Vær et sta lite lys

Første dag i Nairobi gjorde det sterkt inntrykk å høre tanker og følelser hos folk etter Garissa-angrepet der mange studenter ble skutt og drept.

Frykt og uro har vokst. Nå må man igjennom en sikkerhetskontroll der man "bipes" for våpen for å komme inn i kirka på gudstjeneste på søndager.

Sorg og fortvilelse, både individuelt og kollektivt. Historien til mora til en av de drepte: Hun er enslig mor til to barn, og fattig, men hadde litt land. Hun solgte tomta si og flytta inn i en shack (et skur) i slummen for å kunne betale studiene til den eldste sønnen. Planen var at når sønnen hadde utdanning og fikk jobb, kunne han kjøpe land til henne igjen og betale utdanninga til lillebroren.

Men så ble han skutt. Og alt håp slukna for mora, sa hun.

Personen som fortalte det var rystet. Vi som hørte på ble rystet.

Her er ei anna mor til en av studentene som ble drept. (Foto: AlJazeera)

Men så går også livet sin skjeve gang videre. Gatene i Nairobi kryr av folk. Kjøpesentrene like så - selv om kjøpesentre her også har vært terrormål. 

Pastoren som hadde morgenandakt snakka om å være lys i en mørk verden.

Vi må være utholdende og pågående i det å ikke gi opp pga den mørke, fæle verdenen vi lever.

Være sta. Håpe. Stå på for å gjøre verden en liten smule bedre, mildere, mer forsonende, mer trøstende, litt lysere.

"Griske stortingsgriser"

I Kenya planlegger de folkevalgte politikerne i parlamentet å øke (ca. doble) sin egen lønn, og folk protesterer i dag i Nairobi mot det de mener er griske politikere. Foran parlamentet er det masse griser og masse blod, og mange av grisene har påskriften "MPigs" (som er et ordspill på MPs = Members of Parliament / engelsk for stortingspolitikere).

Også i Kongo vedtok parlamentspolitikerne for ikke så lenge siden å øke lønnen sin - med 220% - til noens irritasjon og/eller skuffelse. Deres lønninger var vel ikke de aller dårligste fra før av, med tanke på hva den vanlige mannen og kvinnen må klare å leve på... Men så vidt jeg kjenner til førte ikke folks frustrasjon til noen store demonstrasjoner, og lønnsforhøyelsen gikk igjennom i parlamentet.

Så får vi se om demonstrasjonen i Nairobi får de kenyanske politikerne på andre tanker eller ikke...

PS: sjekk ut #occupyparliament og #MPigs på Twitter for mer informasjon og bilder

Drømmen hennes vil fortsette

Skriver et lite innlegg før jeg begynner på dagens dyst. På lørdag, altså dagen etter at årets fredsprisvinnere ble annonsert (3 kvinner, hvorav 2 fra Afrika), ble Afrikas første kvinnelige nobelprisvinner gravlagt: Wangari Maathai, som døde av kreft for et par uker siden.


Jeg husker da hun fikk fredsprisen. Jeg var på Landsbrukshøyskolen på Ås den høsten (da forøvrig vedtaket om navneendring ble gjort; institusjonen heter nå Universitetet for miljø og bioteknologi) og altså i nærheten av Oslo, og dro inn for å være med på fakkeltoget. En magisk opplevelse! Kenyanske (og muligens andre afrikanske) damer dansa og sang foran balkongen på Grand hotell, og plassen var full av begeistring.


Wangari Maathai var altså den første kvinnen fra Afrika som fikk prisen. Hun var en foregangskvinne og først ute på flere områder. Blant annet var hun den første kvinnen i øst- og sentral-Afrika som tok doktorgrad. Og selvfølgelig startet og ledet hun bevegelsen hun ble kjent for - Grønt belte-bevegelsen for bærekraftig utvikling. Alt sammen til tross for at hun var født inn i en fattig familie. For en inspirasjon!


Hun tok også del i demokratiseringsprosessen i Kenya, fra å være i opposisjon mot diktatoren Moi til å være folkevalgt i nasjonalforsamlingen, og dessverre til å oppleve opptøyene og volden rundt presidentvalget for et par år tilbake. Det samme har Koigi Wa Wamwere gjort - han som var politisk flyktning her i Norge og nå er folkevalgt i den kenyanske nasjonalforsamlingen. (Jeg husker forøvrig at han hadde en fast spalte i Klassekampen mens jeg gikk på videregående). M&G skriver: "I want to tell Wangari that her dream will continue. We will continue with her struggle," said Koigi Wawamwere, a renowned Kenyan activist once jailed by Moi. "This is what we shall re-dedicate ourselves to." 

Slumdag i Nairobi

Jeg var i Nairobi et par dager og besøkte Ingunn, og ene dagen ble dedikert slummen, med besøk i Mathare på dagen og musikalforestilling om slumlivet på kvelden.

Her er Ingunn og jeg i Mathare:

Vi besøkte en skole:

Her er Ingunn og rektoren på hans kontor:

Jeg ble fascinert av geitene:

og av barna: