Et glimt fra livet på gata

Etterhvert som vi blir bedre kjent med en del av barna og ungdommene som lever på gata i Durban, er det ikke til å unngå å bli grepet. Hver av dem har sin egen spesielle historie, og sine egne sår. I dag hadde vi komitémøte - og det var fylt med både sinne og tårer. Vanvittig sterkt når en av dem deler livssmerten sin. Det er helt utrolig at et så ungt liv kan være fylt av så mye tap og sorg. Det er også utrolig at livet går videre.

Jeg leste i en bok (selvbiografi av Sør-Afrikas første - og hittil eneste - offentlige person som har stått fram med aids) om hvordan mange sier "hvis jeg får vite at jeg har aids, vil jeg henge meg, jeg vil ikke kunne leve med det", men forfatteren sier at det er nonsense. Når man står oppi det, uansett hvor forferdelig, skremmende og vondt "det" er, ser man hvor sterk livsviljen vår er. Det samme så vi i dag. Det er lett å tenke at hvis jeg opplevde så mange vonde og brutale tap, ville jeg ikke leve - men det ville jeg nok, selv om det innebærer å overleve på matrester fra søppelkasser. Livet kan være så hardt, vondt, nedverdigende og 'håpløst' det bare vil - vi klynger oss fast til det allikevel. Og til glimtet av håp, som er der til tross for alt.

Sinnet og aggresjonen som også var til stede i dag var utløst av at en av vennene våre - som også er komitemedlem - er blitt satt i fengsel. For å stjele mat.

Bare sånn apropos de foregående postene...

Det er en matvarekjede her nede som heter Pick'n'Pay (tilsvarer Kiwi e.l. i Norge), og ved en av butikkene deres her i Durban dumper de mat som av en eller annen grunn ikke skal selges i et lager like ved utsalgslokalet. Det kan være mat som er gått ut på dato, eller som er misforma (f.eks. klemt brød). Og det var herfra at vår venn stjal. Og ble satt i fengsel.

Rettferdig? "Shoot the criminals"? Hmm... Kanskje ikke så god idé allikevel, Shabangu? Hva med litt mer rettferdig fordeling av ressurser? Og bedre dekning av basisbehov i befolkningen? Hva med litt omsorg?

Killing slowly

Bare det at vi har en minister for trygghet og sikkerhet her i landet sier sitt - vi ville ikke hatt det hvis alt var trygt og sikkert, for å si det slik... Desto tristere er det at viseminister Shabangu sier det hun sier, for behovet for virkelig å forstå - og, bygd på en slik forståelse, virkelig gjøre noe (dvs noe som funker) - er udiskutabelt.

Jeg tror ikke at det finnes én årsak, eller én løsning; virkeligheten er kompleks og mangeartet. Men jeg tror ikke man kommer utenom fattigdom, for å forklare og forstå fenomenet kriminalitet i Sør-Afrika.

Det er kanskje ikke riktig å si at kriminelle handlinger er overlevelsesmotivert - for det er ikke snakk om en akutt liv eller død-situasjon, slik vi kanskje kan forestille oss bilder fra hungerområder med babyer med store tomme mager. Men hvem av oss ville vel latt det gå så langt?! "Jeg kan vente en dag til, jeg dør ikke før i overimorgen, så la meg være lovlydig i dag." Jeg vet i hvert fall at jeg ville stjelt lenge før den tid...

Men om det ikke er overlevelsesmotivert i den helt rene forstanden av liv eller død, så kan man si at det er overlevelsesmotivert i den forstand å skaffe det daglige brød. En form for inntekt, om du vil. An income-generating activity. Jeg har sett statistikker som sier at Sør-Afrika har alt fra 25% til 75% arbeidsledighet, men vi kan i hvert fall slå fast at arbeidsledigheten er høy. Det er irriterende når vi lærer om dette på skolen, og trenes i "skills development" og "skills training" - som om mangel på ferdigheter er problemet. Hallo! Det finnes ikke nok jobber! Vi læres utfra prinsippet om at det er bedre å lære en mann å fiske, enn å gi han fisk, for da kan han sørge for seg selv og ha mat hver dag, i stedet for bare den ene dagen du ga ham en fisk. Men hva søtten hjelper det å kunne å fiske hvis du ikke har en fiskestang? Og hva søtten hjelper det å få en fiskestang hvis det ikke finnes fisk i elva?

Så hva gjør du da, når du ikke har jobb, ikke har inntekt, har en mage som må mettes, har familiemedlemmer med mager som må mettes, barn som bør på skole, en syk onkel som bør på sykehus og et tak som lekker? Jo, da blir du kreativ. Du skaffer deg en inntekt. Enkelt og greit. Er det umoralsk? Er det "ondt" og "fælt" og "fyfy"? Tja, det er vel ikke særlig verre enn å ikke mette de magene, ikke sende de barna på skole, eller se på at onkelen din dør av noe han kunne fått behandling for.

Så viseminister Shabangu kan oppfordre politiet til å skyte og drepe kriminelle, men hun ser ikke at vi allerede dreper folk - langsomt. Og i et "kill or be killed"-dilemma er det noen som velger det første.

Da jeg leste avisa idag, ble jeg interessert i en artikkel som het "A reason to eradicate poverty". Grunnen som oppgis er ikke for å bli kvitt kriminalitet, men den er ganske relevant for mine tankerekker rundt temaet allikevel. Journalisten skriver bl.a. noe om at media er så opptatt av de få rike, og glemmer helt de store massene (dvs de fattige). Det gjelder også for kriminalitet. Vi blir opprørt når en bil har blitt kapret, men glemmer at det store flertallet av ofrene faktisk er alt for fattige til å eie en bil. Hva vi rike opplever og lider pga kriminalitet er bare en liten brøkdel av helheten.

Artikkelen referer faktisk til universitetet i Oslo, og skriver: "Recent University of Oslo research conducted by Professor Kalle Moene claims that South Africa is the stingiest society in the world -- based on the factual assertion that of all countries it could most easily eradicate poverty by redistributing income from the wealthiest to the poorest."

Og nå er vi ved en kjerne: Det er ikke bare snakk om det faktiske nivået av fattigdom, eller den objektive forståelsen/virkningen av fattigdom. Det handler om fattigdom i forhold til noe. Malawi er f.eks. fattigere enn Sør-Afrika statistisk sett hvis man ser på BNP og gjennomsnittlig inntekt hos befolkningen. Men der er likestillingen stor. Her er forskjellene enorme. Det finnes rikdom her til lands som selv en nordmann ikke kan forestille seg (og man skal ikke ha reist mye for å innse at man som nordmann vet veldig mye om rikdom). Og det finnes fattigdom som er like dyptgående som den i Malawi eller hvor som helst ellers. Så det er enorme kontraster. Det er urettferdig. Det fostrer ikke samhørighet og gjensidig hjelp, slik det kan i likestilte samfunn slik som i Malawi.

Og det er unødvendig. "...av alle land kan Sør-Afrika enklest utrydde fattigdom ved å omfordele inntekt fra de rikeste til de fattigste."

Her er avisartikkelen: http://www.mg.co.za/articlePage.aspx?articleid=336935&area=/insight/insight__columnists/

Kill the criminals

Ministeren for trygghet og sikkerhet, Susan Shabangu, har nylig uttalt til politiet: "Kill the criminals". Hun kaller dem faktisk bastards og sier: "You must kill the bastards if they threaten you or the community". Og det er ikke snakk om skremmeskudd: "I want no warning shots. You have one shot and it must be a kill shot". Hun går så langt som til å kritisere grunnloven (og, jeg antar, dets forbud mot dødsstraff): "I say that criminals must be made to pay for their crimes. The Constitution says criminals must be kept safe, but I say No!"

Det er slike dager jeg kunne ønske jeg ikke leser avisa, for sånne uttalelser skremmer meg dypt i sjelen, og får meg til å lure på - "hvor skal dette landet ende? skal det virkelig synke ennå dypere?"

For det første, hvis drap anses som løsningen, ligger det underforstått at problemet forstås som onde, fæle individer - slik at hvis de fjernes, vil samfunnet bli bedre. I bunnen av et hvert løsningsforslag, ligger en forståelse av problemet - slik og slik forklares et problem, og den forklaringen leder til et løsningsforslag. Men å si at noe er 'fælt' eller 'ondt' er ingen forklaring. Det er en beskrivelse, eller mer bestemt, en verdidom. Og en verdidom kan være velbegrunnet eller ikke, sann eller ikke, men den kan ikke lede til noe løsningsforslag, for den forklarer ingenting. Uten en forklaring av årsaken(e) til et problem, blir et hvert løsningsforslag kun gjetning.

Så slike uttalelser gir ingen mening logisk sett, for de gir inntrykk av å være en løsning til et problem, men de bygger på en verdidom og ikke en forklaring, og er derfor blind gjetning. Men av og til kan jo blind gjetning slå til - det er jo en vinner i lotto hver uke - og måten å se om gjetningen har slått til eller ikke er å se hva som skjer etterpå, se virkningen (f.eks. kan ingen vite på forhånd om de gjettet riktig lottotall, men etterpå kan man sjekke og finne det ut). Og dessverre for minister Shabangu - det ser ut til at hennes hypotese ikke slår til. Å kalle vold og kriminelle handlinger "onde" og "fæle", å si "fyfy" og forby dem, og å straffe dem som allikevel gjør slikt har vi prøvd i noen årtusener - men lite er oppnådd. Svært lite. James Gilligan, psykiater og tenker rundt vold, sier at drapsraten i USA er fra fem til tjue ganger høyere enn i noe annet industrialisert demokrati. Interessant nok, fenglser også USA fem til tjue ganger flere mennesker enn disse andre landene (i forhold til folketall). Og er det eneste vestlige "demokratiet" som fortsatt praktiserer dødsstraff. Noe å tenke på, Shabangu...

Jeg mener ikke med min kritikk å rettferdiggjøre vold eller kriminalitet - jeg sier ikke at folk bare må fortsette å drepe, voldta, stjele, skyte, knivstikke, bryte inn, ødelegge og herje. Men jeg sier at holdninger, meninger, 'problemforståelse' og løsningsforslag, slik som de uttalt av ministeren er totalt unyttige. De hjelper ikke. Og antakelig er de til og med motvirkende. Men denne posten begynner å bli lang, så jeg kommer nok snart med en oppfølgingspost der jeg forklarer mer

Et spørsmål om moral?

Vi driver fortsatt på med å bli kjent med gatebarna i byen - eller unge mennesker som lever på gata, for å bruke et litt mindre stigmatiserende uttrykk. På torsdag skulle vi egentlig drevet såkalt oppskende virksomhet rundt i byen, men fordi påska var på vei, hadde politiet og noen laererstudenter et lite stunt i stedet. Så vi samlet oss på Sakh'sizwe drop-in centre som er basen vår, og hørte på noen taler.

Først ut var en politimann. Jeg måtte holde meg fast for ikke å springe opp og rope "NO!!!" flere ganger under talen hans. Den var bare helt forferdelig provoserende. Gjennomgangstemaet hans var den enkeltes frie vilje og ansvaret for å ta 'gode' valg. Høres kanskje vel og bra ut, men i en kontekst som Sør-Afrika, kan ikke (representanter for) myndighetene snakke om kriminalitet og andre samfunnsproblemer som moralske problemer hos individuelle barn. Han stod der og skrøt av at han hadde arrestert et gatebarn klokka ett den samme natta, fordi gutten hadde stjålet skoene til et annet gatebarn. Hallo! Hvis et barn stjeler sko, er det kanskje en ide å se på livssituasjonen til det barnet - kanskje han trenger hjelp istedet for arrestasjon?!

Det burde gå an, selv for en politimann (jeg skriver det fordi politimenn her til lands ikke akkurat er kjent for å vaere veldig intelligente; politiskolen tar to maneder, så det sier seg selv at de ikke akkurat har noen dyptpløyende gjennomgang av samfunnsproblemer, menneskesinnet, osv), å vaere såpass reflektert at man ser bakenfor den umiddelbare 'kriminalitetshandlingen' og stiller seg spørsmalet "hvorfor?" Et barn som lever på gata lever i materiell fattigdom. De er blant de nederste på samfunnets rangstige - forfulgt av myndighetene, sett ned på av resten av befolkningen, uten familie eller naermiljø til a støtte seg. De fleste kriminalitetshandlinger (inkludert verre kriminalitet så som 'meningsløs' stjeling og vold) er forståelige i et slikt perspektiv (jeg sier forståelig, og mener ikke automatisk akseptabel, bare så det er sagt). A stjele sko er enkelt å forstå, saerlig fordi vi nettopp har hatt en periode med regn og kulde nå.

Det burde også gå an å ha såpass med innlevelsesevne og medfolelse at man tenker "hvordan er det å vaere dette barnet?" - istedet for å automatisk komme med den fordømmende merkelappen 'kriminell'. Når du stjeler fra vennene dine har du kommet deg opp i en livssituasjon som neppe er saerlig morsom eller fornøyelig å vaere i. Det går an å huske at det dreier seg om mennesker - i dette tilfellet dreide det seg til og med om et barn.

Men politimannen så ikke ut til å bry seg. Han brydde seg heller ikke om at ca 90 % av tilhorerne var barn og unge mennesker som bor på gata, eller folk som tidligere har bodd på gata. Budskapet hans var dermed direkte en fordømmelse av dem han snakket til. Han fortsatte å preke at avhengig av moralen vår kan vi velge mellom to motsetninger. På den ene siden holdt han opp 'å vaere kriminell' (noe han sa med utilslørt forakt), og på den andre siden holdt han opp det å ha "a decent job" (en sømmelig jobb) - og han inkluderte selvfølgelig seg selv i den siste kategorien. Jeg måtte holde meg fast for ikke rope ut eller spy eller noe. Fy f... hvordan våger han å stå som en politimann i uniform foran en samling barn og unge mennesker som lever på gata, og si at han har en sømmelig jobb!?!? Hver eneste en av tilhørerne (med unntak av gjester slik som vi studentene) har opplevd på kroppen å bli trakassert og mishandlet av politiet. Absolutt alle tilhørerne (inkludert vi studentene) vet hva politiet gjør. Det er jo derfor vi jobber med disse barna! Fordi vi ikke vil at barna som lever på gata skal bli sendt ut av politiet, kastet i fengsel, eller liknende, under kongressen vi arrangerer i juli. I november, da FIFA kom til byen for a ha trekning av VM-gruppene, ble barna kasta i Westville prison som er et fengsel for voksne. Det er grunnlovsstridig, men det skjedde allikevel. Ikke våg å stå foran oss og si at du har en sømmelig jobb!

Langsiktige virkninger - bygging eller nedbryting av identitet?

Jeg begynte a skrive om noen av opplevelsene fra i gar, da vi dro ut til to landsbyer, men fant ut at for at det jeg skriver skal gi noe saerlig mening, ma jeg fortelle litt om selvhjelpsgruppene.

Tenk deg India - et enormt stort land, mer som et kontinent, men omkring en milliard mennesker. Tenk deg det rurale India - der flertallet lever, i sterkt kontrast til de nyrike (og gammelrike), der mennesker ma streve for livet. Millionvis av utviklingsprosjekter har blitt lansert og gjennomfort her og i liknende omstendigheter andre steder i verden (les: ikke minst Afrika). Hva er resultatene? Hva slags forandring har skjedd? Hva har disse prosjektene gjort for menneskene her og livene deres?

Resultatene er sma, materielt sett. Det er lite forandring. Flertallet ma fortsatt streve for livet. Det er lite endring i maktbalansen mellom den rike eliten og det fattige flertallet.

Resultatene er nedslaende og negative, hvis vi ser bakenfor det materielle. Folk ser utad for hjelp. "Oi, en hvit mann! Han vil sikkert gjore noe. Han ma vi fa noe av!" Jeg har bare hatt et lite kort glimt inn i India, og ser det derfor tydeligere i Afrika. Identiteten baerer kostnadene av hjelp utenfra. Identiteten tilhorer en mottaker, et tomt kar. Bevisstheten om og stoltheten over egen historie, egen kunnskap, egne evner, egen styrke, troen pa seg selv, vissheten om at man kan finne losninger innenfor egne rekker - har fatt seg en knekk (eller mange), er brukket, har brister. Sinnet er fortsatt kolonisert. Folk er avhengige av ytre inngrep.

Sa nok et utviklingsprosjekt for a bedre levestandarden (redusere barnedodeligheten, oke leseferdigheten, gi tilgang til drikkevann, innfore nye jordbruksmetoder) kan vaere forstaelige nok i et snevert perspektiv av kortsiktig, materiell levestandard. Ja, behovene er der, jeg benekter ikke det. Men prosjektet vil bekrefte "sannheten" om at andre ma ordne opp, om egen hjelpesloshet. Det vil forsterke avhengigheten. Koloniseringen av sinnet fortsetter.

Pa denne bakgrunnen ble selvhjelpsgrupper startet. Gruppene er et sted for diskusjon rundt egne liv. Mennesker som ikke har hatt en stemme oppdager langsomt at de kan bade tenke og snakke og bli lyttet til. Mennesker som ikke har hatt en stemme samles og ser at de er ikke alene.

Og de sparer. Hver gruppe blir enig om sine egne regler - hvor mye som skal spare. Mange er svaert fattige mennesker, og det kan vaere at det eneste de har a spare er en handfull ris. Men over tid og med felles innsats vokser det. Sa kan et medlem soke om et lan - for a kjope sykkel slik at familien kan selge gronnsaker pa markedet, for eksempel.

Den materielle verdien av en slik spare gruppe er enkel a se, og tilsvarer de millionvis av mikrokreditt-gruppene som finnes over hele verden (Yunus som startet Grameen Bank i Bangladesh fikk Nobels fredspris for mikrokreditt-arbeidet, for de som husker ham).

Like viktig, eller viktigere, er de ikke-materielle resultatene. Det er vanskelig a forestille seg hvor undertrykte en del av disse menneskene har vaert. Nar jeg sier at de ikke har hatt en stemme, mener jeg det virkelig. Kvinner vet kanskje ikke navnet sitt engang, for de blir alltid referert til som noens datter eller kone. De er nederst pa rangstigen. Det er ingen som bryr seg om dem. I gruppene laerer de at de kan tenke og snakke og lytte. De laerer a ta avgjorelser sammen (de ma bestemme reglene for tilbakebetaling av lan, for eksempel). De oppdager at de kan diskutere temaer som gjor livene deres vanskelige. Det kan vaere at laereren ved skolen er en latsekk som ikke gjor jobben sin. I fellesskap blir de enige om hva de skal gjore - og de gjor det.

Dette gjor noe med identiteten. Dette gjor noe med troen pa seg selv. Vissheten om at det finnes losninger innenfor egne rekker. Det er en langsom prosess av legedom.

Men na har jeg skrevet veldig mye ser jeg. Haper noen orker a lese... Mer om opplevelsene fra landsbyene kommer snart :)

Delhi og Durban - to forskjellige virkeligheter

Det er spennende og inspirerende a vaere her i Delhi, men det er ogsa tydelig at dette er en annen verden enn Durban. Vi kan bli i fyr og flamme over hva de gjor her, men det er ingen automatikk i at ideene kan overfores til en annen kontekst.

Et eksempel: Barn som tigger eller stjeler/nasker far ikke lov til a bli med i banken her i Delhi. I Durban lever gatebarna av stjeling, og sper pa med tigging...

Noe er fundamentalt forskjellig, og ingenting kan bare duplikeres. Vi far se hva framtida bringer - hva som er mulig og ikke.

Verdighet - kan kjopes, ikke mottas?

Jeg har allerede skrevet noe om hvor radikalt Butterflies praktiserer deltakelsesprinsippet, og det er ikke det eneste prinsippet de praktiserer radikalt. Et annet er at de ikke gir noe gratis, for det vil ikke ha noen verdi for dem som mottar det, men streber etter a ivareta verdighet og ansvarlighet i alt de gjor. Vi fikk oss litt av et sjokk forste gangen vi besokte et kontaktpunkt, og sa hvordan matutdelingen foregikk...


Hvert kontaktpunkt har en fast tid daglig da en eller flere laerere og en eller flere facilitatorer/tilretteleggere (de kalles Child Rights Facilitators) kommer til stedet, og de har skole. Etter skoletida er over og de leker, far de ogsa mat - men det deles ikke ut gratis. Barna betaler! Et maltid koster 2,50 rupi, hvorav 1 rupe gar til barnets konto i banken (gatebarnbanken som er grunnen til at jeg og Chris er her).


Ingen tvinges til a betale, og hvis et barn ikke kan betale en dag, for hun eller han allikevel spise. Men barna er kjempeivrige etter a betale, slik at hvis noen ikke kan betale i dag, betaler de som regel dobbelt i morra. En viktig motivasjonsfaktor er sparingen (1 rupi som gar til kontoen deres). Men, jeg tenker at hvis det var eneste motivasjon, kunne de like gjerne sette inn 1 rupi pa kontoen hver dag og la vaere a betale for maten (da ville de spart 1,50 pr dag), sa det ma finnes andre motivasjonsfaktorer i tillegg. Butterflies argumenterer at det gir verdighet - a tjene til maten.


Mottakelse av donasjoner gir ikke verdighet til noen. Her er det sitatet jeg provde a huske i en tidligere blogg: " A child is not an object of pity. Services provided for children are his/her right and not an act of charity."


Et par bilder. Her har maten ankommet kontaktpunktet, og noen av barna organiserer den:





Og her nytes den:

Fortsettelse pa tanker ang. radikal deltakelse

Tenkte jeg skulle fortsette litt der jeg slapp i gar. Jeg skrev noe om hvor radikalt deltakelsesprinsippet blir praktisert her. Vil gi dere et eksempel:

En av mange aktiviteter er noe som heter Child Line. Det er en nodtelefon der barn som er i nod kan ringe, eller voksne som er bekymret for et barn. Det kan vaere et forlatt barn, et barn som blir mishandlet, eller som er i en hvilken som helst krisesituasjon. De fleste barn som ringer er i en medisinsk nodsituasjon.

En gang var det en gutt som ringte. Han hadde tuberkulose og var i en kritisk tilstand. Avtalen er at personalet pa ChildLine skal mote opp innen en time etter at noen ringer. Men i dette tilfellet klarte de ikke a finne gutten. Han ringte igjen etter at det hadde gatt en time. Da personalet omsider fant ham var det for sent, og han dode.

Barna (som er "sjefene" for tjenesten) ble rasende, og mente at ChildLine hadde gjort en utilgivelig feil og var ubrukelig. De samlet seg til et krisemote, og det la an til at de ville legge ned hele tilbudet. De som jobbet for ChildLine (som er voksne) bad om tilgivelse for det som hadde skjedd, og bad om a fa en ny sjanse. De diskuterte fram og tilbake, og kom fram til at de (dvs barna) skulle vaere mer aktive i tjenesten, bl.a. med a folge opp og hjelpe personalet til a finne barna som ringer. Konklusjonen ble at tjenesten ble opprettholdt og ChildLine eksisterer fortsatt. Etter gatebarns beslutning...

Et forsok pa a dele tanker

Vi har hatt tre arbeidsdager allerede, og inntrykkene er mange. Vanskelig a vite hvor jeg skal begynne...

Vi besoker en veldig spennende organisasjon. Den apnet i 1989, og hun som grunnla den var en meget bevisst dame. Hun reiste rundt i landet for a se hva som ble gjort for gatebarn, og selv om det var mye bra a se, merket hun seg en svakhet som var felles for de fleste/alle programmene: De var alle institusjonelle, dvs de gav barna et hjem/oppholdssted, men de gjorde lite for a endre pa situasjonen pa gata. Hun bestemte seg dermed for a starte noe annerledes, og hennes utgangspunkt var menneskerettighetene - arbeidet skulle vaere rettighetsbasert. Dette bryter med de tradisjonelle arbeidet som er veldedighetsbasert. Jeg skulle onske jeg hadde med notatboka mi, men den ligger igjen pa senga, men jeg skal forsoke a gjengi et sitat: Barn er ikke objekter for medfolelse/synes-synd-pa. Tjenestene de far er deres rett - det er ikke veldedighet.

Hennes rettighetsbaserte og ikke-institusjonelle tilnaerming var veldig kontroversiell pa den tida, og Butterflies ble kritisert for a oppmuntre til a leve pa gata. Na er den ikke-institusjonelle tilnaermingen moderne og i vinden, og f.eks. Sor-Afrika forsoker a legge om systemet sitt til en liknende tankegang. Det at de var sa tidlig ute imponerer meg veldig, og det viser en overbevisning til verider og filosofi som innbyr til respekt.

Vi laerer om empowerment og verdighet i pensum, og til en viss grad ser vi det ogsa, men jeg har aldri tidligere sett en sa radikal organisasjon eller et sa radikalt arbeid pa naert hold. Mesteparten av aktivitetene eies og drives av barna gjennom kollektiver. De har et helsekollektiv som sikrer dem helsetjenester (og for en som kommer fra Sor-Afrika er det faktum at gatebarn har tilgang pa helsetjenester nesten ikke til a tro!!), de har tre journalist-kollektiver (et i Delhi, et pa nasjonalt niva og et pa regionalt (South Asian) niva) som gir ut aviser og ogsa lager radioprogrammer som sendes pa andre stasjoner, de har en menneskerettighetsklubb - for a nevne noen av kollektivene. Barna har total kontroll, og bestemmer hva som skal gjores, nar, hvem, osv osv. Det er altsa IKKE de voksne som jobber i Butterflies som bestemmer, men barna. Empowerment and participation/deltakelse er moteord som du finner overalt innen utviklingsarbeid, men realiteten er ofte ikke saerlig radikal. Det er ganske typisk at man kaller det deltakelse, men folk har bare blitt konsultert. Her gjelder deltakelsen bestemmelser/avgjorelser (til og med store - inkludert a legge ned et program). Dessuten gjelder det BARN - og til og med gatebarn (som vi lett tenker pa som ikke til a stole pa...).

Men na er tida mi snart ute, sa jeg kommer tilbake med mer snart.

Symboler, ideologi, sprak - og makt

Jeg har saa vidt begynt aa snuse paa diskursanalyse i sosial psykologi (er det noe som heter det? det hores sa rart ut... jeg mener social psychology), og kunne ikke unnga a reagere nar jeg apna dagbladet.no litt tidligere i dag.

Da var den heteste nyheten at Mirzaolimov var siktet for drapet av sin tidligere kone og hennes niese, og det var slatt opp som hovednyhet - med et stort bilde av et norsk flagg.

Fryktelig trist at et slikt symbol blir brukt til a oke avstanden mellom to grupper ("etniske" nordmenn versus "uetniske" nordmenn/flyktninger/innvandrere) i en slik tragisk stund.

Men midt i smoroyet for en diskursanalytiker...

Vold avler vold

Mange av dere har vel faatt med dere at Sor-Afrika er et av de voldeligste landene i verden (bortsett fra land med offisiell krig, saa klart). Sor-Afrika ligger overst paa lista av drap, voldtekt og vaepna ran. Det er klart at mye at dette er en arv fra apartheid-tida. Landet ble jo flaska opp paa institusjonell vold og undertrykkelse, med dodskvadroner, ydmykelse, psykologisk krigforing, saa vel som "fysiologisk". Og selv om landet langsomt reiser seg opp fra den smertefulle fortiden, er sporene fortsatt tydelige.

Mer om det en annen gang, i dag ble jeg nemlig minnet om en annen type "vold avler vold", nemlig naar autoritetspersoner forventer vold og handler med vold forst.

Jeg dro til byen i dag, og satt i Toyota Hiace-en (type lokal minibuss). Plutselig horer vi politisirener bak oss, en politibil kommer susende forbi, og skrenser og slaedde-stopper rett foran oss. Fire politimenn stormer ut med digre gevaerer som de sikter mot oss.

Alt dette skjedde midt i et kryss (vi hadde stoppa for rodt lys da politibilen kom og slaedda og stoppa paa skraa i krysset). Det viste seg at det eneste de skulle gjore var aa omdirigere trafikken pga et 1.mai-tog senere paa dagen. Er det mulig?!? Hevete gevaerer, sikta mot oss, masse aggressiv gestikulering og bryske miner - for aa omdirigere trafikken til aa svinge til venstre i stedet for aa fortsette rett fram i et kryss!?! Tre av politimennene gestikulerte til sjaaforen vaar, og var skikkelig morske og vifta med gevaerene sine - enda sjaaforen ikke gjorde en eneste mine til motstand eller noe, bare kjorte pent og rolig til venstre slik han fikk beskjed om.

Jeg ble helt oppgitt. Hvordan i alle dager skal de faa dette samfunnet paa beina? Det vil jo aldri bli normale, fredelige, trygge tilstander med slik aggressiv og unodvendig framferd. Jeg kunne personlig stilt meg fram der og omdirigert trafikken helt fint - bare ved hjelp av et smil og litt vifting med armene. Vi har da med mennesker aa gjore - ikke uhyrer.

"Det gjenstaar for regjeringen aa mote en diktator den ikke liker"*

Apropos "diskusjoner om ... situasjonen i Zimbabwe" som jeg refererte til i forrige post: Sor-Afrikas posisjon og handlinger (eller mangel paa saadanne) i forhold til Zimbabwe er et hoyaktuelt tema som stadig kommer igjen i diskusjoner, baade her paa campus blant venner og i aviser o.l.

Regjeringen nekter nemlig aa kritisere president Mugabe, til tross for at hele nasjonen lider under matmangel og inflasjonen setter stadig nye rekorder.

Sor-Afrikas regjering utsettes for mye kritikk pga dette, baade innenfra og utenfra, og jeg er enig i at det er trist at de er saa handlingslamma og tilsynelatende likegyldige overfor lidelsene i nabolandet.

Mangelen paa kritikk av Mugabe forklares med at han var en viktig alliert i frigjoringskampen i Sor-Afrika, og det er selvsagt ikke lett aa snu ryggen til en gammel venn (eller rettere: aa stikke en kniv i ryggen til en gammel venn) - selv om den gamle vennen ikke lenger er en frigjoringshelt men en despot. Det som er litt trist, er at regjeringen ikke ser ut til aa forstaa at Zimbabwe stotta folkets frigjoringskamp i Sor-Afrika, og at Sor-Afrika derfor ogsaa har en takknemlighetsgjeld til folket i Zimbabwe, ikke nodvendigvis til presidenten personlig.

Men, men, Zimbabwe er naa en sak. Sor-Afrikas offisielle holdning kan forstaas, selv om jeg personlig ikke er enig. Derimot fikk jeg meg en støkk da jeg leste avisa i dag: Det forste Sor-Afrika gjorde da de inntok et (midlertidig) sete i FNs sikkerhetsraad var aa nedlegge veto mot en fordommelse av menneskerettighetsbruddene i Myanmar (tidl. Burma). Hvordan er det mulig?

Myanmar har et av de mest undertrykkende regimene i verden. De er slett ingen god, gammel nabo. Ikke en afrikansk bror. Jeg kan overhode ikke se noen grunn til at det "nye" demokratiske Sor-Afrika vil assosieres eller stotte et despotisk regime der.

Bortsett fra Sor-Afrikas problematiske forhold til egen identitet:
Paa den ene siden mer avansert og utviklet enn resten av Afrika, og "for gode" til aa vaere som dem. Ikke bare demokratisk, men ogsaa kapitalistisk, med et hoyt nasjonalprodukt og en fresende industri. En av de store gutta i verden - det er i hvert fall maalet.
Paa den andre siden "radikale", anti-vestlige, "vi er blant de undertrykte og ikke blant undertrykkerne" (til tross for aggressive ekspansasjon paa markedet i andre afrikanske land som innebaerer total overkjoring av lokale ressurser).

De maa paa den ene siden holde seg paa god fot med USA ++ pga den orgasmiske drommen om okonomisk vekst (og total likegyldighet overfor menneskelige konsekvenser). Paa den andre siden strever de desperat for ikke aa bli stemplet som kapitalistiske USA-slikkere, men beholde statusen som undertrykte frihetskjempere, "black is beautiful", idealister med hoyere standard og maalsetting enn okonomisk vekst.

En vanskelig balansegang...

*sitat: Tony Leon, leder for opposisjonspartiet Democratic Alliance

Jesu lidelse - et eksempel til etterfølgelse?

Påsken handler om Jesu lidelse og død (og oppstandelse - det er jo hele poenget), og jeg har tenkt litt på hvordan dette har påvirket vårt syn på lidelse.

Det å lide i stillhet, blir sett på som heroisk. Å utholde urett, er et tegn på modenhet eller åndelighet. Å klage er slett ikke en kristen dyd - det er nesten en synd...

Jeg trenger forresten ikke å snakke om kristen dyd, for selv om det kanskje står sterkere i kristne miljoer, tror jeg det gjelder for alle, enten man kaller seg kristen eller ikke. A klage er et tegn på svakhet. Å utholde lidelse er 'høyverdig'.

Saerlig gjelder det kvinner. Vi skal innfinne oss, tilpasse oss og holde ut det meste. Mange tenker at de holder ut med en mann som slår, fysisk eller psykisk, på grunn av kjaerlighet. Å utholde lidelse er et tegn på ekte kjaerlighet - slik Jesus led for oss fordi han elsket oss.

Men Jesus led og døde for at han kunne stå opp igjen, så tegnet på ekte kjaerlighet er ikke lidelse, men en ny start. Å bryte med lenker og bånd. Ikke å godta, men å overvinne urett. Å starte et nytt liv i frihet.

Hvor ligger egentlig problemet?

Artikkelen i Dagbladet som jeg henviser til i kommentaren til forrige post, om hvorfor Afrika er så fattig, satte i gang en lengre tankerekke i meg. Her er forste del:

De fleste konvensjonelle teorier og oppfatninger tilhorer noe vi kan kalle ordensperspektivet. Ordensperspektivet går ut på at samfunnet er bygd opp på en god måte og at den sosiale orden bor opprettholdes. Man antar at alle gis muligheter til å lykkes, og sosiale problemer forklares med at noe gikk galt i sosialiseringsprosessen til den personen som opplever sosiale problemer. Med sosiale problemer mener jeg alt fra vidtgående fattigdom slik som artikkelen i Dagbladet refererer til, rusmisbruk, arbeidsledighet, psykiske problemer, vold i familien, kriminalitet, ensomhet, osv, osv. (Lista er endelos.) Kilden til sosiale problemer ligger i personen selv, og vi forsoker derfor å hjelpe denne personen til å tilpasse seg samfunnets orden og goder mer "riktig" eller effektivt, ved for eksempel terapi eller rehabilitering.

En okende trend er å se årsakssammenhenger i familien. Barneoppdragelse, kommunikasjonsferdigheter, o.l. blir satt i sammenheng med rusproblemer, skoleprestasjoner, psykiske problemer, osv. Losningen ligger fortsatt i terapi, men i tillegg til individuell terapi inkluderes nå familieterapi, foreldreopplaering, kommunikasjonskurs, osv.

Man kan også se på kulturelle aarsaker, ved å definere subkulturer av sosiale problemer (e.g. fattige, rusmisbrukere, arbeidsledige, etc) og forklare de sosiale problemene med kulturelle saertrekk for den gruppa. For eksempel finnes det en teori kalt "culture of poverty" (fattigdomskulturen), der man har sett på felles karaktertrekk som folelse av underlegenhet, apati og fatalisme, og forklart hvordan disse trekkene viderefores til neste generasjon via sosialiseringsprosesser, slik at barn av fattige ikke drar nytte av de mulighetene de tilbys (i likhet med "normale" barn) via utdanningssystemet o.l.

Det denne kulturforklaringen ikke tar til etterretning, er muligheten for at disse fellestrekkene som blir identifisert, kan vaere tegn på tilpasning og altså ikke underliggende årsaker til fattigdom.

Innenfor et slikt ordensperspektiv finner vi altså folgende prosess:
1. Identifiser et problem
2. Studer de som berores av problemet og finn ut hvordan de er annerledes enn de som ikke er rammet av problemet
3. Definer disse forskjellene (som egentlig er resultater av urettferdighet og diskriminering) som årsaker til problemet
4. Lag et forslag til losning som gaar ut på å forandre menneskene som er berort av problemet

Noen som ser at noe skurrer?

Til slutt en fri oversettelse av et sitat av Paulo Freire (som definerer oss som undertrykkere):
"Undertrykkerne oppfatter ikke sitt eget monopol på å ha mer som et privilegium som umenneskeliggjor andre og dem selv. ...For dem er å ha mer en umistelig rett, en rett som de har tilegnet seg og gjort seg fortjent til gjennom deres egen "innsats", deres "mot til å satse". Hvis andre ikke har mer, så er det fordi de er udugelige og late..."

Kvinnedagen

Driver og leser norske nettaviser for tida, og prover blant annet aa folge med paa det som skrives om voldtektsbolgen i Oslo (det er jo interessant for en social work-student, pluss at det er aktuelt for enhver som bor i Sor-Afrika). Ble stolt over justisminister Knut Storberget som i en paneldebatt ville flytte fokuset til mennene:

- Jeg vil ikke gi råd til kvinner om hva de kan gjøre. Det blir å plassere ansvaret hos kvinnene. Jeg vil heller gi råd til menn. Jeg vil ha mennene først i 8. mars-toget, sier Storberget til Dagbladet.no.

Maa bare si meg veldig enig i at ansvaret ikke ligger hos kvinnene. Kjempebra at en mann, og saerlig en mann i hans stilling, gaar i bresjen for holdningsendringer der.

Vi har en veldig bra foreleser i psykologi naa. Han retter fokuset mot kvinnediskrimineringen og "the sexist society" (hvordan kan "sexist" oversettes til norsk?) her i Sor-Afrika saa snart han faar anledning (og det er ganske ofte). De ferskeste tallene som er tolket og publisert er fra 2005, og naar sosiologer har gjort beregninger ut fra antallet anmeldte voldtekter, er den skremmende konklusjonen at 17 kvinner voldtas hvert minutt i Sor-Afrika.

Og her plasseres mye skyld paa kvinnene/jentene. Hvor og naar du gaar steder, hva du har paa deg, etc, tillegges stor betydning.

Ei venninne av meg var helt fra seg av skrekk forrige semester. Ei venninne av henne var blitt gravid, og alle modrene i venninnegjengen skjonte at dotrene deres kanskje ikke var like jomfruelig som de gav seg ut for aa vaere, og beordret jomfrutesting (som er utbredt blant en del zuluer). Det er mye aa si om jomfrutesting, og jeg vil kanskje skrive en egen post om det senere, men poenget naa er aa linke det til voldtekt: Venninna mi var helt panisk, for hun er slett ikke jomfru, og mammaen hennes ville bli fryktelig sint hvis hun fikk vite det - muligens saa sint at hun ikke faar fortsette utdanninga si. Jeg foreslo at hun kunne si at hun var blitt voldtatt - for da kunne hun umulig faa noe annet enn sympati og omsorg, tenkte naive meg. Vel, det ville vaere enda verre, forklarte de meg. For det ville betydd at hun har gaatt steder hun ikke skulle gaatt, oppfort seg usommelig, osv. Aa si at du er blitt voldtatt er den aboslutte katastrofe.

Hvis reaksjonen ville vaert enda verre enn aa bli nektet aa fortsette paa en universitetsutdanning, skjonner ikke jeg riktig hva det kunne vaere. Og tenk for dem det er sant for - de har blitt voldtatt, og saa moter de slike reaksjoner.

Kvinner i alle land - foren eder! Og menn i alle land - reis dere opp og utgjor en forskjell!

Jesus er født

Vi har vært i kirka på julegudstjeneste nå, og der var det liv i heimen. Vi jubla og sang "Jesus er født - halleluja, halleluja!" og folk dansa rundt og vifta med hvite lommetørklær og tøystykker og hva det nå var alt sammen. Litt tidligere hadde et kor sunget, og de hadde med seg en baby fram som gråt i mikrofonen og minna oss om at nå er Jesus født, og en annen baby ble båret rundt og damene løp og dansa rundt og jubla. Ikke akkurat typisk norsk julestemning - litt mindre høytidelig og litt mer jublende - men i hvert fall en skikkelig julefeiring.

Vi feira norsk julaften i går (her feires ikke julaften, bare juledagen). Det begynte med brunost til frokost. Vi besøkte et amerikansk ektepar for noen dager siden, og de hadde fått TINE Ekte Geitost av noen nordmenn tidligere i høst(Øyvind fra Toppen og Yvonne faktisk!), og serverte oss. Det falt så i smak, både hos meg, Lene Elisabeth og Milka Kathrin at de gav oss resten da vi dro. Jeg pleier ikke å spise brunost i Norge, men jeg skrev vel her i bloggen for noen uker siden at jeg har hatt så lyst på brunost på rista brød. Vi har ikke brødrister her, men vi tørrsteker brødskivene litt i panna, og da blir de akkurat som rista. Og så fortsatte det med pizza til middag, og browniemousse til dessert/nattmat. Det skulle egentlig være en brownie-kake, men det ble så bløt at det ble sjokolademousse i stedet for - og det er jo om mulig enda bedre enn brownies :)

Lene ringte hjem til familien som var samla i Norge mens vi spiste. De skulle gjette hva vi spiste til julemiddag, og tippa ris og kylling. Det er et godt tips, for det går mye i ris og kylling her, men riktig svar varr pizza og da lo de godt over pinnekjøttet sitt. Milka Kathrin sang "Et barn er født i Betlehem" med mormor. Vi har sunget mye julesanger her. Et barn er født, Jeg er så glad hver julekveld, og Vi klapper i hendene (jeg husker ikke hvordan den begynner nå - det er klappebiten som er morsom, så det er den vi synger mest). Så vi har egentlig mye julestemning. Og nå har vi til og med fått juleduk på bordet. Lene og Marc har venta lenge på en kontainer med ting fra Norge. Mest utstyr til klinikken, barnehjemmet og verkstedet (se www.tachedo.com for info om arbeidet deres), men også litt private ting til dem, deriblant julepynt. Kontaineren kom fram lille julaften, så det var den beste julegaven de kunne få. Øynene til Lene Elisabeth strålte, og hun åpna eskene mer ivrig enn en unge på julaften:)

Etter pizzaen ringte mobilen min - og det var Gammelveien! Først snakka jeg med mor, så med far og til slutt med Mikael. Det var veldig koselig å høre stemmene deres igjen. Det er begynner å bli en stund siden sist. Det var rarest å høre stemma til mor - men jeg passa på å ikke bli følsom så jeg skulle begynne å gråte... Stemma til far var den som var mest slik jeg huska - det føltes som om vi har snakka på tlf hver uke, av en eller annen merkelig grunn. Det var morsomst å snakke med Mikael - jeg holdt på å le meg skakk da han fortalte om jula si: nesten ingen gaver siden han er konfirmert nå, ikke noe snø og ingen søsken. Stakkars... Jeg skal se om jeg finner en ny gave og sende til deg, jeg:)

Men jula handler jo om mer enn mat og gaver - den handler om at Gud ble menneske. Tenkte på det i kirka i dag (det blir for slitsomt å sitte å prøve å konsentrere seg nok til å skjønne hele prekna på swahili, så jeg sitter og lar tankene fly litt), hvor spesielt det er at Gud ble menneske. Det er jo det som skiller kristendommen fra andre religioner - at ellers så prøver menneskene å klatre opp til Gud, men i kristendommen kommer Gud ned til menneskene. Vi er flinke til å viske ut det skillet da, men. Man kan jo lett få inntrykk av at alt handler om hva du må og ikke må i kristendom også - ikke drikke, ikke røyke, ikke ha sex, særlig ikke hvis du er homofil, men be og lese i bibelen og være snill, ellers blir det verst for deg etter at du dør. Det får fort preg av å dreie seg om å klatre opp til Gud, å være god nok. Så noen mennesker gjør kristendom helt lik en hvilken som helst religion. Men grunnideen er annerledes. Den egentlige historien handler om at Gud ble menneske. At Gud klatret ned.

Og han gjorde det på en bakoversveisende måte. Alle som leser tror kanskje ikke på Gud, men bare forestill deg som et tankeeksperiment at Gud finnes. Gud har skapt jorda og hele universet og er ubegripelig stor. Så finner han ut at han skal komme på jorda som menneske. Han kunne jo komme som USAs president, eller den neste Kim av Korea, eller noe annet stort. Med jagerflyeskorte og salutter, med ekte stjerneskudd, med brennende asteroider. I det minste et symfoniorkester og Pavarotti som synger "Our God is a mighty God". Men, for det første, han blir født som en baby. Helt hjelpeløs. Gråter og tisser og bæsjer på seg. Helt avhengig av at noen tar seg av han, og gir han mat og kjærlighet. Og, for det andre, han blir født i fattigdom. Ikke på et sykehus eller en fødeklinikk. Ingen sterile intstrumenter, men midt blant husdyr og halm og møkk. Tenk på hygienen! Både Maria og Jesus kunne fort fått infeksjoner og dødd. Å føde under slike forhold er ganske hårreisende å tenke på for en nordmann. Ikke fullt så hårreisende å tenke på her, men så er det også mange flere mammaer og nyfødte babyer som dør her enn i Norge... Familien er ikke rik og berømt. Ikke Angelina og Brad. Ikke Melinda og Bill Gates. Ikke en gang Kong Harald og Dronning Sonja. Nå i våre tider er jo Josef og Maria berømte, men de var jo bare to helt anonyme, fattige folk. Helt vanlige.

Jeg ELSKER denne historien. At Gud ble født fattig. Han har nok et annet både verdenssyn og menneskesyn og i det hele tatt syn på det meste enn oss. Vi bruker jo jula til å forspise oss og forgjelde oss... Men Jesus ble født fattig.

Gledelig jul, alle sammen.

Men De er ikke bedre...

Sitter og surfer (maa ha noen pauser fra lesing innimellom) og innom dagbladet.no leste jeg om Jonathan Littells debutroman om en aldrende SS-offiser (http://www.dagbladet.no/kultur/2006/11/06/482023.html).

Det er et lite utdrag fra boka der, som ble veldig talende for meg - jeg er her i en situasjon hvor jeg er veldig priviligert i forhold til de fleste rundt meg. Jeg har vaert heldig.

"Hvis De er født i et land eller en epoke hvor ingen kommer for å drepe Deres kone og barn og hvor ingen heller ber Dem om å drepe andres koner og barn, så pris Gud og gå i fred. Men glem aldri dette: De har kanskje vært heldigere enn meg, men De er ikke bedre."