Flere epistler fra Nindja, eller "epic journeys", som vi kaller dem ;)
Vi dro avgårde for å gjøre forarbeidet til bygginga av vannreservoiret. Det er jo fortsatt regntid (og det bør det helst være noen uker etter at vannreservoiret står ferdig også for at det skal fylles med vann), og vanligvis er det på ettermiddagen at det regner - men ikke denne dagen her. Vi hadde ikke kjørt mange timene før det begynte å pøse ned! Fra kl 10 og hele dagen regna det. Vanskelig å beskrive hvilken effekt det har på veien og kjøringa, men la oss bare si at både bil og menn hadde gjørme til langt oppover ørene (men dama var ganske ren for hun satt bak rattet) etter at vi hadde satt oss fast ørten ganger og bilen dessuten hadde gnidd inntil leireveggene på begge sider av veien på hundrevis av meter. U-trolig at all vinduer og sidespeil var like hele etterpå. Vi kjørte knapt nok 10 meter om gangen uten at bakenden gled. Det blir helt ubeskrivelig glatt når det regner.
Til slutt satte vi igjen bilen på en fjellgård, og fikk komme inn og varme oss på bålet, og delte vår rare hviting-mat (rundstykker med Kavli smøreost) med ungene. Vi var søkk våte og spesielt jeg som bare hadde sittet ved rattet og ikke vært ute og dytta var iskald. Hvem skulle tro at man kunne bli så kald når man befinner seg bare et par grader unna ekvator?! Det var såå deilig å sitte inne ved bålet i stummørket og få igjen varmen.
Vi gikk videre til fots - veldig langsomt for jeg er ei pingle til å gå nedoverbakker på glatt føre - sov på et helsesenter og fortsatte neste morgen til sjukehuset. Der fikk vi gjort ALT vi skulle. Sett og fundert og bestemt hvor reservoiret bør være, snakka med murerne, avtalt bæring av murstein og sand, og alt mulig annet. Kjempetrivelig å være på sjukehuset, og å se alle "ventekonene" (de som venter på å føde).
Så bar det tilbake samme vei. Først til helsesenteret igjen på kvelden og ei ny natt der (har ikke bilde av det, men ganske koselig å sitte inne der også i mørket og varme seg på en liten bærbar jernovn med kull og spise rundstykker med Kavli smøreost!), og så videre opp til fjellgården igjen grytidlig neste morgen. Atskillig enklere å gå oppover og å gå i dagslys. På bildet under er vi ganske nylig ferdig med stigningen og har kommet opp på fjellet og nærmer oss gården der bilen stod igjen.
Og hele dagen strålte sola, så veien var tørr og fin og det ble som en dans på tornefrie roser å kjøre hjem til Bukavu igjen (med unntak av et lengre gjørmehav som ikke hadde tørka inn ennå der gutta fikk jobba hardt). Vi sang alle sangene vi huska fra sangboka - og det er ganske mange! (dvs for det meste si at de andre passasjerene sang med tekst og vi nynna...)
Jammen var jeg glad for fjellturene i Kaziba i påska! Når jeg tenker på hvor pumpa jeg var da jeg kom opp Elefanten den første gangen da, skjønner jeg at det hadde blitt hardt å klare så mange timers gåing i oppover- og nedoverbakker på denne turen her uten å ha fått igang stigningen på formkurven i Kaziba!
Vi dro avgårde for å gjøre forarbeidet til bygginga av vannreservoiret. Det er jo fortsatt regntid (og det bør det helst være noen uker etter at vannreservoiret står ferdig også for at det skal fylles med vann), og vanligvis er det på ettermiddagen at det regner - men ikke denne dagen her. Vi hadde ikke kjørt mange timene før det begynte å pøse ned! Fra kl 10 og hele dagen regna det. Vanskelig å beskrive hvilken effekt det har på veien og kjøringa, men la oss bare si at både bil og menn hadde gjørme til langt oppover ørene (men dama var ganske ren for hun satt bak rattet) etter at vi hadde satt oss fast ørten ganger og bilen dessuten hadde gnidd inntil leireveggene på begge sider av veien på hundrevis av meter. U-trolig at all vinduer og sidespeil var like hele etterpå. Vi kjørte knapt nok 10 meter om gangen uten at bakenden gled. Det blir helt ubeskrivelig glatt når det regner.
Til slutt satte vi igjen bilen på en fjellgård, og fikk komme inn og varme oss på bålet, og delte vår rare hviting-mat (rundstykker med Kavli smøreost) med ungene. Vi var søkk våte og spesielt jeg som bare hadde sittet ved rattet og ikke vært ute og dytta var iskald. Hvem skulle tro at man kunne bli så kald når man befinner seg bare et par grader unna ekvator?! Det var såå deilig å sitte inne ved bålet i stummørket og få igjen varmen.
Så bar det tilbake samme vei. Først til helsesenteret igjen på kvelden og ei ny natt der (har ikke bilde av det, men ganske koselig å sitte inne der også i mørket og varme seg på en liten bærbar jernovn med kull og spise rundstykker med Kavli smøreost!), og så videre opp til fjellgården igjen grytidlig neste morgen. Atskillig enklere å gå oppover og å gå i dagslys. På bildet under er vi ganske nylig ferdig med stigningen og har kommet opp på fjellet og nærmer oss gården der bilen stod igjen.
Og hele dagen strålte sola, så veien var tørr og fin og det ble som en dans på tornefrie roser å kjøre hjem til Bukavu igjen (med unntak av et lengre gjørmehav som ikke hadde tørka inn ennå der gutta fikk jobba hardt). Vi sang alle sangene vi huska fra sangboka - og det er ganske mange! (dvs for det meste si at de andre passasjerene sang med tekst og vi nynna...)
Jammen var jeg glad for fjellturene i Kaziba i påska! Når jeg tenker på hvor pumpa jeg var da jeg kom opp Elefanten den første gangen da, skjønner jeg at det hadde blitt hardt å klare så mange timers gåing i oppover- og nedoverbakker på denne turen her uten å ha fått igang stigningen på formkurven i Kaziba!
No comments:
Post a Comment