Bilvakt i studentdemonstrasjon

En av guttene jeg har hatt litt tlf-kontakt med ringte meg gledesstrålende for noen dager siden (når jeg skriver "ringte meg" betyr det forresten at noen ringer slik jeg ser et tapt anrop fra et sørafrikansk nummer, og skjønner at noen vil snakke med meg, og ringer tilbake - vi snakker tross alt om hjemløse ungdommer her, ikke rikinger som meg som kan ringe utenlands til stadighet) - men tilbake til den gledestrålende gutten på tlf: han hadde nettopp blitt utskrevet fra sjukehuset. Jeg hadde ikke en gang fått med meg at han var blitt innlagt, men det viste seg at han var blitt skadet i forbindelse med en studentdemonstrasjon der han passer biler.

Studentdemonstrasjoner er en årlig foreteelse, men det kan virke som om det blir villere og villere for hvert år. Jeg har så vidt vært med på noen, og sett på flere. Demonstrasjonene i min studenttid gjaldt litt forskjellige ting. Noen gjaldt økonomisk ekskludering av studenter, dvs at studenter som ikke klarte å betale skolepenger ble ekskludert fra universitetet. Flere venner av meg har vært truet med det, men alle har heldigvis klart å gjøre opp for seg og blitt uteksaminert. Men det er noe grunnleggende feil med høye skolepenger (på toppen av boutgifter o.l. - i Norge har vi ingen skolepenger, kun boutgifter, og enda strever vi med å få den offentlige støtten fra Lånekassa til å strekke til) - spesielt i et land med utbredt fattigdom, der fattigdommen i stor grad følger hudfarge, og med en av verdens største forskjeller mellom fattige og rike.

En annen studentdemonstrasjoner var vel offisielt for et godt studentformål - flere studentboliger, e.l. - men viste seg å egentlig være en støttedemonstrasjon for president Jacob Zuma som samme uke var i retten anklaget for korrupsjon. Den demonstrasjonen var en av de jeg bare så på, og ikke deltok i...

Tilbake til gutten i telefonen: I sentrum er det en del studenthybler (som eies av studiesteder og leies ut til studenter), blant annet i den gata han jobber som bilvakt. En populær jobb blant guttene på gata er nemlig å passe biler, dvs en slags parkeringsvakt. Det var forresten han som lærte meg å lukeparkere. Da jeg kom til Durban hadde jeg ikke lukeparkert siden kjøreopplæringa for mange Herrens år siden, og når jeg attpåtil satt på "feil" side i en bil beregna på venstrekjøring, gikk det ikke akkurat som på skinner. Han og mange andre med lang fartstid som parkeringsvakter er derimot eksperter. De vet akkurat når du skal svinge hvilken vei, når du må skifte retning på rattet, o.l,. og han som aldri hadde kjørt bil ble læremesteren min. Han veiva og dirigerte, så jeg kom perfekt på plass i én glidende bevegelse.

Parkeringsvaktene er ikke formelt organisert, og slik sett er det en ypperlig jobb for disse guttene, som ikke er vant til veldig strukturerte liv, og som ikke klarer like bra å komme tidsnok på jobb, hver dag, i god form, osv. Men de har sine egne lover og regler, og det er for eksempel ikke bare å komme og stille seg opp på hvilken som helst gate, men har faste soner. I den faste gata til denne gutten er det altså noen studentblokker, og det har vært store demonstrasjoner der den siste tida. Politiet kommer med vannkanoner og gummikuler, og det kan gå ganske hett for seg. Han her gutten prøvde å komme seg unna en vannkanon og løp ut i gata uten å se seg for - og ble påkjørt av en bil. Han brakk begge håndleddene, så nå er det ikke så greit. Han kan vel så vidt jobbe litt som parkeringsvakt fortsatt, men har mye vondt og får ikke til å bevege armene sine noe særlig - og en viktig del av jobben er jo å dirigere sjåførene inn i en smooth lukeparkering. Da er sjansen for å få en slant større.

Tjenestene til bilvaktene er frivillig og gratis og bilførerne er ikke forplikta til å gi noe som helst. De fleste bruker likevel å gi en mynt, for å støtte opp om tiltaket (det er tross alt mye bedre enn å stjele og slå) og kanskje for å minske sjansen for å bli rana selv. En sulten bilvakt som ikke har fått noe kan komme til å slå inn ruta og stjele noe fra bilen din. Jeg vet det, ikke fordi det har skjedd bilen min, men fordi det har skjedd med noen av bilvaktene jeg kjenner...

Livstegn - igjen

Det har jammen gått lang tid mellom bloggpostene de siste månedene, og det har gått flere uker siden forrige post, så nå skal jeg bare skrive litt for å si at jeg fortsatt lever... Det har vært, og er forsåvidt fortsatt, en litt rar tid. Flytte fra Durban, flytte tilbake til Norge. Mye som har skjedd - i hvert fall i tankelivet - men ikke alt har vært lett eller egnet å få ned på tastaturet. Da jeg dro fra Durban, trodde jeg at jeg kom til å fortsette å blogge småhistorier fra livet der, fordi jeg hadde så mange på lager som jeg ikke hadde skrevet ennå. Det har ikke blitt så mye av det gitt.

Vel, livet i Norge surrer og går. Jeg holder så smått på med masteroppgaven fortsatt, og snart skal jeg en liten tur til Durban i den forbindelse. Det blir bare en liten snarvisitt, men jeg gleder meg fryktelig til å treffe igjen kjente og kjære! Jeg har holdt kontakt med noen per tlf, og noen flere via jungeltelegraf, så jeg vet sånn cirka hvordan det står til med de fleste. Så vidt jeg vet lever alle, og det er da noe!

Fri fra sexslaveri

Da jeg var i Bukavu i Kongo var det særlig to lokale menn som gjorde et sterkt inntrykk - vel, det var mange som gjorde inntrykk, men to av mennene som jobba på grasrota skilte seg allikevel ut. De reiste inn i skogene, i rebellkontrollerte områder, og reddet ut jenter og damer som ble holdt som sexslaver. Damene fikk oppfølging og hjelp i Bukavu, og jeg fikk treffe noen av dem. Noen var så traumatiserte at de ikke kunne snakke da de kom, men hadde fått hjelp til å bearbeide vonde og vanskelige opplevelser. Dessuten hadde de fått et sterkt nettverk og gode vennskap gjennom fellesskapet med de andre kvinnene som hadde overlevd liknende ting. Veldig viktig var også praktisk oppfølging i forhold til fysisk overlevelse i framtida, for eksempel i form av sykurs og symaskin.

Men nå snakker jeg meg bort. Tilbake til de to mennene som med livet som innsats dro inn i skogene og hjalp disse kvinnene ut: Nylig fikk jeg epost fra Bukavu, som bl.a. fortalte om hvordan han ene også engasjerer seg for jenter som holdes i sexslaveri i byen. For ikke lenge siden fikk han fem jenter på 15 og 16 år ut fra et hus hvor de bodde og ble leid ut til menn av en kvinnelig hallik. Godt å lese at flere av dem var gjenforent med familiene sine og hadde det bra, og at de andre også ble tatt hånd om. Håper det går bra med dem. Jeg vet fra Durban at det kan være fryktelig vanskelig å stable et såkalt normalt liv på beina. Men med god støtte, fullstendig akseptasjon fra viktige omsorgspersoner, og mye kjærlighet kan det gå!

.

Surfebrettdesigner

Forrige uke leste jeg en melding på twitter om noen gategutter i Durban som har blitt livvakter på stranda. Jeg kvakk til på et av navnene, for en av guttene jeg hadde mye kontakt med de siste månedene var en veldig flink surfer. Da det kom en ny twittermelding med link til bilde, så jeg imidlertidig at det var en annen flink surfer med samme navn det var snakk om.

Men jeg fikk den lille puffen bak som jeg trengte for å lete igjennom papirer fra Durban for å finne et telefonnummer - som jeg omsider fant. Og da jeg ringte det, funka det fortsatt og jeg kom til han flinke surferen jeg et øyeblikk trodde hadde fått jobb som livvakt. Så hyggelig det var å snakke med ham! Han har jobb i en liten surfebrettfabrikk, og har nå rykka opp til å designe surfebrett!! Tenk så kult!

Litt før jeg dro, flytta han inn i en leilighet sammen med en kamerat. Jeg var ikke veldig sikker på at det skulle gå bra så veldig lenge, så gleden var dessto større når han stolt fortalte at han fortsatt bor der!

Sååå kult! For noen måneder siden sov han ute. Nå bor han i leilighet og er SURFEBRETTDESIGNER! 

.