Noen vitser :)
Siden vi alle "elsker" USA og George Bush - og virkelig elsker Nelson Mandela:
Mandela sitter og nyter en god frokost - egg, bacon, kaffe, croissanter, rista brød, smør, syltetøy, osv. Bush sitter ved siden av og tygger tyggis, og begynner å prate med Mandela.
Bush: "Spiser dere sørafrikanere hele brødet?"
Mandela: "Selvfølgelig."
Bush (mens han blåser en boble med tyggegummien): "Det gjør ikke vi. I USA spiser vi bare det som er inni. Vi samler skorpene, resirkulerer dem, gjør dem om til croissanter og selger det til Sør-Afrika."
Mandela: "åh, er det sant?"
Bush: "Spiser dere syltetøy paa brødet?"
Mandela: "Selvfølgelig."
Bush (mens han leker med tyggisen): "Det gjør ikke vi. I USA spiser vi frisk frukt til frokost, og så tar vi alt skallet, alle steinene og de andre restene og resirkulerer dem til syltetøy som vi selger til Sør-Afrika."
Mandela: "Har dere sex i USA?"
Bush: "Selvfølgelig."
Mandela: "Og hva gjør dere med kondomene?"
Bush: "Kaster dem, så klart."
Mandela: "Det gjør ikke vi. Vi samler dem, resirkulerer dem, og smelter dem om til tyggis som vi selger til USA."
Den neste er ikke en vits, men virkelighet, men allikevel nokså morsomt. Her har nemlig folk navn som betyr noe. Det kan vaere navn som viser hva foreldrene eller den som gav navnet (ofte besteforeldre) ønsker for den personen, f.eks. Glede, Håp, Styrke, Vakker, Framgang. Noen navn sier noe om omstendighetene rundt fødselen, f.eks. Etterlengtet, Førstefødt, Sistemann. Andre navn sier noe om samfunnsforholdene, eller "ting i tiden", og det er denne siste kategorien som jeg tenker på. Da mobiltelefontjenester ble tilgjengelig i Sør-Afrika ble det gitt noen spesielle navn. Her er en smakebit:
Nokia Khumalo
Siemens Mdlalose
Motorola Buthelezi
Dial Magubane
Call Later Ndlovu
Voicemail Ngobese
Simcard Makhathini
Scratchcard Mlaba
Talktime Luthuli
Send Ndebele
Cellphone Mpungose
Message Gumede
SMS Mabaso
Phonebook Dlamini
Ringtone Khoza
Prepaid Zwane
Pay as you go Mfeka
Please Call Me Cetshwayo
Charger Ngobese
Hands Free Tshabalala
Unavailable Masondo
Switchoff Mabuza
Sim-Rejected Hlongwane
Tenk deg åpresentere seg med "Goddag, mitt navn er Ring Senere Schärer Østhus"...
I går kom jeg borti et liknende navn i avisa - det var en journalist som het Mcintosh (til fornavn!).
Thursday, May 31, 2007
Wednesday, May 30, 2007
Toyitoyi
Når sørafrikanere demonstrerer marsjerer de ikke i tog, de synger og danser - og det kalles toyitoyi. Det er en flott opplevelse å både se og høre på. De siste ukene har det vært mye toyitoying på campus. Det hele begynte med en skandale: Det ble avslørt at noen store selskaper her i landet har betalt forelesere for å stryke svarte studenter på Faculty of Engineering.
Ingeniørfaget har tidligere vært dominert av hvite, og de fleste professorer og forelesere er fortsatt hvite - det samme gjelder for eiere av selskaper som ansetter ingeniører. Og en del av disse har tydeligvis en interesse av å fortsette å ha det slik...
En svart student reagerte på at han strøk og klagde på resultatet. To eksterne eksaminander fra to forskjellige universiteter retta oppgaven hans. Den ene gav ham 75 og den andre 85 - begge gav ham altså A, milelangt unna 35 og stryk slik den interne foreleseren her på campus hadde gitt han. Det ble naturligvis oppstyr rundt denne foreleseren, men han ville ikke ta på seg skylden i stillhet, og avslørte i stedet at det er utbredt praksis - og det har vært det i flere aar - å stryke svarte studenter og få betalt for det. Det ble krigstilstander for å si det mildt... Fakultetet og universitetet forsøker å dysse det ned, for det kan få konsekvenser for den offentlige godkjennelsen for ingeniørfagene her. Vi får se hva som skjer...
De siste dagene har ingeniørstudentene streika og demonstrert pga en dårlig eksamenstimeplan (alle eksamener er plassert innenfor den første uka, mens de har over en uke etterpå av eksamensperioden uten en eneste eksamen - og det virker jo rart for et helt fakultet...) og fordi de har blitt fratatt en studieuke mellom forelesningsslutt og eksamensstart (som er lovfestet i reglementet). I går startet eksamensperioden offisielt. Jentene i min bygning ble vekket grytidlig om morgenen av et mannskor. Det var svært vakkert, og jeg trodde de ville ønske oss lykke til med eksamen (jeg skjønte jo ikke ordene i sangen), men det viste seg å være oppstarten til en demonstrasjon (altså ikke marsjering, men synging). De forskansa seg rundt eksamensområdet og forsegla porten, så ingen biler eller personer kom inn - ikke en gang administrasjonen med eksamenspapirene. Forsteårsstudentene fikk visstnok panikk siden de ikke fikk skrive eksamen, og forsøkte å klatre over piggtrådgjerdene, så sikkerhetsvaktene måtte plukke dem ned. Politiet kom også til.
Studentene fikk etter hvert kontakt med høyeste hold på universitetet, og forhandla fram en endring av eksamensdatoene til ingeniørfakultetet. Hele tiden hadde de avskjerma eksamensområdet, og sunget og danset. Da de skulle avslutte demonstrasjonen og gå hjem igjen (siden de hadde fått til en vellykka forhandling med administrasjonen), begynte plutselig politiet å skyte mot dem med tåregass og gummikuler! Det oppstod vill panikk, for porten var stengt så de kunne ikke løpe inn og beskytte seg, og politiet stod der foran dem (der hvor de måtte gå for å komme hjem igjen). Noen studenter ble skadet av kulene, og mange andre ble sjokkskadet av opplevelsen. De hadde vært helt rolige og det hadde ikke vært noe tilløp til vold under hele demonstrasjonen. Og nå, når de fredelig var på vei hjem etter en avsluttet aksjon, ble de altså angrepet.
Jeg vet ikke hva etterspillet blir. Politiet begikk åpenbart en feil, men det spørs om det skjer noe. Høl i hodet at politiet angriper etter at en fredelig aksjon er avvikla... Men enda mer hårreisende at store selskaper betaler forelesere for å stryke svarte studenter. Hjelp, for en verden!
Når sørafrikanere demonstrerer marsjerer de ikke i tog, de synger og danser - og det kalles toyitoyi. Det er en flott opplevelse å både se og høre på. De siste ukene har det vært mye toyitoying på campus. Det hele begynte med en skandale: Det ble avslørt at noen store selskaper her i landet har betalt forelesere for å stryke svarte studenter på Faculty of Engineering.
Ingeniørfaget har tidligere vært dominert av hvite, og de fleste professorer og forelesere er fortsatt hvite - det samme gjelder for eiere av selskaper som ansetter ingeniører. Og en del av disse har tydeligvis en interesse av å fortsette å ha det slik...
En svart student reagerte på at han strøk og klagde på resultatet. To eksterne eksaminander fra to forskjellige universiteter retta oppgaven hans. Den ene gav ham 75 og den andre 85 - begge gav ham altså A, milelangt unna 35 og stryk slik den interne foreleseren her på campus hadde gitt han. Det ble naturligvis oppstyr rundt denne foreleseren, men han ville ikke ta på seg skylden i stillhet, og avslørte i stedet at det er utbredt praksis - og det har vært det i flere aar - å stryke svarte studenter og få betalt for det. Det ble krigstilstander for å si det mildt... Fakultetet og universitetet forsøker å dysse det ned, for det kan få konsekvenser for den offentlige godkjennelsen for ingeniørfagene her. Vi får se hva som skjer...
De siste dagene har ingeniørstudentene streika og demonstrert pga en dårlig eksamenstimeplan (alle eksamener er plassert innenfor den første uka, mens de har over en uke etterpå av eksamensperioden uten en eneste eksamen - og det virker jo rart for et helt fakultet...) og fordi de har blitt fratatt en studieuke mellom forelesningsslutt og eksamensstart (som er lovfestet i reglementet). I går startet eksamensperioden offisielt. Jentene i min bygning ble vekket grytidlig om morgenen av et mannskor. Det var svært vakkert, og jeg trodde de ville ønske oss lykke til med eksamen (jeg skjønte jo ikke ordene i sangen), men det viste seg å være oppstarten til en demonstrasjon (altså ikke marsjering, men synging). De forskansa seg rundt eksamensområdet og forsegla porten, så ingen biler eller personer kom inn - ikke en gang administrasjonen med eksamenspapirene. Forsteårsstudentene fikk visstnok panikk siden de ikke fikk skrive eksamen, og forsøkte å klatre over piggtrådgjerdene, så sikkerhetsvaktene måtte plukke dem ned. Politiet kom også til.
Studentene fikk etter hvert kontakt med høyeste hold på universitetet, og forhandla fram en endring av eksamensdatoene til ingeniørfakultetet. Hele tiden hadde de avskjerma eksamensområdet, og sunget og danset. Da de skulle avslutte demonstrasjonen og gå hjem igjen (siden de hadde fått til en vellykka forhandling med administrasjonen), begynte plutselig politiet å skyte mot dem med tåregass og gummikuler! Det oppstod vill panikk, for porten var stengt så de kunne ikke løpe inn og beskytte seg, og politiet stod der foran dem (der hvor de måtte gå for å komme hjem igjen). Noen studenter ble skadet av kulene, og mange andre ble sjokkskadet av opplevelsen. De hadde vært helt rolige og det hadde ikke vært noe tilløp til vold under hele demonstrasjonen. Og nå, når de fredelig var på vei hjem etter en avsluttet aksjon, ble de altså angrepet.
Jeg vet ikke hva etterspillet blir. Politiet begikk åpenbart en feil, men det spørs om det skjer noe. Høl i hodet at politiet angriper etter at en fredelig aksjon er avvikla... Men enda mer hårreisende at store selskaper betaler forelesere for å stryke svarte studenter. Hjelp, for en verden!
Monday, May 28, 2007
Muntlig eksamen
I dag er dagen - jeg kommer rett fra en vurdering i social work practice (SWP), og i ettermiddag har jeg muntlig zulu. SWP var et rollespill. Jeg var student social worker i praksis i Bhambayi som er en "brakkelandsby" med sterke tradisjonelle verdier (les:kjønnsrollemønster), arbeidsledighet, hiv, dårlige sanitaerforhold og i det hele tatt. Jeg satt på et kontor, og det banka på døra og inn kom en mann. Han var nokså oppbrakt. Han hadde kjørt kona til sykehuset for en rutinekontroll i forbindelse med at hun var gravid i 8. måned. Da han kom for å hente henne sa sykehuspersonalet at hun ikke var der og at hun aldri hadde vaert der. Det viste seg at hun hadde løyet til han og slett ikke var gravid i det hele tatt. Han var blitt driti ut foran hele lokalsamfunnet sitt, han var eldste sønn og måtte føre familienavnet videre, og nå ville han skilles. Så hva gjør man da??
Jeg har spilt klient to ganger for to medstudenter. Den ene gangen var jeg ei 15 år gammel jente som nettopp hadde funnet ut at hun var gravid. Hun kom inn og slo rundt seg og var vanskelig og voldelig, så den stakkars social workeren måtte forsøke å få henne til å roe seg ned for å fortelle hva som hadde skjedd (Jeg kom inn og ropte "Er du sosialarbeideren?" og hun fortalte etterpå at hun hadde hatt mest lyst til å si "Nei, de er" og peke på sensorene våre. Jeg hadde visst vaert nokså skremmende...). Kjaersten hennes hadde sagt at hvis de bare "gjorde det" om dagen ville hun ikke bli gravid, og nå skjønte hun at hun var blitt lurt. Hun var livredd for å fortelle foreldrene, hun ville ikke slutte på skolen, og nå visste hun ikke om hun skulle beholde babyen eller ikke. Hun var rett og slett redd og forvirra og i oppløsning. (Jeg ante ikke at jeg var så god til å skuespillegråte.)
Den andre gangen var jeg en 16 år gammel gutt (!), som hadde en 27 år gammel kjaerste og hun var blitt gravid. Fra å vaere den kuleste i gjengen (siden han hadde en voksen kjaerste), befant han seg nå i en litt ukomfortable situasjon. Det gikk rykter om at hun hadde en annen kjaerste også - en businessmann på businessreise til Italia. Så nå var han forvirra og sint og redd for at hun bare brukte han, han var redd for hiv-statusen sin, han visste ikke om det var hans baby, osv, osv.
Det er ikke enkelt gitt. Livet kan vaere hardt og urettferdig. Som ferske social worker studenter har vi lett for å lete etter enkle løsninger og forsøke å fikse mest mulig. Forhåpentligvis laerer vi oss etterhvert å lytte, og hjelpe klienten å fortelle historien sin, lete etter muligheter og finne egne måter å takle alt på...
Men nå er neste stopp zulu - så jeg må stikke og forsoke å pugge...
I dag er dagen - jeg kommer rett fra en vurdering i social work practice (SWP), og i ettermiddag har jeg muntlig zulu. SWP var et rollespill. Jeg var student social worker i praksis i Bhambayi som er en "brakkelandsby" med sterke tradisjonelle verdier (les:kjønnsrollemønster), arbeidsledighet, hiv, dårlige sanitaerforhold og i det hele tatt. Jeg satt på et kontor, og det banka på døra og inn kom en mann. Han var nokså oppbrakt. Han hadde kjørt kona til sykehuset for en rutinekontroll i forbindelse med at hun var gravid i 8. måned. Da han kom for å hente henne sa sykehuspersonalet at hun ikke var der og at hun aldri hadde vaert der. Det viste seg at hun hadde løyet til han og slett ikke var gravid i det hele tatt. Han var blitt driti ut foran hele lokalsamfunnet sitt, han var eldste sønn og måtte føre familienavnet videre, og nå ville han skilles. Så hva gjør man da??
Jeg har spilt klient to ganger for to medstudenter. Den ene gangen var jeg ei 15 år gammel jente som nettopp hadde funnet ut at hun var gravid. Hun kom inn og slo rundt seg og var vanskelig og voldelig, så den stakkars social workeren måtte forsøke å få henne til å roe seg ned for å fortelle hva som hadde skjedd (Jeg kom inn og ropte "Er du sosialarbeideren?" og hun fortalte etterpå at hun hadde hatt mest lyst til å si "Nei, de er" og peke på sensorene våre. Jeg hadde visst vaert nokså skremmende...). Kjaersten hennes hadde sagt at hvis de bare "gjorde det" om dagen ville hun ikke bli gravid, og nå skjønte hun at hun var blitt lurt. Hun var livredd for å fortelle foreldrene, hun ville ikke slutte på skolen, og nå visste hun ikke om hun skulle beholde babyen eller ikke. Hun var rett og slett redd og forvirra og i oppløsning. (Jeg ante ikke at jeg var så god til å skuespillegråte.)
Den andre gangen var jeg en 16 år gammel gutt (!), som hadde en 27 år gammel kjaerste og hun var blitt gravid. Fra å vaere den kuleste i gjengen (siden han hadde en voksen kjaerste), befant han seg nå i en litt ukomfortable situasjon. Det gikk rykter om at hun hadde en annen kjaerste også - en businessmann på businessreise til Italia. Så nå var han forvirra og sint og redd for at hun bare brukte han, han var redd for hiv-statusen sin, han visste ikke om det var hans baby, osv, osv.
Det er ikke enkelt gitt. Livet kan vaere hardt og urettferdig. Som ferske social worker studenter har vi lett for å lete etter enkle løsninger og forsøke å fikse mest mulig. Forhåpentligvis laerer vi oss etterhvert å lytte, og hjelpe klienten å fortelle historien sin, lete etter muligheter og finne egne måter å takle alt på...
Men nå er neste stopp zulu - så jeg må stikke og forsoke å pugge...
Friday, May 25, 2007
Hipp hurra for Afrika!
Det er Afrika-dag idag (jeg har aldri hørt om det tidligere, men det er visstnok en internasjonal markeringsdag), så jeg må benytte anledningen til å skrive litt.
For det første er det i år 50 år siden det første afrikanske landet ble uavhengig. Det var Ghana som var først ut 6. mars 1957. Leste en kommentar i avisa The Mercury (http://www.themercury.co.za) der Afrikas utvikling siden uavhengigheten ble diskutert. Den blir jo ofte framstilt som temmelig dårlig - men det er bare fordi Afrika blir sammenlikna med asiatiske land. Asia har nemlig satt en helt ny standard som ikke likner noe vi har sett tidligere. Sammenlikner vi Afrika med Europa eller USA derimot, ser det slett ikke så dårlig ut. USAs blodig borgerkrig skjedde 80 år etter deres uavhengighet (for ikke å snakke om Europa som inntil nylig i historisk målestokk gikk fra den ene krigen til den andre). Sammenliknet med det ser Ghana svært så lovende ut. Etter 50 år er det utviklet en sterk nasjonalfølelse i befolkningen, og det er ingen som forventer militærkupp eller andre blodigheter.
Men Afrika er mer enn politisk og økonomisk utvikling eller eventuell mangel på sådan. Jeg kan selvfolgelig ikke beskrive et stort kontinent i en slik liten post på en rettferdig maate, men la meg bare si at for meg kan ingenting måle seg med Afrikas stjernehimmel. Ingenting kan måle seg med akasietrær så langt øyet rekker. Ingenting kan måle seg med wors og puthu (mat). Ingenting kan måle seg med høylytt flerstemt sang og dansing i kirka tidlig søndag morgen. Ingenting kan måle seg med å henge i en arm ut av en stappfull daladala (Toyota hiace, type lokal minibuss). Jeg ELSKER dette.
Det er Afrika-dag idag (jeg har aldri hørt om det tidligere, men det er visstnok en internasjonal markeringsdag), så jeg må benytte anledningen til å skrive litt.
For det første er det i år 50 år siden det første afrikanske landet ble uavhengig. Det var Ghana som var først ut 6. mars 1957. Leste en kommentar i avisa The Mercury (http://www.themercury.co.za) der Afrikas utvikling siden uavhengigheten ble diskutert. Den blir jo ofte framstilt som temmelig dårlig - men det er bare fordi Afrika blir sammenlikna med asiatiske land. Asia har nemlig satt en helt ny standard som ikke likner noe vi har sett tidligere. Sammenlikner vi Afrika med Europa eller USA derimot, ser det slett ikke så dårlig ut. USAs blodig borgerkrig skjedde 80 år etter deres uavhengighet (for ikke å snakke om Europa som inntil nylig i historisk målestokk gikk fra den ene krigen til den andre). Sammenliknet med det ser Ghana svært så lovende ut. Etter 50 år er det utviklet en sterk nasjonalfølelse i befolkningen, og det er ingen som forventer militærkupp eller andre blodigheter.
Men Afrika er mer enn politisk og økonomisk utvikling eller eventuell mangel på sådan. Jeg kan selvfolgelig ikke beskrive et stort kontinent i en slik liten post på en rettferdig maate, men la meg bare si at for meg kan ingenting måle seg med Afrikas stjernehimmel. Ingenting kan måle seg med akasietrær så langt øyet rekker. Ingenting kan måle seg med wors og puthu (mat). Ingenting kan måle seg med høylytt flerstemt sang og dansing i kirka tidlig søndag morgen. Ingenting kan måle seg med å henge i en arm ut av en stappfull daladala (Toyota hiace, type lokal minibuss). Jeg ELSKER dette.
Delvis fra Facebook:
Du vet du kommer fra Afrika når:
- det virker helt feil å betale oppgitt pris for noe i butikken. Hvis du ikke kan prute på varen er den rett og slett i verdt å ha
- du er sjokkert over at norske butikker bare selger 1 type bananer - i 1 farge og 1 størrelse og med lite smak
- du kan føre en 20 minutters samtale med bare en innledende hilsen og deretter "ehh" i varierende toneleie, og den andre person er helt med og skjønner alt du sier
- du kan handle inn for alt du trenger for hele måneden på fortauet
- broren din prøver aa selge deg til kameraten sin for 36 kuer (type giftemål, ikke type prostitusjon!)
- du kjøpte mobiltelefonen din gjennom bilvinduet mens du venta på grønt lys
- du kjøper brus og drikker den opp mens du er i butikken og gir flaska tilbake
- du aldri kaster noe, med unntak av avocadosteinen, men til og med da lurer du på om du ikke heller skulle spare den og plante et tre
- du lengter etter stilongs og ullvotter når det er 21 grader
- maten får en merkelig bismak når du spiser med kniv og gaffel
- du alltid drikker med venstre hånd, for du den høyre er full av saus, ugali og spinat siden du bruker den til å spise med
- du har opplevd sann gjestfrihet og generøsitet
Du vet du kommer fra Afrika når:
- det virker helt feil å betale oppgitt pris for noe i butikken. Hvis du ikke kan prute på varen er den rett og slett i verdt å ha
- du er sjokkert over at norske butikker bare selger 1 type bananer - i 1 farge og 1 størrelse og med lite smak
- du kan føre en 20 minutters samtale med bare en innledende hilsen og deretter "ehh" i varierende toneleie, og den andre person er helt med og skjønner alt du sier
- du kan handle inn for alt du trenger for hele måneden på fortauet
- broren din prøver aa selge deg til kameraten sin for 36 kuer (type giftemål, ikke type prostitusjon!)
- du kjøpte mobiltelefonen din gjennom bilvinduet mens du venta på grønt lys
- du kjøper brus og drikker den opp mens du er i butikken og gir flaska tilbake
- du aldri kaster noe, med unntak av avocadosteinen, men til og med da lurer du på om du ikke heller skulle spare den og plante et tre
- du lengter etter stilongs og ullvotter når det er 21 grader
- maten får en merkelig bismak når du spiser med kniv og gaffel
- du alltid drikker med venstre hånd, for du den høyre er full av saus, ugali og spinat siden du bruker den til å spise med
- du har opplevd sann gjestfrihet og generøsitet
(De fleste bildene er tatt av Ole-Jorgen i Kongo)
Takket vaere Haydn's cellokonserter...
... klarte jeg i dag aa levere semesterets siste oppgave. Naa er alle prover og oppgaver unnagjort, saa naa er alt klart til aa begynne aa lese til eksamen. Og det er virkelig paa tide, for jeg har den forste paa mandag og deretter gaar det slag i slag. Her gjelder det aa henge med i svingene :)
Jeg mangla fokus og konsentrasjon, og kom ingen vei. Men saa kom jeg paa hva jeg pleide aa gjore paa videregaaende - nemlig aa sette paa Haydn's cellokonserter i c-dur og d-dur, og la arbeidet og skrivinga flyte. Og det funker fortsatt! Oppgaven ble til slutt veldig bra - og, enda viktigere, den ble ferdig i tide :)
... klarte jeg i dag aa levere semesterets siste oppgave. Naa er alle prover og oppgaver unnagjort, saa naa er alt klart til aa begynne aa lese til eksamen. Og det er virkelig paa tide, for jeg har den forste paa mandag og deretter gaar det slag i slag. Her gjelder det aa henge med i svingene :)
Jeg mangla fokus og konsentrasjon, og kom ingen vei. Men saa kom jeg paa hva jeg pleide aa gjore paa videregaaende - nemlig aa sette paa Haydn's cellokonserter i c-dur og d-dur, og la arbeidet og skrivinga flyte. Og det funker fortsatt! Oppgaven ble til slutt veldig bra - og, enda viktigere, den ble ferdig i tide :)
Sunday, May 20, 2007
Gode nyheter ogsaa...
Etter den forrige negative posten om Zimbabwe, maa jeg rette opp inntrykket og gjore det helt klart at det finnes gode nyheter ogsaa. Det er ikke saa lett aa finne noen om akkurat Zimbabwe, men for Afrika som kontinent, finnes det i hvert fall gode nyheter.
En av de mer nevneverdige er at Afrika opplevde den hoyeste okonomiske veksten paa 20 aar i 2006. Og det forventes en ny rekord for 2007.
Jeg er en heller menneskeorientert type, og mener at en okonomisk vekst er verdilost dersom den ikke viser seg i forbedret livskvalitet og levekaar for folk, men siden helse og utdanning koster penger for staten, aapner okonomisk vekst i det minste for nye muligheter for forbedring.
Etter den forrige negative posten om Zimbabwe, maa jeg rette opp inntrykket og gjore det helt klart at det finnes gode nyheter ogsaa. Det er ikke saa lett aa finne noen om akkurat Zimbabwe, men for Afrika som kontinent, finnes det i hvert fall gode nyheter.
En av de mer nevneverdige er at Afrika opplevde den hoyeste okonomiske veksten paa 20 aar i 2006. Og det forventes en ny rekord for 2007.
Jeg er en heller menneskeorientert type, og mener at en okonomisk vekst er verdilost dersom den ikke viser seg i forbedret livskvalitet og levekaar for folk, men siden helse og utdanning koster penger for staten, aapner okonomisk vekst i det minste for nye muligheter for forbedring.
Her er Ugandas president Museveni og Rwandas president Kagame - Rwanda er et av landene som gjor det veldig bra for tida.
Thursday, May 17, 2007
Mens vi venter paa bildene fra 17.mai...
(jeg fikk nemlig norske flagg og sloyfer i bursdagsgave fra tante Inger, saa det ble litt feiring i aar i rodt, hvitt og blaatt!)
... vil jeg skrive litt fra Zimbabwe - som riktignok ble et fritt og selvstendig land for 27 aar siden, men som lever i ufrihet allikevel, baade politisk og okonomisk.
Naa er vi over halvveis inne i mai maaned, og tall fra april er klare: Prisene i Zimbabwe ble doblet. Det ble med andre ord dobbelt saa dyrt aa leve der i lopet av en enkelt maaned.
Det er ganske kritisk i et land hvor fire av fem er arbeidsledige (80%!!), og kjopekraften hos folk flest er ekstremt lav.
Inflasjonen naadde enda en ny rekord: 3 713,9%
(I mars var det ogsaa rekord, den var paa 2 200,2%, ganske betydelig forverring i april med andre ord.)
Det er omtrent to uker igjen til saaingsperioden i landbruket er over, og forelopig er bare 10% av saakornet i jorda. Det ligger an til aa bli heftig matmangel...
Det er saa utrolig trist at landet som tidligere ble kalt Afrikas brodkurv fordi det ble produsert saa mye mat at de eksporterte til andre land som trengte det, naa er et av de mest desperate av alle.
Det ble mange tall, men det er mennesker bak dem...
(jeg fikk nemlig norske flagg og sloyfer i bursdagsgave fra tante Inger, saa det ble litt feiring i aar i rodt, hvitt og blaatt!)
... vil jeg skrive litt fra Zimbabwe - som riktignok ble et fritt og selvstendig land for 27 aar siden, men som lever i ufrihet allikevel, baade politisk og okonomisk.
Naa er vi over halvveis inne i mai maaned, og tall fra april er klare: Prisene i Zimbabwe ble doblet. Det ble med andre ord dobbelt saa dyrt aa leve der i lopet av en enkelt maaned.
Det er ganske kritisk i et land hvor fire av fem er arbeidsledige (80%!!), og kjopekraften hos folk flest er ekstremt lav.
Inflasjonen naadde enda en ny rekord: 3 713,9%
(I mars var det ogsaa rekord, den var paa 2 200,2%, ganske betydelig forverring i april med andre ord.)
Det er omtrent to uker igjen til saaingsperioden i landbruket er over, og forelopig er bare 10% av saakornet i jorda. Det ligger an til aa bli heftig matmangel...
Det er saa utrolig trist at landet som tidligere ble kalt Afrikas brodkurv fordi det ble produsert saa mye mat at de eksporterte til andre land som trengte det, naa er et av de mest desperate av alle.
Det ble mange tall, men det er mennesker bak dem...
Friday, May 11, 2007
50 drap, 150 voldtekter og 35 bilkapringer om dagen
Denne overskriften fanga øyeblikkelig oppmerksomheten min da jeg åpna dagbladet.no her om dagen - og, akkurat som jeg tippa, gjaldt den Sør-Afrika.
Etter at jeg hadde skrevet posten "Om å leve", tenkte jeg at jeg burde skrive en beroligende post om at jeg er trygg her, siden jeg hadde skrevet noe om drepte studenter, væpna ran, osv.
Fakta er tydelig: Sør-Afrika er et vanvittig land, med fryktelig mye drap, voldtekter, ran, vold, osv, osv. Det er ikke til å komme i fra. Men dette skjer i en kontekst. Og i de fleste tilfellene er jeg personlig utenfor den konteksten. Ikke det at det er noe mindre tragisk fordi det ikke skjer meg, men bare for å berolige de som eventuelt er bekymra for meg...
Det aller aller meste skjer i fattige omraader - townships eller locations som det kalles - og det store flertallet av ofre er også fattige. Det skjer mer og mer blant rike også (og det er grunnen til at det får oppmerksomhet så klart, ingen bryr seg vel om hva som skjer blant de fattige). Både ran, drap og bilkapringer. Men statistisk sett er det bare en liten del av helheten.
I begynnelsen var det kjempeskremmende, og det skrev jeg også noe om i det forrige posten - døden føltes nærmere, livet usikkert. Nå har jeg lært mye mer om hvor og når ting hender, og derfor også fått mer innsikt i min egen sikkerhet eller usikkerhet (og økt følelse av kontroll og mestring - som er viktig for mitt psykiske velvære).
Voldtekt er forbundet med makt og kontroll. Sør-Afrika gjennomgår nå en endring i kjønnsstrukturer - fra et svært mannsdominert, patriarkalsk samfunn til et mer likestilt et (selv om det er laaaaaaaaang vei igjen). Menn gir eksplisitt uttrykk for at de kjenner seg truet av denne utviklingen. De mister status og posisjon, og er forvirra og usikre på hvordan de skal takle endringene. Noen menn kompenserer for statustapet, eller forsøker å takle det de oppfatter som en trussel mot deres makt, med maktovergrep slik som voldtekt. Svarte jenter er derfor mye, mye mer utsatt for voldtekt enn meg - siden jeg som både hvit og europeer aldri har vært under deres kontroll. Statistikken er også veldig tydelig paa dette - et enormt flertall av voldtektsofre er svarte. (Da jeg kom, tenkte jeg at jeg var ekstra utsatt, siden jeg som hvit representere de tidligere undertrykkerne og derfor kunne være målet for hevn, men det er visstnok ikke slik i virkeligheten - heldigvis for meg.)
De drepte studentene jeg henviste til har stort sett alle blitt drept i et bestemt område i byen. Det er ikke her på campus at drapene skjer. Jeg lever enormt skjerma. Jeg bor på campus. Jeg sover her, spiser her, leser her, gjør alt her. Det kryr av sikkerhetsvakter både på og umiddelbart utenfor campus. Ingen kommer inn på området uten å identifisere seg. Det er så skjerma at det holdt på å ta knekken på meg i begynnelsen. Bevegelsesfriheten min er så innskrenka at det er helt paa grensa av hva jeg kan takle. Jeg drar som regel til byen med venner. Jeg går riktignok i områder der det stort sett aldri er hvite (jeg har sett noen få, de fleste av dem var tiggere). Men jeg går i byens hovedgate, og kun i dagslys, og drap eller voldtekt er like lite sannsynlig der som i Karl Johan klokka tre mandag ettermiddag.
Jeg kan ikke utelukke muligheten for ran. Men for det første er jeg veldig synlig i gatebildet, og det er derfor vanskelig å gjøre noe mot meg uten å bli lagt merke til (og til tross for en del rasehat, er sannsynligheten størst for at folk vil støtte meg, ikke ranerne). For det andre baerer jeg ingen verdisaker - i hvert fall ikke synlig. Jeg har selv sett en mann bli slått og rana - midt i hovedgata og midt paa dagen - så jeg vet at det er mulig. Men han gikk og snakka i mobilen, så hva kan han forvente?! Jeg har aldri med meg mobilen til byen. Ikke fordi jeg er redd for å miste den, men fordi hvis den buler ut av lomma øker jeg sjansen for å bli rana. Jeg har som regel ikke med meg veske (der jeg evt kunne gjemt mobilen) (igjen fordi det ville økt sjansen for å bli rana), men har småpenger i lomma og store penger i bh-en.
Dette er et farlig samfunn, men jeg er priviligert. Som velstående og ikke fattig, som student som bor på campus og ikke i et utrygt område, som velstående og ikke kjemperik - er jeg veldig heldig. Og så trygg som det er mulig å være.
Denne overskriften fanga øyeblikkelig oppmerksomheten min da jeg åpna dagbladet.no her om dagen - og, akkurat som jeg tippa, gjaldt den Sør-Afrika.
Etter at jeg hadde skrevet posten "Om å leve", tenkte jeg at jeg burde skrive en beroligende post om at jeg er trygg her, siden jeg hadde skrevet noe om drepte studenter, væpna ran, osv.
Fakta er tydelig: Sør-Afrika er et vanvittig land, med fryktelig mye drap, voldtekter, ran, vold, osv, osv. Det er ikke til å komme i fra. Men dette skjer i en kontekst. Og i de fleste tilfellene er jeg personlig utenfor den konteksten. Ikke det at det er noe mindre tragisk fordi det ikke skjer meg, men bare for å berolige de som eventuelt er bekymra for meg...
Det aller aller meste skjer i fattige omraader - townships eller locations som det kalles - og det store flertallet av ofre er også fattige. Det skjer mer og mer blant rike også (og det er grunnen til at det får oppmerksomhet så klart, ingen bryr seg vel om hva som skjer blant de fattige). Både ran, drap og bilkapringer. Men statistisk sett er det bare en liten del av helheten.
I begynnelsen var det kjempeskremmende, og det skrev jeg også noe om i det forrige posten - døden føltes nærmere, livet usikkert. Nå har jeg lært mye mer om hvor og når ting hender, og derfor også fått mer innsikt i min egen sikkerhet eller usikkerhet (og økt følelse av kontroll og mestring - som er viktig for mitt psykiske velvære).
Voldtekt er forbundet med makt og kontroll. Sør-Afrika gjennomgår nå en endring i kjønnsstrukturer - fra et svært mannsdominert, patriarkalsk samfunn til et mer likestilt et (selv om det er laaaaaaaaang vei igjen). Menn gir eksplisitt uttrykk for at de kjenner seg truet av denne utviklingen. De mister status og posisjon, og er forvirra og usikre på hvordan de skal takle endringene. Noen menn kompenserer for statustapet, eller forsøker å takle det de oppfatter som en trussel mot deres makt, med maktovergrep slik som voldtekt. Svarte jenter er derfor mye, mye mer utsatt for voldtekt enn meg - siden jeg som både hvit og europeer aldri har vært under deres kontroll. Statistikken er også veldig tydelig paa dette - et enormt flertall av voldtektsofre er svarte. (Da jeg kom, tenkte jeg at jeg var ekstra utsatt, siden jeg som hvit representere de tidligere undertrykkerne og derfor kunne være målet for hevn, men det er visstnok ikke slik i virkeligheten - heldigvis for meg.)
De drepte studentene jeg henviste til har stort sett alle blitt drept i et bestemt område i byen. Det er ikke her på campus at drapene skjer. Jeg lever enormt skjerma. Jeg bor på campus. Jeg sover her, spiser her, leser her, gjør alt her. Det kryr av sikkerhetsvakter både på og umiddelbart utenfor campus. Ingen kommer inn på området uten å identifisere seg. Det er så skjerma at det holdt på å ta knekken på meg i begynnelsen. Bevegelsesfriheten min er så innskrenka at det er helt paa grensa av hva jeg kan takle. Jeg drar som regel til byen med venner. Jeg går riktignok i områder der det stort sett aldri er hvite (jeg har sett noen få, de fleste av dem var tiggere). Men jeg går i byens hovedgate, og kun i dagslys, og drap eller voldtekt er like lite sannsynlig der som i Karl Johan klokka tre mandag ettermiddag.
Jeg kan ikke utelukke muligheten for ran. Men for det første er jeg veldig synlig i gatebildet, og det er derfor vanskelig å gjøre noe mot meg uten å bli lagt merke til (og til tross for en del rasehat, er sannsynligheten størst for at folk vil støtte meg, ikke ranerne). For det andre baerer jeg ingen verdisaker - i hvert fall ikke synlig. Jeg har selv sett en mann bli slått og rana - midt i hovedgata og midt paa dagen - så jeg vet at det er mulig. Men han gikk og snakka i mobilen, så hva kan han forvente?! Jeg har aldri med meg mobilen til byen. Ikke fordi jeg er redd for å miste den, men fordi hvis den buler ut av lomma øker jeg sjansen for å bli rana. Jeg har som regel ikke med meg veske (der jeg evt kunne gjemt mobilen) (igjen fordi det ville økt sjansen for å bli rana), men har småpenger i lomma og store penger i bh-en.
Dette er et farlig samfunn, men jeg er priviligert. Som velstående og ikke fattig, som student som bor på campus og ikke i et utrygt område, som velstående og ikke kjemperik - er jeg veldig heldig. Og så trygg som det er mulig å være.
Tuesday, May 08, 2007
Bursdag
Feiringa starta egentlig for en måned siden. 8. april (merk måneden) ble jeg nemlig vekka grytidlig om morran av at telefonen ringte - og i andre enden var det noen som sang "Happy birthday to you" av full hals... Noen hadde lagra feil maaned paa mobilen, og spredt ryktet - så det herska panikk og fullt kaos, i det de prøvde å organisere en overraskelsesfest i siste liten. Dessverre oppdaga de at det var feil dato, så det ble ikke noe av festen da... :) Det ville jo vaert en virkelig overraskelse - bursdagsselskap en maaned for tidlig :)
En måned senere (dvs nå) var det derimot riktig dato. Jeg trodde ikke det kom til å bli saerlig med feiring, for vi har så fryktelig mange prøver og oppgaveinnleveringer denne uka, så det er ingen tid til fornøyelser.
Men jeg begynte å ane ugler i mosen ettersom dagen gikk, for jeg observerte en del mistenkeligheter - f.eks. at alle lurte på klokka når jeg var ferdig med statistikkprøva i dag. Så da Siphiwe ringte i ettermiddag og sa han stod fast i en av bygningene på campus fordi batteriet på rullestolen hans var flatt, og lurte på om jeg kunne gå til rommet hans og hente laderen, var jeg overbevist om at det lå noe bak. Men Nomusa åpna døra og var helt naturlig og alvorlig og lurte på om jeg så etter Siphiwe, og jeg var ikke lenger mistenksom, men begynte å forklare at batteriet hans var flatt og at jeg kom for å hente laderen. Plutselig kasta en hel gjeng seg fram fra gjemmestedet bak døra og ropte "Happy birthday!" - og jeg skvatt så jeg hoppa baklengs og hadde hjertebank i mange minutter etterpå... :)
Det var veldig koselig med litt feiring midt i alt skolestress - og artig med overraskelsesbursdagsselskap :)
Det ble tatt noen bilder, saa jeg haaper jeg faar lagt de ut etter hvert. Pluss en video! Jeg laerte dem nemlig bevegelsene til "Hurra for deg" paa Knuts bursdag ("bukke, nikke, neie, snu oss omkring, danse for deg med hopp og sprett og spring") - og noen laaerte noen ord ogsaa. Saa idag sang Knut, og jeg stod i midten, og saa paa noen veldig komiske krumspring :)
Feiringa starta egentlig for en måned siden. 8. april (merk måneden) ble jeg nemlig vekka grytidlig om morran av at telefonen ringte - og i andre enden var det noen som sang "Happy birthday to you" av full hals... Noen hadde lagra feil maaned paa mobilen, og spredt ryktet - så det herska panikk og fullt kaos, i det de prøvde å organisere en overraskelsesfest i siste liten. Dessverre oppdaga de at det var feil dato, så det ble ikke noe av festen da... :) Det ville jo vaert en virkelig overraskelse - bursdagsselskap en maaned for tidlig :)
En måned senere (dvs nå) var det derimot riktig dato. Jeg trodde ikke det kom til å bli saerlig med feiring, for vi har så fryktelig mange prøver og oppgaveinnleveringer denne uka, så det er ingen tid til fornøyelser.
Men jeg begynte å ane ugler i mosen ettersom dagen gikk, for jeg observerte en del mistenkeligheter - f.eks. at alle lurte på klokka når jeg var ferdig med statistikkprøva i dag. Så da Siphiwe ringte i ettermiddag og sa han stod fast i en av bygningene på campus fordi batteriet på rullestolen hans var flatt, og lurte på om jeg kunne gå til rommet hans og hente laderen, var jeg overbevist om at det lå noe bak. Men Nomusa åpna døra og var helt naturlig og alvorlig og lurte på om jeg så etter Siphiwe, og jeg var ikke lenger mistenksom, men begynte å forklare at batteriet hans var flatt og at jeg kom for å hente laderen. Plutselig kasta en hel gjeng seg fram fra gjemmestedet bak døra og ropte "Happy birthday!" - og jeg skvatt så jeg hoppa baklengs og hadde hjertebank i mange minutter etterpå... :)
Det var veldig koselig med litt feiring midt i alt skolestress - og artig med overraskelsesbursdagsselskap :)
Det ble tatt noen bilder, saa jeg haaper jeg faar lagt de ut etter hvert. Pluss en video! Jeg laerte dem nemlig bevegelsene til "Hurra for deg" paa Knuts bursdag ("bukke, nikke, neie, snu oss omkring, danse for deg med hopp og sprett og spring") - og noen laaerte noen ord ogsaa. Saa idag sang Knut, og jeg stod i midten, og saa paa noen veldig komiske krumspring :)
Monday, May 07, 2007
Om å leve
Jeg driver og leser om å leve i siste fase av AIDS og det å stå overfor døden for tida. Det er ikke triste, deprimerende bøker om tap og slutt, men fascinerende beretninger om lærdom, visdom og rikdom. Det står nesten ærefrykt av det noen mennesker klarer å takle - og ikke bare takle, men lære om seg selv, hverandre, verden og livet - og ikke bare lære, men vokse, gi, leve.
Usikkerhet, en forferdelig skremmende diagnose, smerter, stigma fra omverden, bli forlatt av venner, kanskje også familie, og ikke minst slutten på livet slik vi kjenner det.
Og likevel er det dyp visdom, dyp kjaerlighet, dyp glede, sann livskvalitet som kjennetegner så mye av det de forteller. Og nesten alle sier at de ikke vært foruten den delen av livet. Det blir veldig klisjeaktig når jeg skriver om det, men jeg kan ikke skanne hver artikkel og hver bok og legge ut her - dessverre.
I fjor på denne tida følte jeg at døden var veldig nær. Jeg husker jeg følte at døden fulgte meg på venstre side, ca en halvmeter bak meg. Det var overveldende å komme så nær døden som jeg gjorde på Dream Centre (sjukehus for mennesker med aids). Snakke med døende jenter, gutter, damer og menn. Se smertene og kampen for å leve, men også verdigheten og livskraften mange av dem hadde.
Det var også et sjokk aa komme til Sor-Afrika, der alle klassekameratene mine hadde sett væpna ran, og det kommer nesten ukentlige meldinger om studenter som er blitt drept. Jeg hadde aldri vært i en situasjon hvor jeg følte at min egen sikkerhet og mitt eget liv var såpass skjørt.
Så selv om jeg en stund tenkte å holde bursdagen min hemmelig, fordi jeg syntes det var fælt å bli så gammel, endte jeg opp med en storslagen feiring - av å være i live. For første gang i mitt liv var det ingen selvfolge, og jeg var så glad og takknemlig for den velsignelsen det er å leve.
Naa er det en ny bursdag, og jeg har blitt enda gamlere - og jeg er igjen berørt av mysteriet "aa leve". Det blir ikke like mye brask og bram-feiring i aar som i fjor, men jeg er fortsatt - eller igjen - glad for at jeg lever.
La meg avslutte med et sitat fra en av beretningene om aa leve:
"If I have never seriously thought about my inner being, if I have lived always on the surface of things with no attention to the values that sustain our individual or common life, if I have made no effort to understand myself and the pattern of my reactions to people, if I have avoided any insight into the reasons for my behaviour and my misbehaviour, if I have lived so superficially that I have always been running, running, running away from the harsh problems and realities of primal suffering and social injustice, then I shall know what a fearful thing it is to fall into the hands of the Living God, because I will have nothing to bring him except a thin veil of confused images signifying nothing but wasted opportunities."
Hentet fra Kubler-Ross: "AIDS The Ultimate Challenge"
Jeg driver og leser om å leve i siste fase av AIDS og det å stå overfor døden for tida. Det er ikke triste, deprimerende bøker om tap og slutt, men fascinerende beretninger om lærdom, visdom og rikdom. Det står nesten ærefrykt av det noen mennesker klarer å takle - og ikke bare takle, men lære om seg selv, hverandre, verden og livet - og ikke bare lære, men vokse, gi, leve.
Usikkerhet, en forferdelig skremmende diagnose, smerter, stigma fra omverden, bli forlatt av venner, kanskje også familie, og ikke minst slutten på livet slik vi kjenner det.
Og likevel er det dyp visdom, dyp kjaerlighet, dyp glede, sann livskvalitet som kjennetegner så mye av det de forteller. Og nesten alle sier at de ikke vært foruten den delen av livet. Det blir veldig klisjeaktig når jeg skriver om det, men jeg kan ikke skanne hver artikkel og hver bok og legge ut her - dessverre.
I fjor på denne tida følte jeg at døden var veldig nær. Jeg husker jeg følte at døden fulgte meg på venstre side, ca en halvmeter bak meg. Det var overveldende å komme så nær døden som jeg gjorde på Dream Centre (sjukehus for mennesker med aids). Snakke med døende jenter, gutter, damer og menn. Se smertene og kampen for å leve, men også verdigheten og livskraften mange av dem hadde.
Det var også et sjokk aa komme til Sor-Afrika, der alle klassekameratene mine hadde sett væpna ran, og det kommer nesten ukentlige meldinger om studenter som er blitt drept. Jeg hadde aldri vært i en situasjon hvor jeg følte at min egen sikkerhet og mitt eget liv var såpass skjørt.
Så selv om jeg en stund tenkte å holde bursdagen min hemmelig, fordi jeg syntes det var fælt å bli så gammel, endte jeg opp med en storslagen feiring - av å være i live. For første gang i mitt liv var det ingen selvfolge, og jeg var så glad og takknemlig for den velsignelsen det er å leve.
Naa er det en ny bursdag, og jeg har blitt enda gamlere - og jeg er igjen berørt av mysteriet "aa leve". Det blir ikke like mye brask og bram-feiring i aar som i fjor, men jeg er fortsatt - eller igjen - glad for at jeg lever.
La meg avslutte med et sitat fra en av beretningene om aa leve:
"If I have never seriously thought about my inner being, if I have lived always on the surface of things with no attention to the values that sustain our individual or common life, if I have made no effort to understand myself and the pattern of my reactions to people, if I have avoided any insight into the reasons for my behaviour and my misbehaviour, if I have lived so superficially that I have always been running, running, running away from the harsh problems and realities of primal suffering and social injustice, then I shall know what a fearful thing it is to fall into the hands of the Living God, because I will have nothing to bring him except a thin veil of confused images signifying nothing but wasted opportunities."
Hentet fra Kubler-Ross: "AIDS The Ultimate Challenge"
Wednesday, May 02, 2007
Symboler, ideologi, sprak - og makt
Jeg har saa vidt begynt aa snuse paa diskursanalyse i sosial psykologi (er det noe som heter det? det hores sa rart ut... jeg mener social psychology), og kunne ikke unnga a reagere nar jeg apna dagbladet.no litt tidligere i dag.
Da var den heteste nyheten at Mirzaolimov var siktet for drapet av sin tidligere kone og hennes niese, og det var slatt opp som hovednyhet - med et stort bilde av et norsk flagg.
Fryktelig trist at et slikt symbol blir brukt til a oke avstanden mellom to grupper ("etniske" nordmenn versus "uetniske" nordmenn/flyktninger/innvandrere) i en slik tragisk stund.
Men midt i smoroyet for en diskursanalytiker...
Jeg har saa vidt begynt aa snuse paa diskursanalyse i sosial psykologi (er det noe som heter det? det hores sa rart ut... jeg mener social psychology), og kunne ikke unnga a reagere nar jeg apna dagbladet.no litt tidligere i dag.
Da var den heteste nyheten at Mirzaolimov var siktet for drapet av sin tidligere kone og hennes niese, og det var slatt opp som hovednyhet - med et stort bilde av et norsk flagg.
Fryktelig trist at et slikt symbol blir brukt til a oke avstanden mellom to grupper ("etniske" nordmenn versus "uetniske" nordmenn/flyktninger/innvandrere) i en slik tragisk stund.
Men midt i smoroyet for en diskursanalytiker...
Tuesday, May 01, 2007
Vold avler vold
Mange av dere har vel faatt med dere at Sor-Afrika er et av de voldeligste landene i verden (bortsett fra land med offisiell krig, saa klart). Sor-Afrika ligger overst paa lista av drap, voldtekt og vaepna ran. Det er klart at mye at dette er en arv fra apartheid-tida. Landet ble jo flaska opp paa institusjonell vold og undertrykkelse, med dodskvadroner, ydmykelse, psykologisk krigforing, saa vel som "fysiologisk". Og selv om landet langsomt reiser seg opp fra den smertefulle fortiden, er sporene fortsatt tydelige.
Mer om det en annen gang, i dag ble jeg nemlig minnet om en annen type "vold avler vold", nemlig naar autoritetspersoner forventer vold og handler med vold forst.
Jeg dro til byen i dag, og satt i Toyota Hiace-en (type lokal minibuss). Plutselig horer vi politisirener bak oss, en politibil kommer susende forbi, og skrenser og slaedde-stopper rett foran oss. Fire politimenn stormer ut med digre gevaerer som de sikter mot oss.
Alt dette skjedde midt i et kryss (vi hadde stoppa for rodt lys da politibilen kom og slaedda og stoppa paa skraa i krysset). Det viste seg at det eneste de skulle gjore var aa omdirigere trafikken pga et 1.mai-tog senere paa dagen. Er det mulig?!? Hevete gevaerer, sikta mot oss, masse aggressiv gestikulering og bryske miner - for aa omdirigere trafikken til aa svinge til venstre i stedet for aa fortsette rett fram i et kryss!?! Tre av politimennene gestikulerte til sjaaforen vaar, og var skikkelig morske og vifta med gevaerene sine - enda sjaaforen ikke gjorde en eneste mine til motstand eller noe, bare kjorte pent og rolig til venstre slik han fikk beskjed om.
Jeg ble helt oppgitt. Hvordan i alle dager skal de faa dette samfunnet paa beina? Det vil jo aldri bli normale, fredelige, trygge tilstander med slik aggressiv og unodvendig framferd. Jeg kunne personlig stilt meg fram der og omdirigert trafikken helt fint - bare ved hjelp av et smil og litt vifting med armene. Vi har da med mennesker aa gjore - ikke uhyrer.
Mange av dere har vel faatt med dere at Sor-Afrika er et av de voldeligste landene i verden (bortsett fra land med offisiell krig, saa klart). Sor-Afrika ligger overst paa lista av drap, voldtekt og vaepna ran. Det er klart at mye at dette er en arv fra apartheid-tida. Landet ble jo flaska opp paa institusjonell vold og undertrykkelse, med dodskvadroner, ydmykelse, psykologisk krigforing, saa vel som "fysiologisk". Og selv om landet langsomt reiser seg opp fra den smertefulle fortiden, er sporene fortsatt tydelige.
Mer om det en annen gang, i dag ble jeg nemlig minnet om en annen type "vold avler vold", nemlig naar autoritetspersoner forventer vold og handler med vold forst.
Jeg dro til byen i dag, og satt i Toyota Hiace-en (type lokal minibuss). Plutselig horer vi politisirener bak oss, en politibil kommer susende forbi, og skrenser og slaedde-stopper rett foran oss. Fire politimenn stormer ut med digre gevaerer som de sikter mot oss.
Alt dette skjedde midt i et kryss (vi hadde stoppa for rodt lys da politibilen kom og slaedda og stoppa paa skraa i krysset). Det viste seg at det eneste de skulle gjore var aa omdirigere trafikken pga et 1.mai-tog senere paa dagen. Er det mulig?!? Hevete gevaerer, sikta mot oss, masse aggressiv gestikulering og bryske miner - for aa omdirigere trafikken til aa svinge til venstre i stedet for aa fortsette rett fram i et kryss!?! Tre av politimennene gestikulerte til sjaaforen vaar, og var skikkelig morske og vifta med gevaerene sine - enda sjaaforen ikke gjorde en eneste mine til motstand eller noe, bare kjorte pent og rolig til venstre slik han fikk beskjed om. Jeg ble helt oppgitt. Hvordan i alle dager skal de faa dette samfunnet paa beina? Det vil jo aldri bli normale, fredelige, trygge tilstander med slik aggressiv og unodvendig framferd. Jeg kunne personlig stilt meg fram der og omdirigert trafikken helt fint - bare ved hjelp av et smil og litt vifting med armene. Vi har da med mennesker aa gjore - ikke uhyrer.
Subscribe to:
Posts (Atom)