vi stående ved ei ødelagt bru der en lastebil hadde satt seg fast/ramla halvveis nedi. I sju timer stod vi og venta før lastebilen ble brakt trygt på land/veien igjen, og vi kunne komme oss over. På vei tilbake til Bukavu igjen fikk vi høre at FN hadde reparert brua litt. Det kunne bare være "litt", for slik så den ut da vi kom tilbake:

Jeg gikk veldig forsiktig over, for å si det mildt, og lot sjåføren kjøre alene med bilen.....

Vi kom oss overraskende greit over mange gjørmehav underveis. Men ca 20 km før Kitutu måtte vi gi opp og ta beina fatt over et helt umulig parti. Første lastebilen (orange) hadde satt seg fast nesten ved begynnelsen av gjørmehavet. I det fjerne skimtet vi en lastebil til som stod fast med blå presenning.

Men da vi nærma oss den andre lastebilen, så vi at den stod bare en tredjedel ut i problemområdet, og det var fortsatt langt igjen til tørr vei.

Her er det tofelts lastebilvei.... Bare så dumt at alle står fast, med gjørme til speil-høyde...

Omsider kom vi oss tørrskodde over til andre sida. Fem lastebiler stod fast i dette området, men gående og motorsyklister kom fram på stien på kanten.

Der stod sykehusets ambulanse og venta på oss, og ga oss skyss fram til Kitutu. Og på vei hjem igjen fant vi igjen vår egen bil på andre sida og kjørte tilbake til Bukavu. Bare cirka sju gjørmehav som vi forserte uten problemer...

Med det er vel verdt litt problemer underveis å komme til Kitutu. Kjempekoselig misjonsstasjon (jeg glemte dessverre å ta bilde da vi satt på den fine verandaen for å få oss litt frisk luft mellom slagene). Fascinerende og vakkert med den tropiske skogen.

Festreise: Kindu

Av alt det som skjedde da jeg ikke skrev noe på bloggen, var det også en festreise til Kindu! Kindu ligger i Maniema - en annen provins - og det var første gang jeg var utenfor Kivu.

Det mest fantastiske med reisa for meg var nok å se Kongo-floden. Det går jo ikke an å bo i Kongo uten å ha sett Kongo! Det var fantastisk å se fra flyvinduet da vi nærma oss Kindu hvordan den brede floden ålte seg i landskapet.Og det nest-mest fantastiske var kanskje å spise fisken. Jeg spiste fisk hver dag, gjerne to ganger om dagen. Den var såå god! Bedre enn innsjøfisken vi får i Bukavu. Vi spekulerte i om det har med hvor "fast i fisken" fisken har blitt av å svømme i ei elv, i motsetning til hvor "slapp i fisken" fisken har blitt som har svømt i en stille innsjø??

Vi besøkte mange menigheter og en del skoler, og fikk flere høner og haner enn jeg kunne telle! Og én perlehøne! Men det mest imponerende var øyeklinikken. For en fantastisk ildsjel han er, han legen som driver den klinikken! Og for et arbeid de gjør der - til og med LAGER briller!! De gjør alt uten pengestøtte fra Norge. Men de har ikke fått til å kjøpe generator, noe de ønsker seg, så om noen har noen tusener å avse, vet jeg opp et godt formål ;)

På turen til, fløy vi et bittelite fly - jeg kunne ta fra den ene veggen til den andre. Jeg hadde hjertet litt i halsen da vi tok av, men flyturen var så fin og behagelig, uten noe turbulens. På tilbaketuren fløy vi en diger airbus. Og først tok vi båt fra Bukavu til Goma. En langsom båt som brukte 14 timer til (om natta - uten liggeplass og uten søvn!), og en rask båt som brukte 2,5 timer på returen. Og bil rundt omkring i Kindu, og motorsykkel for å komme fram til den ene skolen. Så det var mange framkomstmidler. Men ingen båttur på Kongo-floden denne gangen. Det får bli på en annen tur!

Landet er stort, floden er lang, og jeg håper på flere muligheter!

Livstegn... kremt...

Etter godt og vel to måneder, er det vel på tide med et livstegn igjen...

Her er et vakkert bilde fra tur - Ngweshe for de som er kjente. Har vært mye på turer, opplevd mye, mye som har skjedd - så jeg skal prøve å skjerpe meg og skrive litt igjen! :-) 

Tilbake fra fredelig & gledelig jul

Nytt år og nye muligheter! Over en måned siden forrige bloggpost, ser jeg. Slik gikk det med intensjonen om å benytte det gode internettet i Norge til å legge ut bilder... Men jeg har i hvert fall hatt en gledelig og fredelig jul - med snø!

Og reist med Dreamliner fra Oslo til Doha. Syntes ikke det var såå fantastisk bra (det var tross alt fortsatt økonomiklasse), men da jeg kom over i det vanlige flyet fra Doha til Kigali, kjente jeg at jo det er en viss forskjell. Mindre støy og bedre luft. Og touch screen på flysetet med android-touch-telefonliknende sak som fjernkontroll. Jeg satt og spilte Trivia med meg selv nesten hele veien, og lærte blant annet hvor mange land i Afrika som slutter med "-bia".

Her har kattungene vokst og blitt enda søtere - og enda skyere - de skvetter unna og freser så snart de hører meg, så det har ikke vært mulig å kose med dem enda. Rødbetene i hagen er innhøstingsklare. Sola stråler. Og jeg har vært på gudstjeneste - "storsøndag" med nattverd siden det er første søndag i måneden. Det er jo også første søndag i året, og det var en bra måte å starte året på. Menigheten består av flyktninger som har kommet til byen fra Nindja, Bunyakiri, Kalemie og andre steder der det har vært mye rebellvirksomhet de siste årene. Nå samler de inn penger til å kjøpe tomt til å bygge egen kirke på, og det var en egen kollekt for det i dag, der det til stor jubel kom inn til sammen 500 dollar! Her er et bilde fra salmesangen, med tradisjonelle trommer og moderne gitarer.

Da ønsker jeg alle et godt nytt år!

Ut på tur

Før helga ble jeg med på en tur sørover. Vi fulgte i grove trekk Rusizi-elva og kjørte ned til Tanganyika-sjøen. Fordi verken jeg eller bilen hadde visum/innreisepapirer til Rwanda og Burundi, kunne vi ikke utenlands på gode veier, men måtte holde oss innenfor Kongo og kjøre over fjellet på temmelig fæle veier. Siden det er tørke er det ikke vanskelig å komme fram - så ikke en kubikkcentimeter med gjørme på hele turen - men det er ikke akkurat behagelig å bli kasta fram og tilbake av de ulendte veiene, og det går ikke akkurat fort. Vi hadde vel en gjennomsnittsfart på 10 km/t på store deler av strekninga...

Fjellet var tørt og nærmest gult - bare litt uttørka gress og småkratt, dekket av støv. Men nede på sletta igjen var det tross alt ganske frodig, med en imponerende matproduksjon.

Vi fikk etter hvert høre at det kanskje var kamper lenger fram på veien, og stansa i Baraka og snakka med folk høyt oppe i systemet der, som bekrefta at deres menn (dvs regjeringssoldater) var sendt ut og sloss nå mot Mayi-mayi-rebeller. Så vi besøkte kirka og helsesenteret, og satte nesa mot Bukavu igjen...

Sånn kan det gå... Det er jo greit å være helskinna hjemme igjen. Ut på tur, alltid lur :-) 

Salut!

Forrige gang hadde det gått 1 uke og 1 dag siden sist jeg skrev, og jeg syntes jeg måtte skrive en linje for å gi et livstegn fra meg. Denne gang har det gått nesten en måned...

Jeg har flytta på meg og er i Europa! 2 måneder med intens språkopplæring (kurset mitt heter "ekstra intensivt") i Lyon, Frankrike blir bra - og resulterer forhåpentligvis i flytende fransk! Je ne suis pas sûr, mais je vive dans l'espoir que je vais faire bien! Hehe.

Ellers har jeg masssse å fortelle fra Bukavu, og håper å komme med noen drypp og historier rett som det er.

À bientôt!

Sykehuset i Kitutu

På turen til Kitutu var omvisning på sykehuset et must. Kjempeimponerende! Sykehuset er delvis bygd av norsk pinsemisjon og norske bistandsmidler, og det var så oppløftende å se et velfungerende sykehus og entusiastisk personell.

Her er jeg på barneavdelinga – full av syke barn, og sikkert bekymra mødre og bestemødre, men da jeg kom og ville ta bilder av sykepleieren som veide og sjekka barna og var nøye med å ikke ta bilder der pasientene kunne identifiseres var de først og fremst veldig stolte og glade mødre og bestemødre som absolutt ville bli tatt bilde av på nært hold… Begynner med et slags oversiktsbilde som jeg også fikk til å ta. Myggnett på alle senger! (Malaria er en av de vanligste sykdommene ved sykehuset, med tropeklimaet i en regnskog er området naturlig nok ideelt for malariamygg...)

Skrekkhistorier handler om at norsk bistand har ført til "hvite elefanter", f.eks. sykehusbygninger som forfaller og der driften stanser opp. Her ser det derimot meget lovende ut. Staten dekker noe av lønningene, for det er et statlig godkjent sykehus - det eneste i området og betjener en stor befolkning. I tillegg får de inn pasientbetalinger, og får noen midler utenfra. Laboratoriet fungerer, røntgen og ultralydapparater fungerer. Solcellepanelet gir strøm til viktige apparater og lys når det er mørkt. Back-up-systemet med generator fungerer (det så jeg selv mens jeg var der - forteller mer om det senere). Det finnes rent, rennende vann. Det er pasienter, og det er medisinsk personale. Det er medisiner. Det var rent overalt. Det lukta desinfeksjon utenfor operasjonsstua. Det var orden. Det var håp.

"Veien" til Kitutu

Dagene flyr og det skjer så mye og jeg henger etter med mange ting – deriblant å fortelle fra turen til Kitutu. Så nå må jeg bare skrive noen ord. Noe av det som gjør det vanskelig å skrive er at jeg opplevde så mye og det er vanskelig å vite hvor jeg skal begynne. Jeg tror jeg begynner med kjøreturen - rett og slett fordi den setter ting litt i perspektiv, og vil være en hjelp til å forstå hvilke forhold de jobber under i Kitutu og hvilken bragd det er alt de får til.  

Kjøreturen til Kitutu gikk i grunnen veldig bra (bortsett fra på slutten da det begynte å regne, men jeg må skrive en hel bok bare fra denne ene turen om jeg skal fortelle alt, så dere får bare leve i uvitenhet, så forteller jeg litt om turen tilbake fra Kitutu her istedet). Men mens vi var i Kitutu regna det tett, og veien tilbake ble uframkommelig. Vi var spente på om vi måtte bli der lengre og vente på tørkevær, men siste morgenen stoppa regnet, og sola stekte som bare det og tørka opp gjørmen, så på ettermiddagen la vi i vei. Mesteparten av veien var i kjørbar stand igjen, så selv om det gikk sakte, gikk det definitivt framover. Men noen enorme "hull" av gjørme med uviss dybde møtte oss, og vi satte oss fast og måtte trekkes opp mer enn en gang.

Første gang var her:

Lastebilen som står på tørr grunn (med oransje førerhus) hadde satt seg fast først. Så kom to landcruisere med en stortingspolitiker i motsatt kjøreretning og dro opp lastebilen. Så kjørte de to landcruiserne til stortingspolitikeren i vei, og kjørte seg fast, så en av lastebilene som fortsatt stod på denne siden dro dem opp.  Så kjørte denne lastebilen i vei, og kjørte seg fast, og her er de i ferd med å feste kjetting slik at den lastebilen som står på tørr grunn dro den opp. Mennene nærmest svømte bort til lastebilen for å feste kjettingen, og de som jobbet nede i gjørmen hadde gjørme bokstavelig talt fra toppen av hodet og ned under fotsålen. 

Vi kjørte i to biler. "Vi" er en hjelpeorganisasjon som jeg var så heldig å få skyss med, Flyktningehjelpen. Hjelpeorganisasjoner kjører alltid i kolonne, dvs de er alltid minst to biler i følge. Det er delvis av sikkerhetsgrunner, men det handler også om å øke sjansen for å komme fram rent praktisk. Om én sitter fast, kan den andre dra. Det skjedde et par ganger på denne turen for oss, men den gangen på bildet måtte vi ha ekstern hjelp. (Slik var det også at stortingspolitikeren kjørte to biler.) Jeg var veldig heldig som fikk sitte på med Flyktningehjelpen, for selv har vi rett og slett ikke to biler som er bra nok til å kunne kjøre til Kitutu.

Det stod et uvisst antall (jeg gikk i surr i tellinga) lastebiler i kø på vår side av hullet og vente på å kjøre over (dvs kjøre litt, sette seg fast og så bli dratt opp), men etter én til fikk vi heldigvis slippe til. Her ser dere en av bilene våre, veien ut av "hullet" er fortsatt lang, men vi har allerede satt oss fast...

Som dere kan se var det to "kjørebaner" i gjørmehullet, så det var tross alt ganske effektivt. Til en hver tid var 2 kjøretøyer kjørt fast og/eller var i prosessen av å bli dratt opp, så selv om det ble en ganske bra pause på oss også nå, kunne det faktisk tatt dobbelt så lang tid...

Men om veien var vanskelig framkomstmessig, så var den i det minste ikke helt umulig. Det finnes da faktisk en vei, og det går ofte an å kjøre på den. Unntaket er om det regner - da er det ikke mulig, slik det er nå. Staben fra Flyktningehjelpen sov hos noen katolske munker, og de fortalte at bare et par uker tidligere hadde veien vært helt uframkommelig. Selv med motorsykkel kom de ikke fram - enda den bare trenger en smal sti! Nå starter regntida, og jeg hører at den skal vare helt til mai, så nå blir det svært vanskelig å reise til eller fra Kitutu på en god stund.

Men, det er ikke lenge siden det var enda verre. Da sykehuset, som jeg snart skal fortelle fra, ble bygd, måtte byggematerialene flys inn! Tenk dere hvor mye sement (og mye annet) som måtte til for å bygge et helt sykehus...

Det er derfor jeg begynner med denne fortellingen om veien - for å ha bakgrunnsstoff når jeg forteller om hvor mye fantastisk bra jeg så i Kitutu. Helt utrolig hva som går an på tross av mange odds imot.

Ingrid i Bukavu!

Endelig kunne jeg endre overskriften på denne bloggen til "Ingrid i Bukavu"! Ååååhh dette har jeg ventet lenge på!

I går kveld kom jeg. I ly av mørket og regnet. Det var som en drøm! Klyper meg fortsatt i armen og lurer på når jeg skal skjønne at dette er sant...

Jeg landet i Kigali i Rwanda i går morges. Det første som møtte meg var en plakat om at plastikkposer er forbudt. Inspirerende miljøengasjement! Det andre som møtte meg var en passkontroll uten problemer. Og det tredje som møtte meg var all bagasjen min! O lykke, tenk at alt var kommet fram!

En hyggelig drosjesjåfør tok meg til busstasjonen, og etter å ha kjøpt en bussbillett til meg selv og en til kofferten min, ble jeg stablet inn. Det var en minibuss, uten stort bagasjerom under, så vi stabla der vi kunne. Jeg satt med sekk, veske og fiolinkasse på fanget, innerst i hjørnet på baksetet, uten å kunne lee beina en centimeter. Kofferten hadde sin egen kjøpte plass - og stod på gulvet ved døra og fungerte som sete for et par unger. Men jeg var heldig og satt ved vinduet, og hadde en fantastisk reise.

Rwanda kalles "De tusen åsers land" (Land of thousand hills) og det er ingen overdrivelse. Enkelte steder hadde jeg over hundre åser i synsranden i ett og samme øyeblikk! Det er bare blåner på blåner utover og bortover. Det aller meste er dyrka mark. Vi kjørte igjennom endeløse områder med banantrær og kaffebusker, ispedd spinat, peanøtter og mye annet. Julestjerner så store som trær pynter opp innimellom. Og av og til kjørte vi gjennom små luftige skoger med cypresser og eukapyptustrær. Nederst i noen av dalene var det våte rismarker. Nærmere Kongo kjørte vi igjennom en nasjonalpark, der en del små, svarte aper med hvite ansikter hilste i veikanten.

Vi passerte også en stor flyktningeleir. Denne var nybygd og ordnet, og liknet ikke de jeg besøkte i Goma for noen år siden i det hele tatt. Teltene liknet på hus, i motsetning til de jeg så i Goma der folk lagde skjelettet av grener som de fant selv, og så fikk presenning som de la over etterpå. Her stod de på rekke og rad som soldater på geledd. Leiren er bygd for nye flyktninger fra Kongo. De flykter ganske mye lenger nord, men blir relokalisert hit. Det var spesielt å passere, og minnet om alvoret. Krig er først og fremst lidelser for vanlige folk som bor på feil sted... 

Det var strålende sol hele dagen, inntil en time fra Kongo, da kom regnet. Åh! Lukta av regn! Fantastisk.

Jeg hadde ikke klart å spise flyfrokosten. Jeg blir fort kvalm i fly, og liker ikke søtt til frokost generelt, så kombinasjonen søt frokost på fly står jeg helst over. Må si jeg savna den fantastiske maten på British Airways (for ikke å snakke om mors hjemmebakte brød og Os-pølse!), da Kenya Airways serverte croissant med syltetøy... (Men ellers var det veldig bra å fly med Kenya Airways, ikke minst fordi alle beskjeder står på swahili  -"Funga mkanda unapoketi" - "Fasten seatbelt while seated" osv.) Så jeg var skrubbsulten da bussen stoppet for en liten pause, og kjøpte med stor appetitt grilla maiskolbe og kokt egg med skall. Jeg hadde nesten ikke drukket hele dagen heller, og overraskelsen var derfor stor da tissetrengtheten meldte seg noen timer før Kongo. Lyden av regn gjorde det ikke akkurat bedre! Heldigvis fant jeg en do ved grensa, og tissa så lenge at jeg skalv i låra og var redd for å skli ned i hullet... Men lårmusklene holdt såvidt helt til blæra var tømt, heldigvis.

Grenseovergangen gikk som en lek, og på et blunk var jeg inne i Kongo.

Fortsettelse følger....

Pakking

Hjelp, nå har jeg prøvegått med bagasjen - 42 kilo tilsammen - og det var verre enn jeg hadde håpet... Blytung koffert på grusvei var ikke bare bare. Ryggsekken var ikke akkurat fjærlett den heller. Heldigvis har jeg tid til noen ompakkinger, og kan pakke om og ut og prøve gå til det blir bra nok :-)

Mangel på gatebarn

Noen yrkesskader er uunngåelige, og å se etter gatebarn er en av mine. I Beijing så jeg ingen.

Nå var jeg selvfølgelig ikke overalt, i hver eneste gate og hvert eneste område av hele byen, så det kan hende det finnes noen som jeg ikke så, men allikevel - det typiske storbyfenomenet, der man ikke kan unngå å se dem, vil jeg påstå at ikke eksisterer.

Det er mulig det har med ettbarnspolitikken å gjøre - at det ene barnet man får ha blir så høyt verdsatt at de vanlige årsakene til å flytte hjemmefra og dra til gata ikke er gjeldende eller framtredende i dette samfunnet. Én vanlig årsak er mishandling, spesielt i kombinasjon med å føle seg uønsket - og det er jo ikke helt ulogisk å tenke at uønskete barn er heller sjeldent i et samfunn med ettbarnspolitikk. En annen vanlig årsak er fattigdom. Fattigdom finnes også i Kina og i Beijing, men opplevelsen til barna er sannsynligvis annerledes enn i andre samfunn. Mens foreldre, og kanskje særlig mødre, i de fleste samfunn prioriterer barna høyt og heller ofrer noe av sin egen mat for at barna skal få nok, for eksempel, er det ikke nødvendigvis enkelt å gjøre det i tilstrekkelig grad for alle barna i en stor barneflokk. Har man bare ett barn, derimot, er det enklere å gi henne eller ham nok mat, skolegang, osv.

Vi så mange små barn som ble tatt med rundt av besteforeldrene, og det stemmer med det jeg har lest om at foreldrene er opptatt med å jobbe og tjene penger, mens besteforeldrene passer barna. Med fire besteforeldrene på ett barnebarn er det klart at det blir mye oppmerksomhet, og det kan kanskje stemme at det er færre gatebarn fordi det er lite vanskjøtsel og omsorgsforsømmelse.

Nå høres det kanskje ut som om jeg prøver å si at ettbarnspolitikk er bra, men det er ikke meninga. Jeg observerte bare at det ikke var noen (synlige) gatebarn i Beijing, og tenker høyt om hva som kanskje kan være (deler av) forklaringa. Forrige gang jeg var i Kina kom jeg i snakk med en unggutt på toget, som fortalte at det var vanskelig å være enebarn, blant annet fordi det er for mye press på dem i forhold til å realisere foreldrenes drømmer. Og apropos lite vanskjøtsel og omsorgsforsømmelse: seksuelt misbruk finnes i alle samfunn, og jeg kan aldri tenke meg noe annet enn at det finnes i Kina og Beijing også - uansett hvor dyrebart det ene barnet de får ha er og hvor godt det blir passet på. Seksuelt misbruk er den vanligste årsaken til å komme på gata blant jentene jeg kjenner i Durban. Forhåpentligvis finnes det andre steder for barna i Beijing å gå.

Men jeg innrømmer at jeg har meninger om størrelsen på barneflokker - og kanskje de er politiske ukorrekte. Jeg synes det er leit å ha flere barn enn man har kapasitet til å ta seg av. Jeg vil riktignok presisere at jeg mener det er et samfunnsproblem og ikke et individuelt/moralt problem. I land uten statlig sosialt sikkerhetsnett, må man ha forholdsvis mange barn for å sikre seg. I samfunn med høy barnedødelighet og høy arbeidsledighet, samtidig som det er avkommet sin oppgave å sørge for foreldrene i alderdommen, er det temmelig risikabelt å bare ha to barn. Dessverre er det også i disse samfunnene at det er veldig vanskelig å ta seg godt nok av barna sine - spesielt hvis de er mange.

Tenk deg selv at du er arbeidsledig, og det finnes ingen dagpenger og ingen sosialhjelp, og du har fem barn å brødfø. Dessuten må du betale skolepenger - fryktelig mye skolepenger - hvis de skal gå på en skole som er bra nok til at de virkelig har en reell sjanse til å komme seg oppover i livet. Hvordan i alle dager skal du få til det? Og så dør søstra di, og du får ansvaret får hennes fire barn i tillegg. Hva skal du gjøre nå? Hvordan skal disse barna fysisk overleve, først og fremst, dernest få god utdanning og helseoppfølging, og helst også få god sosial og emosjonell utvikling, kjenne seg elska og ønska, få nok oppmerksomhet og omsorg fra deg?

Dette er virkeligheten for kvinner jeg kjenner i Durban. Noen av dem har barn som lever på gata.

Slik jeg ser det er arbeidsledighet og dårlig offentlig skolevesen roten til om ikke alt ondt så i hvert fall det meste som er vondt her i verden.

Tilbake fra Beijing og tilbake på bloggen

Nå er vi tilbake fra Beijing. Har hatt en kjempetrivelig tur med familien. Det er vanskelig å vite hvor jeg skal begynne etter en toukers tur stappfull av alle mulige inntrykk. Det er mye som har samla seg opp å skrive om, siden jeg ikke har fått skrevet noe underveis. Det var som jeg trodde på forhånd ja - internettsensuren gjelder fortsatt og jeg kom meg ikke inn på bloggen.

Apropos sensur: det er ikke så mye man ser av den politiske undertrykkelsen med det blotte øyet. Folk virker opptatt av dagligliv og å bli rike, og politikk er usynlig. Noen glimt av den knallharde politiske kontrollen vises allikevel. For eksempel måtte resepsjonisten rapportere til myndighetene hvem av oss som skulle dra når, og når vi misforstod litt og trodde han lurte på romutsjekk, og derfor ikke gav ham de svarene han var ute etter, ble den vanligvis så vennlige og blide resepsjonisten opprørt og småhissig. Han var tydeligvis veldig redd for implikasjonene av å ha feil eller unøyaktigheter i rapporten.

Ellers er det mye politi å se - spesielt rundt Den himmelske freds plass. Kinesiske myndigheter skal visstnok være svært skremt av revolusjonen i den arabiske verdenen, og har økt sikkerheten, særlig rundt denne plassen som har så stor historisk og symbolsk verdi. Jeg kan vanskelig forestille meg at noe kan skje der nå, men man vet aldri: Jeg leser med forbløffelse hvordan forholdene var våren 1989. De som var aktive i planleggingen av demokratidemostrasjonene var oppgitt over folk flests likegyldighet og passivitet (slik demokratiaktivister også er nå), og politinærværet var enormt. Hele plassen var faktisk stengt av - i hvert fall i forkant av noen av demonstrasjonene - og omringet av politistyrker og -kjøretøy. Allikevel samlet folk seg til store, ikke-voldelige demonstrasjoner, så kraftfulle at myndighetene tok til massakre og stridsvogner i et forsøk på å stilne dem.

Destination: Beijing

Nå står jeg på farten til Beijing. Hele familien skal på tur. Tror det blir veldig artig og bra!

Sist jeg var der kom jeg ikke inn på bloggen pga kinesisk internetsensur, og jeg antar at ikke noe er endra siden da. Så vi får se om jeg får til å skrive noe. 

Hvis ikke, snakkes om to uker!

Topp 3 i 2010

Fotball-VM er selvfølgelig en selvskreven del av 2010s høydepunkter. For en vibe! For et folkeliv! Det var stor stas å få besøk av brødrene mine, så de kunne se og ta del i litt av livet mitt her. Av fotball-ting, så var FIFA fan-fest på beachen og billett til kamp på den peneste stadionen opplevelser som knapt kan beskrives med ord. Særlig fan-festen. Og jeg har knapt hatt så ekstrem lykkefølelse og voldsom glede som da Ghana slo USA og gikk videre til kvartfinalene. Oi oi oi, jeg kjenner det i magen bare jeg tenker på det!

Ekstrem lykkefølelse var det også å sykle rundt i Beijing. Trange smug, store parker, kinesisk overalt, og fredlige og vennlige mennesker. Kinesisk massasje av føtter og nakke og rygg. Kinesisk te. En tid for rekreasjon for kropp og sjel. Togturen Beijing-Hong Kong må forresten også med på høydepunktlista. Åkre så langt øyet rakk i 24 timer! Ufattelig til matproduksjon - men det trengs vel med en slik ufattelig stor befolkning.

Det er allikevel ingen ting som kan slå opplevelsen av å se en av guttene hjemme hos familien sin, leke med søsknene sine og den breathtaking gleden som lyste fra hele ham. Det tok pusten fra meg, og jeg kan fortsatt gråte når jeg tenker på det. Det er nr 1 i 2010 for meg. Alt dette året har innebært av godt og vondt var verdt det for det øyeblikket av hjemkomst, tilhørighet og glede.

Den himmelske freds plass

I Beijing bodde jeg ikke langt fra Den himmelske freds plass, og gikk/sykla forbi hver dag. Det var en spesiell følelse å stå der og se utover plassen som er så kjent for bildet av den enslige personen som stod stille og stoppa en rekke med tanks:

Våren 1989 var det masse studentdemonstrasjoner på Den himmelske freds plass, og 4. juni gikk haeren til angrep og massakrerte dem. Det er uvisst hvor mange som døde. Kinesisk Røde Kors meldte om noen tusen. Bildet av han enslige personen er fra dagen etterpå, dvs 5. juni. For en modig handling! Tenk dagen etter at hundrevis eller tusenvis ble drept - og så stå der foran krigsmaskinene...

Fra offisielt kinesisk hold benektes hele hendelsen.


Her er noen av de døde studentene:



Ved den nordlige enden av Den himmelske freds plass er Den himmelske freds port, og der skuer Mao utover plassen og alt som skjer (men han var død for lenge siden i 1989, og portrettet hans kan vel ikke klandres for å bevitne hendelsene i stillhet...)

Maos mausoleum er inne på selve plassen, og der ligger liket hans eller evt en voksdukke (når liket trenger vedlikehold, plasseres visstnok en voksversjon der). Jeg hadde tenkt meg inn en dag, men det var sa streng sikkerhet og derfor sa lange koer, at jeg ombestemte meg. Jeg er tross alt ikke noe fan av Mao, så det er begrensa hva jeg er villig til å gå igjennom for å se liket hans.

Noen dager senere leste jeg om datoene for studentopptøyene (tidligere hadde jeg bare lest "våren 1989") - og da skjonte jeg hvorfor det var så streng sikkerhet: Jeg var der 4. juni! Det gikk kaldt nedover ryggen min da jeg skjønte det.

Ups, internettida mi renner ut... Skriver fortsettelsen senere...

Kuala Lumpur

Na er jeg i Kuala Lumpur. Veldig bra. Skriver mer senere.

Red Light District - noen andre kvinner i Hong Kong...

Første kvelden etter at Vishanthie (professoren min) og Preshanti (dattera hennes) kom til Hong Kong dro vi ut for å spise. Vi endte på en filippinsk horebar... Litt fordekt riktignok, og det var spiselig mat der, men staben hadde t-skjorter med stor 69-logo på og det foregikk definitivt sex-transaksjoner der.

Det er rart hvor skrudd i hodet jeg har blitt. Jeg synes det er interessant å se på og observere sex-markeder omtrent slik andre synes det er interessant å se på fotball eller strikkemønstre. Hver sin hobby, får man si... Jaja, litt yrkesskader må man vel leve med.

Det var en "vanlig" bar og restaurant, men etterhvert som vi haddet sittet der en stund var det ikke mulig å overse at alt kvinnelig klientell var unge filippinere og alt mannlig klientell var hvite og gjerne litt over middelalderen. Damene dansa med halverotiske bevegelser, og det var tydelig kamp om mennene. Noen av mennene tok fordel av det, og sussa på flere av damene. Andre hadde allerede bestemt seg for hvem de ville ha.

Da vi skiltes, og Vishanthie og Preshanti gikk til hotellet deres og jeg skulle finne t-banen, havna jeg midt i et mye mer eksplisitt sex-marked. Jeg ble gående og se på alt som foregikk istedet for å se etter t-banestasjonen...

Unge damer satt i dørene eller ved vinduene til "barer" og nattklubber kalt Show Biz og reklamerte for hva du kunne få kjøpe der inne (og det var mer enn øl), i skjørt som savidt dekka rumpa, bittesmå topper, kjempelange støvletter og mye sminke.

Det var som å vandre midt i en klisje. I vinduene var det røde blinkende lysskilt om "dansing" og "danseshow". Det var veldig annerledes enn det jeg er vant med fra Durban, og jeg ble gående å nesten måpe over hvor synlig og åpent det var.

Det hele var så eksplisitt at jeg begynte å lure på om prostitusjon og bordellvirksomhet faktisk var lovlig i Hong Kong, men jeg har senere hørt at det er offisiellt forbudt. Politiet ser tydeligvis gjennom fingrene på det, for å si det mildt, for jeg så til og med politimenn i området, men de forholdt seg helt rolige.

Jeg tok ikke opp kameraet selv, men her er et bilde fra google som viser litt:

Red Light District ligger veldig sentralt, og da vi så åpningskampen mellom Sør-Afrika og Mexico var vi pa en helt vanlig og "anstendig" bar midt imellom lange rekker med bordeller. Bare gjennom den lille døråpninga, hvis du så ut døra og over på andre sida av gata, så du tre såkalte nattklubber med rødlysende skilt om dansing og massasje. Surrealistisk.

Noen kvinner i Hong Kong

I går var jeg på utflukt og besøkte et kvinnesenter her i Hong Kong. De holder til i den fattigste delen av Hong Kong, kalt Tai Wo.

Jeg hadde lave forventninger, fordi både Kina og Hong Kong overhodet ikke har gitt inntrykk av at det er kulturelt akseptert å vaere kritisk. Jeg så derfor for meg en overflatisk "glansbildeframvisning". Men jeg ble positivt overraska.

Kvinnesenteret var ganske radikalt, og er den eneste community-based (lokalsamfunnsbaserte) organisasjonen i Hong Kong som fokuserer på aktivisme (jeg tror det er den beste oversettelsen for advocacy?). Lederen understreka at det ikke er nok å hjelpe individuelle kvinner hvis problemet er strukturelt og ligger i politikkdokumentene (policy).

De etablerte Hong Kongs første krisetelefon for kvinner, og i motsetning til mange andre familierådgivningssentre fokuserer de på kvinnen som en hel person. De forklarte at kvinnens rolle er veldig sterkt knytta til familien, og at kvinner som regel ikke ses på som personer med sin egen rett - at det ikke anerkjennes at kvinner kan ha andre behov enn familiens.

Et av programmene ved senteret het "Caring for Carers" (Omsorg for omsorgsgivere), og det inkluderte mange ting, men jeg syntes det var spesielt interessant med en frivillighetsordning: Det forventes av kvinner i alle aldre å ta seg av familiemedlemmer, og noen er helt innestengt pga et pleietrengende familiemedlem. Frivillighetsordningen fungerer slik at kvinnesenteret sender en frivillig pleier for en time eller to, slik at hun som bor der kan ut for å klippe håret eller gå i banken eller andre dagligdagse gjøremål som hun ellers sliter med å få til.

Vi traff fire kvinner fra lokalsamfunnet som er aktive ved kvinnesenteret, og det var overraskende å høre dem fortelle fra livene sine. De hadde voksne barn, og følte at livet ble meningsløst når barna flytta ut. De hadde kun levd for å ha omsorg for barna sine, og når de ble voksne og selvstendige visste de ikke lenger hvordan de skulle leve. Det er vel ganske universelt å ha en livskrise når redet blir tomt, men det var overraskende å høre hvor intenst det var.

Ellers var det en del som tidligere har jobba i fabrikker, men som nå, etterhvert som Hong Kong automatiseres og manuelt arbeid flyttes til Kina eller andre billigere steder, er arbeidsledige. Mange av kvinnene som kvinnesenteret hjelper kommer fra fastlands-Kina, og blir møtt med mye stigma i Hong Kong. Sjefer tenker for eksempel ofte at "dette er en jeg kan utnytte".

De hadde ogsa et sterkt miljøfokus, og kombinert med innovasjon og "economic empowerment"-visjoner for kvinnene, resulterte dette blant annet i et hjemmelaget rengjøringsmiddel som de lager av appelsinskall, til bl.a. briller, speil, o.l.

Det var spennende med et innblikk i kvinners liv og strev i Hong Kong, og artig å besøke en slik energisk organisasjon.