Tvillingbabyer

Vi har besøk av noen fødselseksperter fra Norge nå, som har et opplæringsopplegg for leger, jordmødre og sykepleiere ved flere av sykehusene her i Sør-Kivu. Med en gravid "dukke", trener de på vanskelige stillinger, store blødninger og teamarbeid. Såå bra! Utrolig viktig at denne praktiske kunnskapen sprer seg ut i distriktene, for mødre- og spedbarnsdødeligheten er skyhøy - Kongo har en av verdens høyeste andeler av dødsfall pga fødselskomplikasjoner.

Og dette er jo ikke bare snakk om store tall, men om mange mennesker. Vi fikk et eksempel på det i hendene i går. Et lite tvillingpar, ca 2 mnd gamle, der mora døde under fødselen. Familien har ikke sjangs til å kjøpe morsmelkerstatning til dem, og neppe til å skaffe rent nok vann heller. Så i går var de så heldige at de ble sendt til barnehjemmet i Kaziba inntil de blir så store at de kan tilbake til familien sin. Det er riktignok ikke lett å få endene til å møtes på barnehjemmet heller, men spedbarna får i hvert fall ordentlig morsmelkerstatning! Bestemora til disse tvillingbabyene var så letta og glad. Og de virka friske og våkne, så det er lov å håpe på et godt og langt liv for dem.

Verdensrekord i overlevelser

Noen ting blir faktisk bedre og bedre, år for år - én av dem er at flere og flere barn overlever fødsel, 1-årsbursdagen sin og 5-årsbursdagen sin. Vi setter ny verdensrekord i barneoverlevelser hvert år!

Dessverre er Kongo et av fem land der halvparten av alle verdens dødsfall under 5 år skjer. Og de fleste småbarna her dør av lungebetennelse, malaria, diaré eller pga fødselskomplikasjoner - alt er noe som burde kunne forhindres. Ufattelige 100 spedbarn dør per 1000 levendefødte. (I Norge dør 2 av 1000 levendefødte.)

Men jeg gleder meg tross alt over at i nabolandet Uganda har barnedødeligheten gått ned med utrolige 61% siden 1990, og i nabolandet Rwanda 64%. Og selv et land som har hatt så mange odds i mot seg som Sør-Sudan, har hatt en nedgang på nesten 60%. Det er fantastisk, og betyr masse liv.

Dessuten gleder jeg meg over enkle metoder med stor effekt: myggnettinger, for eksempel.

Og over utrettelige ildsjeler og pågående innsats: for eksempel jordmorskolen som starter opp i Kaziba i høst, som vil bety færre fødselskomplikasjoner og flere både mødre og barn som overlever.

Birth Day

I år la Redd Barna til en ny indikator (i sin rapport om Tilstanden til mødre over hele verden som jeg nevnte i forrige bloggpost): Birth Day Risk, eller Fødselsdagsrisiko.

Det er ikke risikoen forbundet med å feire bursdag - enten det er faren for å spise for mye kaker, gjøre ville og gale ting og falle og brekke ankelen, eller melankoli pga livet som raser av gårde i full fart. (Jeg som har bursdag i dag kan kjenne litt på alle tre tingene... ;-)

Men risikoen forbundet med dagen du ble født, din aller første levedag. Risikoen for å ikke overleve den. 

Noen av disse landene har rett og slett veldig stor befolkning, og derfor ikke en høy spedbarnsdødelighet sett i prosent. Andre land har høy spedbarnsdødelighet - og Kongo, på femteplass, tilhører den gruppen. India stiller i sin egen skremmende kategori, med stor befolkning og høy spedbarnsdødelighet.

I mitt Afrika-hjerte må jeg innrømme at jeg tenker at her er "heldigvis" flere verdensdeler representert - det er ikke bare Afrika (i motsetning til de ti bunnlandene for mødre som alle ligger i et belte over det sentrale Afrika). Men, det er et men, over hele verden har spedbarnsdødeligheten gått ned bortsett fra i Afrika sør for Sahara (f.eks. gått ned 65%(!) i Øst-Asia, men økt 10% i Afrika sør for Sahara fra 1990-2011). Heldigvis finnes det foregangsland også i Afrika når det gjelder mødrehelse og spedbarnshelse. Skal se mer på hva de har gjort, og på hva jeg har sett i Kongo etter hvert!

Enn så lenge: Happy Birthday to me!

Mammaer i fare

Redd Barna har nå publisert en rapport om Tilstanden for mødre verden over. Øverst på lista er Norden godt representert (med Norge på en tredjeplass!? - vi som er vant til å vinne, være øverst, må se oss forbigått av Finland og Sverige). Nederst på lista er sentral-Afrika "vondt" representert. Fra Gambia i vest til Somalia i øst går det et belte gjennom det sentrale Afrika der det er aller vanskeligst å være mor og å være nyfødt. Og helt nederst, på allersisteplass, er Kongo.

Jeg vet jo at det er ille - for mange, men ikke minst for nyfødte og for mødre. Allikevel setter det en støkk i meg å lese det slik svart på hvitt i en sammenlikning av alle land i verden. Ja, jeg vet at slike sammenlikninger kan diskuteres, at noen sikkert er uenig i hvilke kriterier som er regnet med, eller hvordan de kriteriene ble regnet ut. Dette er ikke en Sannhet med stor s. Men det sier allikevel noe sant, om mødre og babyer som har det vanskelig og farlig.

Det pekes på underernærte mødre, og på manglende støtte i forbindelse med fødsel - begge deler kan tilskrives all kriginga.

Begge deler gjøres det noe med. Gjøres det mye med! Og jeg er faktisk så vanvittig priviligert at jeg er involvert i noe av det. Mer om det kommer snart!

Lille Lykkelig

Bare noen dager før jeg dro fra Durban ble dette lille nøstet født:

Hun heter Lykkelig - og det håper jeg hun blir...

Jeg hviska inn i øret hennes at hun må gå på skolen og gjøre lekser og ikke rømme slik som foreldrene...

Ei bittelita og ei litt større jente

Jeg snakket nettopp med ei jente på tlf. Hun er ei av de som har bodd ute på gata en god stund. Så fikk hun en baby - ei skjønn lita jente - og ble fortvilet over det livet hun hadde å tilby ungen sin. Etter mye om og men, flyttet jenta innomhus og bodde hos slekt sammen med babyen. For en glede!

Nå er hun kastet ut - og igjen fortvilet. Men ikke knust. Hun har fortsatt vilje til å kjempe, håp for egen framtid, og hun har fortsatt stor omsorg for og kjærlighet til babyen.

Jeg håper, ber og venter på noe godt...

Godt liv lever fortsatt

Noen av dere husker kanskje Godt liv, som jeg skrev om i januar? Hun ble født på nyttårsaften, rett før jeg dro, og jeg fikk gi henne et navn, og gav henne navnet Godt liv. Zulunavn har en betydning, og man gir gjerne et navn ut fra hva man ønsker for barnet. Som oftest er det en eldre person i familien som gir babyer navn, men bestemora bad meg om å navngi denne lille jenta. Jeg hadde fulgt mammaen gjennom graviditeten og var utrolig glad for at hun flytta fra gata og bor trygt og godt i et hjem sammen med babyen, og jeg visste umiddelbart hva jeg ville kalle babyen, hva jeg ønsker for henne: et godt liv.

Gjensynsgleden var av en annen verden da jeg steg inn i huset. De bor et stykke fra bilveien, og jeg gikk litt i surr i stiene ned til huset deres, og holdt nesten på å gi opp da jeg endelig fant riktig sti og så huset. Bestemora hoppa og dansa av fryd, og kunne ikke stoppe å danse og prise Gud av pur glede. Innimellom hilste og klemte vi, men så satte hun i en takkedans igjen.

Omsider viste hun meg lille Godt liv, som lå og sov, men våkna da jeg kom og lå og smilte og strålte. For en skjønn unge! Hun lo opp mot meg og kunne smelta en stein. 

Godt liv

I går holdt jeg en nyfødt baby i armene mine, og jeg fikk æren av å navngi henne. For en vakker avslutning på 2010.

Av de mange tingene jeg gjorde i går, den siste dagen i 2010, var det fineste å dra på besøk til ei av jentene fra gata som har flytta hjem dette året og som var høygravid. Selve "det å dra på besøk" var et eventyr i seg selv, for det striregna hele dagen, og vi måtte gå ned en laaaaang, smal sti av en bakke, som var blitt veldig glatt i regnet, for å komme til huset. Jeg hadde ikke sjangs til å holde meg på beina i slippersene, og prøvde meg barføtt i gjørma, men jeg hadde aldri klart å komme meg ned hadde jeg ikke gått med to stødige karer i fotballsko, med knotter som gav dem mer kontroll. Vi sklei og gjorde akrobatiske pirutter hele gjengen, men alle kom ned helskinna - til mye hyl og latter. Vi hylte så mye (og det var faktisk vi som hylte, og ikke bare jeg) at folket hjemme hørte oss komme lang vei, og vinduet var fullt av nysgjerrige ansikter som lurte på hvem i alle dager som kommer på besøk da vi omsider kom ned til huset.

Inne i huset ble vi andektige. For der lå en nyfødt baby!

Bestemora (oldemora til babyen) var helt over seg av glede, og priste Gud for den gode timingen. Den lille jenta hadde kommet til verden samme morgen, og mor og barn hadde nylig kommet hjem fra sjukehuset. Jenta "mi" var stolt og lykkelig - og letta over at den 24t fødselen var over.

Babyen var nydelig og tjukk! Det er først nå jeg skjønner hvor undervektige de andre nyfødte babyene jeg har sett har vært. Jeg har stussa når jeg har sett dem, men jeg vet jo ikke hvordan en nyfødt baby skal se ut - jeg har bare sett disse som har blitt født av mødre på gata som har brukt rusmidler under graviditeten og spist dårlig. Her om dagen så jeg helsekortet til en av dem, og så at hun hadde veid 2.2 kg da hun ble født - og skjønte at det var lite. Det som er mest bekymringsverdig er allikevel at hun ikke vokser noe særlig. Hun ble født 1. desember, men er vesentlig mindre enn babyen som ble født i går...

Denne lille tjukkebolla var heldigvis rund og god og stor og sterk. Men ikke skjønner jeg at det går an å presse ut noe så stort! Jeg har sett på de andre nyfødte babyene jeg har sett, og tenkt at det der kunne jeg også klart, men denne... Au, sier jeg bare.

Men denne jenta er en helt - ikke minst fordi hun har gått fra å være gatejente til hjemmejente. Hun har virkelig tatt ansvar og gjort det som var best for babyen mens hun var gravid - nemlig å flytte hjem til en omsorgsfull bestemor. Det er så mange gravide jenter som nekter å gjøre det (eller å flytte innomhus et annet sted, hvis det ikke er mulig/ønskelig/tilregnelig å dra hjem), men som i stedet sover ute på fortauet, med mye rusmidler (særlig lim), mye vold og lite mat.

Jeg var ubeskrivelig glad da hun bestemte seg for å dra hjem. Og like glad hver gang jeg har besøkt henne og sett at hun har trivdes hjemme og hatt det godt. Bestemora har ikke vært mindre lykkelig over hjemflyttingen. Hun gråter av glede hver gang hun ser meg og priser Gud, og takker meg for at jeg hjalp jenta hennes hjem. Jeg takker henne, for uten en omsorgsfull person hjemme, ville det neppe gått, og denne bestemora er gull. Og æren for beslutningen skal jenta selv ha. Pga erfaringen min angående hvor uvanlig det er, er jeg fortsatt overraska over valget hennes - lykkelig overraska!

Bestemora var over seg av lykke over den nyfødte også, og uttrykte håp om at babyen må være et vendepunkt i jentas liv - en sjanse til å starte et godt liv. Ikke mer gateliv. Et nytt og godt liv hjemme i et hus med en familie som bryr seg. Gå tilbake til skolen. Leve. Leve et godt liv. Og jenta var enig!

Så da bestemora spurte meg med bevende lepper om jeg kunne gi babyen et navn, var valget lett: Babyen heter Godt liv. Zulu-navn har en betydning, og det er vanlig å gi et navn ut fra hva du ønsker for barnet eller familien. Ofte er det besteforeldrene som navngir barnet, men denne gangen delegerte bestemora æren til meg.

Et godt liv er det jeg inderlig ønsker for den nybakte mora, for den nyfødte babyen og for hele familien. Guds velsignelse over hele deres hus! Må de alltid skaffe nok mat på lovlige og verdige måter.

Baby girl

Nyheter om dødsfall og besøk til en nyfødt baby er de to ytterpunktene fra dagen min på gata i dag. Det verste er at jeg vet ikke hva som gjør hjertet mitt tyngst. Et nytt menneskeliv er et mirakel og en gave, men når forholdene er slik de er i dette tilfellet... Hva slags sjanser har denne lille jenta for å leve opp og, aller helst, få et godt liv - et bedre liv enn foreldrene? Å leve fra hånd til munn ved å selge sex og dop er vel ingens ønskedrøm for barna sine.

Kjære Gud, må denne lille jenta vokse opp og gå på skole, i motsetning til mora som ikke kan å lese. Må hun oppleve mye kjærlighet og støtte, i motsetning til mora som har lært at hun ikke kan stole på noen. Må hun få seg et godt og stabilt levebrød, og ha selvtillit, verdighet og være stolt av og glad i seg selv - i motsetning til mora som...

Baby in trash bin

Og jammen blir hverdagslivet slengt i ansiktet på meg med en gang jeg kommer: I går kveld kjørte jeg en venn hjem, og da vi kom fram fikk vi høre at de hadde funnet en baby i søppelkassa utenfor tidligere på dagen. Babyen levde og så ut til å være i fin form - selv om han fortsatt hiksta i søvne...

Et godt år

Et år går mot slutten - et veldig bra år.

Det begynte tidlig med en fantastisk tur til Drakensberg-fjellene og Lesotho første helga i februar. Snakker om balsam for sjelen for en bymus i Durban:

Den turen satte dessuten anslaget for det som skulle bli a new best friend - Rooney. Og gode vennskap er jo noe av det beste en kan tilegne seg her i livet.

Og så en tur for livet til Kongo. Fullstendig uforglemmelig med desperasjon i flyktningeleire og håp i sentre for voldtatte kvinner. Jeg håper livet mitt vil inneholde mye mer derfra, og etterhvert være en kilde til forandring for det gode.

Noe av det som har prega året mest for meg er arbeidet med ungdommene som bor på gata i Durban. Det har vært tøft og fælt og rørende og godt og vondt - på en gang. Det første halvåret var mye prega av babyer; det siste halvåret av tenåringsjenter. Også neste år vil nok være mye prega av dem - la det også innebære forandring til det bedre og håp.

Og mye moro og sprell, takk til Siphiwe og andre venner i Durban!

Og en fantastisk avslutning, med fakkeltog for Obama og håpet om en vending til det bedre i verden på det storpolitiske nivå (og jeg fikk et glimt av Barack og Michelle!!)

Så la det bli fanfaren inn i 2010: Change! Hope! Yes we can!

Skumle krokodiller, falske rier og sterke jenter

Jeg skrev at det er mye som skjer, så her er en liten oppdatering. Forrige helg var jeg på tur og så krokodiller, flodhester, giraffer og mange andre skumle og/eller herlige dyr. Jeg har ikke kamera for tida, men skal få bilder av noen andre og legger snart ut glimt fra det ville Afrika. Det var ei kjempehelg - utrolig deilig å komme seg ut i naturen og få frisk luft i lungene og vakkert landskap i øynene :)

Tirsdag var det jo Obamas innsettelse, og jeg kommer med bilder derfra også (dvs fra feiringa vår). Jeg har fått Obama-tskjorte og Obama-button, så jeg er en synlig tilhenger - og jeg leser boka hans nå 'Audacity of Hope' - anbefales!

For de som lurer på hvordan det går med de gravide jentene, så er heldigvis alt bra med både mødre og babyer - og alle babyene er fortsatt inne i magene. Men de har ringt i panikk og smerte opptil flere ganger, men alle rier har så langt vært falske - heldigvis, så babyene kan vokse seg store nok før de kommer ut til den tøffe virkeligheten utenfor.

I dag har vi hatt jentemøte. Guttene hadde fri, slik at vi kunne snakke fritt om hvordan det er å leve på gata for jenter. For det er ikke noe enkelt og behagelig liv. Tenk bare på en liten småting som mensen... Og selvfølgelig større ting som voldtekt og overlevelsessex. Det var et positivt og framtidsretta møte - jentene har bein i nesa og drømmer i hjertet. Og godt å kjenne det sterke søsterskapet.