Amnesti for ulovlige zimbabwere

Jeg har vært mye ved Home Affairs de siste månedene (i forbindelse med søknader om personnummer for noen av jentene og guttene på gata), og noe som har vært slående er de enorme køene til et bestemt kontor: kontoret der illegale zimbabwere kan søke om å legalisere oppholdet sitt i Sør-Afrika.

Sør-Afrika ga nemlig i september amnesti til zimbabwere som oppholder seg ulovlig i Sør-Afrika, og hadde gitt dem frist til nyttårsaften for å søke om lovlige papirer. Da nyttårsaften opprant, hadde sør-afrikanske myndigheter mottatt mer enn en kvart million søknader!

En del av zimbabwerne har ikke engang pass, og zimbabwiske myndigheters maks-kapasitet er å produsere 500 pass per dag. Når disse søknadene fra Sør-Afrika strømmer inn, i tillegg til det havet av pass-søknader som de allerede mottar til vanlig (mange zimbabwere vil ut av landet, så det er allerede stort press på pass-produksjonen), kan man skjønne at behandlingen av disse amnesti-søknadene er utfordrende og vil ta sin tid.

Men det er en flott håndsrekning fra de sør-afrikanske myndighetene, synes jeg. Å være ulovlig innvandrer er vanskelig, men å bo og skaffe seg livsopphold i Zimbabwe er vanskeligere i følge mange, så det er bra at Sør-Afrika aksepterer realitetene og tilbyr denne sjansen til å bo og jobbe lovlig hos den rike naboen i sør.

Peanøtter som penger

Jeg leste i morges om et sjukehus i Zimbabwe som tar imot peanøtter, høner og andre gårdsprodukter som betaling for behandling. Det var skikkelig oppmuntrende å lese om oppfinnsomhet og praktisk sans midt i vanskelige omstendigheter!

Her er noen pasienter og deres "valuta": mais, peanøtter, geiter, høner, osv:

Dere husker kanskje den vanvittige inflasjonen for en stund siden? Som nådde noe så vanvittig som 500 milliarder prosent i 2008, og gjorde at selv trillioner-sedler var ubrukelige (trillionersedler høres ut som onkel Skrue, men dette er altså fakta fra den virkelige verden!).

Men mennesker er omstillingsdyktige og sterke og takler det utrolige. Slik som i Zimbabwe, der man begynte å kjøpe og selge med byttevarer i stedet for penger. Mens mange offentlige tjenester kollapset fordi det ikke var noen lønninger, fortsatte dette sjukehuset driften fordi de gav de ansatte høner, peanøtter og andre varer som pasientene betalte med.

Ute på landsbygdene er det fortsatt vanskelig å få tak i penger, og dette sjukehuset har altså fortsatt praksisen med å ta imot varer i bytte mot å se en lege eller motta behandling. Her er en oversikt over "valutakursen" - og heldigvis koster det ikke mer enn 1 dollar (eller en halv bøtte solsikkefrø) å se legen, noe som er mye mer overkommelig enn 4 dollar i papirpenger slik det er ved en del andre sjukehus:

Det minner meg om noe en klassekamerat fra Malawi ofte argumenterte for: at livet på landsbygda kan være hardt, men likevel mer levelig enn å være fattig i en by (i hans eksempler som regel Malawi vs. Durban). Man kan ikke komme på Spar eller Rema 1000 med en sekk løk og håpe på å få kjøpe en pose med sukker. Men på landsbygda er det fullt mulig, og til og med vanlig, i følge hans erfaringer. Bor du i en blokk i en by er det vanskelig å produsere noe av maten du trenger, men på landsbygda kan man ha små åkerlapper med mais, spinat og poteter, og leve lenge på det. Jeg har sett det på hjembesøk her i områdene rundt Durban også. Det gror og vokser gode, mettende og næringsrike produkter i alle kriker og kroker.

Sunt er det også! Ved dette sjukehuset i Zimbabwe lager de peanøttsmør som serveres til frokost. Stappfullt av næring og energi!

Her er det som brukte å være sjukehus-kapellet, men som nå er lagerrom for peanøtter og andre gårdsprodukter mottatt som betaling:

Les artikkelen i New York Times for mer. Alle bilder er tatt av Robin Hammond for The New York Times.

Gode nyheter fra Zimbabwe

Husker inflasjonen jeg har skrevet om tidligere i Zimbabwe? Den ble målt til 500 milliarder prosent. Gjett hvor mye den er på nå???

Jeg hadde aldri kunne gjetta riktig, men her om dagen leste jeg gode nyheter i avisa om Zimbabwe, så jeg tenkte jeg måtte dele det her på bloggen.

5.3%. Jepp. Ikke 5.3 milliarder, ikke millioner, eller tusen, engang... Men 5.3% inflasjon. Det er til å leve med...

Tiden med tomme butikkhyller og trillebårlaster med sedler (som allikevel ikke var verdt noen ting) er forbi. Supermarkedene er fulle.

Hva skjedde?

Koalisjonsregjeringa (bestående av både Mugabes parti og opposisjonspartiet) ga opp den nasjonale valutaen og innførte utenlandsk valuta, først og fremst amerikansk dollar.

(Her er en selger som henger nyvaska dollar til tørk.

Bildet er fra Mail & Guardian)

Det må ha vært bittert for Mugabe, som baserer hele sin retorikk på uavhengighet fra Vesten...

Så jeg er positivt overraska, nesten målløs, over at han klarte å svelge en så stor kamel og se til det beste for landet. Han er ikke akkurat den som jeg først tenker på når jeg tenker vise statsledere...

"Problemet" nå (og jeg skriver problem i gåseøyne fordi jeg synes det er så lite i forhold til hva som har vært, særlig om man ser på hvordan folk har funnet kreative løsninger på det) er mangel på veksel eller småpenger. Finansministeren har sagt at landet skal importere småpenger, men folk har allerede funnet sine egne kreative veier. Egg, karameller, fyrstikker, m.m. fungerer som veksel.

Det snakkes om å bruke den sørafrikanske randen i stedet for (de fleste nabolandene til SA har bundet valutaen sin til randen), men det er har vist seg hardere å svelge enn å underkaste seg den amerikanske dollaren. (Og vi kan vel egentlig skjønne det - bare tenk om Norge skulle innføre svenske kroner!)

Imens tjener markedsfolket godt på å selge zimbabwes gamle 100-trillioner-seddel til samlere fra hele verden...

Mens 50-milliarder-seddelen kun kan brukes som veksel - på linje med et egg.

Det synes virkelig å være en ny tid for Zimbabwe.

Gratulerer med 30arsdagen?

I dag "feirer" Zimbabwe 30 år som uavhengig nasjon. Det er en bursdag med bitter ettersmak.

Zimbabwe gjorde det delvis svært godt som ung uavhengig nasjon, og hadde for eksempel den beste statistikken i Afrika når det gjaldt skolegang og leseferdigheter i befolkningen. Og frihet fra kolonimakt og hvitt mindretallsstyre er selvfølgelig verdt å feire i seg selv.

Men frihet fra en form for undertrykkelse er bare så som så, når man nå lever under undertrykkelse igjen - til og med fra en av ens "egne".

Mugabes styringsform er omtrent som hersketeknikker i voldelige hjem. Frykt, gjerne en ikke helt handfast frykt, er et effektivt maktmiddel. Gode retoriske ferdigheter misbrukes til manipulering istedet for konstruktiv og positiv nasjonsbygging (eller familiebygging i voldelige hjem). Og, når psykisk undertrykking og frykt ikke er tilstrekkelige for å oppnå underkastelse, tys det til fysisk vold.

Jeg husker godt da jeg møtte noen studenter fra Zimbabwe i Trondheim under Isfit, og hvor sterkt inntrykk det gjorde å høre hvordan de led fordi de var aktive i opposisjonen mot Mugabes tyranni. De kunne fortelle om arrestasjoner, om tortur og bortføringer, og den ene kunne ikke dra til hjemlandsbyen og besøke mora si, fordi han frykta konsekvensene det ville få for henne.

Politiske motstandere - og nå snakker jeg om svarte politiske motstandere, så det handler ikke om å frigjøre landet fra de gamle makthaverne - lever i frykt for sine liv; de blir fengslet, bortført, torturert, og en del har til og med blitt tiltalt for landsforræderi. Hvor sykt er ikke det? Engasjement for demokrati straffes med tiltale og rettssak for landsforræderi.

Keiserens nye klær: Zimbabwere lider fortsatt under et undertrykkende styre.

Særlig de siste 10 årene har vært ille, men Mugabes despotiske trekk er ikke nye. Pa 80-tallet (altså like etter frigjøringa) ble politiske motstandere (for en stor del av en annen etnisk bakgrunn) massemyrdet. Man antar at ca 20.000 ble drept i Matabeleland i løpet av et par år, og det var også utstrakt bruk av tortur og voldtekt. En mann fortalte at den ene tanta hans ble drept av hæren, og at familien ikke fikk lov til å begrave henne, men måtte se på at den døde kroppen hennes lå ved porten og ble spist på av hunder i flere dager før hæren dro sin vei og de kunne begrve restene av liket. Noen mennesker ble kasta ned i gruvesjakter, og andre ble brent levende i hjemmene sine.

Spesialenheten i hæren som utførte disse grusomhetene var blitt trent i Nord-Korea. Nå har Mugabe invitert fotballaget til Nord-Korea til Matabeleland for treningsleir i forkant av fotball-VM. Lokalbefolkningen er sjokkert og føler det er krenkende for de overlevende og for minnet etter de drepte. Men grusomhetene i Matabeleland er ikke anerkjent av Mugabe, og det er faktisk ulovlig å snakke om dem. En kunstner ble arrestert så sent som i mars i år for å lage en utstilling om massakrene. Ingen får lov til å gå og se utstillinga. Igjen kommer "vold i hjemmet"-tendensene i Mugabes politikk tydelig fram - det vonde må ikke snakkes om, men må ties i hjel, for dermed blir andres opplevelser, minner, meninger og virkeligheter (andre enn voldsutøverens) ikke anerkjent som gyldige eller reelle.

Bursdagskake uten drikkevann

Zimbabwes president Robert Mugabe feira 85 årsdagen sin i helga, med bl.a. en gigantisk kake som veide 85 kg:

Samtidig benyttet han anledningen til å komme med en del giftige utspill, blant annet at de voldelige farm-angrepene vil fortsette og at han, fulgt av to visepresidenter, er på toppen av landets hierarki (dvs at statsminister Morgan Tsvangirai kommer pa en lav 4. plass).

Bursdagsfeiringen har blitt kritisert av mange for å vaere for ekstragavant og derfor sløsing av penger i en kritisk tid for Zimbabwe da mange av landets innbyggere sulter. Sult var tydelig under feiringen også, da folk sloss i køa for å få mat (under utendørsfeiringen for menigmann, ikke gallafeiringen for inviterte gjester).

Ministeren som jeg skrev om tidligere er forøvrig fortsatt i fengsel. Staten har appellert en rettskjennelse om å frigi ham, så nå venter han på behandlingen av appellen. I følge radionyhetene i dag tidlig bør saken avklares i løpet av uka.

Ellers har en video blitt smugla ut av landet nylig, der følgene av koleraepidemien kommer tydelig fram. Mugabe har forsøkt å bagatellisere epidemien, og det er lenge siden han sa den var over. Det er løgn, noe vi kan tydelig se langs grenseovergangen til Sør-Afrika, og nå har det altså blitt smugla ut en film der mangelen på rent drikkevann star fram som et stort problem. Vannkranene er stengt av i flere deler av landet - for månedsvis, og folk er derfor enkelte steder avhengig av sølevann for drikke. Det blir veldig vanskelig å stanse epidemien under slike forhold.

(Mugabe er forresten fortsatt kongen av konspirasjonsteorier. Han har sagt at spredningen av koleraepidemien i Zimbabwe er et britisk komplott. Det er ofte lett for oss som mennesker å skylde på andre istedet for å granske oss selv og innrømme feil, men nå tror jeg det begynner å bli på tide med litt selvransakelse for Mugabe...)

Lys i beksvart strev?

Det er mye rart, og kanskje er det håp innimellom. Den nye koalisjonsregjeringa i Zimbabwe har, for eksempel, ikke klappet sammen ennå - og det er litt overraskende, må jeg innrømme at jeg synes. Det er ikke lenge siden situasjonen var slik:

Og nå er den blodige og forslåtte opposisjonslederen statsminister, og (det tidligere opposisjonspartiet) MDC har flere viktige regjeringsposter, inkludert finansminister. Det er ikke bare rosenrødt nå heller, riktignok. Viselandbruksministeren, som lenge har vært i eksil, ble arrestert da han kom til landet og er fortsatt fengslet - sammen med flere politiske ledere og journalister.

Men det er ikke bare beksvart heller. Lærerne har streika mer eller mindre et år eller så, men har nå avblåst streiken og skal tilbake til skolene på mandag. Den nye utdanningsministeren (også fra det tidligere opposisjonspartiet) virker imøtekommende og de håper på forandring. Det er lenge siden lønna deres mistet all verdi - den skal visstnok ha tilsvart mellom 1 og 2 kroner pr måned. Jeg tror jeg skrev tidligere at uttaksgrensa i minibankene ikke er nok til å kjøpe et brød, så vi kan bare såvidt ane hvor vanskelig det er å leve og overleve der...

En stor endring er at lærerne nå skal få utbetalt lønn i utenlandsk valuta. Det er temmelig ekstremt at offentlig ansatte får lønn i utenlandsk valuta, og det sier noe om hvor ufattelig kritisk situasjonen i Zimbabwe er nå, men det betyr mye for menneskelig overlevelse og velvære at inntektene blir verdt noe og kan brukes.

Det er ingen enkel eller raskt overstått jobb å bygge opp igjen landet etter så mange års vanstyre med Mugabe. Meldingene om sult og nød er ikke til å tro med tanke på at Zimbabwe var Afrikas brødkurv som hjalp andre land i matmangel. Nå er tusenvis døde og over 83 000 smittet av kolera, og mat er hjerteskjærende mangelvare. (Tegninga er litt gammel, Mugabe er 85 år nå.)

Men det er håp i hengende snøre, og nå er det tross alt noen lysglimt med bud om en bedre framtid.

Limer inn dette brevet fra Sabona, i tilfelle det er noen som ønsker å bidra:

Kjære venner,
Tusen takk for all den enorme støtten vi har fått fra dere og at dere fremdeles er med å bygge opp Sabona og hjelpe våre venner i Zimbabwe.
Jeg sender ut denne mailen til dere fordi Sabona er i en svært presset situasjon og vi trenger hjelp for å kunne fortsette å redde liv, drive prosjektene og fortsatt gjøre den viktige jobben i Zimbabwe.
Grunnet den forferdelige økonomiske situasjonen i Zimbabwe med 10-talls millioner inflasjon, daglige prisstigninger og ikke eksisterende varer og tjenester har Sabona sine prosjektkostnader økt dramatisk samtidig som situasjonen er mer horribel enn noen gang i Zimbabwe og vi trenger å kunne få ut mat til folket. Våre prosjekter er ikke bærende når menneskene sulter. Vi trenger all den hjelpen vi kan få fremover for å kunne fortsette det viktige arbeidet som dere er med på å bygge.
Vi trenger å opprettholde fadderordningen og hjelpefondet.Vi trenger å få delt ut medisiner og mat, men pengene strekker ikke til.
Vi trenger hjelp!
Sabonas kontonr er:1254.20.19814Cultura Sparebank
Send gjerne denne mailen til deres venner.
Tusen takk igjen for all støtte!
Hilsen Ynghild

Ny begynnelse, nytt håp?

Store nyheter i nabolandet - Zimbabwe's nye kabinett blir tatt i ed i dag. På tide, kan du si, siden valget var 29. mars i fjor... Opposisjonsleder Morgan Tsvangirai ble tatt i ed som ny statsminister på onsdag, og han holdt en inspirerende tale:

"Political violence must end today. We can no longer afford brother against brother, because one happened to have a different political opinion," Tsvangirai said to cheers.

"The transitional government will make food available and affordable," he said. "No Zimbabwean will ever go hungry again."

"Our hospitals must be places of healing ... On Monday, all schools must reopen. This Monday." (se her for mer)

Ja, la oss håpe han har rett!

Men ikke alle jubler:

Here is a man who won the elections in March last year under tyrannical circumstances, yet the Thabo Mbeki government and its allies refused to accept the outcome. What they did instead was make life hell for Tsvangirai. They tolerated assassination attempts, the murder of hundreds, unspeakable acts of torture and rape, passport withdrawals, all with the intention of rendering Tsvangirai powerless. (se her for mer)

Ja, det er jo ikke akkurat rosenrødt. Til og med nå, mens Tsvangirai ble tatt i ed, er det flere titalls politiske fanger i landet - mange fra Tsvangirais parti og journalister.

Men jeg leser Obamas bok 'The Audacity of Hope', og selv om det i dette tilfellet kanskje er litt naivt (med tanke på all manipulasjonen som har pågått for å gjøre Tsvangirai maktesløs) velger jeg å HÅPE at han vil ha reell politisk makt og vil bidra til å endre situasjonen i Zimbabwe til det bedre. We can no longer afford brother against brother.

Et nesten-mote med Tsvangirai

På lørdag møtte jeg nesten Morgan Tsvangirai (opposisjonslederen i Zimbabwe).


Han skulle komme hit til universitetet og holde et foredrag. Men Mugabe ville det annerledes...

Kofi Annan, Jimmy Carter og Gracia Marcel skulle til Zimbabwe, men de ble nektet inngang! Tsvangirai måtte derfor være i et krisemøte med dem i stedet.

Her er de tre:

Mugabe har virkelig trådt over grensa for galskap når han nekter Kofi Annan inn i landet. Jeg trodde ikke mine egne ører. Og han tar overraskende sjanser, for Gracia Marcel er jo kona til Nelson Mandela!

Mulig det er fordi han vil forme sin egen regjering alene, og derfor ikke er sa interessert i forhandlinger eller internasjonal kontakt...

Men det var et bra møte her på universitetet allikevel. Hundrevis av zimbabwiske flyktninger hadde møtt opp, og det var stor stemning i salen. Her er flagget til Movement for Democratic Change:
Jeg mista kameraet mitt på vei til Namibia, så jeg fikk bare tatt (dårlige) bilder med mobilen, og nå sliter jeg med å få dem overført til dataen, men jeg kommer forhåpentligvis tilbake med bilder, for noen av dem er svært så minneverdige (dere vil forstå når dere ser dem).

Ellers er ikke situasjonen i Zimbabwe noe særlig. Flere hundre har dødd av kolera, og utbruddet fryktes spredd til Sør-Afrika. Tre mennesker er til nå døde på denne siden av grensa.

Zuma har sagt at prominente personer, inkludert Kofi Annan, mener situasjonen i Zimbabwe nå er så ille at landet kan kollapse i løpet av maneder. Ja, det skulle ikke forundre meg.

Men en ting som faktisk forundrer meg er Zumas holdning her. Han er kanskje ikke så verst allikevel. I dag sa han nemlig: "The situation has just gone beyond a situation where we can say 'let us wait and see'. We have got to act and act now." Så sant, så sant.

100 milliarder-seddel: ikke nok til et brød

Jeg har ikke skrevet noe på en stund nå. Det er ikke fordi jeg ikke har noe å skrive - det er mer fordi det er for mye å skrive og for liten tid til å fordøye og gjøre det på... Men jeg skal komme mer tilbake til det senere. Forst noen glimt fra Zimbabwe. For å minne meg selv om at det er ikke så verst her. Jeg føler det er galskap her i Sor-Afrika, men det er ingenting i forhold til der. Her er noen utdrag fra det siste nyhetsbrevet til Sabona (www.sabona.no):

"Det finnes ikke mat i Zimbabwe. Så de få som kan, reiser over grensen etter mange måneder oppsparte midler, for å ta med seg hjem det lille de har råd til. En liter kokeolje. En sekk med maismel. Og det var det. Det blir mange måneder til neste reise. Er de heldige, klarer de å få med seg noen kilo sukker hjem. Slik at de kan selge litt sukker med høy avkasting. Noen steder selger de t-skjeer med sukker."

"Da 100 milliarder-seddelen ble trykket opp i sommer var det ikke nok til et brød engang. Og brød - det får man ikke tak i. De få som tjener noe må stå dagesvis i kø for å få ut lønna. Innen den er tatt ut, er den ikke verd noe. Maksgrensen for uttak pr. dag betyr at du må stå 3 dager i kø for å ha råd til å kjøpe et brød eller noen pakker kjeks."

"Lønna hans er ikke nok til transport. Mat finnes ikke. Han må til Botswana for å handle mat. “Kan du tenke deg, Yngi, der jeg kom hjem etter et døgns strevsom reise, 7 timer ved grensen, sinte vakter, botswanere som hater oss, jeg kom hjem klokken 3 om morgenen. Med en liten pose matvarer. Maismel og kokeolje. Jeg hadde ikke råd til såpe engang. Dette er en mann som jobber som rektor!"

Hva skal man si? Dette er galskap.

Why, South Africa, why?

As reports start filtering through on the United Nations Security Council meeting which dealt with the election impasse in Zimbabwe, the Times of London confirms: “South Africa led efforts to block the dispatch of a UN envoy to Zimbabwe yesterday, as the UN Security Council met on the election stand-off for the first time.”

The basis for this, according to the Times reporters, is: “South Africa, China, Russia, Libya and Vietnam spoke up against any further Security Council action at this stage, diplomats said, with Burkina Faso saying that Africa should take the lead. A top official of Zimbabwe’s Movement for Democratic Change (MDC), which claims that it won the March 29 election, held private meetings with key UN members in New York yesterday to press for an envoy to be sent to the country.”

And finally, worst for me: “Tendai Biti, the general-secretary of the MDC, travelled to New York to meet Security Council members separately, although South Africa, Russia and China appeared set to avoid him. He called for the UN to recognise the “illegality of the regime of Mugabe” and oversee a transfer of power to an MDC-led government of national unity.”

Africa should take the lead?

Correct me if I’m wrong, but aren’t Zimbabweans living through hell precisely because Africa and South Africa have done nothing? Haven’t Africa and the SADC had their chance and failed abysmally?

It’s one thing to stand back for your crony and speak of “quiet diplomacy,” but quite another to suddenly become loud and animated in defence of what? More quiet diplomacy?
Watching as Zimbabweans get butchered quietly?

Isn’t the foreign policy of South Africa supposed to accord in some small way with the sentiments of the South African people?

Yes, we begged Africa to lead the way. This resulted, if anything, in assisting Mugabe. In exasperation, the country endorsed UN intervention and your response is to move from zero to Mugabe’s hero in 5 seconds flat?

An absolute disgrace.

Michael Trapido
http://www.thoughtleader.co.za/traps/2008/04/30/zimbabwean-dystopia-why-south-africa-why/

Sokwanele - Enough is enough

Må poste en link til en annen blogg. Advarer mot sterke scener.

http://www.thoughtleader.co.za/alexmatthews/2008/04/24/we-must-prevent-a-zimbabwean-genocide/

Proudly South African

Det skjer så mye nå for tida at jeg må ingen måte rekker å følge opp her på bloggen - det er så mye jeg vil skrive, og så klarer jeg ikke å velge, og så ender jeg opp med å ikke skrive... Men, for å skjære igjennom og skrive om én ting i hvertfall, kan jeg jo begynne med å fortelle at jeg i de siste dagene har vært stolt sør-afrikaner.

Situasjonen i Zimbabwe er helt forferdelig. Jeg så på tv-nyhetene i går, og der så vi hvordan en gjeng bøller som kaller seg krigsveteraner tok seg inn på en gård og overtok den (krigsveteranene er 'militiaen' til Mugabe). Vi så skamslåtte opposisjonsvelgere på sykehus, og andre opposisjonsvelgere stod tomhendte foran nedbrente hus.

Nå lurer du kanskje på hvorfor i alle dager jeg føler meg som en stolt sørafrikaner pga at det er så ille i Zim. Grunnen er at folk i SA faktisk har stått opp og 'talt Roma midt imot'. Et lasteskip fra Kina kom hit til Durban (Afrikas største havn!) fullastet med våpen til Zimbabwe. Det er ganske uhyrlig, med tanke på situasjonen der. Og - nå kommer gladnyheten - den sørafrikanske fagforeningen til havnearbeiderne satte foten ned og nektet å utføre lasting. Lasteskipet ble faktisk nektet inngang i havnen, og har ligget utenfor nå i flere dager.

En slik handling står i sterk kontrast til president Thabo Mbekis 'stille diplomati' og uttrykte støtte til Mugabe. Mbeki nekter konsekvent å kritisere noe av det som skjer, og sier at vi må vente til valgkommisjonen er klar til å offentliggjøre resultatene uten å klage - til tross for at valget var for 3 uker siden(!) og til tross for vold mot opposisjonsmedlemmer.

Og jeg er bare SÅ GLAD for at sørafrikanere kan stå opp mot urett! Hurra, hurra, hurra!

Og i går avgjorde Durban High Court at våpnene ikke kan fraktes gjennom Sør-Afrika og til Zimbabwe, og skipet forlot Durban.

Valg

Det er valgtider - både i USA, Zimbabwe og Durban... Det er mye bråk rundt valget i Zimbabwe, men like spennende er valgene vi har hatt blant barna på gatene i Durban denne uka. Vi driver og etablerer en komite av barn og unge mennesker som lever på gata, og selv om valgprosessen ikke har vaert like komplisert som i Zimbabwe, er det faktisk ikke langt unna. Tekstbøker er enkle, men virkeligheten er mye vanskeligere...

Forrige fredag organiserte vi et massemøte. Vi hadde vaert ute på gatene i to uker og invitert barna, og planen var å holde et valg. Vi vil vaere demokratiske og la deres stemme komme fram, sa vi avviste planen om å plukke ut aktuelle kandidater, men insisterte på å la barna selv gjøre og bestemme alt. De skulle nominere kandidater, de skulle drive 'valgkamp' og de skulle stemme.

Men, som sagt, virkeligheten er vanskelig. Byen er delt opp i territorier, og barna fra ett territorium er ikke trygge i andre. Så når fredagen kom, var det nesten bare barn fra ett territorium som var der. I tillegg til sikkerhet er det mye politikk inneblanda - noen organisasjoner driver arbeid her, noen andre der, og det er konkurranse og mye dumt. Vel, det er en lang historie, men konklusjonen er klar: det var like greit at så få kom, for hvis alle de forskjellige grupperingene hadde vaert representert, hadde vi visst risikert slåsskamp. (Og da snakker vi ikke om en uskyldig nevekamp, men regelrett krig - alle baerer kniv, så de kunne stukket hverandre ned, og i verste fall... vel, la meg ikke fullføre den setningen!)

Så vi måtte komme opp med en annen plan. Noen pusha hardt for at vi skulle gi opp fokuset på deltakelse og myndiggjøring av barna, og heller plukke ut komitemedlemmene selv, i stedet for å gjøre alt så vanskelig med å insistere på å holde valg. Men vi føler at hvis ikke grunnmuren er rett - hva hjelper det da hva vi gjør senere? Vi ønsker virkelig, virkelig sterkt å ha en komite som er valgt av barna selv.

Og heldigvis finnes det alternativer til massemøte og sentralvalg: vi har denne uka vaert rundt i de forskjellige territoriene og avholdt lokalvalg. Det har vaert kjempegøy, for vi har faktisk lykkes i å la barna gjøre hele valgprosessen og møter så masse entusiasme.

Så nå håper vi bare at det fortsetter - og fortsetter oppover :)

Det er kompliserte saker som skjer i valget i nabolandet også. Valgkommisjonen har faktisk offisielt erklaert opposisjonspartiet som vinner i parliamentsvalget. Nå holder vi pusten for den offisielle erklaeringen for presidentvalget...

Something fishy

Det har ennå ikke kommet offisielle resultater fra valget i Zimbabwe pa lørdag, og, som en talsperson for opposisjonen kommenterte, det blir tydeligere og tydeligere at det er "something fishy" på gang. Det virker mistenkelig at det skal ta så lang tid, og det er veldig lett a tenke seg til at det drives hektisk virksomhet for å 'rette på' valgresultatet før det kan offentliggjores...

Hvert valglokale har i følge loven mulighet til å offentliggjore resultatene fra det bestemte lokalet, og det har derfor vaert mulig å grovregne pa resultatet, selv om den offisielle uttalelsen lar vente pa seg. Opposisjonspartiet begynte tidlig å feire valgseieren de mente å ha vunnet på bakgrunn av slike publiserte lokalresultater. Regjeringen fulgte opp med en trussel om at alle vet hvordan et statskupp behandles, så de skulle bare passe seg...

En interessant uttalelse kom fra valgobservatørene fra SADC (Southern African Development Community). Lederen for valgobservatørene uttalte at valget hadde foregått pa en fri og rettferdig måte i henhold til SADCs regler. Med tanke pa alt som ble avslort før valget (se forrige post) er det en pussig uttalelse, og man kan begynne a lure pa hva slags regler SADC har... Med tanke pa at valgresultatet ennå ikke er offentliggjort (det var planlagt et pressemøte søndag kl 14.30 for a offentliggjøre resultatene, nå er det tirsdag kl 11.30) er det ogsa en litt smårar konklusjon.

Resultatene, etter hvert som de offentliggjores, viser et rotterace mellom ZANU-PF (regjeringspartiet) og MDC (opposisjonsparti). Så gjenstår det å se hvem som blir aprilsnarr. Nå som resultatet dras ut i det uendelige lurer jeg jommen pa om ikke Mugabe har blitt 'lurt' av folket og derfor febrilsk prover å fabrikere sin egen aprilsnarr... Men hvem ler til slutt?

Valg i morra

Imorgen er det valg i nabolandet. "Sannhetens time" er vel ikke akkurat kommet, for uavhengig av hvordan folket stemmer, vet vi hvem som vinner: Den sittende presidenten Mugabe.

Det deles ut valgflesk - av det litt mer håndfaste slaget enn de tomme valgløftene vi er vant med fra Norge, nemlig biler! Opposisjonskandidatene klager over at de ikke har fatt komme til i media med sine budskap. Og de klager over at de ikke har fått se den endelige listen over stemmeberettigede - ryktene skal ha det til at det er en del navn der på personer som ikke eksisterer i virkeligheten, såkalte fantomstemmer. (Ved forrige valg fantes det mange stemmer fra folk som var døde for flere år siden, så ryktene har ikke oppstått fra ingenting...). Uavhengige observatører er ikke velkomne, og pressen er kneblet.

Og bare i tilfelle det ikke skulle vaere nok til å sikre seieren: Mugabe har sørget for å få trykket opp 9 millioner stemmesedler til tross for at det kun finnes ca 5,9 millioner stemmeberettigede i landet. I tillegg er det trykket opp 600.000 poststemmer (for politi og andre tjenestemenn, o.l.), men det finnes mindre enn 30.000 som er berettiget til å stemme via posten.

Dvs at det er trykket opp ca 3.670.000 stemmesedler mer enn det er stemmeberettigede...

Kjekt å ha litt å gå på - sånn i tilfelle folket skulle stemme "feil"...


Her er kandidatene (sjekk de koselige kjaelenavnene):
Sittende president Robert Mugabe, med kjaelenavnet "Gamlingen":


Presidentkandidat Morgan Tsvangirai fra partiet Movement of Democratic Change, av Mugabe kalt "Frosk":

Presidentkandidat Simba Makoni, tidligere finansminister i den sittende regjeringen, na utbryter og uavhengig kandidat, av Mugabe kalt "Dukkemann":

100.000% inflasjon

Jeg deler hus med en fra Zimbabwe. Jeg vil ikke si navnet hans av sikkerhetshensyn, for situasjonen er ikke helt god for å si det mildt, og hvem vet om det ikke finnes spioner som kan norsk... Han har vært hjemme på ferie nå et par uker, og kom tilbake i går. Han kunne fortelle litt av hvert... Hjelpe meg, hvor skal dette ende.

Inflasjonen er på over hundretusen (100.000)! Jeg husker jeg skrev en post her i bloggen da inflasjonen hadde passert totusen (2.000), og jeg syntes det var vanvittig. Men nå. Prisene stiger daglig. Da huskameraten min kom, kostet en busstur (fra et sted i byen til et annet) 5 millioner. Fire dager senere var prisen steget til 10 millioner. En øl kosta 14 millioner når han var der. Den dagen han dro, steg prisen til 40 millioner. Hvis du vil at statlige selskaper skal fikse noe hos deg (e.g. strøm, vann, etc), må du først dra til dem med en kanne med bensin, og så kommer de til deg og fikser det du trenger. Hvis du blir syk må du ha en backup-plan, og prøve a alliere deg med en nabo med bil (og bensin!), for ambulansen kommer kanskje, kanskje ikke.

Så det er ikke greit å leve. Mammaen til huskameraten min er lærer, og hun har vært masse hjemme nå mens han var på besøk, for lærerne har vært på streik. På fredag ble streiken avsluttet - etter at lærerne hadde fått en lønnsøkning pa 754%! Det høres kanskje mye ut, men med tanke på prisstigningen er det faktisk ikke så vanvittig. Når varer mer enn dobles fra en dag til en annen, er det ikke lett å lage budsjett, planlegge, eller leve... Når prisen på bussbilletten plutselig stiger fra 5 til 10 millioner, er det ikke lett å komme seg på jobb...