"Veien" til Kitutu

Dagene flyr og det skjer så mye og jeg henger etter med mange ting – deriblant å fortelle fra turen til Kitutu. Så nå må jeg bare skrive noen ord. Noe av det som gjør det vanskelig å skrive er at jeg opplevde så mye og det er vanskelig å vite hvor jeg skal begynne. Jeg tror jeg begynner med kjøreturen - rett og slett fordi den setter ting litt i perspektiv, og vil være en hjelp til å forstå hvilke forhold de jobber under i Kitutu og hvilken bragd det er alt de får til.  

Kjøreturen til Kitutu gikk i grunnen veldig bra (bortsett fra på slutten da det begynte å regne, men jeg må skrive en hel bok bare fra denne ene turen om jeg skal fortelle alt, så dere får bare leve i uvitenhet, så forteller jeg litt om turen tilbake fra Kitutu her istedet). Men mens vi var i Kitutu regna det tett, og veien tilbake ble uframkommelig. Vi var spente på om vi måtte bli der lengre og vente på tørkevær, men siste morgenen stoppa regnet, og sola stekte som bare det og tørka opp gjørmen, så på ettermiddagen la vi i vei. Mesteparten av veien var i kjørbar stand igjen, så selv om det gikk sakte, gikk det definitivt framover. Men noen enorme "hull" av gjørme med uviss dybde møtte oss, og vi satte oss fast og måtte trekkes opp mer enn en gang.

Første gang var her:

Lastebilen som står på tørr grunn (med oransje førerhus) hadde satt seg fast først. Så kom to landcruisere med en stortingspolitiker i motsatt kjøreretning og dro opp lastebilen. Så kjørte de to landcruiserne til stortingspolitikeren i vei, og kjørte seg fast, så en av lastebilene som fortsatt stod på denne siden dro dem opp.  Så kjørte denne lastebilen i vei, og kjørte seg fast, og her er de i ferd med å feste kjetting slik at den lastebilen som står på tørr grunn dro den opp. Mennene nærmest svømte bort til lastebilen for å feste kjettingen, og de som jobbet nede i gjørmen hadde gjørme bokstavelig talt fra toppen av hodet og ned under fotsålen. 

Vi kjørte i to biler. "Vi" er en hjelpeorganisasjon som jeg var så heldig å få skyss med, Flyktningehjelpen. Hjelpeorganisasjoner kjører alltid i kolonne, dvs de er alltid minst to biler i følge. Det er delvis av sikkerhetsgrunner, men det handler også om å øke sjansen for å komme fram rent praktisk. Om én sitter fast, kan den andre dra. Det skjedde et par ganger på denne turen for oss, men den gangen på bildet måtte vi ha ekstern hjelp. (Slik var det også at stortingspolitikeren kjørte to biler.) Jeg var veldig heldig som fikk sitte på med Flyktningehjelpen, for selv har vi rett og slett ikke to biler som er bra nok til å kunne kjøre til Kitutu.

Det stod et uvisst antall (jeg gikk i surr i tellinga) lastebiler i kø på vår side av hullet og vente på å kjøre over (dvs kjøre litt, sette seg fast og så bli dratt opp), men etter én til fikk vi heldigvis slippe til. Her ser dere en av bilene våre, veien ut av "hullet" er fortsatt lang, men vi har allerede satt oss fast...

Som dere kan se var det to "kjørebaner" i gjørmehullet, så det var tross alt ganske effektivt. Til en hver tid var 2 kjøretøyer kjørt fast og/eller var i prosessen av å bli dratt opp, så selv om det ble en ganske bra pause på oss også nå, kunne det faktisk tatt dobbelt så lang tid...

Men om veien var vanskelig framkomstmessig, så var den i det minste ikke helt umulig. Det finnes da faktisk en vei, og det går ofte an å kjøre på den. Unntaket er om det regner - da er det ikke mulig, slik det er nå. Staben fra Flyktningehjelpen sov hos noen katolske munker, og de fortalte at bare et par uker tidligere hadde veien vært helt uframkommelig. Selv med motorsykkel kom de ikke fram - enda den bare trenger en smal sti! Nå starter regntida, og jeg hører at den skal vare helt til mai, så nå blir det svært vanskelig å reise til eller fra Kitutu på en god stund.

Men, det er ikke lenge siden det var enda verre. Da sykehuset, som jeg snart skal fortelle fra, ble bygd, måtte byggematerialene flys inn! Tenk dere hvor mye sement (og mye annet) som måtte til for å bygge et helt sykehus...

Det er derfor jeg begynner med denne fortellingen om veien - for å ha bakgrunnsstoff når jeg forteller om hvor mye fantastisk bra jeg så i Kitutu. Helt utrolig hva som går an på tross av mange odds imot.