Gutten

I går kveld våkna jeg av en telefon fra sjukehuset: Gutten har fått sin utgang av dette livet.

På en måte er jeg letta at det skjedde mens jeg ennå var her, for jeg grudde meg til å dra når han var så sjuk. Jeg visste at når jeg kommer tilbake om to uker ville jeg ikke se ham. Og jeg visste ikke hvordan jeg skulle si hadet.

Nå står bildet av ham for meg - det bildet fra ID-boka - der han er rund og sunn og glad.

Mange sinte tanker om urettferdighet og "systemic constraints" (hva nå det er på norsk) nå. Men nå må jeg komme meg på beina, for jeg må rekke innom Home Affairs med personnummersøknader før flyet mitt går i dag. Det er fortsatt mye håp for andres liv.

Sjukehusbesøk

Nå sitter jeg på sjukehuset. Jeg rusha gutten hit i dag morges - han hadde panikk og følte han ikke fikk puste. Vi venter fortsatt på legen (over fem på ettermiddagen nå - er forberedt på å vente en del timer til), men jeg håper han omsider blir innlagt.

Tidligere denne uka holdt sjukehusbesøket å ta knekken på meg - det var så tungt på alle måter. Det var som et slag i magen da jeg så ham - han er bare et skjelett med litt hud på. Tenk bilder fra holocaust. Hodet hans er bittelite og man kan se alle konturene på hodeskallen; jeg tror jeg kan ta rundt låret hans med tommelen og pekefingeren min; han blør konstant fra nesa og under fingerneglene; tar tre innpust på et sekund; huden er full av hvitt puss; han hoster så han tisser og bæsjer på seg. Han stinker, men ikke av tiss eller bæsj. Lukta er mer råtten - jeg vet ikke riktig hvordan jeg skal forklare det. Så det var en kjempenedtur og et sjokk, for bare en uke tidligere hadde han vært mye sterkere og bedre.

Et annet slag i magen kom når jeg så ID-boka hans. Her i Sør-Afrika får folk en ID-bok (likner på pass men kan ikke brukes i utlandet) med personnummeret sitt, og det har et bilde. Jeg hadde helt glemt hvordan han egentlig ser ut, og det var så vondt å se bildet og huske den runde gode gutten han en gang var.

Han klarer ikke å gå, så da vi dro på sjukehuset tidligere i uka søkte jeg rundt på hele akutten og resepsjonsområdet etter en ledig rullestol, men kunne ikke finne noen. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, og lurte på om jeg måtte bære ham. Fysisk kunne jeg nok klare det, for han er bare skinn og bein og veier ikke mye nå, så jeg skal nok kunne bære ham et godt stykke om jeg tar han på ryggen. Men mentalt eller emosjonelt var jeg ikke sikker på om jeg kunne klare det. Heldigvis kom en reddende engel i form av en ambulansemann med en rullestol akkurat i det jeg skulle til å grine.

I dag er opplevelsen min bedre - og forhåpentligvis hans også. Han har fått ligge i en seng med oksygenmaske hele dagen, og har det etter forholdene så godt han kan ha det. Nå ønsker jeg ham bare fred - enten det er fred og helse, eller en fredlig utgang av dette livet. Må bare godhet og miskunnhet etterjage ham, lille vennen.

Valg i Sør-Afrika i dag

Nå er sannhetens time nær, og folk går mann og kvinne ut av huse for å stemme i dag. Det har vært mye rabalder, men nå er det rolig og jeg er ikke bekymret for vold eller opptøyer.

Rabalderet har stort sett dreid seg om Zuma og om han skal rettsforfølges for korrupsjonsanklagene eller ikke, og det bråket gav seg mens jeg var borte på påskeferie - da bestemte nemlig Durban High Court at anklagene skulle henlegges. Det var visstnok kaos i gatene her i Durban da, med mange av hovedgatene avstengt.

Ingen av opposisjonspartiene er store nok til å true ANC, så det er ingen spenning - og derfor heller ingen grunn til opptøyer - rundt hvem som blir vinneren av valget og hvem som danner regjering. Og nå når ANCs presidentkandidat Jacob Zuma ikke står overfor rettssak og fengsel, er det heller ingen spenning rundt hvem som blir president.

Han er likevel en omstridt person, og etter min mening ingen god lederkandidat for landet. I forbindelse med voldtektssaken mot ham tidligere, uttalte han at han, etter å ha hatt ubeskyttet sex med en kvinne han visste var hiv-positiv, tok en dusj for å beskytte seg. En dusj kan ikke gjøre verken fra eller til for hiv-smitte, og det er temmelig uheldig at en offentlig lederfigur som Zuma går ut med slik villedende informasjon - i et land med en av verdens høyeste antall hiv-smittede.

Men den tidligere presidenten Mbeki var enda verre. Han sa at medisiner er farlig og at folk må spise rødbeter i stedet.

Så ANCs heroiske lederskapstid er forbi. Chief Albert Luthuli fikk Nobels fredspris en gang på 1960-tallet, og Nelson Mandela er jo kjent for alle. Det skal nok mye til å fylle skoene til frigjøringshelter, og det skal helt andre egenskaper til å lede et demokratisk land enn å lede en motstandsbevegelse. Men det er trist å se hvor landet er på vei, og hvis det virkelig er slik at en (tidligere) så rik motstandsbevegelse ikke har bedre lederkandidater - med integritet, med evne til å samle, gi håp og inspirere til innsats for å bygge landet - da er jeg på nippet til å kalle det tragisk.

1000 hver dag

Jeg skrev tidligere da jeg kommenterte Mbekis avgang at 200 mennesker dør av AIDS-relatert sykdom her i landet hver dag, men det er en underdrivelse. Det riktige tallet er over 1.000!

Heldigvis har vi fått en ny helseminister nå, Barbara Hogan, og hun ser ut til å vaere et grepa kvinnfolk. Hun har nylig holdt en veldig lovende tale og har de mest grunnleggende holdningene på plass: Hun anerkjenner at HIV forårsaker AIDS (noe den tidligere presidenten og den tidligere helseministeren sådde tvil om). Hun innrømmet hvor alvorlig situasjonen er, og gav sin fulle støtte til medisinsk forskning og kampen for tilgang til medisiner for alle.

Det er jo egentlig det minste man kan forlange av en helseminister. Bare forestill deg at vi har en sykdom i Norge som dreper mer enn 1000 mennesker hver dag - og Jens Stoltenberg og Bjarne Håkon Hanssen sier at medisinene er giftige og at det er bedre å spise gulrøtter. Det ville jo ikke skjedd...

Men det nytter ikke å gråte over spilt melk, og det er i det minste bra at vi har fått en bra helseminister NÅ. Bedre sent enn aldri :-)

Om å leve

Jeg driver og leser om å leve i siste fase av AIDS og det å stå overfor døden for tida. Det er ikke triste, deprimerende bøker om tap og slutt, men fascinerende beretninger om lærdom, visdom og rikdom. Det står nesten ærefrykt av det noen mennesker klarer å takle - og ikke bare takle, men lære om seg selv, hverandre, verden og livet - og ikke bare lære, men vokse, gi, leve.

Usikkerhet, en forferdelig skremmende diagnose, smerter, stigma fra omverden, bli forlatt av venner, kanskje også familie, og ikke minst slutten på livet slik vi kjenner det.

Og likevel er det dyp visdom, dyp kjaerlighet, dyp glede, sann livskvalitet som kjennetegner så mye av det de forteller. Og nesten alle sier at de ikke vært foruten den delen av livet. Det blir veldig klisjeaktig når jeg skriver om det, men jeg kan ikke skanne hver artikkel og hver bok og legge ut her - dessverre.

I fjor på denne tida følte jeg at døden var veldig nær. Jeg husker jeg følte at døden fulgte meg på venstre side, ca en halvmeter bak meg. Det var overveldende å komme så nær døden som jeg gjorde på Dream Centre (sjukehus for mennesker med aids). Snakke med døende jenter, gutter, damer og menn. Se smertene og kampen for å leve, men også verdigheten og livskraften mange av dem hadde.

Det var også et sjokk aa komme til Sor-Afrika, der alle klassekameratene mine hadde sett væpna ran, og det kommer nesten ukentlige meldinger om studenter som er blitt drept. Jeg hadde aldri vært i en situasjon hvor jeg følte at min egen sikkerhet og mitt eget liv var såpass skjørt.

Så selv om jeg en stund tenkte å holde bursdagen min hemmelig, fordi jeg syntes det var fælt å bli så gammel, endte jeg opp med en storslagen feiring - av å være i live. For første gang i mitt liv var det ingen selvfolge, og jeg var så glad og takknemlig for den velsignelsen det er å leve.

Naa er det en ny bursdag, og jeg har blitt enda gamlere - og jeg er igjen berørt av mysteriet "aa leve". Det blir ikke like mye brask og bram-feiring i aar som i fjor, men jeg er fortsatt - eller igjen - glad for at jeg lever.

La meg avslutte med et sitat fra en av beretningene om aa leve:
"If I have never seriously thought about my inner being, if I have lived always on the surface of things with no attention to the values that sustain our individual or common life, if I have made no effort to understand myself and the pattern of my reactions to people, if I have avoided any insight into the reasons for my behaviour and my misbehaviour, if I have lived so superficially that I have always been running, running, running away from the harsh problems and realities of primal suffering and social injustice, then I shall know what a fearful thing it is to fall into the hands of the Living God, because I will have nothing to bring him except a thin veil of confused images signifying nothing but wasted opportunities."

Hentet fra Kubler-Ross: "AIDS The Ultimate Challenge"

Historien til en ung mor:

"Jeg ønsker å fortelle deg hvordan babyen min faktisk døde. Vi var alene i rommet på sykehuset, hun og meg, og jeg vugget henne i armene mine. De siste 24 timene hadde hun kun fått morfin intravenøst, pluss en oksygenmaske som hjalp henne med å puste, og alle visste at hun kunne dø når som helst. Men G. fortsatte å klamre seg fast til livet, på overtid. Det var en lidelse for meg å se hvordan hun kjempet og strevde for hvert pustedrag. Så tok jeg henne i armene mine, og sa til henne at vi ville sitte slik sammen inntil hun kunne la gå. Det gikk omtrent en halvtime, og så kunne jeg endelig føle viljen hennes forlate henne, føle at noe inni henne sluttet å kjempe. Fem minutter senere tok hun sitt siste åndedrag... Jeg så sjelen hennes forlate henne, flyte mot vinduet på andre siden av rommet, og jeg visste at datteren min var fri - endelig fri fra smerten og lidelsen hun hadde utholdt.

Jeg vet ikke hvorfor vi har lært at døden er slik en forferdelig og skremmende ting. Den septemberkvelden, da G. døde, var det den naturligste og, på en underlig måte, en beroligende prosess. Det virket som om når jeg sluttet å stå imot, men overga meg til den naturlige tingenes gang, kunne hun gjøre det samme. Og å sitte der, snakke til henne, fortelle henne at hun kunne la gå og at det ikke var noe mer hun skulle holde fast ved - jeg følte det som om jeg hjalp henne til å frigjøre seg fra det livet hun i løpet av sine 9 korte måneder hadde blitt så knyttet til. Det var en utrolig åpenbaring - etter å ha gått igjennom den overveldende opplevelsen av fødsel og nytt liv, hjelpe henne kjempe for aa bli født, og så senere hjelpe henne kjempe for å dø."

*G. døde av AIDS, ni måneder ung.