Det spekuleres høylytt om voldtektssaken mot Dominique Strauss-Kahn (DSK) vil falle bort, og om han kan bli presidentkandidat i Frankrike allikevel - fordi kvinnen som anklager ham har utelatt opplysninger om hvilke rom hun gikk til etter voldtekten. Er det jeg som trenger briller, eller er den logiske sammenhengen så dårlig som den ser ut? Forklaringen hennes om selve voldtekten, nemlig at DSK kom løpende naken ut av toalettet og grep brystene og vaginaen hennes "med så stor kraft at han skadet henne" (ref. forsvareren i Dagsavisen 2. juli), har hun ikke forandret. Den forklaringen støttes dessuten av medisinske bevis. Men det kan vise seg å være betydningsløst i forhold til at hun unnlot å si at hun vasket et annet rom og gikk tilbake til rommet til DSK og begynte å vaske det før hun meldte fra om voldtekten.
Hallo? Hva er det jeg ikke har fått med meg? Når ble det så fryktelig feil å vaske? Når ble det så forferdelig viktig å si nøyaktig hvilke rom du har befunnet deg i etter en voldtekt? Den kriminelle handlingen er faktisk voldtekten, og den som gjør noe galt (i både moralsk og legal forstand) er kun overgriperen. Det er ikke personen som har blitt voldtatt som skal bevise sin uskyld - egentlig ikke, i hvert fall, skjønt man kan begynne å lure på hvordan dette fungerer i virkeligheten. Som Cattan, lederen for organisasjonen Kvinners Ord, har sagt til New York Times: Kvinner som har blitt voldtatt og som vil åpne sak mot voldtektsforbryteren vil nå måtte bevise at de er moralske, at de har et rent rulleblad og at de aldri har løyet.
Noe tilsvarerende så vi i voldtektssaken mot nåværende president i Sør-Afrika Jacob Zuma, der kvinnen som anklaget ham for voldtekt ble forsøkt strippet for troverdighet blant annet ved å brette ut sexlivet hennes. Mer om det kommer sikkert her på bloggen snart, for jeg leser en masteroppgave om den rettssaken i forbindelse med mitt eget litteraturkapittel for tiden.
Har vi et voldtektsofferideal, der du må være nær sagt helgenaktig med et plettfritt liv, både sexliv og annet liv, for at samfunnet skal fordømme voldtekt som en forbrytelse mot deg? Hvordan skal du bli trodd og hørt og få rettslig oppreisning hvis du i stedet for å være en helgen er et helt vanlig menneske - som har løyet en gang eller to i løpet av livet, for eksempel?
Vanskelighetene som kvinner som har blitt voldtatt møter i rettssystemet er ikke nytt eller unikt i DSK-saken, men pga den internasjonale interessen er saken en katalysator for temmelig universelle holdninger rundt kjønn som gir seg ulike lokale utslag mange steder i verden - inkludert Norge.
Her i Norge var det nylig en sak som illustrerer noe av det ironiske i forholdet mellom kjønnsholdninger, voldtekt og rettssystem: Saken mot en mann som har voldtatt en 21 år gammel kvinne ble henlagt nå i juni fordi kvinnen hadde avlagt falsk forklaring om forhold etter voldtekten. Hun innrømmet å ha iscenesatt et falskt overfall og skrevet falske trusselbrev. "Jeg forklarte meg falskt. Det stemmer at vi har gjort det selv. Jeg har vært så desperat etter å få [tiltalte] i fengsel for det han har gjort. Jeg holder fortsatt fast ved forklaringen om det som skjedde den natta", sa den 21-årige kvinnen i retten i følge Dagbladet. Redselen for ikke å bli trodd, for ikke å bli tatt på alvor, var altså grunnen til den falske forklaringen - om forhold som skjedde etter voldtekten. Merk at forklaringen om selve voldtekten ikke er blitt trukket i tvil. Politiet innrømmer at det er stor sannsynlighet for at voldtekten har funnet sted, men pga de falske forklaringene om det som skjedde etter voldtekten, er kvinnens troverdighet svekket og saken henlagt. Erkjennelsen av at det er vanskelig å få en voldtektsforbryter straffet ble det som ødela saken for denne kvinnen.
Ikke bare må voldtektsofre altså ha vært moralsk lytefrie i hele sitt liv - de må også handle logisk og rasjonelt etter voldtekten. De må ikke la seg følelsemessig affisere av den kriminelle og krenkende handlingen som er gjort mot dem, men heve seg over smerte, fortvilelse, skam, redsel eller andre følelser de måtte ha, og sørge for å hele tiden holder hodet kaldt og gjør det som andre mener er "riktig" i en slik situasjon. De må for all del ikke gjøre noe for å prøve å øke sjansen for at voldtektsforbryteren blir straffet. Eller gå og vaske et annet rom før de sier i fra om hva som har skjedd... Da vil han som faktisk begikk en kriminell handling kunne gå fri.
Hallo? Hva er det jeg ikke har fått med meg? Når ble det så fryktelig feil å vaske? Når ble det så forferdelig viktig å si nøyaktig hvilke rom du har befunnet deg i etter en voldtekt? Den kriminelle handlingen er faktisk voldtekten, og den som gjør noe galt (i både moralsk og legal forstand) er kun overgriperen. Det er ikke personen som har blitt voldtatt som skal bevise sin uskyld - egentlig ikke, i hvert fall, skjønt man kan begynne å lure på hvordan dette fungerer i virkeligheten. Som Cattan, lederen for organisasjonen Kvinners Ord, har sagt til New York Times: Kvinner som har blitt voldtatt og som vil åpne sak mot voldtektsforbryteren vil nå måtte bevise at de er moralske, at de har et rent rulleblad og at de aldri har løyet.
Noe tilsvarerende så vi i voldtektssaken mot nåværende president i Sør-Afrika Jacob Zuma, der kvinnen som anklaget ham for voldtekt ble forsøkt strippet for troverdighet blant annet ved å brette ut sexlivet hennes. Mer om det kommer sikkert her på bloggen snart, for jeg leser en masteroppgave om den rettssaken i forbindelse med mitt eget litteraturkapittel for tiden.
Har vi et voldtektsofferideal, der du må være nær sagt helgenaktig med et plettfritt liv, både sexliv og annet liv, for at samfunnet skal fordømme voldtekt som en forbrytelse mot deg? Hvordan skal du bli trodd og hørt og få rettslig oppreisning hvis du i stedet for å være en helgen er et helt vanlig menneske - som har løyet en gang eller to i løpet av livet, for eksempel?
Vanskelighetene som kvinner som har blitt voldtatt møter i rettssystemet er ikke nytt eller unikt i DSK-saken, men pga den internasjonale interessen er saken en katalysator for temmelig universelle holdninger rundt kjønn som gir seg ulike lokale utslag mange steder i verden - inkludert Norge.
Her i Norge var det nylig en sak som illustrerer noe av det ironiske i forholdet mellom kjønnsholdninger, voldtekt og rettssystem: Saken mot en mann som har voldtatt en 21 år gammel kvinne ble henlagt nå i juni fordi kvinnen hadde avlagt falsk forklaring om forhold etter voldtekten. Hun innrømmet å ha iscenesatt et falskt overfall og skrevet falske trusselbrev. "Jeg forklarte meg falskt. Det stemmer at vi har gjort det selv. Jeg har vært så desperat etter å få [tiltalte] i fengsel for det han har gjort. Jeg holder fortsatt fast ved forklaringen om det som skjedde den natta", sa den 21-årige kvinnen i retten i følge Dagbladet. Redselen for ikke å bli trodd, for ikke å bli tatt på alvor, var altså grunnen til den falske forklaringen - om forhold som skjedde etter voldtekten. Merk at forklaringen om selve voldtekten ikke er blitt trukket i tvil. Politiet innrømmer at det er stor sannsynlighet for at voldtekten har funnet sted, men pga de falske forklaringene om det som skjedde etter voldtekten, er kvinnens troverdighet svekket og saken henlagt. Erkjennelsen av at det er vanskelig å få en voldtektsforbryter straffet ble det som ødela saken for denne kvinnen.
Ikke bare må voldtektsofre altså ha vært moralsk lytefrie i hele sitt liv - de må også handle logisk og rasjonelt etter voldtekten. De må ikke la seg følelsemessig affisere av den kriminelle og krenkende handlingen som er gjort mot dem, men heve seg over smerte, fortvilelse, skam, redsel eller andre følelser de måtte ha, og sørge for å hele tiden holder hodet kaldt og gjør det som andre mener er "riktig" i en slik situasjon. De må for all del ikke gjøre noe for å prøve å øke sjansen for at voldtektsforbryteren blir straffet. Eller gå og vaske et annet rom før de sier i fra om hva som har skjedd... Da vil han som faktisk begikk en kriminell handling kunne gå fri.
