Wednesday, April 22, 2015

Vær et sta lite lys

Første dag i Nairobi gjorde det sterkt inntrykk å høre tanker og følelser hos folk etter Garissa-angrepet der mange studenter ble skutt og drept.

Frykt og uro har vokst. Nå må man igjennom en sikkerhetskontroll der man "bipes" for våpen for å komme inn i kirka på gudstjeneste på søndager.

Sorg og fortvilelse, både individuelt og kollektivt. Historien til mora til en av de drepte: Hun er enslig mor til to barn, og fattig, men hadde litt land. Hun solgte tomta si og flytta inn i en shack (et skur) i slummen for å kunne betale studiene til den eldste sønnen. Planen var at når sønnen hadde utdanning og fikk jobb, kunne han kjøpe land til henne igjen og betale utdanninga til lillebroren.

Men så ble han skutt. Og alt håp slukna for mora, sa hun.

Personen som fortalte det var rystet. Vi som hørte på ble rystet.

Her er ei anna mor til en av studentene som ble drept. (Foto: AlJazeera)

Men så går også livet sin skjeve gang videre. Gatene i Nairobi kryr av folk. Kjøpesentrene like så - selv om kjøpesentre her også har vært terrormål. 

Pastoren som hadde morgenandakt snakka om å være lys i en mørk verden.

Vi må være utholdende og pågående i det å ikke gi opp pga den mørke, fæle verdenen vi lever.

Være sta. Håpe. Stå på for å gjøre verden en liten smule bedre, mildere, mer forsonende, mer trøstende, litt lysere.

Saturday, April 18, 2015

Epic journey

Flere epistler fra Nindja, eller "epic journeys", som vi kaller dem ;)

Vi dro avgårde for å gjøre forarbeidet til bygginga av vannreservoiret. Det er jo fortsatt regntid (og det bør det helst være noen uker etter at vannreservoiret står ferdig også for at det skal fylles med vann), og vanligvis er det på ettermiddagen at det regner - men ikke denne dagen her. Vi hadde ikke kjørt mange timene før det begynte å pøse ned! Fra kl 10 og hele dagen regna det. Vanskelig å beskrive hvilken effekt det har på veien og kjøringa, men la oss bare si at både bil og menn hadde gjørme til langt oppover ørene (men dama var ganske ren for hun satt bak rattet) etter at vi hadde satt oss fast ørten ganger og bilen dessuten hadde gnidd inntil leireveggene på begge sider av veien på hundrevis av meter. U-trolig at all vinduer og sidespeil var like hele etterpå. Vi kjørte knapt nok 10 meter om gangen uten at bakenden gled. Det blir helt ubeskrivelig glatt når det regner.

Til slutt satte vi igjen bilen på en fjellgård, og fikk komme inn og varme oss på bålet, og delte vår rare hviting-mat (rundstykker med Kavli smøreost) med ungene. Vi var søkk våte og spesielt jeg som bare hadde sittet ved rattet og ikke vært ute og dytta var iskald. Hvem skulle tro at man kunne bli så kald når man befinner seg bare et par grader unna ekvator?! Det var såå deilig å sitte inne ved bålet i stummørket og få igjen varmen.


Vi gikk videre til fots - veldig langsomt for jeg er ei pingle til å gå nedoverbakker på glatt føre - sov på et helsesenter og fortsatte neste morgen til sjukehuset. Der fikk vi gjort ALT vi skulle. Sett og fundert og bestemt hvor reservoiret bør være, snakka med murerne, avtalt bæring av murstein og sand, og alt mulig annet. Kjempetrivelig å være på sjukehuset, og å se alle "ventekonene" (de som venter på å føde).

Så bar det tilbake samme vei. Først til helsesenteret igjen på kvelden og ei ny natt der (har ikke bilde av det, men ganske koselig å sitte inne der også i mørket og varme seg på en liten bærbar jernovn med kull og spise rundstykker med Kavli smøreost!), og så videre opp til fjellgården igjen grytidlig neste morgen. Atskillig enklere å gå oppover og å gå i dagslys. På bildet under er vi ganske nylig ferdig med stigningen og har kommet opp på fjellet og nærmer oss gården der bilen stod igjen.



Og hele dagen strålte sola, så veien var tørr og fin og det ble som en dans på tornefrie roser å kjøre hjem til Bukavu igjen (med unntak av et lengre gjørmehav som ikke hadde tørka inn ennå der gutta fikk jobba hardt). Vi sang alle sangene vi huska fra sangboka - og det er ganske mange! (dvs for det meste si at de andre passasjerene sang med tekst og vi nynna...)

Jammen var jeg glad for fjellturene i Kaziba i påska! Når jeg tenker på hvor pumpa jeg var da jeg kom opp Elefanten den første gangen da, skjønner jeg at det hadde blitt hardt å klare så mange timers gåing i oppover- og nedoverbakker på denne turen her uten å ha fått igang stigningen på formkurven i Kaziba!

Thursday, April 09, 2015

Fred og vann!

Hurra! Gode nyheter om sikkerhet i Nindja! Sjefsrebellen kom til kirka forrige fredag og sa at han ikke vil krige mer - etterpå kom han til sykehuset og sa det samme. Og så møttes soldatene fra de to gruppene og spiste sammen og ble vel forlikte. På øverste politiske hold er det nok ikke full forsoning ennå, men blant mennene i skogen i Nindja er det ingen som vil løfte geværet mot hverandre, så nå er det i alle fall fred og sikkerhet for befolkningen!

Dette er gode nyheter av så mange grunner - inkludert vanntilførselen til sykehuset. Nå kan arbeidet med å bygge vannreservoir starte! Og enda er det en del uker igjen med regn før tørketida skal begynne, så dette lover veldig godt!


Monday, April 06, 2015

God påske

Åh for en herlig påskeferie vi har hatt i Kaziba! Vi kom oss opp på toppen på fjellet dere så i bakgrunnen på bildet i forrige bloggpost - slik målet var. Vakker natur, hard trim - godt for kropp og sjel!


Nedenfor ser dere Kaziba på litt avstand: sjukehuset er alle de lange bygningene til venstre i bildet. Den spisse trekanten er sjukepleierskolen. Hvit bygning med rødt tak og en liten trekant-topp til høyre er kirka.



Og her er uten zoom. Vi hadde altså gått et stykke bortover før det begynte å gå oppover.



Og det var både bratt og langt! Elefanten var stor (kallenavnet til fjellet). Da første "knaus" var overstått, viste det seg at det bare var bakbeina, fortsatt gjenstod å bestige ryggen. Og da den var overvunnet kneiste jammen nakken oppover bratt bratt bratt før vi stod på toppen av "hodet". Ikke bare, bare i lange skjørt, og jeg måtte klatre på alle fire noen steder...



Men det gikk bra, og vi kom opp! Både fredag morgen og lørdag morgen. 3,5 timer på fredag morgen og bare 2,5 timer på lørdag morgen! Formkurven var med andre ord ganske bratt den også!



Det var i alle fall godt med pause og sjokolade! Folk vi møtte opp og ned fra fjellet skulle be, og alle vi traff på veien ønska oss god bønnestund, så vi ble inspirert! Gamle Musafiri (75 år) jogger opp til bønnefjellet (ved skjøten mellom bakbeina og ryggen) på tre kvarter, ber et par timer, og løper ned igjen på en halvtime. Så vi har fortsatt et stykke igjen for å bli så spreke som ham. (I gamle dager trodde Kaziba-innbyggerne at misjonærene dro opp i fjellet for å gjemme gullet sitt der - hvorfor skulle man ellers drive og gå opp et fjell der man ikke kan dyrke noe? Vi er rare, vi, som elsker å gå i fjellet uten noen annen grunn enn at det er godt å gå i fjellet...)



Lars Gustav tok seg en dukkert i en kulp nedenfor foten av fjellet på vei hjem igjen. Jeg kunne ikke ta av meg så mye klær midt i stien, så jeg helte ei bøtte kaldt vann over meg på badet når vi var vel hjemme igjen...


I tillegg til fjellturer, ble det mange timer med feilsøking mellom transformatoren og diverse linjer med strøm til sjukehuset, barnehjemmet, misjonsstasjonen, m.m. Jeg var assistent, og tolka og tok notater. Det kunne gå en halvtime mellom hver instruks som skulle noteres eller spørsmål som skulle tolkes til swahili, så jeg fikk sitte og slappe av mye ;-) Deilig med skikkelig avkobling.

Og så ble det selvfølgelig turer til kirka. Lørdag var "gravdag", da var det ikke noe å feire, men skjørtorsdag kveld, langfredag kveld, og påskemorgen var det gudstjenester. Damekoret sang nydelig alle dagene.




I morgen blir det arbeidsdag igjen. Nå er i alle fall batteriene opplada!

Thursday, April 02, 2015

Påskeferie i Kaziba

Nå står vi på farten til Kaziba, og gleder oss til å feire påske der. Her er påska årets største høytid (imotsetning til jul i Norge), så det blir nok gudstjenester hver dag. Lars Gustav skal se litt på kraftverket, mens jeg har med meg bøker og gleder meg til å slappe av! Og så blir det nok noen fjellturer på oss, håper vi. Kanskje vi kommer oss opp på toppen på fjellet vi ser i bakgrunnen på bildet?



God påske, alle sammen!