"Jeg ser fremtida"

Jeg har tidligere skrevet om kvinnene som har overlevd seksuell vold, som har psykiske, fysiske og sosiale/familiære vansker, men som bor så avsidesliggende til at det knapt finnes noe hjelpetjenester for dem, og som vi får være med å hjelpe.

Jeg kunne i grunnen skrevet noe hver dag. Det er så mange sterke historier. Sterke historier om lidelse og skam og fornedring. Og sterke historier om styrke og håp og verdighet.

I dag vil jeg fortelle om ei jente på 17 år, "K" heter hun, anonymisert. Hun ble tatt med makt av sju rebellsoldater, og holdt til fange i leiren deres "for seksuelle tjenester", som hun så fint sier det (eufemisme hjelper oss til å bruke snille ord på fæle ting). Det er ille, men det som er enda mer hjerteskjærende er at hun fikk det verre etter at hun kom seg fri. Tilbake i lokalsamfunnet holdt hun bokstavelig talt på å dø av skam.

K maktet ikke leve lenger, fordi "alle visste" hva som hadde skjedd med henne, og det opplevde hun som så skamfullt at livet var helt utålelig.

Hun planla å ta livet sitt.

Så kom hun i stedet i kontakt med CAMPS, vårt prosjekt for kvinner som har overlevd seksuell vold.

Det hører med til denne historien at K bor i et av de områdene som er så vanskelig tilgjengelige at "ingen" når fram dit med hjelp. Det er ingen veier dit. Det er fysisk umulig å kjøre bil dit. Kanskje er det fysisk mulig å kjøre motorsykkel dit, men det er så mye væpna aktivitet i området at det også praktisk er omtrent umulig. "Ingen" er der. Helsesentrene er underbemanna og mangler medisiner og utstyr, for hvordan skal det fraktes inn. K har ingen mulighet til å komme seg inn til byen (dvs Bukavu) som ligger hundrevis av kilometer unna, uten vei og med væpna rebeller. Hun har ingen tilgang til alle tilbudene som finnes for kvinner her i byen.

Men CAMPS's "spesialitet" er å dra til de vanskeligst-fremkommelige områdene. Der hvor rebellaktiviteten er høyest. Der hvor "ingen" er.

Hjelpen er mangfoldig fordi behovene er mangfoldige. Hjelp til fysisk helse. Hjelp til å komme seg på beina sosio-økonomisk. Og det som er selve kjerneinnholdet og CAMPS's andre spesialitet: psyko-sosial hjelp. For om du har fått behandling for seksuelt overførbare sykdommer og annen fysisk helsehjelp, så får du ikke stabla livet ditt på beina hvis traumene fortsatt regjerer alt i ditt indre. Den sosiale biten, med å få hjelp til å komme hjem til familien din og bli akseptert av familien din er også helt avgjørende, og det vil jeg skrive mer om en annen gang.

For å gjøre en lang historie kort for K, etter støtte og hjelp, så er hun i dag ei jente som står oppreist i livet sitt og sier: "Jeg ser fremtida".

K er ikke med på bildet, som er fra en annen landsby i et område i nærheten, men som viser den mest synlige delen av arbeidet: en gris, geit e.l. som en startopphjelp til økonomisk stabilitet.

"...å forbinde dem som har et knust hjerte..."

God pinsehelg, alle sammen! Se fremtida.

Inntrykk fra Bideka

Ja, nå har jeg vært tilbake fra helgeturen i snart en uke allerede. Tida flyr, spesielt den tida med strøm og internett tilgjengelig...

Jeg var i Bideka, bare noen få timers kjøretur herfra. Det var en flott tur, spennende og givende og trivelig. Og en vanskelig tur, krevende og trist. Det siste har med fattigdom å gjøre. Hvordan kan jeg beskrive fattigdommen jeg møter her i Kongo? Den likner ikke noe jeg har sett i noe annet land. Jeg opplever at den er dypere her. Ta for eksempel barn med kwashiorkor. Det har jeg knapt sett tidligere. Her er det mange. Folk er sultne, mer enn jeg har opplevd i noe annet land.

Jeg opplever det selvfølgelig her i Bukavu også, men jeg blir enda mer eksponert for det når jeg er på tur. Her i Bukavu lever jeg i et fint område av byen, gjør mine fransklekser, og lever mer mitt eget liv. På en tur, slik som turen til Bideka, er det færre filtre, færre barrierer mellom meg og mennesker i nød. Ikke minst fordi de ikke ser hvite mennesker i sin midte så ofte, og fordi de tror og håper at et hvitt menneske betyr hjelp, og dermed er det mange som passer på å benytte anledningen når de ser meg til å fortelle om barna sine, barnebarna, søsknene, naboene, osv.

Heldigvis var det ikke bare mye nød som møtte meg i Bideka, men også mye engasjement blant folk. Folk som tar seg av foreldreløse, folk som engasjerer seg i søndagsskolen, folk som organiserer klubber og grupper. Det var grupper for tidligere soldater (noen barn, noen voksne), for soldatkoner, for mammaer, for hiv-positive, for damer som strever med å brødfø familien sin, og enda flere. Grupper og klubber av mange slag. Det er oppløftende å se. Slike grupper skaper solidaritet og samhold. 1 + 1 + 1 er mye sterkere enn 3. 

Jeg tenker på Paulo Freire, og drømmer om hva som ville skjedd om alle disse gruppene forente seg i samarbeid. De har jo alle samme mål. Tenk om handelsgruppene til kvinnene kunne vært med og støttet de som tar seg av foreldreløse barn. Tenk om kvinneopplæringsgruppene kunne dratt opp i fjellene der det bor så mange barn med kwashiorkor og lært opp foreldrene i jordbruk.  

Vel, vel, det er lov å drømme. Det er vel til og med drømmer og håp som holder oss i live. Jeg avslutter med et sitat av Albert Einstein: "Logic will get you from A to B. Imagination will take you everywhere."

Rafto-prisen

Jeg ser at den nigerianske miljøforkjemperen Nnimmo Bassey får årets Raftopris. Gratulerer!

I 2008 fikk en kongoleser Raftoprisen, nemlig Bulambo Lembelembe som er pastor i pinsebevegelsen her. Han fikk prisen for sin innsats for menneskerettigheter og for å hjelpe mange utsatte grupper under krigen, deriblant barnesoldater og voldtatte kvinner. Her kan du lese hva PYM (norsk pinsemisjon) skrev da han fikk prisen - PYM var og er fortsatt en viktig partner for arbeidet som gjøres. Og her kan du lese mer om både Bulambo og arbeidet. Anbefales! Da kan du få et kjapt innblikk i mye av det som gjøres her. Fortsatt er engasjementet stort, behovene store, og innsatsen likeså! Freden er skjør, spenningene mange, men det er også et fredsengasjement og ikke minst engasjement og omsorg for menneskene som fortsatt lider under krigen - kvinner, altfor unge soldater, foreldreløse barn, osv. Inspirerende å se og oppleve en kirke med samfunnsengasjement!

Omsorg og hjelp

Jeg har fått en del spørsmål om hvordan det går med de seks barna jeg skrev om tidligere - der foreldrene druknet, tanta døde, taket brant, osv. De to som ble brakt til sykehus for sjokk er bedre og har blitt utskrevet og er hjemme igjen. Menigheten der de bor har hjulpet til å fikse huset, og de fikk takplater gjennom noen norske givere. Menigheten prøver å finne en ugift jente med hjerte for disse barna som kan bo med dem og ta seg av dem.

Det er mye omsorg her. Mange som hjelper mange. I forrige uke møtte jeg noen representanter for en kvinnegruppe - eller jeg kan kanskje kalle det en kvinnekoalisjon, for de er mange og består av flere mindre grupper. De organiserer småhandel, og fungerer som et kollektiv, såvidt jeg forstod. De samler overskuddet, og en viss andel går til å hjelpe de som trenger det mest. Ni representanter for denne koalisjonen kom på besøk her jeg bor så vi kunne bli litt kjent. Hver og en av disse kvinnene hadde tatt til seg to-tre-fire foreldreløse barn, i tillegg til sine egne. Ingen av disse kvinnene hadde fortsatt en mann. Noen av mennene var drept. Andre hadde jaget konene sine etter at de var voldtatt.

Men de hadde seg selv og barna sine, og noen andres barn... Og de hadde hverandre. Hun ene hadde fått to nye barn nå nylig da ei venninne hadde dødd - uten mann eller annen familie igjen. Men søsterskapet står sterkt, og venninna tok de etterlatte barna til seg.

Den konkrete lidelsen

Jeg hadde ikke før skrevet forrige bloggpost, før jeg så det skulle gå en dokumentar på TV2: "En liten øy i verden". Så nå er jeg kanskje litt mer innenfor. Hårene reiste seg da jeg så folkehavet løfte roser i lufta. Flotte bilder.

Og sterke historier. Det gjør noe med en å se ungdommer fortelle om opplevelsene sine - hver og en merka på hver sin måte. Rolig, beherska, men med tydelig smerte på innsida. Eller ikke fullt så rolig, og med gråten mer utenpå. En drept kamerat, en søster i livet etter dette. Alle dere som leser dette kan norsk og har dermed sannsynligvis fått med dere mer enn meg om tvillingangrepet, så det er unødvendig å skrive dette, men for meg var det godt å se dokumentaren og komme litt mer på innsida.

Tanken som slår meg er at vi tar nå del i verden på en dypere måte enn tidligere. Vi har kjent smerten over å miste noen av våre - uskyldige, drept på en urettferdig, hensynsløs og rå måte. Noen av oss har kjent frykten for å bli drept og stirret døden i hvitøyet; andre har følt et avtrykk av den opplevelsen siden den har blitt formidlet til oss av noen av våre. Vi kjenner hvor fryktelig det er å være rammet av ondskap. Hvor provoserende og usigelig trist det er at ungdommer med politisk interesse ble drept. Hvor halsbrekkende urettferdig og feil det er at vanlige kvinner og menn, gode borgere, venner, ektefeller, søsken, barn og naboer, døde ved hånden til en ekstremist.

Dette deler vi med mange mennesker rundt om på hele kloden. Død rammer brutalt urettferdig, og kanskje kan følelsene våre etter angrepet på Norge være med og hjelpe oss til å se nettopp det. Like sterkt som vi sørger over våre drepte, sørges det også i andre steder i verden. Fortvilelsen vi kjenner deles av mange. Krig, fattigdom og lidelse er ikke abstrakt. Det er konkret. Det handler om kropper, om menneskekropper. Om følelser. Skrekk, sinne, skyldfølelse for å ha løpt fra en som var skada, uvissheten om dattera di lever fortsatt, skam over å ha redda seg selv først, lysten til å gi opp og lysten til å leve.

Jeg tenker på panikken, da de løp og prøvde å komme seg bort fra mannen i politiuniform som skjøt folk, og så plutselig kom på: vi er på en øy, hvor skal vi løpe hen? Og jeg tenker på andre ungdommer, som løper og prøver å redde seg i trygghet, og ikke vet hvor de skal løpe for ikke å havne rett i klypene på væpnede soldater som dreper.

Norge har alltid vært verdensmestere i solidaritet. Nå har solidariteten fått en ny dimensjon. Vi klatrer ned fra vår høye hest. Det er ikke bare fra vår posisjon som verdens beste land å bo i at vi er solidariske. Det er ikke lenger bare ovenfra-og-ned, stakkars dere som ikke får det til like bra som oss. Nå er det et element av gjenkjennelse. Vi har også opplevd noe av fortvilelsen, skrekken, urettferdigheten. Det har blitt konkret for oss. Det er blitt gjort til menneske, til kjøtt og blod.

Derfor er det interessant å lese at givergleden til sultrammede på Afrikas horn er stor. Kanskje kjenner vi ekstra sterkt på hvor fryktelig det er når mennesker som ikke burde dø, dør?

Det var forøvrig en oppvekker for meg å se at torsdag 21. juli startet Nord-Norge-leiren på Utøya en innsamlingsaksjon for nettopp sultrammede på Afrikas horn. Så blir også det en måte å vise respekt for de rammede av tvillingangrepet. Jeg har gitt mitt bidrag gjennom CARE.